KMVA 6374A

Klagedato:  29. april 2010

Klagenemnda stadfestet enstemmig innstillingen.

Saken gjelder:  Klage på skattekontorets vedtak om delvis dekning av sakskostnader Klager fikk ikke medhold i klagesak nr 6374. Etter at stevning ble tatt ut ble det inngått forlik om at Klagenemnda for merverdiavgifts vedtak  22.06.2010 skulle oppheves og at Skatt x skulle utbetale kr 100 000 til dekning av saksøkers sakskostnader. Saksøker krevde under forliksforhandlingene dekket prosesskostnader med kr 207 000. Klager påstår dekning av denne differansen mellom forliksbeløpet og faktiske kostnader.

I skattekontorets vedtak om sakskostnader ble det bl.a. ikke innrømmet dekning for kostnader ved klage til Sivilombudsmannen.

Stikkord:  Saksomkostninger  

Bransje:  Bygg- og anlegg 

Fvl:   § 36

 

 

KLAGENEMNDA FOR MERVERDIAVGIFT

Avgjørelse i møte 18. februar 2011 i sak 6374 A vedrørende Klager AS.

Skatt x har avgitt slik

I n n s t i l l i n g :

Følgende dokumenter er vedlagt innstilllingen:

Dok nr  Dokument Dato 1 Klage på skattekontorets vedtak om sakskostnader 29.04.2010 2 Underskrevet forliksavtale 23.02.2010 3 Skattekontorets vedtak om dekning av sakskostnader 07.04.2010 4 Brev fra A til Sivilombudsmannen 10.08.2009 5 Brev fra Sivilombudsmannen til A 28.08.2009 6 Krav om dekning av sakskostnader 12.03.2010 7 Krav om dekning av sakskostnader 06.01.2010 8 Merknader til innstillingen 26.11.2010 9 Oversendelse av innstilling 18.01.2011

 Sakens faktum:

Klager AS, org. nr. xxx xxx xxx MVA, ble registrert i avgiftsmanntallet med virkning fra og med 3. termin 1991 med formål å drive entreprenørvirksomhet med Klager. Varsel om bokettersyn ble gitt i brev av 17.11.2005. Bokettersynet gjaldt regnskapsperioden 2001 til 2005. Bokettersynsrapporten av 14.12.2007 la til grunn at fakturaer fra B var fiktive og at 15 personer var ansatt i Klager AS og ikke hos B.

Varsel om etterberegning av merverdiavgift og skattemessige endringer ble sendt 30.4.2008. Varselet ble besvart ved brev av 29.5.2008 fra A Tax Advokatfirma AS v/advokat C.

I skattekontorets endringsvedtak av 7.11.2008 ble det foretatt tilbakeføring av fradragsført inngående merverdiavgift for årene 2002 og 2003 med totalt kr 1 232 523 og tilleggsavgift ble ilagt med 50 %. Alminnelig inntekt ble satt ned med henholdsvis kr 1 224 568 og kr 6 955. Summarisk fellesoppgjør ble gjennomført slik: Krav på skatt for 2002 ble beregnet til kr 6 026 935 og for 2003 kr 35 935. Arbeidsgiveravgiftsgrunnlaget for 2002 ble satt opp med kr 12 053 870 og for 2003 med kr 71 870.

Advokat C påklaget vedtaket i brev av 27.11.2008. Klagen gjaldt både skattesaken og merverdiavgiftssaken. Advokaten påpekte bl.a. at bevisbedømmelsen var feil og måtte føre til ugyldighet. Videre klaget han over saksbehandlingen og rettsanvendelsen.

Skatteklagenemndas vedtak av 28.5.2009 fastholdt endring av selskapets inntekt og økning i arbeidsgiveravgiftsgrunnlaget.

I Klagenemnda for merverdiavgifts møte 22.6.2009 (klagesak nr. 6374) ble det konkludert med å opprettholde skattekontorets vedtak vedrørende merverdiavgiften.

Varsel om stevning ble sendt til skattekontoret 7.10.2009. Det ble avholdt møte mellom skattekontoret og advokat C og advokatfullmektig D 26.10.2009. Som svar på varselbrevet uttalte Skatt x i sitt brev av 11.11.2009 at verken de prinsipale eller de subsidiære anførslene ga grunnlag for å endre vedtakene.

Klager AS tok ut stevning mot staten v/Skatt x 19.11.09 for endring av ligningen og beregnet merverdiavgift for de nevnte årene. Etter at stevning ble inngitt, ble det inngått utenrettslig forlik mellom skattyter og staten 23.2.2010. Ifølge dette skulle vedtakene oppheves og endringene i skatt, arbeidsgiveravgift og merverdiavgift frafalles. Av utkast til forliksavtale fremgikk det at advokat C ønsket at skattyter skulle få utbetalt kr 207 000 fra Skatt x til dekning av sakskostnadene. Etter den endelige avtalen skulle sakskostnadene dekkes med kr 100 000. Saken ble deretter hevet ved tingrettens kjennelse av 2.3.2010.

Krav om dekning av sakskostnader: I brev av 6.1.2010 krevde advokat C på vegne av selskapet dekket saksomkostninger for de to nemndene. Kravet gjaldt kostnader påløpt etter at skattekontorets av vedtak 7.11.2008 forelå og frem til arbeidet med utarbeidelse av stevning ble påbegynt. I tillegg ble det fremsatt krav om å få dekket sakskostnader i forbindelse med klage til Sivilombudsmannen, datert 10.8.2009. Advokat C påpekte at vedtakene gjaldt betydelige beløp. Hvis vedtakene var blitt stående, ville selskapet ha gått konkurs. Det ble vist til at det i løpet av saksbehandlingen var gjort forsøk på å avklare sakene så tidlig som mulig og at klagen til Sivilombudsmannen ble sendt for om mulig å begrense kostnadene fremfor å ta ut stevning med tilhørende hovedforhandling. Det kunne ikke tillegges vekt at det var en viss risiko for at Sivilombudsmannen ikke ville behandle saken.

Kopi av fakturaer og timelister var vedlagt. Timelistene gjaldt perioden 7.11.08-17.12.09 for arbeid er utført av C, D, E og F, totalt beløp dette seg til kr 350 100. Fakturaene var på kr 447 000 (eks mva.) og gjaldt tidsrommet 19.6.08 - 25.11.09.

På bakgrunn av telefonsamtale med skattekontoret 5.3.2010 sendte advokat C et nytt brev datert 12.3.2010 der det ble opplyst at ”Mail vedr. skatterefusjon” utgikk. Dette gjaldt en post på kr 2 100. Advokat D´ post ”Klager”av 10. juli 2009 relaterte seg til gjennomgang av sakens dokumenter samt utforming av brev til Sivilombudsmannen. Det opprinnelige kravet ble derved korrigert til kr 348 000 for perioden 19.6.2008 -25.11.2009.

Det ble presisert at forliket ikke dekket de totale kostnader som Klager AS hadde pådratt seg i forbindelse med stevningen og prosesskrift for retten. Det resterende beløpet ble krevd dekket med hjemmel i forvaltningsloven § 36 og ligningsloven § 9-11.

Vedlagt brevet fulgte brev av 10.8.2009 til Sivilombudsmannen. Brevet var på 23 sider og ga en omfattende beskrivelse av saken og klagers syn på behandlingen, herunder skattekontorets vedtak i avgiftssaken. Advokaten opplyste at det var vurdert hvorvidt det skulle vært tatt ut stevning for domstolene med påstand om at vedtakene var ugyldige. I stedet ble det valgt å legge frem saken for Sivilombudsmannen i håp om at ombudsmannen fant at saksbehandlingen og de vurderinger som var foretatt var av en slik karakter at det var grunnlag for kritikk. Det fremgikk at hensikten var å få Sivilombudsmannen til å be skatte- og avgiftsmyndighetene om å omgjøre sine vedtak.

Også ombudsmannens svar av 26.8.2009 var vedlagt advokatens brev. Sivilombudsmannen kom til at saken ikke skulle undersøkes nærmere, med den begrunnelse at ombudsmannens skriftlige behandling var lite egnet til å avklare tvil om faktiske forhold som saken gjaldt og uttalte følgende:

”Dere anfører blant annet at vedtakene bygger på antagelser og spekulasjoner om faktum som mangler fundament i objektive opplysninger, at de er ensidige og tendensiøse samt at vedtakene er beheftet med feil i rettsanvendelsen som må medføre ugyldighet. Klagen og de innsendte dokumentene er gjennomgått her. Selv om saken reiser aktuelle rettsspørsmål, fordrer den også en avklaring av flere sentrale spørsmål av bevismessig karakter. Saksbehandlingen hos ombudsmannen er skriftlig og derfor lite egnet til å avklare tvil om faktiske forhold av den karakter denne saken inneholder. Med de beløp som er gjenstand for tvist i saken, vil også forvaltningen kunne se det som formålstjenlig med den domstolsavgjørelse fremfor en uforbindtlig uttalelse fra ombudsmannen. Ut fra en helhetsvurdering ligger det ikke til rette for å undersøke denne saken nærmere. Det vises til ombudsmannsloven § 6 fjerde ledd som sier at ombudsmannen avgjør om en klage gir tilstrekkelig grunn til behandling.”

Advokat C hevdet at det var helt nødvendig for selskapet å ta ut stevning for å få opphevet vedtakene og pekte på at selskapet gjorde flere forsøk på å få skattekontoret til å endre standpunkt. C viste til vedlagt timespesifikasjon:

Arbeid utført i perioden 1.9.09 – 20.11.09: C: 24 timer x kr 3 000   = kr   72 000 D: 29,5 timer x kr 2 000   = kr   59 200 Sum      = kr 131 200

(Det samlede beløpet var ved fakturering satt ned til kr 97 000 og fremgikk av faktura av 24.11.09.)

Arbeid utført i perioden 23.11.09 – 26.2.10: C: 31.5 timer x kr 3 000   = kr   94 500 D: 21 timer x kr 2 000   = kr   42 000 Sum      = kr 136 500

(Det samlede beløpet var ved fakturering satt ned til kr 100 000 og fremgikk av faktura 11.3.2010.)

Det ble videre opplyst at det i tillegg var påløpt et rettsgebyr på kr 1 720 for sak forlikt mer enn fire uker før hovedforhandling. Kravet for kostnader pådratt i forbindelse med saken for tingretten beløp seg etter dette til kr 198 720. Til fradrag kom kr 100 000, som var fastsatt i forliket. Det ble således krevd dekning av sakskostnader som var pådratt i forbindelse med tingrettssaken med kr 98 720. Dette kravet kom i tillegg til det opprinnelige kravet som var fremsatt i brev av 6.1. 2010. Totalt ble kravet om dekning av saksomkostninger for forvaltningen kr 446 720.

Skattekontorets vedtak I vedtak, sendt skattyter 7.4.2010, kom skattekontoret til at sakskostnader med hjemmel i ligningsloven § 9-11 og forvaltningsloven § 36 skulle dekkes med kr 163 670 fordelt med en halvpart på hver av de to sakene, dvs. at klagerens sakskostnader ble dekket med kr 81 835 etter forvaltningsloven § 36 for arbeid med merverdiavgiftssaken. Det ble vist til at henvendelsene til skattekontoret, stevning og forliksforhandlinger gjaldt skattesaken og merverdiavgiftssaken under ett.

Beløpet fremkom slik:

 

Skattekontoret mente at det ikke var grunnlag for å dekke sakskostnader for klagen til Sivilombudsmannen fordi de ikke kunne anses pådratt med god grunn. Utgifter i forbindelse med utlegg og spørsmål om konkurs var ikke nødvendige for å få endret skatte- og avgiftsvedtaket og følgelig heller ikke omfattet av reglene om dekning av sakskostnader. Det samme gjaldt utgifter til å fremme kravet om dekning sakskostnader. Klageren fikk derimot godkjent sakskostnader med kr 49 370 (halvpart av kr 98 720) i forbindelse med rettssaken uten at spørsmålet var nærmere vurdert.

Klageren krevde også dekning av sakskostnader med hjemmel i alminnelige erstatningsrettslige regler. Kravet ble oversendt Skattedirektoratet ved brev av 7.4.2010. Ved brev av 20.12.2010 avslo Skattedirektoratet kravet fordi det ikke forelå ansvarsgrunnlag i saken.

Klagen er innkommet i rett tid, jf. forvaltningsloven § 29.

Klagers innsigelser

Det fremgikk av klagen, som var felles for skattesaken og merverdiavgiftssaken, at ikke alle deler av vedtaket var påklaget. Advokat C fremholdt at ”Mail vedr. skatterefusjon” med kr 2 100 var trukket fra to ganger og at skattekontoret hadde trukket fra for ikke-fakturerte beløp på kr 70 700 som heller ikke var krevd dekket. Det ble også klaget over skattekontorets avgjørelse om ikke å godkjenne kostnaden ved klagen til Sivilombudsmannen. Klagen gjaldt følgelig spørsmål om dekning av til sammen kr 236 700, dvs. kr 118 350 som skyldtes merverdiavgiftssaken.

I klagen uttalte advokat C bl.a. følgende:

”Ved vurderingen av om påløpte kostnader skal anses nødvendige for å få endret vedtaket, skal det tas utgangspunkt i partens subjektive oppfatning av om kostnaden fremstod som nødvendig og hensiktsmessig på det tidspunktet da kostnaden ble pådratt. Hvorvidt kostnadene i ettertid — objektivt sett — har vist seg å være nødvendige for å få endret vedtakene, er ikke avgjørende. Det vises til Justisdepartementets lovavdelings uttalelse av 26. juli 1989 (JLOV-1989-1123), der følgende fremgår:

"Vurderingen av om utgiftene har vært nødvendige må ta utgangspunkt i partens subjektive oppfatning — ikke om utgiftene mer objektivt sett har vært nødvendige for å endre vedtaket (...). Det må være tilstrekkelig at parten hadde grunn til å tro at de var nødvendige (...). I forlengelsen av dette kan nevnes at vi i tidligere uttalelser (...) har ment at man under en hver omstendighet bør ha for øyet at en reduksjon av honorarkravet med f eks den begrunnelse at saksforberedelsen er blitt for omfattende, vil gå ut over klager personlig."

Videre vises til lovavdelingens uttalelse av 10. september 1976 (JDLOV-1976-2162), der følgende fremgår:

"Ved vurdering av om sakskostnader bør dekkes i sin helhet eller bare delvis, kan legges vekt på om det arbeid som er utført var nødvendig for å få saken løst på en tilfredsstillende måte. Ved den konkrete vurderingen må imidlertid også legges vekt på hva vedkommende part eller partsrepresentant selv med rimelighet har oppfattet som naturlig tiltak. Man må i praksis regne med at både partene og deres advokater kan feilvurdere situasjonen for så vidt. Man må videre ha for øyet at en reduksjon av kravet med den begrunnelse at  saksforberedelsen ble for omfattende, vil gå ut over vedkommende part personlig."

Det vises også til lovavdelingens uttalelse av 7. februar 2000 (JDLOV-1999-20138), der følgende fremgår:

"Spørsmålet om en kostnad har vært nødvendig for å få endret et vedtak, må vurderes konkret. Ved vurderingen må forvaltningen ta utgangspunkt i partens subjektive oppfatning av hva som var nødvendig — ikke om utgiftene mer objektivt sett har vært nødvendige for å få endret vedtaket. Det er tilstrekkelig at parten, bla. ut fra feilens art og sakens vanskelighetsgrad, hadde grunn til å tro at kostnadene var nødvendig (...). Nødvendighetskriteriet må til en viss grad kunne ses i lys av hvor store verdier det står om."

Sivilombudsmannen har kommet med følgende presiserende uttalelse vedrørende spørsmålet om hvilke kostnader som kan kreves dekket i sak nr. 2008/1603:

"Spørsmålet om hvilke kostnader som har vært nødvendige, må avgjøres etter en konkret vurdering med utgangspunkt i hva parten og dennes advokat med rimelighet har oppfattet som naturlige tiltak for å få endret vedtaket. Det er altså ikke avgjørende om utgiftene objektivt sett har vært nødvendige. Dette innebærer imidlertid ikke at det fullt ut er opp til parten eller dennes advokat å avgjøre hvilke utgifter som er nødvendige og dermed dekningsberettigede. I så fall ville begrensningen til 'nødvendige' kostnader mistet mye av sin reelle betydning. Dekningsadgangen omfatter kun utgifter til tiltak som med rimelighet kan ha vært oppfattet som naturlige."

Det bemerkes at skattekontoret ikke synes å bestride disse utgangspunkter for den konkrete nødvendighetsvurdering, jf. det forhold at skattekontoret i stor grad har vist til de samme uttalelser som siteres ovenfor. Uenigheten relaterer seg til den konkrete "nødvendighetsvurderingen". Skattekontoret konklusjon synes å bygge på et resonnement om at Klager — på tidspunktet for klage til Sivilombudsmannen — ikke med rimelighet kan ha oppfattet det som et naturlig tiltak å klage saken inn for Sivilombudsmannen. Dette da det — etter skattekontorets syn — var svært stor sannsynlighet for at ombudsmannen ikke ville behandle saken nærmere på grunn av den bevisproblematikk som saken reiste.

Vi er meget uenige i skattekontorets tilnærming. Det er flere omstendigheter som underbygger at det var et naturlig tiltak for Klager å påklage de to etterberegningsvedtakene til Sivilombudsmannen i august 2009.

For det første vises til at de to etterberegningsvedtakene innebar et skatte- og avgiftskrav mot Klager på over 10 millioner kroner. Det stod således om meget store verdier for selskapet, som igjen må forsvare at man foretar en bredere vurdering av mulige handlingsalternativer og klagemuligheter enn hva som er tilfelle for en mindre omfattende etterberegning. Det vises for øvrig til at de påløpte kostnader til klagerunden for Sivilombudsmannen ligger godt under 2 % av de etterberegnede beløpene.

Herunder kommer det tilleggsmomentet at vedtaket bygget på et faktum som var sterkt klandreverdig og infamerende for selskapet og dets deltakere. Det var således av avgjørende betydning for selskapets fremtid i bransjen, herunder fremtidige inntektsmuligheter, å få satt vedtaket til side. Både hver for seg og samlet sett gjør disse forholdene at Klager må innrømmes et betydelig handlingsrom når man i ettertid skal vurdere hvilke tiltak som fremstod som naturlig for Klager da selskapet valgte å klage vedtakene inn for Sivilombudsmannen.

For det andre skal påpekes at en klage til Sivilombudsmannen fremstod som en reell klagemulighet som kunne resultere i omgjøring av vedtakene. Riktignok utgjorde bevisspørsmål en viktig del av saken som hele. Men vedtaket kunne også angripes på andre grunnlag, herunder myndighetenes saksbehandling i form av utilstrekkelig utredning av saken, og den rettsanvendelse vedtakene bygget på. Man vurderte situasjonen slik at det var en god mulighet for at Sivilombudsmannen ville se nærmere på forvaltningens saksutredning/ saksbehandling og rettsanvendelse til tross for at saken også reiste bevisspørsmål. I ettertid har denne vurderingen vist seg å ikke slå til, men det kan ikke resultere i at beslutningen om å påklage vedtakene til Sivilombudsmannen faller utenfor hva som med rimelighet kan oppfattes som et naturlig tiltak. Det fremgår uttrykkelig av den ovenfor siterte uttalelsen fra Justisdepartementets lovavdeling av 10. september 1976 (JDLOV-1976-2162) at dekning ikke kan utelukkes alene fordi det i ettertid viser seg at klager eller hans advokat har foretatt en feilvurdering.

Vi kan for øvrig ikke se at situasjonen var slik at det forelå "svært stor sannsynlighet" for at Sivilombudsmannen ikke ville behandle saken. Risikoen for at Sivilombudsmannen ikke ville behandle saken var til stede, men som nevnt ovenfor var det etter Klagers vurdering en reell mulighet for at Sivilombudsmannen ville ta saken opp til behandling. I Sivilombudsmannens brev uttales da også at "saken reiser aktuelle rettsspørsmål”, men at Sivilombudsmannen likevel etter en helhetsvurdering har kommet til at han ikke vil undersøke saken nærmere. I denne helhetsvurderingen inngår også det moment at saken omfatter betydelige beløp, og at også forvaltningen kan se det som formålstjenelig med en domstolsavgjørelse fremfor en uforbindtlig uttalelse fra Sivilombudsmannen. Sivilombudsmannens svar viser at hans vurderinger var betydelig mer sammensatt enn hva Skattekontoret gir uttrykk for.

For det tredje fremheves at en klage til Sivilombudsmannen fremstod som betydelig mindre kostnadskrevende enn rettssak. På daværende tidspunkt hadde avgiftsmyndighetene tatt beslag selskapets bankkontoer og midler for øvrig. Selskapet var følgelig ikke betalingsdyktig, et forhold som minsket selskapets handlingsmuligheter betraktelig. Først etter at Sivilombudsmannens uttalelse forelå ble det foretatt en vurdering av A vedrørende manglende sikkerhet for advokathonoraret ved en domstolsprosess, der A ut fra rettssikkerhetsbetraktninger konkluderte med at man var villige til å føre saken for domstolene uten noen form for sikkerhet for advokathonoraret.

På bakgrunn av det overstående kan vi ikke se at skattekontorets konklusjon er holdbar når det legges til grunn at en klage til Sivilombudsmannen i denne saken falt utenfor hva som innenfor rimelighetens grenser kan anses som et naturlig tiltak da selskapet søkte å få endret de aktuelle vedtakene. I den situasjon selskapet var i, fremstod en slik klage tvert i mot som et naturlig tiltak, der etterberegningsvedtakets omfang forsvarte kostnadsnivået ved tiltaket med god margin.”

Ved brev av 13.09.2010 ba klageren om at sakskostnader og erstatning ble utbetalt direkte til A AS.

I brev av 8.12.2010 fra advokat G ble det opplyst at det ved Asker og Bærums kjennelse 25.10.2010 ble åpnet konkurs i selskapet og at hun var oppnevnt som bobestyrer. Eventuell videre korrespondanse skulle rettes til henne.

Skattekontorets vurdering

Etter forvaltningsloven § 36 første ledd, som gjelder for sakskostnader for endring av vedtak etter merverdiavgiftsloven, skal en part ”tilkjennes dekning for vesentlige kostnader som har vært nødvendige for å få endret vedtaket” når et vedtak blir endret til gunst for parten, med mindre særlige forhold taler imot.

Det utenrettslig forlik i denne saken behandles tilsvarende en domstolsavgjørelse. Forvaltningen har en plikt til å vurdere kostnadskrav etter forvaltningsloven når en part har fått endret et forvaltningsvedtak til sin gunst som følge av domstolsbehandling, jf. Sivilombudsmannens uttalelser i Dokument nr. 4 (2000-2001) s. 197 og s. 24.

Det ble inngått forlik om at klageren skulle motta kr 100 000 i sakskostnader.

Sakskostnader ved den forvaltningsmessige behandlingen ble da ikke tatt med. Skattekontoret bemerker at klageren samlet har hatt vesentlige kostnader som har vært nødvendige for å få merverdiavgiftsvedtaket endret. Følgelig har klageren i utgangspunktet krav etter forvaltningsloven på å få dekket sakskostnader. Spørsmålet er om vilkårene er oppfylt for alle kostnadene.

Ved skattekontorets vedtak fikk klageren godkjent dekning av sakskostnader etter forvaltningsloven med kr 81 835. Klagen gjelder krav om dekning av utgifter ved klage til Sivilombudsmannen, oppgitt til kr 163 900 samt skattekontorets fratrekk for ”ikke fakturerte utgifter” med kr 70 700 og et beløp på kr 2 100 for ”mail skatterefusjon”, til sammen kr 236 700.

Det er ikke klaget over fordelingen av de tilkjente sakskostnadene med en halvpart på hver av skattesaken og merverdiavgiftssaken. Skattekontoret vil derfor legge til grunn at de beløp som er omtalt i klagen også skal fordeles med en halvpart på hver av sakene. Klagenemnda for merverdiavgift skal følgelig behandle krav om dekning av kr 118 350 etter forvaltningsloven.

Når klage over et forvaltningsvedtak tas under behandling kan klageinstansen prøve alle sider av saken. 

Prosessomkostninger Dekning av sakskostnader knyttet til merverdiavgiftssaken med kr 81 835 omfattet også andel av prosessomkostninger som ikke ble dekket av forliket.

Selv om forliket i dette tilfellet behandles på samme måte som om det forelå en dom der parten fikk medhold, er det spørsmål om saksomkostninger påløpt ved rettssaken kan dekkes etter forvaltningsloven. Av Sivilombudsmannens årsmelding for 2000, side 197 fremgår det at departementet, etter å ha behandlet en sak på nytt, dekket saksomkostningene som påløp ved en rettssak. Det følger av dette at en part som har fått medhold ved dom, kan kreve dekning for sakskostnader etter forvaltningsloven for slike kostnader som ikke ble tilkjent ved dommen. Om kostnadene ellers fyller vilkårene må da vurderes etter forvaltningslovens regler.

Når det foreligger forlik, kan saken stille seg annerledes. Slik skattekontoret ser det beror det på en fortolkning av forliket om klageren også har krav på å få dekket sakskostnader etter forvaltningsloven for utgiftene ved rettssaken. 

Spørsmålet er om utgifter ved rettssaken med kr 49 360 for merverdiavgiftssakens del (samlet kr 98 720) skal dekkes etter forvaltningsloven i tillegg til kr 100 000 (kr 50 000 for merverdiavgifssakens del) som avtalt ved forliket. Utkast til forliksavtale utarbeidet av klagerens advokat viser at det var helt klart på forlikstidspunktet at kostnaden knyttet til rettssaken var betydelig høyere enn det partene til slutt ble enige om at Skatt x skulle dekke.

Siden forliket begrenset sakskostnadsdekningen til kr 100 000, mener skattekontoret at særlige grunner taler mot at resten av disse kostnadene knyttet til rettssaken skal dekkes etter forvaltningsloven, jf. forvaltningsloven § 36 første ledd siste punktum. Et forlik innebærer at partene blir enige om et bestemt resultat og da vil det stride mot forlikets intensjon om klageren i dette tilfellet skulle kunne få resten av utgiftene dekket av staten på annen måte.

Skattekontoret innstiller derfor på at klager ikke innrømmes dekning av sine prosesskostnader, utover det som følger av forliksavtalen.

Omkostninger ved sivilombudsmannsklage Det er et krav i forvaltningsloven at sakskostnadene må ha vært nødvendige for å endre vedtaket, jf. Justisdepartementets lovavdelings uttalelse i JDLOV-1989-1123 som det også er vist til i klagen. Spørsmålet om en kostnad har vært nødvendig for å få endret et vedtak, må vurderes konkret slik det er uttalt fra lovavdelingens side, jf. JDLOV-1999-20138.

Lovavdelingen har videre uttalt at det ved den konkrete vurderingen også må legges vekt på hva vedkommende part eller partsrepresentant selv med rimelighet har oppfattet som naturlige tiltak.   Etter forvaltningsloven § 36 skal det således tas utgangspunkt i partens subjektive oppfatning av nødvendigheten av kostnaden, jf. Sivilombudsmannens uttalelse i årsmelding for 2000 side 24. Det er således ikke avgjørende om utgiften mer objektivt sett har vært nødvendig for å få endret vedtaket. I sak nr 2008/1603 uttaler Sivilombudsmannen følgende om dette:

”Dette innebærer imidlertid ikke at det fullt ut er opp til parten eller dennes advokat å avgjøre hvilke utgifter som er nødvendige og dermed dekningsberettigede. I så fall ville begrensningen til ”nødvendige” kostnader mistet mye av sin reelle betydning. Dekningsadgangen omfatter kun utgifter til tiltak som med rimelighet kan ha vært oppfattet som naturlige. Den nærmere avgrensningen av dekningsberettigede utgifter, beror på en konkret vurdering av skjønnsmessig karakter. Partens eller advokatens oppfatning av situasjonen, er bare ett av flere momenter som kan være av betydning i denne vurderingen. Når parten har benyttet advokat, vil blant annet alminnelige forventninger til advokaters kunnskap om regelverket og forvaltningssystemet, kunne innvirke på vurderingen av hvilke tiltak som med rimelighet kan ha blitt oppfattet som naturlige.”

Spørsmålet er om klagerens henvendelse til Sivilombudsmannen har vært nødvendig for å få endret vedtaket. Skattekontoret forutsetter at klagerens advokat er kjent med Sivilombudsmannens rolle og hvilken betydning hans uttalelser har. Det må derfor også antas kjent at ombudsmannen ikke avgir uttalelser i alle typer saker.

Avgjørende for den skatte- og avgiftsmessige behandlingen var spørsmålet om Klager AS hadde kjøpt inn tjenester fra andre enheter, eller måtte anses å selv ha utbetalt lønn til fysiske personer. Skattekontoret og klagenemnda for merverdiavgift la sistnevnte til grunn. For denne klassifiseringen er faktum av sentral betydning.

Slik skattekontoret ser det måtte det være rimelig klart for advokaten at en slik vurdering, hvor uenighet om de rent faktiske forhold står sentralt, ikke var egnet til behandling hos Sivilombudsmannen. Advokaten utarbeidet et brev på 23 sider for å fremlegge saken for ombudsmannen. I dette brevet er det pekt på en rekke forhold som uten videre gjør det klart at ombudsmannen måtte gjøre betydelige undersøkelser, ikke bare hos skatteetaten, men også hos tredjemann, for å kunne slutte seg til advokatens faktumforståelse. Skattekontoret kan etter en konkret vurdering ikke se at henvendelse til Sivilombudsmannen under slike omstendigheter kunne være et hensiktsmessig alternativ. Etter skattekontorets oppfatning måtte det også fremstå som (svært) lite sannsynlig at Sivilombudsmannen ville behandle saken, vi viser til ovenstående om advokatens faktumvurdering i saken. Sivilombudsmannen avga heller ingen uttalelse i saken.

Som Sivilombudsmannen peker på er de uttalelser han gir også bare uforbindtlige. Det er dessuten heller ikke opplagt at skattyter ville fått støtte fra Sivilombudsmannen, om ugyldige vedtak, om saken hadde blitt tatt opp til nærmere undersøkelse. Et utfall kunne vært at skattekontoret ble bedt om å vurdere sider av saken på nytt. Henvendelsen kan følgelig ikke anses som et naturlig tiltak, ut fra målsettingen om raskt å få opphevet vedtakene. Kostnadene ved klage til Sivilombudsmannen anses derfor ikke nødvendig for å få endret vedtaket. 

Klageren kan derfor ikke gis medhold i dette kravet.

Fradrag I klagen hevdes det at kostnaden ”mail vedr. skatterefusjon” kr 2 100 er trukket fra to ganger i skattekontorets vedtak. I vedtakets side 9 oppgis ”Kravet fra adv. C” til kr 446 720, men da var allerede kr 2 100 trukket fra (kr 350 100 – kr 2 100 + kr 98 720 (pådratt ved tingrettssaken)). I tillegg er kr 2 100 trukket fra ved beregning av godkjente sakskostnader. Skattekontoret er enig med skattyter på dette punkt. Beløpet utgjør kr 1 050 for merverdiavgiftens del.

I klagen er det videre anført at det ikke-fakturerte beløp med kr 70 700, dvs. kr 35 350 for merverdiavgiftssakens del, ikke skulle vært trukket fra beregningen siden dette beløpet ikke var krevd dekket. Skattekontoret ser av innsendte timelister at beløpet gjelder arbeid knyttet til stevningen. Selv om det ikke var riktig av skattekontoret å trekke ut beløp det ikke var krevd dekning for, skulle heller ikke de øvrige kostnadene knyttet til rettssaken vært dekket, jf. ovenfor. Feilen har derved ikke innvirkning på resultatet i dette tilfellet.

Skattekontoret viser til det som er omtalt ovenfor. Det som er utbetalt for mye overstiger summen av det ikke-fakturerte beløpet og beløpet som gjelder ”mail vedr. skatterefusjon” ((kr 98 720 – kr 70 700 – kr 2 100)/2). Klageren har ved skattekontorets vedtak følgelig blitt tilkjent større andel av sakskostnadene enn det han har krav på. Skattekontoret vil imidlertid ikke foreslå å endre dette vedtaket, men finner ikke grunnlag for å tilkjenne ytterigere sakskostnader. 

Klagers merknader til skattekontorets innstilling

Merknader til skattekontorets innstilling ble gitt av advokat C i brev av 26.11.2010 under ett for utkastet til vedtak etter ligningsloven og utkast til innstilling til Klagenemnda for merverdiavgift. Brevet siteres i sin helhet i det følgende:

”1  Innledning

Vi viser til tidligere korrespondanse i saken, senest skattekontorets brev av 8. november 2010 der skattekontoret oversender forslag til innstilling til henholdsvis Klagenemnda for merverdiavgift og Skatteklagenemnda. Frist for merknader til forslaget til innstilling ble satt til 23. november 2010, men er i brev av 17. november 2010 utsatt til 10. desember 2010.

Saken har pågått i flere år, og det som gjenstår nå er spørsmålet om dekning av sakskostnader etter at staten valgte å ikke prosedere saken for domstolene. Staten og Regjeringsadvokaten har ikke gitt noen offisiell begrunnelse for hvorfor man ikke ønsket å prosedere saken, men basert på de diskusjoner undertegnede hadde med Regjeringsadvokaten og skattekontoret kan vi ikke se det annerledes enn at staten fant at man åpenbart ville tape saken enten basert på den mangelfulle og feilaktige bevisføring som staten hadde lagt til grunn for sitt vedtak, at det rettslige grunnlaget ikke hadde forankring i gjeldende norsk lovgivning eller at saksbehandlingen var sterkt å kritisere.

Krav om dekning av sakskostnader ble fremmet i vårt brev av 6. januar 2010. Etter en korreksjon ble kravet satt til kr 348 000. I tillegg ble det krevet dekning for sakskostnader som var pådratt i forbindelse med sak for tingretten med kr 98 720. Total var kravet på kr 446 720.

Vedtak om sakskostnader ble fattet 7. april 2010. I vedtaket ble Klager tilkjent dekning av kr 163 670, hvorav kr 81 835 ble henført til saken for Skatteklagenemnda og kr 81 835 ble henført til saken for Klagenemnda for merverdiavgift. Skattekontoret nektet utbetaling av sakskostnader med kr 163 900 knyttet til fremming av saken for Sivilombudsmannen. Videre nektet skattekontoret utbetaling av kr 39 150 knyttet til spørsmål om konkurs og utlegg, kr 7 200 som gjaldt fremming av krav og sakskostnader, kr 70 000 som ikke var fakturert klager, samt kr 2 100 som tidligere var trukket ut av kravet.

Klager AS v. A påklaget vedtaket i brev av 29. april 2010. Gjenstand for klage var til sammen kr 236 700, hvorav kr 118 350 gjaldt skattesaken, og kr 118 350 gjaldt merverdiavgiftssaken.

Skattekontoret har deretter utarbeidet et forslag til innstilling til Klagenemnda for merverdiavgift og Skatteklagenemnda. Vi vil i det følgende knytte kommentarer til de to innstillingene. Da disse innstillingene lagt på vei er like, anser vi det som hensiktsmessig å i det vesentlige behandle innstillingene under ett i dette brevet.

Slik vi forstår forslaget til innstilling, foretar skattekontoret i praksis en omgjøring av deler av sitt tidligere vedtak. Deretter har skattekontoret foretatt en "motregning" i tidligere beløp som skattekontoret selv har godkjent til utbetaling. Vi finner grunn til å kommentere dette nærmere under punkt 3 nedenfor.

2  Spørsmålet om dekning av sakskostnader for Sivilombudsmannen

I vedtak av 7. april 2010 har skattekontoret nektet utbetaling av sakskostnader med kr 163 900 knyttet til fremming av saken for Sivilombudsmannen. Videre nektet skattekontoret utbetaling av kr 39 150 knyttet til spørsmål om konkurs og utlegg, kr 7 200 som gjaldt fremming av krav og sakskostnader, kr 70 000 som ikke var fakturert klager, samt kr 2 100 som tidligere var trukket ut av kravet.

Både i sitt vedtak og sitt forslag til innstilling har skattekontoret lagt til grunn at disse kostnadene ikke kan anses som nødvendige for å få endret vedtak om lignings- og merverdiavgiftsfastsettelse, og skattekontoret anfører at sakens karakter tilsa at det burde vært åpenbart for advokaten at den ikke var egnet til behandling hos Sivilombudsmannen. Vi har i brev av 6. januar og 29. april 2010 skrevet utførlig om bakgrunnen for oversendelsen av saken til Sivilombudsmannen, og vi vil i denne sammenheng nøye oss med å henvise til det som er sagt der. Skattekontoret har i det vesentlige gjentatt vår argumentasjon i sitt forslag til innstilling, og vi finner derfor ikke grunn til å gjenta vår argumentasjon i herværende brev.

Skattekontoret går i de forelagte innstillinger meget langt i å kritisere undertegnede og A for å fremlegge saken for Sivilombudsmannen. Skattekontoret skriver blant annet følgende:

"Det måtte følgelig være åpenbart for advokaten at saken ikke var egnet til behandling hos Sivilombudsmannen." "Skattekontoret kan etter en konkret vurdering ikke se at henvendelse til Sivilombudsmannen under slike omstendigheter kunne være et relevant alternativ."

"Etter skattekontorets oppfatning måtte det fremstå som svært lite sannsynlig at Sivilombudsmannen ville behandle saken, "

"Henvendelsen kan følgelig ikke anses som et naturlig tiltak for å få endret vedtakene."

Det er meget provoserende at skattekontoret tillater seg å bruke denne type formuleringer. Til dette vil vi bemerke at det ble foretatt grundige overveielser hos A før man valgte å fremlegge saken for Sivilombudsmannen. Vi var usikre på om Sivilombudsmannen ville foreta en full gjennomgang av saken, i den forstand at det ble foretatt en ny og grundig bevisvurdering. Vi hadde imidlertid stor tro på at ombudsmannen ville se på saken og kritisere skattekontoret for mangelfullt arbeid knyttet til ett forvaltningsorgans plikt til å opplyse saken best mulig før vedtak treffes. Skattekontoret hadde ukritisk lagt til grunn ikke dokumenterte uttalelser til en kriminell person (Kornbakk), og så helt bort fra de bevis m.v. som Klager påberopte seg.

Det skal bemerkes at vi anførte at vedtaket var ugyldig ikke bare på grunn av feil bevisvurdering, men også på grunn av feil rettsanvendelse og en saksbehandling som fremsto som slett. Vi hadde selvsagt ikke sendt saken til Sivilombudsmannen hvis vi antok at han ikke ville behandle den. Vi vil i denne sammenheng også bemerke at vi mente at det ville være kostnadsbesparende for alle parter at man la saken frem for Sivilombudsmannen med håp om at Sivilombudsmannen ville ta saken til behandling og anmode forvaltningen om å omgjøre vedtaket. Dessuten var det en kjensgjerning at arbeidet på ingen måte ville være bortkastet dersom Sivilombudsmannen ikke vil ta saken til behandling, ettersom det grundige arbeidet som ble lagt ned i forbindelse med å fremlegge saken for Sivilombudsmannen ville komme til nytte i forbindelse med utarbeidelse av en eventuell stevning.

Vi vil også bemerke at etter mange års erfaring med å arbeide opp mot avgifts- og skatteforvaltningen, skiller denne saken seg ut som meget slett behandlet av skattekontoret. Den bevisvurdering som er foretatt i saken er meget kritikkverdig. Rettsanvendelsen og saksbehandlingen lider også av vesentlige mangler, noe som også er erkjent av Regjeringsadvokaten som valgte å ikke prosedere saken. I denne saken burde skattekontoret "gå i seg selv" og erkjenne at man har gjort et stykke "håndverk" som er meget kritikkverdig og som man etter vår oppfatning ikke bør være bekjent av ved et skattekontor.

Avslutningsvis skal det bemerkes at det nå er erkjent fra statens side at Klager og A hele tiden har hatt rett, og at det er skattekontoret som har gjort feil. Skattekontoret bør da sørge for at den næringsdrivende ikke lider en direkte økonomisk belastning utover de vesentlige tap selskapet har lidt som følge av at man har måttet forsvare seg mot skattekontorets infamerende og usakelige påstander som ikke har hatt noen forankring i virkeligheten.

Vi anmoder skattekontoret om på ny å vurdere de provoserende uttalelsene med hensyn til vår vurderingsevne knyttet til hvorvidt Sivilombudsmannen ville ta saken til behandling, slik at innstillingen fremstår som mer balansert. Det skattekontoret egentlig burde gjøre er å virkelig ta selvkritikk for en håndtering av denne saken og gjøre klagenemndene oppmerksom på dette.

Vurderingen av i hvilket omfang sakskostnader knyttet til ligningssaken skal dekkes, må gjøres med grunnlag i ligningsloven § 9-11. Skattekontoret har i den sammenheng vist til lovens forarbeider, Ot.prp. nr. 1 (2006-2007) punkt 22.3. Vi finner ikke grunn til å gjengi sitatet fra skattekontorets innstilling, men vil bemerke at vi på bakgrunn av nevnte uttalelser i forarbeidene til dels er enig med skattekontoret i at ligningslovens bestemmelser om sakskostnader, trolig rekker noe kortere enn tilsvarende bestemmelse etter forvaltningsloven. Vi er imidlertid ikke enig med skattekontoret i at klager har fraskrevet seg all rett til dekning av sakskostnader fordi man i forhandlinger med staten formelt sett sa seg villig til å forlike saken.

Når det gjelder den delen av saken som knytter seg til etterberegning av merverdiavgift, vil vi vise til våre tidligere utførlige anførsler. I tillegg vil vi minne skattekontoret om hovedregelen for dekning av sakskostnader etter forvaltningsloven § 36. Bestemmelsen tilsier full dekning av slike kostnader, og det foreligger i utgangspunktet ingen øvre beløpsgrense for hvor mye en part kan kreve dekket. At forvaltningslovens bestemmelser om dekning av sakskostnader rekker lengre enn bestemmelsene etter ligningsloven følger også av uttalelse fra Sivilombudsmannen som skattekontoret selv har vist til i sitt forslag til innstilling.

Når det gjelder vurderingen av om kostnadene har vært nødvendige, må det tas utgangspunkt i partens subjektive oppfatning. Innenfor forvaltningsretten er det lagt til grunn at det er tilstrekkelig at parten hadde grunn til å tro at kostnadene var nødvendige. Vi viser videre til det vi tidligere har anført i forhold til spørsmålet om nødvendighet. På bakgrunn av dette opprettholder vi vårt krav om at kostnadene knyttet til å fremme saken for Sivilombudsmannen skal dekkes.

3 Skattekontorets beregning av sakskostnader

I sitt forslag til innstilling på side 9 har skattekontoret vist til vår anførsel om at skattekontoret feilaktig har trukket ut kr 70 700 av kravet. Grunnen til at dette beløpet ikke skulle vært trukket ut av kravet, var at dette ikke var fakturert til Klager. Beløpet var derfor heller ikke søkt dekket fra Klagers side i forbindelse med sitt krav om sakskostnader.

Skattekontoret har vist til at beløpet på kr 70 700 riktignok ikke skulle vært trukket ut av kravet, men at dette ikke har fått innvirkning på resultatet i dette tilfellet. Slik vi forstår det, har skattekontoret som begrunnelse for dette standpunktet, lagt til grunn at Klager, ved inngåelse av forliksavtale, selv var enige i at kravet om sakskostnader skulle begrenses til kr 100 000. Skattekontoret utbetalte likevel kr 163 670 i sitt vedtak av 7. april 2010. Av dette beløpet utgjorde kr 98 720 kostnader knyttet til rettssaken, og slik vi forstår det, er det nå skattekontorets syn at dette beløpet ikke skulle vært utbetalt. Dette beløpet ble for øvrig delt på henholdsvis skattesaken og merverdiavgiftssaken, og vi forstår det slik at skattekontoret derfor legger til grunn at Klager har fått kr 98 720 for mye utbetalt i forhold til sitt krav om sakskostnader, da fordelt med en halvpart på henholdsvis skattesaken og merverdiavgiftssaken, dvs. kr 49 370 for hver "del" av saken.

Hjemmel for sitt standpunkt om at kr 98 720 (kr 49 370 for hver del av saken) ikke skulle vært dekket etter ligningsloven, finner skattekontoret i Skattedirektoratets retningslinjer av 20. mai 2009 og forarbeidene til ligningsloven, Ot. prp. nr. 1 (2006-2007), jf. det som er referert under dette brevet punkt 2.

På bakgrunn av dette legger skattekontoret til grunn at beløpet på kr 70 700 kan trekkes ut uten at dette får noen betydning for resultatet, herunder hvor mye som skulle vært utbetalt. "Mellomlegget" på kr 21 330 nevnes ikke direkte i innstillingen.

Det er vår klare oppfatning at en slik fremgangsmåte ikke kan være riktig. Det skattekontoret gjør, er å omgjøre deler av vedtaket om tidligere utbetaling av sakskostnader uten at dette varsles i henhold til forvaltningslovens regler, jf. forvaltningsloven § 35 jf. § 16. At en slik endring faktisk var intensjonen med formuleringene i forslagene til innstilling, er også bekreftet av skattekontoret i telefonsamtale mellom undertegnede og saksbehandler H 17. november 2010.

I tillegg til å bryte forvaltningslovens regler om omgjøring av tidligere vedtak til ugunst for den avgiftspliktige, bryter også skattekontoret sine egne interne retningslinjer vedrørende utarbeidelse av innstilling til Klagenemnda for merverdiavgift. Av disse retningslinjene fremgår det at skattekontoret ikke har anledning til å "reparere" tidligere vedtak i en innstilling til Klagenemnda.

Dette omfatter tilfeller der et vedtak helt eller delvis må anses å inneholde feil, det være seg feil faktum og/eller feil rettsanvendelse. I slike tilfeller kan vedtaket endres, men da kun under forutsetning av at dette gjøres i tråd med gjeldende lover og prinsipper. En slik endring kan, etter vårt syn, aldri foretas ved å legge inn nye forutsetninger eller løsninger i et forslag til innstilling.

I det en sak har kommet så langt at forslag til innstilling til et klageorgan utarbeides, må det etter vårt syn være slik at saken må anses som fullstendig opplyst i den grad dette er mulig. Et forslag til en innstilling bør derfor ideelt sett gjenspeile alle sider av saken, der både faktum og rettsanvendelse er fremstilt på en nøytral måte. Det bør med andre ord være slik at en innstilling kan oversendes til det aktuelle klageorgan uten at det skal være nødvendig for klager å kommentere innstillingen nærmere. I dette tilfellet er det imidlertid foretatt en endring av deler av tidligere vedtak direkte i innstillingen. Endringene er dessuten gjort på en måte som fremstår som kamuflert og lite begrunnet. Etter vårt syn er en slik fremgangsmåte ikke holdbar.

4  Avsluttende bemerkninger

Vi ber om at skattekontoret vurderer våre merknader, samt i sin helhet inntar disse i innstillingene til henholdsvis Skatteklagenemnda og Klagenemnda for merverdiavgift, slik at vårt syn rundt skattekontorets fremgangsmåter fremgår klart for de to nemndene.

Som skattekontoret er kjent med har vi fremmet et krav om erstatning direkte til Skattedirektoratet. I den grad skattekontoret velger å innstille til nemndene om at vi ikke får full dekning overensstemmende med vårt krav, anmoder vi om at skattekontoret informerer Skattedirektoratet om dette og påpeker at i den grad Klager ikke får dekning av saksomkostningene, vil erstatningskravet mot Skattedirektoratet øke tilsvarende. Vi ber om å bli holdt underrettet om hva skattekontoret nå velger å gjøre med hensyn til saksbehandlingen av denne saken, og jeg anmoder om å få tilsendt kopier av eventuelle brev som sendes til Skattedirektoratet.

Ved eventuelle spørsmål eller kommentarer til dette brevet, bes det om at skattekontoret kontakter C.”

Skattekontorets merknader til klagers kommentarer Innstilling om å fastholde Skattekontoret fremholder at klager er tilkjent kr 81 835 i dekning av sakskostnader. Det er dette vedtaket som er påklaget i nærværende sak, med påstand om ytterligere dekning. Det fremgår av forvaltningsloven § 34 at alle sider av saken kan prøves når klagen tas under behandling. Ved vurderingen av om han har krav på ytterligere dekning, har skattekontoret vurdert grunnlaget for sakskostnadskravet. Vi har kommet frem til at klageren allerede har fått dekket mer enn det han etter vår oppfatning har krav på.

Opprettholdelsen av vedtaket, om å tilkjenne sakskostnader med kr 81 835, er etter vår vurdering ikke noen omgjøring av vedtak, verken i form eller realitet.

At den nærmere begrunnelsen for utmålingen av sakskostnader er noe endret, sees ikke å gå utover klagers rettssikkerhet. Klager har i henhold til etatens rutiner fått utkast til innstilling til gjennomsyn og anledning til å inngi sine kommentarer. I tillegg har han også uten oppfordring fått betydelig lenger uttalelsesfrist enn det som er det normale.

Skattekontoret gir i det nedenstående en kort omtale av kostnader som ikke anses dekningsberettigede:

Prosesskostnadene Klagerens advokat uttaler at klageren ved det utenrettslige forlik ikke har fraskrevet seg ”all rett til dekning av sakskostnader fordi man i forhandlinger med staten formelt sett sa seg villig til å forlike saken”. Skattekontoret vil peke på at forliket også gjaldt sakskostnader og at det følgelig er inngått en bindende avtale om dekning av prosesskostnadene med kr 100 000. Etter vår vurdering står det i skarp strid mot forlikets intensjon når klager krever ytterligere dekning av prosesskostnadene. Skattekontoret fremholder her at klagerens advokat før forliket ble inngått, fremsatte krav om dekning av kr 207 000.

Klage til Sivilombudsmannen Klagerens advokat har videre bemerket at skattekontorets vurderinger av om det var nødvendig å henvende seg til Sivilombudsmannen er formulert provoserende. Skattekontoret kan ikke se at det er kritikkverdige uttalelser i dette tilfellet. Skattekontoret tviler ikke på at det var foretatt grundige overveielser fra advokatens side før saken ble sendt til Sivilombudsmannen, men likevel mener vi, ut fra den rolle Sivilombudsmannen har, at det ikke kunne være et relevant alternativ. Vi viser her til at klager selv la betydelig vekt på å få Sivilombudsmannen til i realiteten å overprøve den faktumvurderingen som lå til grunn for Klagenemndas vedtak. Det er særlig dette, sammenholdt med anførselen om at det hastet med avklaring av saken, som skattekontoret har lagt vekt på ved sine vurderinger.

Totalt sakskostnadskrav:        446 720 Frafalt av klager, kostn utlegg/konkurs     39 150 Frafalt av klager, sakskost forvaltn.       7 200 Kostnad klage til Siv omb    163 900 Kostnad til prosess utover forliksbeløp    98 720

Summer      262 620 46 350  446 720

Redusert med kostnader for klage til Sivilombudsmannen og prosesskostnader, beløper klagers påstand seg i denne mva-saken til kr 68 875 ((446 720 – 46 350 – 262 620)/2).

Ved å fastholde dekning av sakskostnader med kr 81 835, er klager etter vår vurdering i noen grad tilkjent sakskostnader utover hva han har krav på etter forvaltningsloven.

Skattekontoret kan for øvrig ikke se at det fremkommer nye opplysninger eller anførsler i klagers kommentarer til innstillingen.

Skattekontorets innstilling til vedtak

Skattekontoret tilrår etter dette at det treffes slikt

V e d t a k:

Ytterligere sakskostnader tilkjennes ikke.

KLAGENEMNDAS AVGJØRELSE:

Nemndas medlemmer Rivedal, Ongre, Øveraasen, Kveine og Nordkvist har alle sluttet seg til skattekontorets innstilling

V e d t a k:

Som innstilt.