KMVA 8255

Klagenemnda stadfestet enstemmig innstillingen.

Saken gjelder: Klage på skattekontorets vedtak datert 27.05.2014. Fiktiv fakturering, herunder tilbakeføring av inngående merverdiavgift, jf. mval. § 8-1.

Påklaget beløp utgjør kr 55 508, hvorav kr 5 508 er renter.

 

Stikkord:  Fiktiv fakturering.

 

Bransje:  Renhold

 

Mva:   §§ 18-1 bokstav b, 8-1 og 15-10 (1).

 

Skatteetaten.no: Skjønnsfastsettelse og endring.

 

 

 

 

 

  Innstillingsdato: 11. august 2014

KLAGENEMNDA FOR MERVERDIAVGIFT

Avgjørelse ved skriftlig votering 3. september 2014 i sak KMVA 8255 - Klager.

Skatt x har avgitt slik

I n n s t i l l i n g:

Klager AS, org. nr. xxx xxx xxx, er oppført under kode 81.210 rengjøring av bygninger. Styreleder og daglig leder var A.

På bakgrunn av bokettersyn ved Skatt x for 2010, fattet skattekontoret vedtak den 27.05.2014 om tilbakeføring av inngående merverdiavgift med kr 50 000 samt renter. Bakgrunnen for tilbakeføringen av inngående merverdiavgift var 2 fakturaer fra B som ble ansett å være fiktive.

Klage fra selskapets tidligere regnskapsfører, C, er datert 15.06.2014 og mottatt hos skatt x 17.06.2014 og er således innkommet innen klagefristen. Skattekontoret sendte bekreftelse på mottatt klage den 18.06.2014.

Det er ikke inngitt anmeldelse til påtalemyndigheten i saken.

Kopi av følgende dokumenter er vedlagt innstillingen: Dok. nr Dokument Dato 1 Rapport etter bokettersyn  29.01.2014 2 Vedlegg til rapport  3 Tilsvar til varsel om endring 24.02.2014 4 Vedtak 27.05.2014 5  Klage på vedtaket 15.06.2014

Klagen gjelder

Gyldigheten av skattekontorets vedtak av 27.05.2014 om å tilbakeføre fradrag for inngående merverdiavgift med kr 50 000, jf. merverdiavgiftsloven §§ 8-1.

Sakens faktum Virksomheten ble registrert i Merverdiavgiftsregisteret 20.02.2009, fra 6. termin 2008, og har vært registrert for hele den kontrollerte perioden. Selskapet har i dag status som aktivt i Merverdiavgiftsregisteret. Det er sendt inn omsetningsoppgaver for alle terminer i den kontrollerte perioden.

For 1. og 2. termin 2010 ble det i omsetningsoppgaven krevd fradrag for inngående merverdiavgift på bakgrunn av to fakturaer fra underleverandøren B. Hver faktura lød på kr 125 000 inkl. mva. Teksten på fakturaene var følgende: 1. "Div. renhold pris eter avtalt – vikar januar, februar" 2. "Div: Renhold pris eter avtalt i april mone"

Skattekontoret konstaterte i forbindelse med kontrollen at disse fakturaene var fiktive og tilbakeførte fradraget for inngående merverdiavgift som virksomheten hadde mottatt.

Begrunnelsen for at fakturaene var fiktive var en rekke momenter som bl.a at fakturaene manglet spesifisering av omfang, tidspunkt og sted for levering av tjenesten, manglende dokumentasjon som timelister og øvrig informasjon om oppdraget, få tegn til forretningsmessig aktivitet hos underleverandøren (fakturautsteder), store kontante uttak på underleverandørens konto samme dag eller påfølgende dager, kundeopplysninger fra kundene til Klager som bekreftet at de kun hadde avtaler om at Klager skulle utføre jobben, ingen kontakt mellom Klager og underleverandøren utover fakturaene, ingen registrerte ansatte hos underleverandøren, Klager hadde ingen opplysninger om kontaktpersoner hos underleverandøren og underentreprenøren har ikke oppgitt omsetning til skatte- og avgiftsmyndighetene i 2010.

Skattekontorets vedtak og begrunnelse Spørsmålet som drøftes i vedtaket vedrørende fakturaene fra B er hvorvidt de representerer arbeid utført av dette foretaket, eller om fakturaene er fiktive i den forstand at B ikke har levert de fakturerte tjenestene, og at fakturaene således kun er benyttet for å legitimere skatte- og avgiftsmessige fordeler.

Skattekontoret viser til hovedregelen om fradragsrett for inngående merverdiavgift i merverdiavgiftsloven § 8-1, jf. § 15-10 (1) hvor det fremgår at et registrert avgiftssubjekt har rett til fradrag for inngående merverdiavgift på anskaffelser som er til bruk i den registrerte virksomheten og at inngående merverdiavgift må dokumenteres med bilag for å være fradragsberettiget. Det påpekes at forutsetningen for å få fradrag for inngående merverdiavgift er at dokumentasjonen tilfredsstiller kravene i bokføringsbestemmelsene.

Det vises også i skattekontorets vedtak til bokføringsforskriften §§ 5-1-1 og 5-1-3 første ledd, som angir formkrav til salgsdokumentasjonen. Videre vises det til bokføringsloven § 4 som angir at det skal være realitet i de bokførte opplysningene.

Skattekontoret viser også til rettspraksis vedrørende fradragsretten for inngående merverdiavgift hvor det er stadfestet at det er et krav om at fakturaen gjenspeiler en reell leveranse av varer eller tjenester for at fradragsrett for inngående merverdiavgift skal være til stede.

Under kontrollen oppga foretaket i møte med skattekontoret at de hadde benyttet underleverandøren B når hele familien var på ferie i utlandet i januar og februar 2010. Klager forklarte at de hadde møtt en representant for firmaet på klubbhuset (en mann mellom 25 og 30 år) hvor de vanket og at det ble avtalt at B skulle utføre oppdrag for Klager i januar og februar 2010 hos D, tilsammen 7 stykker. Klager har forklart at de aldri selv traff innehaveren av B og at de ikke hadde kontaktinformasjon på han. Det ble heller ikke under kontrollen funnet e-poster, avtaler eller annen kommunikasjon mellom Klager og B.   Skattekontoret forespurte i et av møtene med Klager om de kunne fremvise en oversikt over arbeiderne fra underleverandøren som hadde arbeidet for D, kontaktperson hos foretaket og fremleggelse av navn og telefonnummer til de ansatte i D som hadde hatt ansvaret for å låse arbeiderne fra underleverandøren inn. Slik dokumentasjon ble aldri innlevert til skattekontoret.

Skattekontoret rettet derfor selv forespørsler til D vedrørende utført arbeid hos dem. D på E var den butikken som ga mest informasjon. De opplyste at det var Klager som hadde utført renholdet hos dem helt frem til høsten 2011, men at det var benyttet en vikar i perioden mars - april 2010. D E beskriver vikaren som en mann på 45-50 år, 175 cm høy, mørk blond og ikke norsk. I tillegg var det en dame som vasket i perioden.

Skattekontoret bemerket at perioden for anført ferie ikke harmonerte med perioden D E hadde hatt vikar. Videre viste bankkontiene at ikke hele familien kunne ha vært på ferie sammen. Det ble videre bemerket at alle de øvrige oppdragsgiverne til Klager bekreftet at det var deres ansatte som utførte jobbene (de oppga navn på ansatte hos Klager) og at Klager aldri hadde informert om bruk av underleverandører, men opplyste at de benyttet egne ansatte. I tillegg hadde ikke B registrerte ansatte i perioden for faktureringen.

Skattekontoret mente på bakgrunn av dette og at fraværet av enhver form for skriftlig kommunikasjon/dokumentasjon med underleverandøren utover de to fakturaene var svært påfallende og at dette indikerte at B ikke kunne ha utført arbeidet som de hadde fakturert for.

Daglig leder hos Klager forklarte under møtene med skattekontoret at hun hadde sjekket at B hadde betalt skatter og avgifter. Skattekontoret bemerket at B ikke hadde innberettet omsetning til skatte- og avgiftsmyndighetene i 2010.

Skattekontoret har videre i sin drøftelse av spørsmålet om fiktiv fakturering pekt på en rekke forhold som svekker tilliten til at fakturaene fra B gjelder reelt utførte tjenester av dette foretaket.

Klager kunne innledningsvis under kontrollen ikke huske navnet på underentreprenøren som var benyttet. Skattekontoret pekte på at det var påfallende at foretaket ikke husket dette, da Klager faktisk hadde betalt de kr 250 000. Senere i kontrollen forklarte Klager at de hadde påtruffet en representant for B på et klubbhus hvor de vanket og at dette hadde resultert i oppdrag med underleverandøren. Klager kunne ikke oppgi navnet på representanten. Skattekontoret bemerket også at dette var påfallende.

Videre la skattekontoret vekt på at Klager ikke hadde kontrakt, timelister, kontakinformasjon til B og for øvrig totalt fravær av enhver skriftlig kommunikasjon utover de to fakturane. Forhold som er typiske ved fiktiv fakturering. Det ble også lagt vekt på at underleverandørens bankkonti ikke bar preg av reell næringsvirksomhet. Bankkontiene viste betydelige overføringer inn på konto med påfølgende kontantuttak i ulike bankfilialer, postkontor, bank i butikk og vekslingskontor i Oslo og omegn. Dette gjaldt også overføringene fra Klager, hvor det i løpet av få dager etter innbetaling ble tatt ut store kontantbeløp. Det ble vektlagt at B ikke har innberettet omsetning til skatte- og avgiftsmyndighetene i 2010 og at de ikke har hatt registrerte ansatte. Videre ble det vektlagt at Klager ikke kunne dokumentere på noe vis at det forelå reelle tjenester bak fakturaene fra B, at svarene skattekontoret fikk fra oppdragsgiverne til Klager bekreftet at det kun var benyttet egne ansatte og ikke underleverandører. For øvrig ble det lagt vekt på at fakturaene hadde mangelfullt innhold i henhold til bokføringsloven og bokføringsforskriftens bestemmelser og den rettspraksis som foreligger på området, hvor det fremgår at de momentene som foreligger i denne saken er typiske ved fiktiv fakturering.

Skattekontoret konkluderte på bakgrunn av dette med at fakturaene var fiktive, at de ikke gjenspeilte tjenester til bruk i virskomheten og at fradragsretten for inngående merverdiavgift derfor var avskåret. Fradrag for inngående merverdiavgift på 1. og 2. termin 2010 på kr 25 000 pr. termin ble tilbakeført.

Den 02.07.2014 ble innstillingen sendt ut på innsyn. Det er ikke kommet merknader til innstillingen.

Klagers anførsler Klager anfører at fakturaene ikke er fiktive. Klager har påpekt at skattekontoret har konkludert med at B ikke har utført vanlig forretningsvirksomhet i 2010 til tross for at kr 10 414 716 er overført fra næringskonto til privatkonto, hvorav kr 250 000 er betalt av Klager for de 2 reelle fakturaene B har utstedt.

Klager anfører at Klager faktisk har betalt fakturaene til B og at dette ikke styrker skattekontorets teori om at de er fiktive.

Klager opplyser at B fortsatt er registrert i Enhetsregisteret selv om de ble slått konkurs i 2012 og at bobestyrers kommentarer og grunnlag for å ilegge B 2 års konkurskarantene ikke syntes å ha interesse for skattekontoret. Klager mener at B burde fått beløpet på kr 250 000 på sin inntekt siden han ikke har lønnsinberettet noe på sine ansatte.

Klager anfører at det på side 19 (i tilsvaret fra Klager til skattekontorets varsel om endring) fremgår at daglig leder på D E har opplyst at det var arbeidere fra B som arbeidet hos dem under Klager sitt fravær og mener derfor at det er feil at skattekontoret har konkludert med at det ikke har funnet sted noen leveranser fra B.

Skattekontorets vurdering av klagen Hovedregelen om fradragsrett for inngående merverdiagift følger av merverdiavgiftsloven § 8-1, hvor det fremgår at et registrert avgiftssubjekt har rett til fradrag for inngående merverdiavgift på anskaffelser som er til bruk i den registrerte virksomheten.

I rettspraksis angående fradrag for inngående merverdiavgift er det lagt til grunn at det er et krav om at fakturaen gjenspeiler en reell leveranse av varer eller tjenester for at fradragsretten skal være til stede, jf. Rt. 1997 s. 1564 (Naustdal fiskefarm). Det er også slått fast i rettspraksis at det ikke foreligger fradragsrett dersom fakturaene som skal legitimere anskaffelsene er fiktive.

Skattekontoret anser at det i den foreliggende saken er en rekke forhold som svekker tilliten til at fakturaene gjelder reelt utførte tjenester av B. Det betviles ikke at jobben er utført, men momentene i saken trekker i retning av at arbeidet ikke kan være utført av B. Momentene bemerkes i det følgende.

Ut fra informasjonen som ble avdekket under kontrollen er det ingen tvil om at B skiller seg klart ut. Kontrollen avdekket at alle kontraktsparter til Klager, foruten B kunne vise til skriftlig kommunikasjon, kontrakter, e-post korrespondanse, kontaktpersoner og navn på arbeiderne på de enkelte oppdragene. Dette vitner om normale forretningsforhold på den måten at det ikke kan betviles at det er inngått et kontraktsforhold, hva det skal innbefatte, hvem som arbeider hos oppdragsgiver og øvrig nødvendig kommunikasjon mellom partene. Ved forespørsel fra skattekontoret hadde Klager svært lite opplysninger vedrørende B og kunne ikke fremlegge noe skriftlig dokumentasjon. Klager kunne ikke opplyse hvem som var kontaktperson hos foretaket, ikke hvem som arbeidet, det forelå ikke timelister for underleverandøren som kunne dokumentere arbeidet og det var ingen kontakt mellom Klager og underleverandøren utover fakturaene. Klager kunne derfor ikke dokumentere at det forelå reelle tjenester bak fakturaene.

Videre fikk skattekontoret opplyst av daglig leder på D E at de hadde hatt en vikar i perioden mars/april 2010. Perioden var ikke i overensstemmelse med den perioden Klager oppga at underleverandøren skulle ha jobbet som var januar/februar mens familien var på ferie i utlandet. Bankutskriftene tilsa for øvrig heller ikke at familien kunne ha vært på ferie i utlandet samtidig.

Klager oppga under kontrollen at de mente å ha forsikret seg om at B hadde betalt skatter og avgifter, men selskapet kunne ikke fremlegge skatteattester. Skattekontoret bemerker at B har ikke oppgitt omsetning til skatte- og avgiftsmyndighetene.

Sammenholdt med momentene ovenfor er det påfallende at underleverandørens konti ikke bærer preg av vanlig forretningsvirksomhet. Bankkontiene viser for det meste store beløp som overføres inn på konto som blir tatt ut igjen i kontanter samme dag eller påfølgende dager. Det er overført kr 10 494 716 til kontiene og disse beløpene er tatt ut igjen kort tid etter i kontanter. Videre har ikke underleverandøren registrerte ansatte i perioden fakturaene omfatter.

Fakturaene fra underleverandøren er i tillegg mangelfulle ved at de ikke oppfyller spesifikasjonskravene i bokføringsforskriftens § 5-1-1. Fakturaene mangler spesifisering av omfang, tidspunkt og sted for levering av tjenesten og det mangler underdokumentasjon som for eksempel timelister som gjør at kostnaden ikke kan etterkontrolleres.

Det er en forutsetning for fradrag for inngående merverdiavgift at dokumentasjonen/bilaget tilfredsstiller kravene i bokføringsbestemmelsene.

Bokføringsloven § 4 nr 3 oppstiller krav til realitet i de bokførte opplysningene og det følger av bestemmelsen at bokførte opplysninger skal være resultat av faktisk inntrufne hendelser og skal gjelde den bokføringspliktige virksomheten. Av bokføringsloven § 4 nr. 6 fremgår det at bokførte opplysninger skal være dokumentert på en måte som viser deres berettigelse, slik at det skal være mulig å etterprøve de bokførte opplysningene. Klager kunne ikke bevise at det var realitet bak fakturaene.

Årsaken til fiktiv fakturering kan være å oppnå høyere skattemessig fradrag, å oppnå høyere refusjon av inngående merverdiavgift, hvitvasking av kontanter, skjule pengestrømmen, ulovlig utbytte eller svart avlønning.

Momentene som er drøftet og bemerket ovenfor indikerer klar sannsynlighet for at fakturaene er fiktive. Det at Klager ikke kan dokumentere de kostnadsførte fremmedtjenestene tilfredsstillende, ved å sannsynliggjøre at det er underleverandøren B som faktisk har utført tjenesten, må de selv bære risikoen for.

Det er korrekt som klager anfører at skattekontoret har konkludert med at B ikke har utført vanlig forretningsvirksomhet til tross for at kr 10 414 716 har kommet inn på underleverandørens konti, hvorav kr 250 000 er betalt av Klager. Det anføres også at fakturaene ikke kan være fiktive idet de er betalt av Klager.

Skattekontoret viser til drøftelsen over angående forretningsvirksomheten og vil bemerke at det er et typisk kjennetegn ved fiktiv fakturering at fakturaer utstedes, pengestrømmen/betalingen går via bank i første omgang for deretter å bli tatt ut kontant. Skattekontoret vet at Klager har betalt pengene, men de er tatt ut i kontanter rett etterpå. Det er derfor ingen uenighet om at pengene faktisk er betalt av Klager.

Til opplysningen fra klager vedrørende konkurskarantene i B og at daglig leder i B burde fått fakturabeløpets pålydende tillagt på sin inntekt, bemerkes det at dette ikke har noen betydning for den juridiske vurderingen av denne saken.

Klager anfører at det på side 19 i tilsvaret fra Klager (til utsendt varsel om endring av ligning) er opplyst fra daglig leder på D E at det var arbeiderne fra B som arbeidet hos dem under fraværet til Klager og at det derfor er merkelig at skattekontoret konkluderer med at uttalelsen fra D E støtter opp under påstanden om at det ikke har funnet sted noen leveranser fra underleverandøren.

Til dette bemerkes det at det er daglig leder av Klager, A, som i sitt tilsvar på side 19 hevder å ha fått opplyst dette fra D E, mens skattekontoret ikke mottok et slikt svar (se over). Det er heller ikke fremlagt e-poster som bekrefter at opplysningene som D E angivelig skal ha uttalt til A er korrekte. Uttalelsen skattekontoret mottok fra D E støttet oppunder at fakturaene var fiktive ved at den bekreftet en vikar som hadde jobbet for dem i en annen periode enn den som var anført fra Klager.  I tillegg kan ikke D bekrefte ovenfor skattekontoret at arbeiderne kom fra B, slik daglig leder i Klager hevder å ha fått bekreftet. Ut fra dette er det ingenting som tilsier at B skal ha vasket hos D.

På bakgrunn av ovennevnte momenter mener skattekontoret at det foreligger klar sannsynlighetsovervekt for at fakturaene er fiktive. Fakturaene gjenspeiler derfor ikke utførte tjenester av B. Selskapet har derfor ikke rett til fradrag for inngående merverdiavgift på tilsammen kr 50 000.

Skattekontorets innstilling til vedtak

Skattekontoret foreslår etter dette at det fattes slikt

V e d t a k :

Den påklagede del av etterberegningen stadfestes. KLAGENEMNDAS AVGJØRELSE:

Nemndas medlemmer Rivedal, Ongre, Frøystad, Hines Grape og Stenhamar sluttet seg til skattekontorets innstilling.

V e d t a k:

Som innstilt.