KMVA 3998B

Saken gjaldt saksomkostninger etter fvl § 36 i f m at klagenemndas avgjørelse ble endelig omgjort ved lagmannsrettsdom 23. mars 2004. Det ble krevd saksomkostninger pådratt i f m behandlingen for klagenemnda, kr 74 134.

Skattedirektoratet innstilte på at saksomkostninger skulle nektes fullt ut p g a partens eget forhold, subsidiært reduseres til kr 68 134 fordi en del av kostnadene som ble krevet var pådratt før fylkesskattekontorets etterberegningsvedtak ble truffet.

Klagenemnda kom til at saksomkostninger skulle dekkes med kr 68 134.

Bransje: Bilutleie

Stikkord:   Saksomkostninger - før vedtakstidspunktet - partens eget forhold

Fvl: § 36

Dato for Skattedirektoratets innstilling: 28. september 2004

KLAGENEMNDA FOR MERVERDIAVGIFT

Skattedirektoratet har avgitt slik   i n n s t i l l i n g :

Saken gjelder krav om dekning av saksomkostninger etter forvaltningsloven § 36 i forbindelse med …….lagmannsretts dom av ……… (dok 3). Dommen innebar en reduksjon  av tidligere vedtak av 31. oktober 1996 om etterberegning av avgift, jf nærmere nedenfor.

……….. fylkesskattekontor fattet den 31. oktober 1996 vedtak om etterberegning av avgift for årene 1993 og 1994 med kr 277 970. I tillegg ble det beregnet renter iht merverdiavgiftsloven (mval) § 37 med kr 97 059 og ilagt 10 % tilleggsavgift med kr 27 796. Fylkesskattekontorets vedtak ble fastholdt fullt ut ved Klagenemnda for merverdiavgift sitt vedtak av ………… (dissens 4-1, jf dok 1).

Saken ble deretter brakt inn for ……. tingrett som i dom av …………….. opprettholdt klagenmendas vedtak, bortsett fra en mindre del (dok 2). Imidlertid ble dommen påanket til ……… lagmannsrett, som i dom av ……………….. i det vesentligste opphevet klagenemndas vedtak (dissens 2-1). Retten kom til at saken hadde vært så tvilsom at hver av partene måtte bære sine egne saksomkostninger, både for tingretten og lagmannsretten, jf tvistemålsloven § 172 annet ledd.

I brev av 18. mai 2004 (dok 4) fremsatte Klager v/daglig leder ……….. krav om dekning av saksomkostninger med kr 74 134.

  Fylkesskattekontorets oversendelsesbrev med saken til Skattedirektoratet, er datert 22. juli 2004 (dok 5).

./. Kopi av følgende dokumenter er vedlagt innstillingen til nemndsmedlemmene:

Dok 1: Klagenemndas avgjørelse av …………. Dok 2: ……… tingretts dom av ………. Dok 3: ………… lagmannsretts dom av ………… Dok 4: Brev med krav om saksomkostninger, datert 18. mai 2004 Dok 5: Fylkesskattekontorets oversendelsesbrev, datert 22. juli 2004 Dok 6: Dokumentasjon av kravet, fakturaer

Skattedirektoratet skal bemerke: Fylkesskattekontorets etterberegningsvedtak av 31. oktober 1996 bestod i tilbakeføring av fradragsført inngående avgift mot tilsvarende tilbakeføring av beregnet investeringsavgift, netto avgiftsberegning kr 277 970, for 11 biler anskaffet til Klagers virksomhet med bilutleie. (For klagenemnda gjaldt saken egentlig kun 9 av bilene, idet 2 av dem ble solgt før det var gått 8 måneder. Fradragsrett forelå følgelig uansett ikke, jf forskrift nr 90 § 2, slik bestemmelsen lød i perioden etterberegningen gjelder. For lagmannsretten gjaldt saken kun 8 av bilene, idet det ble påberopt for tingretten at en av bilene var varebil, og som tingretten anså at ikke var brukt til personbefordring, men til varetransport.Unntaket om ikke fradragsrett i mval § 14 annet ledd nr 5, jf § 22 første ledd nr 3, kom derfor ikke til anvendelse). 

En bilforhandler som anskaffer en personbil til demonstrasjonsbruk, får full avgiftsbelastning på bilen ved at det må beregnes uttaksmerverdiavgift når bilen registreres på firmaet. Derimot får den som driver yrkesmessig uteleivirksomhet fradragsrett for anskaffelser av utleiebiler, og det gjelder uansett  hva leietaker bruker bilen til. Dette følger av mval § 14 annet ledd nr 5 annet avsnitt (slik bestemmelsen lød tidligere, nå er regelen videreført i § 14 tredje ledd), jf forskrift nr 69 §§ 1 og 2.

Ved at det ble etablert en bilutleievirksomhet, Klager, som igjen leide biler ut til mor/søsterselsapet X til deres bruk som demonstrasjonsbiler (og til de ansatte),  fradragsførte således Klager inngående avgift ved anskaffelsen av bilene. Det ble anskaffet 12 biler, hvorav 11 av dem kun ble utleid til X. Bakgrunnen for etableringen av Klager var da også behovet for demostrasjonsbiler mv i X.

Fylkesskattekontoret mente at formålet med virksomheten i Klager bare var å stille demobiler til X` rådighet ved å leie disse til selskapet og de ansatte i selskapet og avgiftsbesparelse ved denne måten å innrette seg på med eget utleieselskap. Man mente at det i realiteten ikke forelå noen egen ”yrkesmessig uteleivirksomhet” som hadde noe selvstendig økonomisk motiv og at det ikke engang var skjedd noen eiendomsovergang av bilene fra mor/søsterselskapet til Klager  (bilene ble først kjøpt fra X for deretter, etter å ha vært utleid en viss tid til Klager, å bli solgt tilbake til X som senere videresolgte dem med gevinst). Klager mente derimot at utleievirksomheten var reell nok, og at det ikke forelå hjemmel til å etterberegne avgift.

Spørsmålet for både klagenemnda, tingretten og lagmannsretten var således om Klagers virksomhet oppfylte lovens krav om ”yrkesmessig utleievirksomhet”. Som nevnt innledningsvis kom lagmannsretten, i motsetning til klagenemnda og tinngretten, til at så var tilfelle.    

Kavet om dekning av saksomkostninger er fremsatt innenfor fristen etter forvaltningsloven (fvl) § 36 tredje ledd.

Fvl § 36 første lyder slik:

”Når et vedtak blir endret til gunst for en part, skal han tilkjennes dekning for vesentlige kostnader som har vært nødvendige for å få endret vedtaket, med mindre endringen skyldes partens eget forhold eller forhold utenfor partens og forvaltningens kontroll, eller andre særlige forhold taler mot det”.

Vi mener at kravet på kr 74 135 uansett må reduseres noe, idet det som kan kreves dekket etter bestemmelsen er vesentlige omkostninger som har vært nødvendige for å få endret vedtaket. Bestemmelsen forutsetter således at det bare er omkostninger i forbindelse med selve klagesaken som kan kreves dekket, m a o at omkostninger pådrattt før førsteinstansens vedak ikke kan kreves dekket. Fylkesskattekontorets vedtak er av 31. oktober 1996, og av dok 5 sammenholdt med dok 6, fremgår det at av saksomkostningene på kr 74 134 så er kr 6 000 påløpt forut for dette tidspunktet.

På dette grunnlag finner vi således at vilkårene for dekning av saksomkostninger ikke er til stede for kr 6 000, og at dekningen for saksomkostninger må reduseres til kr 68 134 (74 134 – 6 000).

Men videre mener vi at Klager fullt ut bør nektes saksomkostninger på et annet grunnlag, jf begrunnelsen nedenfor.

Etter fvl § 36 første ledd kan en part nektes dekning for kostnader som har vært nødvendige for å få endret vedtaket bl a når endringen skyldes partens eget forhold. Det femgår av lagmannsrettsdommen at den er truffet under tvil, jf eksempelvis side 12 annet avsnitt i dommen (dok 3) og under dissens 2-1. At et (etterberegnings-)vedtak er omgjort under tvil, har isolert sett ingen relevans i forhold til fvl § 36. Vi mener imidlertid at i denne saken så er tvilen et resultat av slik virksomheten(e) hadde innrettet seg, og da først og fremst at det ikke var holdt klare linjer selskapene imellom.

Om dette kan det siteres bl a følgende fra faktumgjengivelsen i klagenemndsavgjørelsen (dok 1, side 3):

”Klagers virksomhet drives i lokalene som selskapet selv eier og leier ut til X. Det er ikke noe fysisk skille i bygningen mellom selskapene. Selskapet hadde i etterberegnignesperioden ikke egen telefon. Virksomheten var ikke skiltet og det ble ikke annonsert for virksomheten i distriktets aviser. Det fantes ingen lagerbeholdning av biler, heller ikke lagerlokale. Bilene som i etterberegningsperioden ble leid ut fremgikk kun i regnskapet til Klager. Klager har ingen ansatte, men leier inn arbeidskraft fra X. Økonomisjefen ved X har stått for den daglige driften av selskapet. I tillegg har også salgssjefen ved X utført arbeid for Klager. For 1993 og 1994 er disse administrasjonstjenestene blitt fakturert med kr 12 000 ….. For ingen av disse bilene ble det inngått skriftlige leieavtaler mellom klager og leietakerne. I henhold til klager er det imidlertid inngått muntlige avtaler om leie.”

Det kan også vises til enkelte anførsler fra staten gjengitt på side 7 i tingrettsdommen og side 7 i lagmannsrettsdommen bl a om at Klager reelt drev med underskudd og at det ikke ble drevet forretningsmessig mellom de to selskapene.

Riktignok tok lagmannsrettsdommen fatt i en del av de ovennevnte momentene og uttrykte at de ikke var avgjørende ved vurderingen av om det ble drevet ”yrkesmessig bilutleievirksomhet” i Klager. Men det kan synes som om heller ikke rettens flertall fant at den eksisterende virksomheten i Klager var tilstrekkelig til å oppfylle kravet til næringsvirksomhet og at det var forklaringene for lagmannsretten fra motparten om de fremtidige planene om ekstern utleie som var avgjørende. Jf dommen bl a side 8 nedre halvdel, side 9 første avsnitt tredje og fjerde setning og side 10 annet avsnitt i.f. Og nederst side 11/ øverst side 12 i dommen heter det da også at det ”i en del sammenhenger kan reises spørsmål ved om alle disposisjoner mellom partene, sett fra Klagers ståsted, har vært fullt ut forretningsmessige”.

For en mer detaljert gjennomgang av de forskjellige momentene i saken, viser vi til klagenemndsavgjørelsen av …… samt dommene i hhv tingretten og lagmannsretten av …… og …….. 2004, jf vedlagte dok 1, 2 og 3.

Sammenfatningsvis er altså Skattedirektoratets poeng at Klager/X har opptrådt på en slik måte at man må anses å i sterk grad ha bidratt til fylkesskattekontorets etterberegningsvedtak og nødvendiggjort klage- og  domstolsbehandling.

Etter dette er vi kommet til at saksomkostninger ikke bør tilkjennes, subsidiært at de reduseres til kr 68 134.

Skattedirektoratet tilrår at det treffes slikt

V e d t a k:

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

KLAGENEMNDAS AVGJØRELSE: Nemndas formann Dons Heinfjell har votert slik:

”Jeg legger til grunn synet til lagmannsrettens flertall om at klager har innrettet seg etter gjeldende avgiftsregler uten at dette har vært noen illojal omgåelse av regelverket. Det som klager da kan bebreides for er den uklarhet som følger av manglende skriftlige leieavtaler og ellers manglende ryddighet ved håndtering av utleiebilene, jfr det at fradratt avgift ikke ble tilbakeført selv om biler ble solgt før 8 – månedersfristen. Under en viss tvil finner jeg at dette ikke er tilstrekkelig til bortfall eller reduksjon etter unntaksbestemmelsen i fvl § 36. Den reduksjonen med kr 6000 som skyldes at disse omkostningene er pådratt før vedtaket er jeg enig i. Voterer således for å tilkjenne saksomkostninger med kr 68 134.”

Nemndsmedlemmene Omdal, Nordkvist og Jørgensen har alle sluttet seg til Dons Heinfjells votering.”

Etter dette ble det fattet slikt

V e d t a k:

Saksomkostninger tilkjennes med kr 68 134.