I likhet med Norge har flere jurisdiksjoner innført regler om kvalifisert nasjonal suppleringsskatt, jf. norsk regel i suppleringsskatteloven § 2‑20, se pkt. S-22-10.2. Virkningen av at en nasjonal suppleringsskatt anses kvalifisert er at den kan komme til fradrag i den beregnede suppleringsskatten som ellers ville blitt ilagt etter skatteinkluderingsregelen, jf. suppleringsskatteloven § 5‑1 andre ledd, se pkt. S-22-8.7.

Som en forenkling for berørte konsern og skatteadministrasjoner er det innført en Safe Harbour-regel for nasjonal suppleringsskatt. Dersom den nasjonale suppleringsskatt anses kvalifisert under Safe Harbour og konsernet velger å anvende reglene, settes suppleringsskatten etter skatteinkluderingsregelen og ev. skattefordelingsregelen til null, slik at det ikke må beregnes suppleringsskatt etter disse reglene parallelt med den beregningen som må gjøres etter den aktuelle nasjonale suppleringsskatteregelen, jf. suppleringsskatteforskriften § 5‑7‑10 første ledd. Konsernet må da kun beregne nasjonal suppleringsskatt etter nasjonale regler som gjelder i den aktuelle jurisdiksjonen. Valget om å benytte denne Safe Harbour-regelen kan gjøres for jurisdiksjonen og for eventuelle undergrupper og konsernenheter som det skal gjøres separate beregninger for.

Anvendelsen av denne Safe Harbour-regelen begrenses av reglene i suppleringsskatteforskriften § 5‑7‑10 andre til femte ledd.

Safe Harbour-regelen forutsetter at den kvalifiserte nasjonale suppleringsskatten for det aktuelle regnskapsåret er betalbar, jf. suppleringsskatteforskriften § 5‑7‑10 andre ledd. Regelen kan derfor ikke anvendes dersom konsernet, direkte eller indirekte, bestrider den nasjonale suppleringsskatten i en rettslig eller administrativ prosess, basert på konstitusjonelle skranker, annet lovverk med forrang eller basert på avtale med myndighetene i jurisdiksjonen som begrenser konsernets skatteplikt. Det samme gjelder hvor skatteadministrasjonen i den aktuelle jurisdiksjonen av samme grunner er avskåret fra å fastsette eller innkreve den kvalifiserte nasjonale suppleringsskatten.

Tilsvarende vil et konsern ikke kunne anvende denne Safe Harbour-regelen der den kvalifiserte nasjonale suppleringsskatten er underlagt særskilt unntak eller begrensninger i den aktuelle jurisdiksjonen, jf. suppleringsskatteforskriften § 5‑7‑10 tredje og fjerde ledd. Disse unntakene, som omtales som «Switch-off Rules», innebærer at virkningen av Safe Harbour-regelen oppheves for alle eller en del av konsernenhetene i den relevante jurisdiksjonen. For Norge gjelder dette for jurisdiksjoner som ikke pålegger nasjonal suppleringsskatt på enten:

• investeringsenheter som omfattes av modellreglene artiklene 7.4, 7.5 og 7.6,
• enheter med deltakerfastsetting som er opprettet i jurisdiksjonen, eller
• flernasjonale konsern i de første fem årene av det flernasjonale konsernets internasjonale aktivitet etter modellreglene artikkel 9.3, og denne artikkelen anvendes uten begrensning

Tilsvarende unntak gjelder der den aktuelle jurisdiksjonen ilegger nasjonal suppleringsskatt på felleskontrollert virksomhet og dens underenheter, men hvor ansvaret for betaling (skatteplikten) legges på øvrige konsernenheter lokalisert i jurisdiksjonen, jf. suppleringsskatteforskriften § 5‑7‑10 fjerde ledd.

Reglene om kvalifisert nasjonal suppleringsskatt Safe Harbour gjelder ikke for konsernenheter og felleskontrollert virksomhet og dens undergrupper lokalisert i Norge ved beregning av nasjonal suppleringsskatt i Norge, jf. suppleringsskatteforskriften § 5‑7‑10 femte ledd, se pkt. S-22-10.2. Administrativ veiledning fra juni 2024 og januar 2025 har ytterligere regler for begrensning av nasjonal suppleringsskatt Safe Harbour. Disse reglene er ved redaksjonens avslutning ikke innarbeidet i suppleringsskatteforskriften.