KMVA 8338

Klagenemnda stadfestet innstillingen.

Saken gjelder: Etterberegnet merverdiavgift med kr 324 000.  Samlet påklaget beløp utgjør kr 324 000

Stikkord:  Forholdsmessig fordeling av inngående merverdiavgift - Andel til bruk i avgiftspliktig virksomhet

Bransje:  Lede og fremme badmintonsporten 

Mval:   § 8-2

Skatteetaten.no: Skjønnsfastsettelse og endring

 

          Innstillingsdato: 30. september 2014

KLAGENEMNDA FOR MERVERDIAVGIFT

Avgjørelse i møte 27. oktober 2014 i sak KMVA 8338 - Klager.

Skatt x har avgitt slik

I n n s t i l l i n g :

Klager, org.nr. xxx xxx xxx MVA, ble registrert i Merverdiavgiftsregisteret med virkning fra og med 1. termin 2007.

Virksomheten har som formål og lede og fremme badmintonsporten. Klager omsetter dessuten reklametjenester.

På bakgrunn av kontroll av omsetningsoppgaven for 5. termin 2013 fattet skattekontoret 5. mars 2014 vedtak om etterberegning av merverdiavgift med kr 367 333. Tilleggsavgift ble ikke ilagt.

Klage fra selskapet ble mottatt 28. mars 2014 og klagefristen anses således overholdt. Klagen gjaldt etterberegnet merverdiavgift med kr 360 000. Skattekontoret imøtekom klagen delvis i vedtak av 19. juni 2014 og minket det opprinnelige vedtaket med kr 43 333. Resterende del av etterberegningen på kr 324 000 er imidlertid også påklaget. Klager har pr telefon bekreftet at den opprinnelige klagen også gjelder for gjenstående del av etterberegningen. 

Etter minkingsvedtaket av 19. juni 2014 utgjør påklaget beløp:

 

 

Det er ikke inngitt anmeldelse til påtalemyndigheten i saken.

Kopi av følgende dokumenter er vedlagt innstillingen:

 

Dok. nr. Dokument Dato
1 Varsel om etterberegning 04.02.2014
2 Tilsvar 25.02.2014
3 Vedtak 05.03.2014
4 Klage 26.03.2014
5 Minkingsvedtak 19.06.2014
6 Kommentarer til innstillingen 22.09.2014

Klagen gjelder

Klagen gjelder skattekontorets tilbakeføring av fradragsført inngående merverdiavgift med kr 324 000. Klager legger til grunn at virksomheten har rett til fullt fradrag for merverdiavgift på anskaffelser av badmintonutstyr og ikke bare rett til 10 % fradrag som skattekontoret har lagt til grunn i vedtaket av 19. juni 2014. Dersom anskaffelsen må anses som en fellesanskaffelse som er gjenstand for forholdsmessig fordeling, antar klager at andelen av utstyret benyttet i avgiftspliktig virksomhet, må anses større en 10 %. 

Sakens faktum

Klager sendte en e-post 22. mars 2013 til skattekontoret med spørsmål om det forelå fradragsrett for merverdiavgiften på kostnadene til badmintonutstyr til et skoleprosjekt. I svarbrevet av 20. mai 2013 konkluderte skattekontoret med at det aktuelle utstyret måtte anses som en fellesanskaffelse og at det dermed bare forelå fradragsrett for den del av kostnadene som måtte anses til bruk i den avgiftspliktige markedsføringsvirksomheten. Skattekontoret uttalte videre at anskaffelsen kun i svært begrenset grad kunne sies å være til bruk i avgiftspliktig virksomhet og at fradragsprosenten derfor ville være liten.

Klager var uenig i skattekontorets vurdering, og i omsetningsoppgaven for 5. termin 2013 fradragsførte forbundet merverdiavgiften på det aktuelle utstyret fullt ut. Forbundet vedla imidlertid et brev med en forklaring til oppgaven og redegjorde for sine vurderinger.

På denne bakgrunn tok skattekontoret oppgaven ut til kontroll i brev av 20. desember 2013. Det aktuelle utstyret var anskaffet til kr 1 440 000 med tillegg av merverdiavgiften på kr 360 000 og Klager hadde fradragsført merverdiavgiften fullt ut. I skattekontorets  etterberegningsvedtak av 5. mars 2014 er det gjentatt at kontoret anser utstyret som en fellesanskaffelse, og at fradragsprosenten vil være liten. Til tross for dette har skattekontoret tilbakeført merverdiavgiften på utstyret i sin helhet og således ikke gitt forbundet fradragsrett for merverdiavgiften på noen andel av kostnadene. Skattekontoret etterberegnet i tillegg merverdiavgift med kr 7 333 uten at dette var begrunnet.

Klage på vedtaket innkom til skattekontoret 28. mars 2014. En av klagers anførsler var at etterberegningen ikke var begrunnet og at vedtaket måtte anses ugyldig, jf forvaltningsloven § 24, jf § 41. Skattekontoret var i klageomgangen enig med klager i at en tilbakeføring av merverdiavgiften på utstyret i sin helhet ikke var begrunnet, at feilen måtte anses å ha fått betydningen for resultatet.

På denne bakgrunn har skattekontoret fattet et nytt vedtak i brev av 19. juni 2014. I dette vedtaket innrømmes Klager en fradragsrett for 10 % av merverdiavgiften på utstyret. Etterberegningen av merverdiavgift som refererer seg til det aktuelle badmintonutstyret beløper seg således nå til kr 324 000. Skattekontorets opprinnelige etterberegning av kr 7 333 ble også tilbakeført i vedtaket av 19. juni 2014 i det vi ikke fant noe grunnlag for etterberegningen.

I telefonsamtale med A i Klager av 19. juni 2014, ga forbundet uttrykk for at klagen av 26. mars 2014 også skulle anses som klage på det nye vedtaket av 19. juni 2014.

Skattekontorets vedtak og begrunnelse

I skattekontorets vedtak av 5. mars 2014 fremgår følgende:

"Vi viser til vårt varsel av 04.02.2014, og svar fra dere datert 25.februar 2014.

Vedtak Skattekontoret har etterberegnet avgift med kr 367.333.

Begrunnelse for vedtaket

Begrunnelsen er den samme som i varselet, og bygger på tilsvaret fra Seniorskattejurist B datert den 20. mai 2013.

Sitat fra svarbrevet:

På bakgrunn av den henvendelsen har skattekontoret under sterk tvil kommet til at ustyret er å anse som en fellesanskaffelse. Når det gjelder beregningen av det forholdsmessige fradraget skal den næringsdrivende benytte ett forsvarlig forretningsmessig skjønn. Skattekontoret antar at anskaffelsen  kun i svært begrenset grad kan sies å være i bruk i avgiftspliktig virksomhet, og at størrelsen på beløpet som vil være å anses som fradragsberettiget vil være lite. Sitat slutt.

Skattekontoret mottar den 11.desember 2013 tilleggsopplysning sammen med oppgaven. Brevet siteres i sin helhet. Sitat tilsvar fra virksomheten v/C

INNLEDNING

Vi viser tit brev fra skattekontoret datert 20. mai 2013 hvor skattekontoret kommer frem til at Klager sin anskaffelse av D utstyr anses som en fellesanskaffelse. Vi er uenige i konklusjonen i skattekontorets brev og vil redegjøre nærmere for at det gis fullt ut fradrag for inngående merverdiavgift ved anskaffelse av D utstyr fra E.

Klager har inngått en samarbeidsavtale med importøren av merket D, E, om markedsføringstjenester og annet samarbeid. På bakgrunn av denne avtalen vil Klager motta utstyr som racketer, bagger og bekledning til landstagene for badminton. Som et ledd i markedsføringen av D er utøverne forpliktet tit å promotere merket.

Videre vil Klager være forpliktet til å markedsføre D i breddetiltak rettet mot klubber og skoler. For denne markedsføringen mottar Klager kr 720 000. Som en del av denne avtalen vil Klager måtte kjøpe utstyr for til sammen kr 1 440 000 av merket D fra E. Grunnlaget for at dette merket blir kjøpt er at det skal kunne brukes i promoteringen av D.

Klager er av den oppfatning at kjøpet av utstyr er til bruk i avgiftspliktig markedsføringsvirksomhet, og at det foreligger fullt fradragsrett for den inngående merverdiavgiften på kr 360 000 vedanskaffelsen av utstyret.

VÅRE VURDERINGER

Klager er uenig i skattekontorets anførsel i brev av 20. mai 2013 hvor det anføres at avtalen mellom Klager og E om at avtalen er inngått for "å fremme idretten". Hensikten med avtalen er først og fremst å fremme merket D, som er det verdensledende merket innen badminton. Dersom hensikten hadde vært å fremme idretten som skattekontoret anfører kunne Klager gått tit innkjøp av andre utstyrspakker med nøytral merking som bedre hadde egnet seg tit formålet om å fremme idretten badminton. Dette ville heller ikke være like kostbart utstyr for Klager. Videre er det klart at E sitt formålt er å fremme merket D, som det er importør av til Norge.

Det beløpet som Klager mottar medfører at de får et ansvar for å markedsføre merket D, og dette gjøres både ved bruk av utstyret og ytterligere promotering av D ved bruk av brosjyremateriell. Det gis dermed mulighet for mennesker til å prøve merket D samt at de mottar informasjon om merket. Hensikten vil være at varemerket D knyttes tit badminton for de som prøver utstyret.

Denne markedsføringen hadde følgelig ikke kunne blitt gjennomført uten at Klager har gått tit innkjøp av utstyret fra D. Det er heller ikke tvilsomt at det er den fysiske bruken av utstyret som er medfører at Klager mottar beløpet på kr 720 000 fra E. Dette beløpet er kun relatert til den breddesatsingen som påligger Klager. Gjenytelser fra E ville aldri vært aktuell dersom utstyret ikke ble anskaffet og brukt, og det er følgelig den konkrete grunnen tit at det inngås en markedsføringsavtale for breddesatsningen. Videre kommer dette tit uttrykk gjennom at den delen av avtalen som gjelder toppidrettsdelen er motytelsene utstyr tit utøverne.

At Klager sitt formål er å fremme badmintonsporten, samt å stimulere til idrettslig aktivitet på alle nivå, kan ikke medføre at anskaffelsen av utstyr av merket D anses som en det av dette formålet. Som tideligere nevnt er bakgrunnen for at Klager anskaffet D utstyr at det ble inngått en gjenytelsesavtale med den hensikt å markedsføre D, og som en del av denne avtalen mottar Klager kr 720 000. En forutsetning for oppfyllelse av avtalen fra Norges Badminton For-bund er dermed at det anskaffes utstyr fra D. Dette medfører at vi er av den oppfatning at anskaffelsen er relevant for de markedsføringstjenestene som ytes av Klager.

Gjennom at utstyret brukes i markedsføring av D, har kostnadene til anskaffelsen av utstyret en naturlig og nær tilknytning tit Klager sin avgiftspliktige virksomhet. Dette medfører at markedsføringsavtalen med E er inngått med den hensikt å markedsføre merket D og deres utstyr. På bakgrunn av ovennevnte er vi av den oppfatning at Klager har fult fradragsrett for merverdiavgiften på kostnaden til kjøp av D badmintonutstyr. Den inngående merverdiavgiften beløper seg til kr 360 000 og er fradragsført i sin helhet i omsetningsoppgaver for 5. termin. Sitat slutt.

Tilsvar på varselet fra virksomheten Skattekontoret viser til deres svar på varselet datert 25. februar 2014.

 

 

Sitat start:
Vi viser til brev av 11. desember 2013 med tilleggsopplysninger til omsetningsoppgaven for 5. termin 2013.
• Vi fastholder våre anførsler som det fremgår av brevet. Vi bemerker imidlertid følgende:
Vi ber skattekontoret korrigere sitat fra vårt brev av 11. desember 2013. Slik skattekontorets brev fremstår er det flere sitatfeil —hvor blant annet bokstaven L i flere ord har blitt byttet ut med bokstaven T.
• Vi påpeker at kostnaden i forbindelse med kjøp av utstyret er pådratt med den hensikt å følge opp avtalen om levering av avgiftspliktige markedsføringstjenester. Skattekontoret anfører at det ikke får noen betydning for spørsmålet om relevans at utstyret bærer navnet D. Vi er av den oppfatning at det er nettopp det at utstyret som brukes bærer navnet D som medfører at det blir markedsført. Reklameverdien av at Klager bruker D må være betydelig, da dette fremstår som en kvalitetssikring for øvrige utøvere av idretten badminton.
•For øvrig kan vi heller ikke se at investeringen som Klager har gjort skiller seg fra øvrige investeringer som er til bruk i avgiftspliktig virksomhet og hvor det innrømmes fradrag. Det er heller ikke tvilsomt at utstyret blir brukt til å markedsføre D. På bakgrunn av at det var et vilkår at Klager gikk til innkjøp av D utstyret, vil det etter vår oppfatning foreligge fradragsrett.
•Under enhver omstendighet vil Klager ha delvis fradragsrett all den tid det ikke er tvilsomt at utstyret blir brukt til markedsføringstjenester.
Sitat slutt.

Skattekontorets vurdering av tilsvaret på varselet

Undertegnede beklager mangelfull korrekturlesing der bokstaven l er byttet ut med bokstaven t ved sitering av deres svarbrev i varselet.

Skattekontoret har vurdert innsendt dokumentasjon på nytt, og mener det ikke har kommet nye momenter som endrer våres syn på saken, og viser til våres brev datert 20. mai 2013.

Konklusjon Mottatt omsetningsoppgave for 5.termin er dermed uriktig. Skattekontoret vedtar å tilbakeføre inngående avgift ved skjønn, jf. mval. § 18-1 første ledd bokstav b. Skattekontoret vedtar å tilbakeføre kr 367.333 i fradragsført inngående avgift."

Klagers innsigelser

Fra klagen av 26. mars 2014 gjengir vi følgende:

" 2. KORT OM FAKTUM

Klager er et særforbund under Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité. Klager har som formål å lede og fremme badmintonsporten i Norge. Dette gjøres blant annet gjennom å stimulere til idrettslig aktivitet på alle nivå. For at Klager kan gjennomføre dette er det nødvendig at de har samarbeidspartnere.

I denne forbindelse har Klager blant annet inngått en sponsoravtale med det danske selskapet E A/S (heretter E), som er importør for utstyrsmerket D. Som en del av denne avtalen skal Klager levere markedsføringstjenester til E, herunder vil blant annet utøverne på landslaget bruke D når de spiller kamper for landslaget. Det vil videre skje en promotering av utstyret gjennom bilder og reportasjer på hjemmesiden til Klager, i avisartikler og i TV-innslag. Videre vil Klager være forpliktet til å markedsføre D i breddetiltak rettet mot klubber og skoler. Som en del av avtalen vil Klager blant annet tilby lån og bruk av D utstyr som nett, racketer, bagger og baller til ulike skoler i Norge.

For å gjøre dette vil Klager kjøpe utstyr for til sammen kr 1 440 000 fra E/D Danmark. E har inngått denne avtalen for å kunne promotere merket i det norske markedet. Videre har E rett til å bruke Klager sin logo i markedsføring og presentasjon av virksomhetene.

Som betaling for markedsføringstjenester vil Klager motta følgende ytelser:

Utstyr til landslagene U17, U19 og senior Badmintonutstyr og antrekk til turneringen «Norwegian International» Utstyr til den juniorspilleren som blir kåret til den mest lovende spilleren i Norge Rabatt ved kjøp av utstyr fra E Kr 720 000 i tilknytning til breddesatsingen

Som følge av at Klager yter avgiftspliktige markedsføringstjenester er forbundet registrert i Merverdiavgiftsregisteret.

Klager er av den oppfatning at utstyret som ble anskaffet fra E i henhold til sponsoravtale, er til bruk i forbundets avgiftspliktige virksomhet. På bakgrunn av dette sendte forbundet inn en forespørsel hvor skattekontoret ble bedt om å bekrefte deres forståelse.

Skattekontoret var imidlertid av den oppfatning at utstyret var en fellesanskaffelse, og at det bare skulle innrømmes delvis fradrag for inngående merverdiavgift.

Forbundet var imidlertid uenig i skattekontorets konklusjon og leverte inn omsetningsoppgave for 5. termin 2013 hvor inngående merverdiavgift av kostnadene for anskaffelse av utstyret ble fradragsført fullt ut. Det ble i vedlegg til omsetningsoppgaven opplyst at selskapet var uenig med skattekontorets tidligere vurderinger, og at forbundet derfor fradragsførte inngående merverdiavgift.

På bakgrunn av denne oppgaven fattet skattekontoret, etter forutgående varsel, den 5. mars 2014 vedtak om etterberegning av inngående merverdiavgift med kr 367 333, og Klager ble ikke innrømmet noe fradrag for anskaffelse av utstyret.

3. KORT OM REGELVERKET

Utgangspunktet er at et registrert avgiftssubjekt har rett til fullt fradrag for inngående merverdiavgift på anskaffelser av varer og tjenester som utelukkende er til bruk i den registrerte virksomheten, jf. merverdiavgiftsloven § 8-1.

Vurderingstemaet utformet gjennom Høyesterettspraksis, sist avsagte dom Rt. 2012 s 432 (Elkjøp-dommen), er om anskaffelsen er relevant for, og har en nær og naturlig tilknytning til, den avgiftsregistrerte virksomheten.

Dersom anskaffelsen kun delvis er til bruk i avgiftspliktig virksomhet, foreligger det rett til forholdsmessig fradrag for inngående avgift etter merverdiavgiftsloven § 8-2. Ved delvis bruk i avgiftspliktig virksomhet foretas det en fordeling av inngående merverdiavgift på de fellesanskaffelser til avgiftspliktig og ikke avgiftspliktig virksomhet. For at det skal kunne innrømmes fradrag må kostnaden være anskaffet under ett for den avgiftspliktige og den avgiftsfrie delen. Ved denne fordelingen er det den antatte bruken av fellesanskaffelsen i avgiftspliktig virksomhet som gir fradragsrett. Det skal her benyttes et forsvarlig forretningsmessig skjønn ved denne fordelingen av fellesanskaffelsen.

Høyesterett uttalte i Bowling-dommen at ved vurderingen av om det foreligger en fellesanskaffelse må det legges vekt på om anskaffelsen er til direkte, faktisk bruk i begge virksomheter.

I henhold til merverdiavgiftsloven § 8-2 fjerde ledd vil det for varer og tjenester som er til bruk både i den registrerte virksomheten og til andre formål, være full fradragsrett dersom den delen av en virksomhets omsetning som er unntatt fra loven, normalt ikke overstiger fem prosent av virksomhetens samlede omsetning i løpet av et regnskapsår. Videre er det ingen fradragsrett dersom omsetningen fra den registrerte virksomheten normalt ikke overstiger fem prosent av virksomhetens samlede omsetning i løpet av et regnskapsår."

Videre i klagen fremgår følgende:

"5. KLAGE

5.1 Fradragsrett

Som nevnt ovenfor vil spørsmålet om fradragsrett for inngående merverdiavgift bero på om anskaffelsen er til bruk i avgiftspliktig virksomhet, jf. merverdiavgiftsloven § 8-1.

I henhold til avtalen mellom Klager og E er en av Klager sine forpliktelser at de skal kjøpe inn badminton utstyr for minimum kr 1 440 000. Disse skulle brukes i skoleprosjektet til markedsføring av merket D rundt omkring i Norge.

Vi er følgelig av den oppfatning at anskaffelsen av utstyret er til bruk i avgiftspliktig virksomhet. Vi kan ikke se at Klager skal kunne klare å markedsføre merket D uten å gå til anskaffelse av utstyr av samme merke. Anskaffelsen av badmintonutstyr gjaldt til bruk for promotering av utstyrsmerket D, og sammenholdt med at Klager må holde seg innenfor regelverket rundt markedsføring på skoler, er bruk av utstyr den eneste mulighet til å drive slik markedsføring. Det er Klager sin bruk av det anskaffede utstyret som gjør at de kan opprettholde sin del av avtalen som knytter seg til profilering av D i breddeidretten.

E som importør av D er videre den viktigste samarbeidspartneren til Klager, gjennom at de bidrar med sponsorinntekter og som utstyrsleverandør. Og avtalen kan på bakgrunn av dette være med på å gi Klager bedre rammevilkår ved levering av utstyr, og styrke deres markedsføringsposisjon i Norge gjennom at badminton blir spilt av flere.

Videre er kjøpet av utstyret bare en del av den sponsoravtalen Klager og E har inngått. Avtalen inneholder som nevnt ovenfor flere forpliktelser for begge parter, og for å oppfylle denne avgiftspliktige tjenesten må forbundet gå til innkjøp av utstyr. På bakgrunn av dette er vi av den oppfatning at kjøpet av utstyret må sees i sammenheng med totale sponsoravtalen som er inngått mellom E og Klager.

Vi er således av den oppfatning at det ikke er tvilsomt at anskaffelsen av utstyret er til bruk i og vil være relevant for, den avgiftspliktige markedsføringsvirksomhet og vil være relevant for virksomheten.

Klager har følgelig etter vår oppfatning fradragsrett for kostnader i forbindelse med kjøp av badmintonutstyret til bruk i markedsføringen i henhold til sponsoravtalen som er inngått med E.

5.2 Forholdsmessig fradrag

Dersom skattekontoret mot formodning er av den oppfatning at det ikke foreligger fullt fradragsrett vil vi subsidiært hevde at det foreligger rett til forholdsmessig fradrag for inngående merverdiavgift etter merverdiavgiftsloven § 8-2.

Det er ikke tvilsomt at anskaffelsen er til bruk i markedsføringsvirksomhet. Videre får Klager en betydelig gjenytelse fra E i form av penger og utstyr. Utstyret som Klager anskaffer fra E vil i sin helhet bli brukt i forbindelse med profilering av D, og når slik direkte, faktisk bruk foreligger er det sikker rett at det under enhver omstendighet foreligger forholdsmessig fradragsrett.

Videre er vi uenig i skattekontoret når det i sin tilbakemelding av 20. mai 2013 uttaler at anskaffelsen kun i svært begrenset grad kan sies å være i bruk i avgiftspliktig virksomhet.

Anskaffelsen er klart knyttet til inngåelsen av den totale sponsoravtalen, og det er ikke tvilsomt at denne avtalen gir betydelige fordeler og inntekter for Klager som følge av levering av markedsføringstjenester ved promotering av D utstyr. På bakgrunn av rettspraksis er vi av den oppfatning at fordeling på bakgrunn av omsetning vil gi riktigst uttrykk for bruken.

På bakgrunn av ovennevnte er vi av den oppfatning at anskaffelsen av utstyret er en fellesanskaffelse, og Klager skal innrømmes fradrag for den del som anses å være til bruk i avgiftspliktig virksomhet."

Skattekontorets vurdering av klagen

Klager har inngått en sponsoravtale med E AS. Det fremgår av avtalen at Klager skal eksponere E sin virksomhet i avtaleperioden, fortrinnsvis gjennom varemerke D.

Klager skal blandt annet putte D logoen på brevpapir, fakturapapir, plakater og lignende. Klager skal videre markedsføre D under "F" ved å ha navnet på nett, ballkasser, salgsboder, reklameskilt ved banene, annonse i program etc. Klager skal også i andre sammenhenger markedsføre D. Landslagene og talentgruppen i Klager skal videre benytte Dtøy og Dutstyr.

E skal til gjengjeld levere kostnadsfritt utstyr for hver sesong til Klagers landslag; U17, U19 og seniorer. Også lovende juniorspillere skal kostnadsfritt holdes med utstyr. I tillegg skal E levere kostnadsfritt utstyr i forbindelse med en turnering, og gi et bestemt antall rackerter til Klager`s landslotteri. Klager og personalet får videre 25 % rabatt ved kjøp av utstyr. I tillegg til dette skal E betale kr 720 000 til Klager for all markedsføringen i avtaleperioden.

I henhold til avtalen forplikter Klager seg til å kjøpe utstyr til en verdi av kr 1 800 000 inkludert merverdiavgift på kr 360 000 i første halvår av 2013 til bruk i "skoleprosjekt". Det er fradragsretten for merverdiavgiften på dette utstyret som er omtvistet i saken.

Klager er registrert i Merverdiavgiftsregisteret for omsetning av avgiftspliktige reklametjenester. Etter merverdiavgiftsloven (mval) § 8-1 har en avgiftspliktig virksomhet rett til å fradragsføre merverdiavgift på kostnader som er til bruk i avgiftspliktig virksomhet. Hvis kostnadene er til bruk både i avgiftspliktig virksomhet og unntatt virksomhet eller annen aktivitet som ikke omfattes av merverdiavgiftsloven, foreligger bare rett til fradrag for merverdiavgiften med en så stor andel som tilsvarer kostnadens bruk i avgiftspliktig virksomhet, jf mval § 8-2.

I dette tilfellet har Klager hatt kostnader til badmintonutstyr med kr 1 800 000 inkludert merverdiavgift med kr 360 000. Det aktuelle utstyret benyttes rent faktisk i "skoleprosjekt". Vi har ikke mer detaljerte opplysninger om skoleprosjektet, men legger til grunn at Klager stiller utstyret til disposisjon vederlagsfritt og at skoleelevene ikke betaler for å spille badminton. Vi legger således til grunn at utstyret benyttes til aktivitet som ikke er omfattet av merverdiavgiftsloven.

Skattekontoret har i vedtaket av 19. juni 2014 lagt til grunn at det aktuelle utstyret også må anses benyttet i avgiftspliktig reklamevirksomhet. Utstyret bærer navnet D og Klager har i sponsoravtalen forpliktet seg til å kjøpe et bestemt utstyr til en bestemt pris og benytte dette til et bestemt prosjekt. Klager har således forpliktet seg til å eksponere merket D på denne måten. Skattekontoret anså dermed utstyret som en fellesanskaffelse.

I klagen anføres det at utstyret i sin helhet må anses til bruk i avgiftspliktig reklamevirksomhet og ikke for noen del kan anses benyttet til unntatt aktivitet. Klager begrunner dette med at Klager er forpliktet etter sponsoravtalen til å kjøpe utstyret og bruke det i skoleprosjektet. Hensikten er således å drive reklame av merket D.

Skattekontoret fastholder at utstyret må anses som en fellesanskaffelse. Utstyret benyttes rent faktisk av elever som skal spille badminton og dette er en aktivitet som ikke omfattes av merverdiavgiftsloven. Etter både rettspraksis (feks. Bowlingdommen) og forvaltningspraksis er det lagt til grunn at faktisk bruk av varer til en virksomhets aktivitetsområdet må anses som "bruk" til dette området i relasjon til fradragsretten. Skattekontoret antar således at det ikke er mulig å se bort fra den faktiske bruken.    

Vi legger imidlertid fortsatt til grunn at utstyret også benyttes til avgiftspliktig reklamevirksomhet. Klager har gjennom sponsoravtalen forpliktet seg til å kjøpe utstyret og bruke det på en bestemt måte. Klager står ikke fritt til for eksempel å kjøpe utstyr av et annet merke. Utstyret benyttes således for å eksponere merket D.

En fellesanskaffelse skal fordeles forholdsmessig etter antatt bruk, jf mval § 8-2. Ved vurderingen av den antatte bruken skal det benyttes et forsvarlig forretningsmessig skjønn.

I denne saken skjer det en parallell bruk av utstyret; bruk av elever for at de skal kunne spille badminton og bruk til eksponering av merket D.

Skattekontoret er fortsatt av den oppfatning at bruken til reklame må anses liten i forhold til bruken til å spille badminton. Elevene må ha badmintonutstyr for å spille badminton og  kostnaden er således direkte til denne bruk. Utstyret vil alltid ha en logo, og i de tilfellene hvor kostnaden bæres av virksomheten, vil utstyret normalt ikke være knyttet til noen omsetning av reklame i det hele tatt. Hvis en virksomhet får varene levert kostnadsfritt/får betalt for å bruke det, vil dette stille seg annerledes, men i disse tilfellene vil virksomheten heller ikke ha kostnader til varene som det vil være et spørsmål om å kunne fradragsføre. Det at forbundet betaler for utstyret tilsier således at varene ikke benyttes i reklamevirksomhet. Når skattekontoret i dette tilfellet likevel anser en liten del av bruken til avgiftspliktig reklamevirksomhet, er det fordi kjøpet må ses i sammenheng med resten av sponsoravtalen og at Klager har forpliktet seg til et bestemt kjøp og en bestemt bruk.  Vi fastholder imidlertid at bruken i avgiftspliktig virksomhet ikke kan anses til mer enn 10 %. Klager anfører at en eventuell fordeling må skje "på bakgrunn av omsetning". Det hevdes at rettspraksis tilsier at dette vil gi riktigst uttrykk for bruken.

Dersom en virksomhet har både avgiftspliktig og unntatt omsetning, kan forholdstallet mellom avgiftspliktig og unntatt omsetning i mange tilfeller gjenspeile bruken av en fellesanskaffelse.

I dette tilfellet har vi lagt til grunn at det omtvistede badmintonutstyret benyttes av elever som ikke betaler for å spille. Vi kan derfor ikke se hvilken unntatt omsetning som skulle tas med for å finne fram til en fordelingsnøkkel som kunne brukes på denne fellesanskaffelsen. Vi har heller ikke opplysninger om annen unntatt omsetning som Klager har, eller hvorfor en slik eventuell unntatt omsetning vil ha relevans ved vurderingen av bruken av det aktuelle utstyret. Skattekontoret vet heller ikke hvilken fradragsprosent klager mener at en omsetningsbasert fordelingsnøkkel ville gi.

Klagers kommentarer til innstillingen Klager har i brev av 22. september kommet med kommentarer til innstillingen. Fra brevet gjengir vi følgende:

1. "INNLEDNING

Vi viser til skattekontorets brev av 21. juli 2014 med referanse 2013/XX med oversendelse av utkast til innstilling til sak for Klagenemnda for merverdiavgift. I dette utkastet anfører skattekontoret at etterberegningen med kr 324 000 for 5. termin 2013 skal stadfestes.

Vi er uenig i skattekontorets anvendelse av merverdiavgiftsregelverket i denne saken, og mener at en legger feil faktum til grunn når det uttales at badmintonutstyret ikke benyttes i aktivitet som er omfattet av merverdiavgiftsloven. Vi er av den oppfatning at Klager (heretter Klager) har kjøpt utstyr fra E for å oppfylle sin del av markedsføringsavtalen gjennom å promotere merket D, og at merverdiavgift knyttet til anskaffelsen av utstyret følgelig er fullt ut fradragsberettiget.

Vi har i e-post av 6. august 2014 fra saksbehandler blitt innrømmet utsatt frist med å fremkomme med kommentarer til 22. september 2014, og denne fristen er med dette overholdt.

2. KORT OM FAKTUM

For en nærmere redegjørelse for faktum viser vi til vår klage 26. mars 2014 og sakens øvrige dokumenter. Vi vil imidlertid påpeke at Klager har hatt kostnader på kjøp av badmintonutstyr på til sammen kr 1 440 000, og ikke kr 1 800 000 som skattekontoret legger til grunn i sin innstilling.

At utstyret skal brukes til skoleprosjektet som skattekontoret i stor grad vektlegger i sin innstilling, medfører ikke at det benyttes til aktivitet som ikke er omfattet av merverdiavgiftsloven. Som vi tidligere har påpekt ovenfor skattekontoret er et vesentlig punkt i markedsføringsavtalen nettopp det at Klager skal bruke D-utstyret i forbindelse med skoleprosjektet. Det er akkurat denne type promotering av merket D som gjør at Klager har mulighet til å inngå slike markedsføringsavtaler.

Skoleprosjektet baserer seg på at Klager skal tilby skolebarn og –ungdom muligheten til å prøve badminton som idrett. For å gjøre dette tilbys det utlån av D badmintonutstyr. Dette gir også Klager en mulighet til å promotere merket D ovenfor et viktig marked. Det er denne muligheten som E benytter seg av til å markedsføre sitt merke D ovenfor barn og ungdom. Vi påpeker videre at dette er den eneste måten å fremme merket for barn og ungdom i idrettssammenheng på skoler, og derfor er muligheten til å fremme D avgjørende for den øvrige del av avtalen.

I skattekontorets utkast til innstilling til Klagenemnda for merverdiavgift legges det til grunn at utstyret ikke benyttes i aktivitet som er omfattet av merverdiavgiftsloven. Skattekontoret legger likevel til grunn at utstyret bærer navnet D og Klager har i sponsoravtalen forpliktet seg til å kjøpe et bestemt utstyr til en bestemt pris. Dette medfører at Klager har forpliktet seg til et bestemt kjøp og bruk, men denne bruken ikke kan anses til mer enn at fradragsretten settes til 10 %.

Videre uttaler skattekontoret til klagers anførsel om å benytte omsetning som fordelingsnøkkel at siden badmintonutstyret benyttes av elever som ikke betaler for å spille kan en ikke se hvilken unntatt omsetning som skulle tas med for å finne frem til en fordelingsnøkkel som kunne brukes på denne fellesanskaffelsen.

3. VÅRE VURDERINGER

3.1 Generelt om fradragsrett

Spørsmålet om fradragsrett for inngående merverdiavgift vil bero på om anskaffelsen helt eller delvis er til bruk i avgiftspliktig virksomhet, jf. merverdiavgiftsloven § 8-1.

Som det fremgår av faktum i saken forplikter Klager å kjøpe inn badminton utstyr av merket D fra E. Dette for å oppfylle forpliktelsen Klager har for å levere forskjellige markedsføringstjenester til E, herunder også markedsføring ovenfor barn og ungdom på skoler. Denne profileringen er en del av de reklametjenestene som Klager yter ovenfor E. Dersom Klager ikke var forpliktet til å benytte D utstyr kunne forbundet gå til innkjøp av mye billigere utstyr fra andre leverandører. Dette viser etter vår oppfatning at D utstyret faktisk blir brukt i den avgiftspliktige markedsføringstjenesten som Klager yter. Slik direkte faktisk bruk må etter vår oppfatning medføre at det innrømmes fullt ut fradrag for inngående merverdiavgift på kostnadene til innkjøp av utstyret.

Videre er skattekontorets anførsel, om at kjøpet av utstyret skal vurderes opp mot at de blir brukt vederlagsfritt av barn og ungdom, ugyldig all den tid utstyret blir brukt som markedsføringsutstyr ovenfor barn og ungdom i forbindelse med skoleprosjektet.

Vi er av den oppfatning at anskaffelsen av utstyret er til bruk i avgiftspliktig virksomhet. Vi kan ikke se at Klager skal kunne klare å markedsføre merket D uten å gå til anskaffelse av utstyr av samme merke. En del av promoteringen av merket D er nettopp den bruken av utstyret ovenfor nye utøvere. D ville ikke hatt mulighet til å promotere merket sitt uten at det ble inngått en slik avtale med Klager.

Videre kan ikke skattekontoret trekke ut deler av en sammensatt avtale for å foreta en vurdering av denne leveransen selvstendig. Avtalen består av flere leveranser, og disse må sees samlet som avgiftspliktige markedsføringstjenester som Klager yter. I vår sak er kjøpet av D-utstyr fra E en nødvendig del av den sponsoravtalen Klager og E har inngått. Avtalen inneholder som nevnt tidligere flere forpliktelser for begge parter, og for å oppfylle denne avgiftspliktige tjenesten må forbundet gå til innkjøp av utstyr.

All den tid det er klart at utstyret faktisk blir benyttet i markedsføringstjenester er det heller ikke tvilsomt at øvrige vilkår for fradragsrett er til stede.

3.2 Forholdsmessig fradrag

Dersom skattekontoret mot formodning er av den oppfatning at det ikke foreligger fullt fradragsrett vil vi subsidiært hevde at det foreligger rett til forholdsmessig fradrag for inngående merverdiavgift etter merverdiavgiftsloven § 8-2.

Det er ikke tvilsomt at anskaffelsen er til bruk i markedsføringsvirksomhet, da den faktisk blir brukt som innsatsfaktor i markedsføringstjenestene som Klager yter. Videre får Klager en betydelig gjenytelse fra E i form av penger og utstyr. Utstyret som Klager anskaffer fra E vil i sin helhet bli brukt i forbindelse med profilering av D, og når slik direkte, faktisk bruk foreligger er det sikker rett at det under enhver omstendighet foreligger forholdsmessig fradragsrett.

Vi fastholder som det fremgår i klagen at omsetningen kan gi en riktigere forholdsmessig vurdering.

Anskaffelsen av badmintonutstyr er gjort for å yte markedsføringstjenester til E. Det er avgiftspliktige tjenester, der Klager har krav på fradrag for eventuell inngående merverdiavgift på kostnader som er til bruk i denne virksomhet.

Når det fremgår av avtalen at Klager skal anskaffe D utstyr i forbindelse med skoleprosjektet er det klart at utstyret blir brukt til markedsføringsaktivitet ovenfor barn. Som nevnt ovenfor kunne Klager heller valgt et billigere merke dersom hensikten kun var å gi skolebarn mulighet til å spille badminton.

På bakgrunn av dette er vi av den oppfatning at omsetningen mellom avgiftspliktig og ikke avgiftspliktig omsetning i forbundet vil gi et riktig uttrykk for bruken.

4. AVSLUTTENDE MERKNADER

Basert på ovennevnte anmoder vi Klagenemnda for merverdiavgift om å oppheve skattekontoret sitt vedtak av 5. mars 2013, da dette bygger på et uriktig faktum, og at vedtaket er i strid med merverdiavgiftsregelverket.

Skattekontorets kommentarer til ovennevnte

Skattekontoret fastholder at utstyret benyttes både til unntatt aktivitet og til avgiftspliktig aktivitet. Utstyret benyttes til skoleprosjektet og til markedsføring av merket D. Klager har således rett til å fradragsføre en forholdsmessig andel av merverdiavgiften på kostnader til utstyret. Skattekontoret er fortsatt av den oppfatning at bruken til reklame må anses liten i forhold til bruken til å spille badminton. Klager må betale for utstyret og har egeninteresse av utstyret. Vi fastholder således av klager bare har rett til å fradragsføre 10 % av merverdiavgiften.

Skattekontorets innstilling til vedtak

Skattekontoret foreslår etter dette at det fattes slikt

V e d t a k :

Etterberegningen av merverdiavgift med kr 324 000 stadfestes.

KLAGENEMNDAS AVGJØRELSE:

Nemndas medlem Frøystad har avgitt slikt votum: "Under tvil enig. Etter mitt syn er det svært vanskelig å anslå avgiftsunntatt bruk, men jeg heller i retning av at bruken hovedsakelig er avgiftsunntatt."

Nemndas medlem Ongre har avgitt slikt votum: "Saken gjelder fradragsretten for kjøpt av utstyr til bruk til et "skoleprosjekt". Jeg er enig med skattekontoret i at det ikke er anledning til å fradragsføre hele summen på kroner 360 000 og at det må ses på som en fellesanskaffelse hvor utstyret også benyttes av elevene som skal spille badminton.

Derimot mener jeg den skjønnsmessige fordeling mellom utøvelse av markedsføringstjenester og ren sportslig bruk av utstyret kun skal gi rett til 10 % fradragsføring av merverdiavgiften vil bli feil i dette tilfellet. Jeg er enig med klager i at klager ikke vil kunne klare å markedsføre det aktuelle merket uten å kunne gå til innkjøp av det samme merket. En del av promoteringen av merket er nettopp bruk av utstyret over for nye spillere i skoleprosjektet. Jeg mener bruken til reklame har større plass i prosjektet slik at klager har rett til å fradragsføre 50 % av merverdiavgiften.

Skattekontoret vedtak bør derfor omgjøres slik etterberegningen minskes. Det vil at klager har rett til å fradragsføre kroner 180 000.

Vedtak:

Etterberegningen endres slik at merverdiavgift på kroner 180 000 kan fradragsføres."

Nemndas medlem Hines Grape sluttet seg til Ongre sitt votum.

Nemndas medlemmer Rivedal og  Stenhamar sluttet seg til skattekontorets innstilling.

Det ble etter dette fattet slikt

V e d t a k:

Som innstilt.