KMVA 7902

Klagenemnda stadfestet enstemmig innstillingen.

  Saken gjelder: Ileggelse av tilleggsavgift. Spørsmålet om hvorvidt skattekontorets varsel er sendt for sent. Skattekontorets varsel om ileggelse av tilleggsavgift ble sendt knappe 2 mnd. etter etterberegningsvedtaket i saken.    Den påklagede tilleggsavgift utgjør kr 186 203 (40 %).

Stikkord:  Tilleggsavgift  Saksbehandlingen  

Bransje:  Dykkertjenester

 

Mval:   § 21-3

 

Skatteetaten.no: Tilleggsavgift og andre reaksjoner

 

 

          Innstillingsdato: 28. oktober 2013            

 

KLAGENEMNDA FOR MERVERDIAVGIFT

 

Avgjørelse i møte 16. desember 2013 i sak KMVA 7902 - Klager as.

 

Skatt x har avgitt slik

I n n s t i l l i n g:

Klager AS, org.nr. xxx xxx xxx, ble registrert i avgiftsmanntallet fra 3. termin 2001. Selskapet driver tjenesteytende virksomhet innen dykking.

På bakgrunn av en oppgavekontroll for 6. termin 2011, fattet skattekontoret den 10. desember 2012 vedtak om tilbakeføring av inngående merverdiavgift med til sammen kr 465 509.

Deretter sendte skattekontoret den 8. februar 2013 varsel om ileggelse av tilleggsavgift og gjorde 29. april 2013 vedtak i tråd med varselet. Ilagt tilleggsavgift utgjør kr 186 203, tilsvarende 40 % av kr 465 509.

Klage fra advokat A, B, er datert 21. mai 2012. Klagefristen er overholdt.

Påklaget beløp utgjør:

 

Det er ikke beregnet renter ved fastsettelsen, jfr. skattebetalingsloven § 11-2 første ledd, men det skal på vanlig måte svares renter om tilleggsavgiften ikke betales ved forfall, jfr. skattebetalingsloven § 11-1 første ledd.

Det er ikke inngitt anmeldelse til påtalemyndigheten i saken.

Kopi av følgende dokumenter er vedlagt innstillingen: Dok. nr. Dokument Dato 1 Vedtak om etterberegning 10. desember 2012 2 Varsel om tilleggsavgift 8. februar 2013 3 Tilsvar 22. mars 2013 4 Ytterligere bemerkninger 11. april 2013 5 Vedtak om bruk av tilleggsavgift 29. april 2013 6 Merknader til innstilling 27. september 2013 A1 Rt. 2006 s. 1563 Rt-2006-1563 A2 Klagesak 7352 KMVA-7352 A3 Klagesak 7430 KMVA-7430

Klagen gjelder

Klagen omfatter følgende forhold: 1. Ileggelse av 40 % tilleggsavgift. Spørsmålet om hvorvidt skattekontorets varsel er sendt for sent. Fastsatt tilleggsavgift utgjør kr 186 203.

Fastsettelsen tilleggsavgiften knytter seg til er ikke påklaget.

Såfremt klagenemnda  kommer til at fristreglene er overholdt, er det akseptert at vilkårene for ileggelse av tilleggsavgift forøvrig er oppfylt og at den anvendte sats ikke er urimelig høy.

1. Ileggelse av 40 % tilleggsavgift

1.1 Sakens faktum Skattekontorets etterberegningsvedtak er datert 10. desember 2013 og gjelder tilbakeføringen av inngående avgift idet som det fremgår av vedtaket;

"Skattekontoret legger til grunn at ledelsen og eierne i Klager AS visste at avgift vedrørende fakturaer fra C, D og E ikke ble innberettet og betalt. De har følgelig ikke overholdt sin aktsomhetsplikt."

Det faktum som ble lagt til grunn i skattekontorets vedtak er beskrevet slik;

"Faktura fra C – orgnr XX Bilag 462 og 463, faktura fra C, er bokført i regnskapet med fradrag for inngående merverdiavgift med til sammen kr 42 228. C er et enkeltpersonforetak med F som innehaver. Han er også styremedlem, har signatur, er tidligere daglig leder og eier 93% av aksjene i Klager AS. C har ikke innberettet utgående merverdiavgift vedrørende disse fakturaene i 6. termin 2010.

 

Faktura fra D – orgnr XX Fakturanr. 281-288, 396 og 464 fra D er bokført i regnskapet med fradrag for inngående merverdiavgift med til sammen kr 93 602. G er innehaver av enkeltpersonforetaket D og styreleder i Klager AS. D har ikke innberettet utgående merverdiavgift vedrørende disse fakturaene i 2010.

Faktura fra E – XX Bilag 465, faktura fra E, er bokført i regnskapet med fradrag for inngående merverdiavgift med kr 39 627. E er et enkeltpersonforetak med H som innehaver. Han er også daglig leder og styremedlem i Klager AS. E har ikke innberettet utgående merverdiavgift vedrørende denne fakturaen i 6. termin 2010.

6. termin 2011

Faktura fra E - orgnr XX På omsetningsoppgaven for 6. termin 2011 er det krevd fradrag for inngående merverdiavgift med kr 151 425 vedrørende faktura fra E med fakturadato 31.12.2011, fakturanr 10000 og kundenr 10000. E, med H som innehaver, har ikke innberettet utgående merverdiavgift vedrørende denne fakturaen i 6. termin 2011.

Faktura fra D - orgnr XX På omsetningsoppgaven for 6. termin 2011 er det krevd fradrag for inngående merverdiavgift med kr 138 627 vedrørende faktura fra D med fakturadato 31.12.2011, fakturanr 10000 og kundenr 10000. D, med G som innehaver, har ikke innebrettet utgående merverdiavgift vedrørende denne fakturaen i 6. termin 2011."

Det ble ikke i vedtaket varslet bruk av tilleggsavgift. Bakgrunnen for dette var at forholdet ble vurdert anmeldt til politiet.

Etter at vedtak i saken var gjort, kom imidlertid skattekontoret etter sin interne saksbehandling til at forholdet like vel ikke skulle anmeldes og at det i denne saken var mest hensiktsmessig med en reaksjon i form av tilleggsavgift, jfr. merverdiavgiftsloven § 21-3.

Skattekontorets varsel om ileggelse av 40 % tilleggsavgift er datert 8. februar 2013, dvs.  knappe 2 mnd. etter etterberegningsvedtaket.

1.2 Skattekontorets vedtak og begrunnelse Det sentrale punkt i skattekontorets vedtak er begrunnet slik: ”Det følger av merverdiavgiftsloven (mval.) § 21-3 at den som forsettlig eller uaktsomt overtrer mval. eller forskrifter gitt i medhold av loven, og ved det har eller kunne ha påført staten tap, kan ilegges inntil 100 % avgift i tillegg til merverdiavgift etter § 18-1 og § 18-4 første og annet ledd.

Kontrollen viser at virksomheten har fradragsført inngående avgift, til tross for at selgerne ikke har innberettet og betalt den utgående avgiften. Det er samme personer på både kjøper- og selgersiden. Dette innebærer et brudd på aktsomhetsplikten og staten kunne lidt tap som følge av feilen.

Prinsipalt anføres det at skattekontoret ikke har hjemmel til å ilegge tilleggsavgift i dette tilfellet, på bakgrunn av at det ikke ble varslet om tilleggsavgift samtidig med varsel om avgiftskorrigering. Det anføres at prosessøkonomiske grunner kan tilsi at en anførsel om feil ved avgiftsoppgjøret blir godtatt selv om de næringsdrivende ikke er enig i at det faktisk foreligger en feil. Når varsel om ileggelse av tilleggsavgift kommer etter varselet om etterberegning vil den næringsdrivende bli satt i en situasjon hvor vurderingen av varselet skjer på grunnlag av skattekontorets manglende opplysninger om det reelle økonomiske omfang av varselet.

I henhold til retningslinjene for ileggelse av tilleggsavgift skal ileggelse av tilleggsavgift normalt foretas samtidig med avgiftsfastsettelsen, men det kan også skje senere. Praksis tilsier at det er uproblematisk når det kun har gått to måneder, som i dette tilfellet. Se vedlagte klagesaker, KMVA 7352 og KMVA 7430, hvor det gikk henholdsvis fire og fem måneder mellom vedtak om etterberegning av avgift og varsel om ileggelse av tilleggsavgift. Skattekontoret fikk medhold i begge sakene.”

1.3 Klagers innsigelser

Klagen er begrunnet slik; ”Nærmere om grunnlaget for klagen Som det fremgår av det ovenstående ble det ved varselet om etterberegning av merverdiavgift ikke gitt varsel om ileggelse av tilleggsavgift.

Varsel om mulig ileggelse av tileggsavgift ble først gitt drøyt to og en halv måned etter at Skatt Midt-Norge hadde varslet om etterberegning av merverdiavgift.

I Skattedirektoratets retningslinjer for ileggelse av tilleggsavgift, datert 10. januar 2012, punkt 6.1, 2. ledd, er det uttalt at: "Ileggelse av tilleggsavgift foretas normalt samtidig med avgiftsfastsettelsen, man kan også skje senere. Det siste kan være aktuelt hvor spørsmålet om tilleggsavgift nødvendiggjør ytterligere undersøkelser, mens avgiftsfastsettelsen ikke bør utstå [...]"

I Merverdiavgiftshåndboken, 8. utgave 2012, side 911 er det gitt følgende kommentar til bestemmelsene: "Normalt gjøres det vedtak om bruk av tilleggsavgift samtidig med vedtak om etterberegning. Vedtak kan også gjøres senere om tilleggsavgiftssaken ikke er tilstrekkelig opplyst. Dette forutsetter imidlertid at saken har vært lagt opp slik at avgiftssubjektet ikke har hatt grunn til å tro at tilleggsavgiftssaken var avsluttet."

Retningslinjene og kommentarene i Merverdiavgiftshåndboken må anses som en instruks til skattekontorene. Instruksen innbærer at ileggelse av eventuell tilleggsavgift som hovedregel skal skje samtidig med selve vedtaket om etterberegning av merverdiavgift.

Ordlyden i merverdiavgiftsloven § 21-3 utelukker ikke at vedtak om ileggelse av tilleggsavgift treffes etter vedtaket om etterberegning av merverdiavgift. At det ikke er noe absolutt krav til samtidighet er også lagt til grunn i Skattedirektoratets retningslinjer. Det presiseres imidlertid i retningslinjene at vedtak om tilleggsavgift "normalt"skal treffes samtidig med vedtaket om etterberegning av avgift. Ut i fra innholdet i retningslinjene kan begrepet "normalt" for øvrig ikke oppfattes som en anmodning om at vedtak om ileggelse av tilleggsavgift "helst" skal treffes samtidig med vedtaket om etterberegning av avgift. En utsettelse krever at det foreligger spesielle grunner, typisk at det av hensyn til løpende renter bør treffes vedtak om avgiftsøkning så snart som mulig samtidig som vurderingen av tilleggsavgiften krever noe mer avklaringer slik at vedtak om ileggelse av tilleggsavgift derfor ikke kan treffes samtidig med vedtaket om avgiftsøkning.

Det er videre en klar forutsetning ut ifra Skattedirektoratets retningslinjer at det er varslet om bruk av tilleggsavgift før det treffes vedtak om etterberegning av merverdiavgift. Vedtaket må dessuten være utformet slik at det er klart at spørsmålet om tilleggsavgift fortsatt vurderes og at tilleggsavgift vil bli fastsatt i et særskilt vedtak.

Kravet i Skattedirektoratets retningslinjer om at mulig ileggelse av tilleggsavgift skal være varslet før det treffes vedtak om avgiftsøkning er også nødvendig for å ivareta det enkelte avgiftssubjekts krav til rettsikkerhet.

Ileggelse av tilleggsavgift er en straffereaksjon etter EMK. Skattedirektoratets retningslinjer må på denne bakgrunn anses som et minimumskrav til hvordan skattekontorene skal ivareta den enkeltes rettigheter ved behandling av saker om ileggelse av tilleggsavgift.

Skattekontorene kan følgelig ikke på egenhånd velge om retningslinjene skal legges til grunn eller ikke. Situasjonen er i stedet den motsatte - at retningslinjene skal følges.

Skattekontorenes adgang til å fravike prinsippet om samtidighet er regulert i retningslinjene. En slik fravikelse er kun aktuelt dersom den er nødvendig for vurderingen av tilleggsavgiften og den avgiftspliktige på forhånd er varslet om at tilleggsavgift vil bli ilagt.

Ingen av disse kravene er oppfylt i dette tilfellet.

Vi vil her også få påpeke at kravet til rettssikkerhet, herunder spørsmålet om skattekontorenes etterlevelse av retningslinjene for ileggelse av tilleggsavgift, har en faktisk, ikke bare en prinsipiell, betydning for det enkelte avgiftssubjekt.

At skattekontoret ikke gir opplysninger om at tilleggsavgift vurderes ilagt innebærer at mottakeren ikke får et korrekt grunnlag for sin vurdering av varselet. Selv om mottakeren ikke er enig i varselet vil spørsmålet om varselet skal imøtegås allikevel regelmessig bli vurdert ut i fra flere faktorer; det beløp varselet gjelder, forventede kostnader med å imøtegå varselet, sannsynligheten for å vinne frem og om det er andre, spesielle hensyn som tilsier at skattekontorets standpunkt bør imøtegås. Det siste kan typisk ha sammenheng med at vedtaket vil ha betydning ut over den aktuelle saken eller at ileggelse av tilleggsavgift med høyt beløp eller høy sats oppfattes som en strafferettslig stigmatisering. At det ikke gis tilsvar er følgelig ikke ensbetydende med at mottakeren er enig i varselet, det kan også være et uttrykk for at mottakeren av prosessøkonomiske årsaker velger å akseptere varselet.

En bedrift som av prosessøkonomiske grunner velger å ikke imøtegå et varsel om avgiftsøkning vil i en situasjon hvor skattekontoret ikke følger retningslinjene oppleve at varselet vurderes på uriktig grunnlag. Skattekontorets unnlatelse av å gi fullstendige opplysninger vil dermed begrense bedriftens muligheter til å ivareta egne interesser. Av mindre praktisk betydning, men prinsipielt av vesentlig betydning, er at unnlatelse av å varsle bruk av tilleggsavgift er problematisk i forhold til forbudet mot selvinkriminering.

Vi legger til grunn at en bevisst tilsidesettelse av forbudet mot selvinkriminering ikke kan aksepteres. En aksept av at det er tilstrekkelig å varsle bruk av tilleggsavgift etter at det er truffet vedtak om etterberegning av avgift vil imidlertid åpne for tvil med hensyn til om det sene varselet skyldes en tilfeldig feil begått under saksbehandlingen eller om det foreligger en bevisst tilsidesettelse av de næringsdrivendes rettigheter.

Det vil trolig kun unntaksvis være aktuelt for noe avgiftssubjekt å nekte å gi opplysninger under henvisning til selvinkrimineringsforbudet. Forbudet er imidlertid så prinsipielt viktig at muligheten for tvil med hensyn til om det foreligger en bevisst tilsidesettelse av de næringsdrivendes rettigheter på dette punkt i seg selv må unngås.

Etter vår oppfatning tilsier de ovennevnte hensynene at Skattedirektoratets retningslinjer om bruk av tilleggsavgift må tillegges betydning ut over det å være en intern instruks angående gjennomføringen av skattekontorenes saksbehandling. Retningslinjene er også sentrale for å sikre at alle deler av skatteetaten faktisk ivaretar de næringsdrivendes rettigheter på en korrekt og konsekvent måte. Retningslinjene må følgelig anses for å synliggjøre de rettigheter den enkelte næringsdrivende har overfor skattekontorene.

Vi kan heller ikke se at den praksis skattekontoret har vist til tilsier at Klagenemnda for merverdiavgift har tatt stilling til, og akseptert, at skattekontorene kan velge å se vekk fra Skattedirektoratets instruks slik at tilleggsavgift først varsles etter at det er truffet vedtak om etterberegning av merverdiavgift.

Innledningsvis vil vi få påpeke at det må stilles strenge krav til når det kan anses for å være etablert en bindende, administrativ praksis i strid med gjeldende retningslinjer.

Når det gjelder de sakene Skatt x viser til i sitt vedtak fremgår det ikke av de vedtakene når skattekontorene sendte varsel om ileggelse av tilleggsavgift. Ut i fra de foreliggende opplysningene er det følgelig ikke noe som tilsier at varsel om bruk av tilleggsavgift først ble sendt etter at det var fattet vedtak.

Selv om varsel om ileggelse av tilleggsavgift faktisk ble sendt etter at det var truffet vedtak gjør de manglende opplysningene om varslingstidspunktet at det vil være nærliggende å legge til grunn at det korrekt ble varslet om mulig ileggelse av tilleggsavgift samtidig med varselet om avgiftsøkning.

Verken i klagesak 7352 eller i klagesak 7430 var det påberopt som klagegrunn at varsel om ileggelse av tilleggsavgift først var sendt etter at det var varslet vedtak om avgiftsøkning. Opplysningene som var gitt i skattekontorets innstilling til vedtak i Klagenemnda for merverdiavgift og de klagegrunner som var påberopt ga følgelig ikke grunnlag for å stille spørsmål ved om bruk av tilleggsavgift faktisk var korrekt varslet.

Klagenemndas medlemmer hadde følgelig ikke i noen av sakene noen direkte foranledning til å gå inn på spørsmålet om når varsel om tilleggsavgift må gis og betydningen av at det ikke er gitt et korrekt varsel.

At Klagenemnda for merverdiavgift stadfestet vedtakene uten å gå inn på spørsmålet om betydningen av når tilleggsavgift ble varslet, kan i og for seg oppfattes som en bekreftelse på at det er tilstrekkelig at bruk av tilleggsavgift varsles etter at etterberegningen av merverdiavgift er gjennomført.

Å tillegge avgjørelsene en slik vekt forutsetter imidlertid at Klagenemndas medlemmer går ut over de faktisk påberopte klagegrunnene ved vurderingen av den enkelte sak.

Etter vår oppfatning har Klagenemnda for merverdiavgift ikke en plikt til dette.

Formelt er ikke Klagenemnda forhindret fra å gå ut over de påberopte klagegrunnene. Antallet saker Klagenemnda får til behandling tilsier imidlertid at et slikt selvstendig initiativ kun unntaksvis vil være aktuelt. Det kan derfor ikke legges til grunn at Klagenemnda har gått ut over de påberopte klagegrunnene i andre tilfeller enn der dette fremgår av vedtakene. Vi vil i denne forbindelse få påpeke at i henhold til opplysningene på Lovdata er klagesak 7352 en av 16 saker med avgjørelse datert den 12. juni 2012 mens klagesak 7430 er en av 15 saker med avgjørelse datert den 18. oktober 2012.

Sluttmerknader Selv om det i enkelttilfeller vil kunne godtas at vedtak om ileggelse av tilleggsavgift treffes etter at det gjort vedtak om etterberegning av merverdiavgift følger det av Skattedirektoratets retningslinjer at en slik tidsmessig forskyvning kun er aktuelt dersom det foreligger spesielle grunner. Skatt x har ikke har gitt noen begrunnelse for at varselet om bruk av tilleggsavgift først ble gitt etter at det var fattet vedtak om etterberegning av merverdiavgift.

Heller ikke de avgjørelser i Klagenemnda for merverdiavgift som skattekontoret har vist til i sitt vedtak kan anses for å hjemle at tilleggsavgift først varsles og fastsettes etter at avgiftsfastsettelsen er foretatt.

Ut i fra det ovenstående gjøres det gjeldende at Skatt Midt-Norge ikke hadde hjemmel for å innvilge seg selv en slik tilleggsfrist for fastsettelsen av tilleggsavgift som skattekontoret har lagt til grunn i dette tilfellet.

Vi ber følgelig Klagenemnda for merverdiavgift om å oppheve vedtaket om ileggelse av tilleggsavgift overfor Klager AS.”

Klagers advokat har i brev datert 27. september 2013 kommentert skattekontorets utkast til innstilling, brevet er vedlagt saken som dok. nr. 6.

Kommentarene er i først rekke knyttet til at skattekontorets varsel om ileggelse av tilleggsavgift er sendt etter at selve etterberegningsvedtaket i saken var gjort og dette er i strid med skattedirektoratets retningslinjer. I fortsettelsen av dette er det vist til at skattekontoret ikke på en tilstrekkelig måte har redegjort for hvordan avgiftspliktiges rettssikkerhetsgarantier er ivaretatt ved den fremgangsmåte skattekontoret har valgt å følge i denne saken.

1.4 Skattekontorets vurderinger av klagen At skattekontoret i denne sak har benyttet en annen fremgangsmåte mht. saksbehandlingen enn det etatens retningslinjer gir anvisning på som en normalløsning medfører i seg selv ikke ugyldighet.

Etatens retningslinjer er således i første rekke et hjelpemiddel for å sikre at en ikke kommer i en situasjon hvor vedtaket blir ugyldig etter de alminnelige (generelle forvaltningsrettslige) regler. Det vises til Echoff / Smith, Forvaltningsrett 8. utg. s. 310-311.

Vi bemerker at det ikke er anført at skattekontorets fremgangsmåte har medført at det er gjort et vedtak som ellers ikke kunne vært fattet ut over at det er gått noe mer tid enn det som er normalt fra faktum ble fastslått til mulige sanksjoner ble varslet.

Det er heller ikke anført at den tid som er gått mellom etterberegningsvedtaket og varsel om tilleggsavgift er så lang at den i seg selv må anses for å være i strid med EMK.

Etter skattekontorets oppfatning er der gode grunner for at det i enkelte saker kan ta noe tid fra vedtak blir gjort til varsel om sanksjonsbruk foreligger. I saker som skal anmeldes til politiet er det normalt at anmeldelsen først skjer etter at endringsvedtak er gjort, selv om det i saker hvor det er viktig å sikre bevis også kan skje tidligere.

Det aktuelle tidsrommet i denne sak er fra 10. desember til 8. februar, dvs. knappe 2 mnd. Det sentrale spørsmål er om dette har gitt avgiftspliktige en berettiget forventing om at saken nå var avsluttet, jfr. tilleggsprotokoll nr. 7 art 4 til EMK.

Sett hen til sakens karakter må det her ha fremstått som nærliggende for selskapet at de forhold som var tatt opp ville føre til en eller annen reaksjon av pønal karakter, typisk i form av en anmeldelse til politiet.

Slik bevisene lå an i saken var det naturlig at en ev. anmeldelse først ble inngitt etter at det var gjort vedtak i saken. I denne sak endte skattekontorets vurderingene med en reaksjon i form av tilleggsavgift. Hertil kommer at det i det aktuelle tidsrom også var juleferie.

Nødvendige vurderinger og kvalitetssikring av grunnlaget for en reaksjon vil i enkelte saker måtte ta noe tid. Det var her er tale om en relativt grov overtredelse,  jfr. den anvendte sats. Interne rutiner tilsier da at slike saker skal vurderes av mer enn en saksbehandler / avdeling. I denne sak endte disse vurderinger med ileggelse av tilleggsavgift. At skattekontoret bruker knappe 2 mnd. medregnet jule- og nyttårsfri. på å vurdere hva som er en hensiktsmessig sanksjonsbruk før varsel sendes, kan ikke anses som en urimelig lang saksbehandlingstid.

Situasjonen er sammenlignbar med saker som først blir anmeldt for så å bli henlagt. Det er lagt til grunn at det i seg selv ikke er til hinder for å varsle bruk av tilleggsskatt at politiet har henlagt skattekontorets anmeldelse, dvs. en situasjon hvor skattyter allerede har fått en klar tilbakemelding på at den sanksjonssak han var varslet om faktisk var avsluttet, jfr. Rt. 2006 s. 1563. Se lignings-ABC 2012/13 s. 1220. Skattekontoret er enig med klager i at foreliggende situasjon til en viss grad skiller seg fra faktum i klagenemndsavgjørelsene  KMVA 7352 og KMVA 7430 som skattekontoret har vist til i sitt vedtak. Like vel var det i disse saker slik at spørsmålet om tilleggsavgift ikke hadde vært vurdert før det ble tatt opp under behandlingen av klagen over selve etterberegningsvedtaket. I sak KMVA 7352 ble varsel om tilleggsavgift sendt 4 mnd. etter selve etterberegningsvedtaket og i sak KMVA 7430 ble varsel sendt 6 mnd. etter vedtak i saken.

Vi er ikke enige i klagers øvrige betraktninger omkring varslingstidspunkt og skattyters vern mot selvinkriminering. At det ventes med varsling av tilleggsavgift vil i en del tilfeller være både påkrevd og fullt ut forsvarlig. Faktum må bringes på det rene før det ev. kan varsles om bruk av tilleggsskatt eller tilleggsavgift. Slik bevisene ligger an i saken er det heller intet som tilsier at skattekontoret har spekulert i å omgå de skranker som er satt opp til vern for avgiftspliktige.

For øvrig legger skattekontoret til grunn at klager har akseptert at lovens vilkår for ileggelse av tilleggsavgift er oppfylt og at den anvendte sats ikke er urimelig høy.

Når det gjelder de fremsatte merknader til innstillingen vil skattekontoret fremholde at en periode på knappe 2 mnd. for skattekontoret til å vurdere sansksjonsbruken etter at vedtak ble gjort i en sak av denne art, ikke kan sies å være et overgrep mot avgiftspliktige.

Beslutningen om sanskjonsbruk bør tas tettest mulig opp til avgjørelsen i avgiftssaken.  En slik beslutning innebærer imidlertid en vurdering av flere forhold og vil i enkelte saker kunne ta noe tid. Det er heller ikke gitt på forhånd hva en slik vurdering vil ende med.

Selv om sider ved saken tilsier at forholdet burde ha vært anmeldt, valgte skattekontoret i stedet å anvende tilleggsavgift. Hadde skattekontoret anmelde forholdet til politiet, hadde skattekontoret normalt ikke varslet avgiftspliktige om dette. Det er heller ikke gitt at politiet i det aktuelle tidsrom hadde tilkjennegitt overfor avgiftspliktige at slik anmeldelse var mottatt. Ut fra en konkret vurdering av forholdene i denne sak er der således intet i skattekontorets behandling av saken som kommer i konflikt med det regelverk som er stilt opp til vern for avgiftspliktige eller med de hensyn som direktoratets retningslinjer er ment å ivareta.

 

Skattekontorets innstilling til vedtak Skattekontoret foreslår etter dette at det fattes slikt

V e d t a k :

Den påklagede etterberegning stadfestes.

KLAGENEMNDAS AVGJØRELSE:

Nemndas medlemmer Rivedal, Ongre, Kloster, Stenhamar og Nordkvist sluttet seg til skattekontorets innstilling.

V e d t a k:

Som innstilt.