Suppleringsskattelovens definisjon av fast driftssted er vid. Begrepet er definert i suppleringskatteforskriften § 1‑5‑1 første ledd bokstav l, som inneholder fire ulike kategorier for hva som anses å være et fast driftssted for suppleringsskatteformål. Etter bestemmelsen omfatter begrepet fast driftssted:

1. et forretningssted i en jurisdiksjon der det behandles som et fast driftssted i samsvar med en gjeldende skatteavtale, forutsatt at jurisdiksjonen skattlegger inntekten knyttet til det i samsvar med en bestemmelse tilsvarende artikkel 7 i OECDs mønsteravtale,
2. hvis det ikke foreligger en skatteavtale: et forretningssted i en jurisdiksjon som skattlegger inntekten fra et slikt forretningssted på nettobasis på lignende måte som den skattlegger hjemmehørende enheter,
3. hvis en jurisdiksjon ikke har et selskapsskattesystem: et forretningssted i jurisdiksjonen som ville ha vært behandlet som et fast driftssted i samsvar med OECDs mønsteravtale, forutsatt at jurisdiksjonen ville hatt rett til å skattlegge inntekten fra forretningsstedet i henhold til artikkel 7 i mønsteravtalen, eller
4. et forretningssted utenfor hovedenhetens jurisdiksjon som ikke er nevnt i nr. 1 til 3 og som hovedenheten driver virksomhet gjennom, forutsatt at hovedenhetens jurisdiksjon unntar inntekt fra slik virksomhet fra beskatning.

Den første kategorien omfatter tilfeller hvor et forretningssted i en jurisdiksjon behandles som et fast driftssted i samsvar med en skatteavtale som er i kraft og har virkning for den aktuelle skatten. Bestemmelsen likebehandler tilfeller der forretningsstedet utgjør et fast driftssted og der det skal anses å utgjøre et fast driftssted (såkalt «deemed place of business»).

Et fast driftssted etter den første kategorien foreligger kun dersom det eksisterer et fast driftssted for skatteavtaleformål. Dersom det foreligger rettsavgjørelser eller avtaler mellom kompetente myndigheter i de aktuelle jurisdiksjonene som avklarer eksistensen av et fast driftssted etter en aktuell skatteavtale, skal dette legges til grunn.

Det er videre en forutsetning at jurisdiksjonen skattlegger inntekten tilknyttet det faste driftsstedet i samsvar med en bestemmelse tilsvarende artikkel 7 i OECDs mønsteravtale. Dette vilkåret innebærer en avgrensning, slik at der inntekten ikke skattlegges etter artikkel 7, men for eksempel etter artikkel 8 slik som inntekt fra internasjonal skipsfart eller lufttransport, foreligger det ikke et fast driftssted for suppleringsskatteformål etter denne bestemmelsen.

Den andre kategorien omfatter situasjoner hvor det ikke foreligger skatteavtale mellom hjemstaten og kildestaten, men et forretningssted eller «deemed place of business» etter nasjonal lovgivning. Det er med andre ord nasjonal lov i kildestaten som avgjør om det foreligger et forretningssted eller «deemed place of business» i jurisdiksjonen. For at det skal foreligge et «deemed place of businiss» må det i tillegg være etablert en sammenheng mellom kildestaten og aktiviteten som utøves i jurisdiksjonen i nasjonal lovgivning.

Det er videre en forutsetning at jurisdiksjon skattlegger inntekten fra et slikt driftssted på nettobasis på en lignende måte som den skattlegger hjemmehørende enheter. I tillegg er det et vilkår at aktiviteten må være utført gjennom det faste driftsstedet. Kildeskatteplikt vil ikke anses å oppfylle dette vilkåret.

Den tredje kategorien er bare relevant for jurisdiksjoner som ikke har et selskapsskattesystem. I slike jurisdiksjoner defineres et fast driftssted som et forretningssted som ville ha blitt behandlet som et fast driftssted etter OECDs mønsteravtale. Bestemmelsen forutsetter videre at jurisdiksjonen ville hatt rett til å skattlegge inntekten til forretningsstedet i henhold til mønsteravtalen artikkel 7. Etter denne bestemmelsen må det foretas en hypotetisk vurdering av om aktiviteten i den aktuelle jurisdiksjonen (som ikke har et skattesystem) er av en slik karakter og et slikt omfang at den ville utgjort et fast driftssted etter mønsteravtalen.

Den fjerde kategorien omfatter såkalte statsløse faste driftssteder. Etter denne definisjonen må tre vilkår være oppfylt. For det første må det foreligge et forretningssted eller «deemed place of business» som ikke er nevnt i første til tredje kategori over. For det andre er det et krav om at hovedenheten driver virksomhet gjennom et forretningssted som ligger utenfor dens jurisdiksjon, og for det tredje er det et krav om at hovedenhetens jurisdiksjon unntar inntekt fra virksomheten fra beskatning. Etter denne bestemmelsen er det irrelevant om jurisdiksjonen hvor hovedenheten er lokalisert anser at det foreligger et forretningssted eller «deemed pace of business» i en annen jurisdiksjon, eller om det eksisterer et forretningssted eller «deemed place of business» etter en skatteavtale eller etter nasjonal lov. Det avgjørende er at jurisdiksjonen hvor hovedenheten er lokalisert, fritar inntekt generert gjennom virksomhet i utlandet og at fritaket skyldes det faktum at operasjonen er utført av konsernenheten utenfor jurisdiksjonen.

Et fast driftssted av en konsernenhet (hovedenheten) anses som en egen konsernenhet under suppleringsskatteloven, jf. pkt. S-22-3.1 og pkt. S-22-3.3.

Etter suppleringsskatteloven § 3‑4 skal det beregnes et eget regnskapsmessig resultat for konsernenhet som er et fast driftssted. Dette gjelder uavhengig av hvordan det faste driftsstedet ellers er behandlet av konsernet. Dersom det foreligger et separat regnskap for det faste driftsstedet skal dette som utgangspunkt legges til grunn ved beregningen av justert resultat. Resultatet for det faste driftsstedet skal ikke medtas ved beregningen av hovedenhetens resultat.

I noen tilfeller vil det faste driftsstedet ikke ha et eget regnskap. I slike tilfeller skal resultatet fastsettes slik det ville ha vært fastsatt om det hadde vært utarbeidet et eget regnskap for det faste driftsstedet etter den standarden som ble benyttet ved utarbeidelse av det øverste morselskapets konsernregnskap, se pkt. S-22-4.

Hvilken av de fire ulike kategoriene i suppleringsskatteforskriften § 1‑5‑1 første ledd bokstav 1 et fast driftssted faller inn under, vil ha betydning for beregning av justert resultat. Regler om beregning av regnskapsmessig resultat for de ulike kategoriene av fast driftssteder er gitt i suppleringsskatteforskriften § 3‑4‑1.

Dersom det foreligger et fast driftssted etter en skatteavtale eller etter nasjonal lovgivning (de to første kategoriene av fast driftssted listet ovenfor) skal det regnskapsmessige resultatet korrigeres til kun å omfatte poster som kan tilordnes det faste driftsstedet etter skatteavtalen eller intern lovgivning i den jurisdiksjonen der driftsstedet er, uavhengig av størrelsen på skattepliktig inntekt og fradragsberettigede kostnader i den jurisdiksjonen. Dersom det foreligger et fast driftssted i en jurisdiksjon som ikke har et selskapsskattesystem (kategori 3 over) skal det regnskapsmessige resultatet justeres til å kun å omfatte beløp og inntekts- og kostnadsposter som ville ha vært tilordnet konsernenheten etter artikkel 7 i OECDs mønsteravtale. Dersom det foreligger et statsløst fast driftssteds (kategori 4 over) skal beregning av regnskapsmessig resultat baseres på inntekten som er unntatt og kostnadene som ikke er fratrukket i hovedenhetens jurisdiksjon, forutsatt at disse er knyttet til virksomhet utenfor jurisdiksjonen.

Dersom det faste driftsstedet har justert underskudd, skal dette likevel anses som kostnad for hovedenheten. Dette gjelder i den utstrekning det er fradragsberettiget i hovedenhetens skattepliktige inntekt. Det er også et vilkår at underskuddet ikke fradras mot inntekt som er skattepliktig både i jurisdiksjonen der hovedenheten er lokalisert og i jurisdiksjonen der det faste driftsstedet er lokalisert (at underskuddet ikke medfører dobbel ikke-beskatning), jf. suppleringsskatteloven § 3‑4 andre ledd. Dersom en hovedenhet har flere faste driftssteder, er det netto underskudd som kommer til fradrag som kostnad for hovedenheten. I slike tilfeller skal underskuddet fordeles forholdsmessig på de faste driftsstedene med underskudd.

Hvilken av de fire kategoriene et fast driftssted faller inn under vil også ha betydning for hvor et fast driftssted skal anses å være lokalisert. Suppleringsskatteforskriften § 1‑5‑2, tredje ledd regulerer hvor et fast driftssted skal anses lokalisert:

• Et fast driftssted etter en skatteavtale (kategori 1 over) skal anses lokalisert i jurisdiksjonen der den behandles som et fast driftssted i samsvar med gjeldende skatteavtale.
• Et fast driftssted etter nasjonal lovgivning (kategori 2 over) skal anses lokalisert i jurisdiksjonen der nettoinntekten knyttet til forretningsstedet skattlegges.
• Et hypotetisk fast driftssted (kategori 3 over) skal anses lokalisert der den er beliggende.
• Et statsløst fast driftssted (kategori 4 over) anses statsløst.

Et statsløst fast driftssted skal behandles separat fra alle andre konsernenheter, se pkt. S-22-8.