Unntaket for såkalt ambulerende virksomhet

4.1 Utgangspunkt

I registreringssammenheng vil ambulerende bransjer, som for eksempel transportbransjen og bygge- og anleggsbransjen, ikke regnes for å drive egne virksomheter på de ulike oppdragsstedene, og det foreligger således verken rett eller plikt til å registrere byggeprosjekter og lignende som egne underenheter. Dette skyldes disse bransjenes mobile karakter. Utgangspunket er da at arbeidsgiveravgiften følger satsen i sonen hvor hovedenheten er registrert. Unntak gjelder dersom slike foretak har opprettet et fast bemannet avdelingskontor e.l. på en annen geografisk beliggenhet, eller det drives virksomhet som faller under en annen næringskode enn virksomheten ved hovedenheten (lokal bransjeenhet). Da skal denne virksomheten likevel registreres som en underenhet, og satsen for arbeidsgiveravgift på dette registreringsstedet vil gjelde.

I en del tilfeller drives det imidlertid ambulerende virksomhet av en viss stabilitet og varighet innenfor en annen sone enn den sonen hovedenheten er registrert i. Hvor registreringsreglene, på grunn av virksomhetens art, ikke tillater registrering av underenhet i denne andre sonen, skal man på visse vilkår likevel benytte avgiftssatsen i sonen der arbeidet utføres. I avgiftsvedtakets § 1 bokstav i tredje ledd har en gitt følgende regel:

”(3) Dersom arbeidstakeren utfører hoveddelen av sitt arbeid i en annen sone enn i den sonen virksomheten er registrert, og enhetsregisterreglene på grunn av virksomhetens karakter ikke tillater registrering av underenhet i sonen hvor arbeidet utføres, skal satsen i den sonen hvor arbeidet utføres benyttes på de av arbeidstakerens lønnskostnader som knytter seg til dette arbeidet.”

Med andre ord vil den lavere/høyere satsen i sonen der hoveddelen av arbeidet utføres anvendes i stedet for satsen i sonen hvor hovedenheten er registrert. Denne løsningen innebærer at båndet til registreringsreglene brytes for disse tilfellene.

4.2 Unntak fra registreringsplikten

Statistisk sentralbyrå (SSB) sine retningslinjer for registrering er helt avgjørende for all registrering av bedrifter i Enhetsregisteret.  Retningslinjene får dermed også indirekte betydning for valg av sone i forbindelse med beregning av arbeidsgiveravgift. Det følger av SSBs retningslinjer at dersom et foretak driver virksomhet på lokalt atskilte steder, skal det registreres én bedrift på hvert sted. Det er imidlertid i retningslinjene gjort flere unntak fra denne hovedregelen:

• Bygge- og anleggsvirksomhet. Det ligger i virksomhetens karakter at den foregår på ulike adresser. Det skal ikke registreres egen bedrift for hvert sted et bygge- og anleggsforetak har oppdrag. Det skal imidlertid registreres bedrift for hvert sted hvor det er opprettet fast bemannede avdelingskontorer e.l.
• Transportvirksomhet. Her gjelder det samme som for bygge- og anleggsvirksomhet.
• Filialer/servicekontorer, for f.eks. forsikringsselskaper, som kun har åpent 1 - 2 dager i uka.
• Hjemmekontor.
• Selgere med bosted på annen adresse enn hovedkontoret, og som ikke har fast kontor.
• Utleie av eiendom med ambulerende ansatte. Hvis det er fast ansatte på hver eiendom/bygg, registreres én bedrift for hver eiendom/bygg.
• Oppdrettsanlegg med ambulerende ansatte/ambulerende oppdrettsanlegg. Det registreres én bedrift for hver kommune hvor foretaket har oppdrettsanlegg.

Det kan likevel etter retningslinjene registreres bedrift i ovennevnte tilfeller hvis foretaket selv har et sterkt ønske om det, eller hvis det vil ødelegge den reelle bedriftsstrukturen hvis reglene for bedriftsinndeling følges. Dette gjelder for eksempel hvis et foretak med virksomhet på flere adresser benytter innleid arbeidskraft på noen av adressene, er disse pr. definisjon ikke bedrifter fordi de ikke har egne ansatte, men her kan alle bedriftene likevel registreres.

SSBs retningslinjer vil altså få indirekte betydning i forhold til valg av sone ved beregning av arbeidsgiveravgift, dersom retningslinjene er riktig brukt. I visse tilfeller vil registrering ikke ha skjedd i henhold til retningslinjene, enten fordi det er sendt inn feil opplysninger eller fordi registeret ikke er oppdatert. I disse tilfellene blir det avgjørende i forhold til beregning av arbeidsgiveravgift hva som skulle vært registrert, og ikke hva som faktisk er registrert.

Definisjonene og retningslinjene bygger på internasjonale definisjoner og retningslinjer. Innenfor EØS-avtalen er blitt opprettet et statistisk samarbeid. Gjennom EØS-avtalen har Norge forpliktet seg til å følge EUs rådsforordninger både når det gjelder næringsgruppering og inndeling i statistiske enheter (bedrifter).

4.3 Særlig om utleie av arbeidskraft

Utleie av arbeidskraft er ikke omfattet av unntaket for ambulerende virksomhet i avgiftsvedtaket § 1 bokstav i tredje ledd. For slike foretak er utgangspunktet at virksomhetens lokalisering er avgjørende for hvilken sone som skal legges til grunn, jf. avgiftsvedtaket § 1 bokstav i første og annet ledd. Dette må også gjelde selv om arbeidsutleien kun skjer til en av de næringene som anses som ambulerende virksomhet, for eksempel bygg- og anleggsbransjen eller transportbransjen.

4.4 Nærmere om begrepet ”hoveddelen av arbeidet”

Et spørsmål som oppstår er hva som legges i uttrykket ”hoveddelen av arbeidet”. Det nærmere innholdet i denne regelen er beskrevet i utfyllingsforskriften § 2 annet ledd:

”Med ”hoveddelen” av arbeidet i § 1 bokstav i tredje ledd menes mer enn 50 pst. av det totale antall arbeidsdager arbeidstakeren har gjennomført for arbeidsgiveren i løpet av inntektsåret.”

I forbindelse med regelen i § 1 bokstav i tredje ledd skal en altså se på et inntektsår under ett. Dette er også i tråd med formålet bak regelen, det vil si at virksomheten må være av en viss stabilitet og varighet. Bare dersom arbeidstakeren utøver hoveddelen av sitt arbeid i løpet av et inntektsår i en annen sone enn i den sonen virksomheten er registrert, kan en benytte en annen sats enn den som gjelder for registreringssonen.

Eksempel 1: Arbeidstaker A jobber i bygg- og anleggsbransjen/transportbransjen og arbeidet fordeler seg slik for et bestemt inntektsår: 51 pst. i sone III 49 pst. i sone V Sone V er virksomhetens registreringskommune

Her vil en måtte beregne avgift etter satsen som gjelder for sone III, altså 6,4 pst., for lønnskostnadene tilknyttet arbeidet som er utført her. For resten av lønnskostnadene skal en benytte satsen som gjelder for sone V, altså 0 pst.

4.5 Arbeid utføres i flere ulike soner utenfor sonen for registreringsstedet

Dersom arbeidstaker utfører oppdrag i flere ulike soner utenfor sonen for registreringsstedet, og man ikke i noen av enkeltsonene kan si at hoveddelen av arbeidet er utført der, vil det likevel være satsen i sonen hvor virksomheten er registrert som skal benyttes (dvs. at man da faller tilbake på hovedregelen i § 1 bokstav i første ledd). Det er altså ikke nok at arbeidet som utføres utenfor registreringsstedet, til sammen utgjør hoveddelen av arbeidstakers arbeid, dersom kravet ikke er oppfylt innenfor én enkeltsone. 

Eksempel 2: Arbeidstaker A jobber i bygg- og anleggsbransjen/transportbransjen og arbeidet fordeler seg slik for et bestemt inntektsår: 51 pst. i sone III 24 pst. i sone IV 25 pst. i sone V som er virksomhetens registreringskommune

Her jobber arbeidstakeren over 50 pst. i sone III. Det skal således betales avgift etter satsen som gjelder for sone III for lønnskostnadene tilknyttet arbeidet som er utført her. For resten av lønnskostnadene skal en benytte satsen som gjelder for sone V, altså 0 pst. Dette til tross for at deler av arbeidet er utført i sone IV.

Eksempel 3: Arbeidstaker A jobber i bygg- og anleggsbransjen/transportbransjen og arbeidet fordeler seg slik for et bestemt inntektsår: 49 pst. i sone III 26 pst. i sone IV 25 pst. i sone V som er virksomhetens registreringskommune

Her jobber arbeidstakeren under 50 pst. i sone III. En skal derfor benytte satsen som gjelder for sone V, altså 0 pst., for hele året.

Det har imidlertid ingen betydning om arbeid utføres på ulike steder innenfor ”den andre sonen”, så lenge hoveddelen av arbeidet utføres innenfor den aktuelle sonen i henhold til § 1 bokstav i tredje ledd.

4.6 Krav til dokumentasjon

Dersom avgiftsvedtaket § 1 bokstav i tredje ledd kommer til anvendelse, må arbeidsgiver i ettertid kunne dokumentere om, og eventuelt i hvilken utstrekning, arbeidstakere har utført arbeid i en annen sone enn der virksomheten er registrert. En slik plikt må kunne sies å følge av lov av 19. november 2004 nr. 73 om bokføring (bokføringsloven). Se blant annet lovens §§ 5 annet ledd nr. 2, § 7 og § 10 annet ledd.

4.7 Etterfølgende korreksjoner – renteproblematikken

Ulempen med å se året under ett er at arbeidsgiver ikke til enhver tid vil vite hvilken sone som skal legges til grunn ved beregning av arbeidsgiveravgift, da en ikke nødvendigvis vet hvor lenge han vil jobbe på hvilket sted. Dette vil medføre en rekke etterfølgende korreksjoner.

Det skal da ikke beregnes renter for differanser som skyldes slike etterfølgende korreksjoner, dersom endringen er til arbeidsgivers ugunst. Arbeidsgiver skal imidlertid få utbetalt renter dersom endringen er til gunst for vedkommende.

4.8 Kortere arbeidsforhold

Selv om en i forbindelse med regelen i avgiftsvedtaket § 1 bokstav i tredje ledd skal se på året under ett, må en likevel se på hvert enkelt arbeidsforhold for seg. Nærmere bestemt vil det være tilstrekkelig om kravet ”hoveddelen” av arbeidet i avgiftsvedtaket § 1 bokstav i tredje ledd er oppfylt overfor én arbeidsgiver.

Eksempel 4: Selskap A driver innenfor bygg- og anleggsbransjen og er registrert i sone V. En arbeidstaker er ansatt i selskap A fra januar til mai. Hele perioden fra januar til mai har arbeidstakeren utført arbeid i sone III. For ytelser selskap A utbetaler til arbeidstakeren i den aktuelle perioden skal en anvende satsen for sone III, altså 6,4 pst. Dette til tross for at arbeidstakeren for så vidt ikke har jobbet mer enn fire måneder i sone III. Det har ingenting å si om arbeidstakeren fra mai og ut året får en ny arbeidsgiver, selv om arbeidet da utøves i en annen sone enn sone III.

4.9 Arbeidsoppdrag i utlandet

Foretak som driver faller inn under unntaket for ambulerende virksomhet i § 1 bokstav i tredje ledd, og som har arbeidstakere på oppdrag i utlandet. I disse tilfellene vil det være sone I og en sats på 14,1 pst. som gjelder for den delen av arbeidet som utføres utenfor Norge, forutsatt at denne delen av arbeidet for den enkelte ansatte utgjør mer enn 50 pst. av hans totale arbeid det aktuelle året. Dette følger av en tolkning av avgiftsvedtaket § 1 bokstav i tredje ledd kombinert med § 1 bokstav h.

Eksempel 5: Et foretak driver med sjøtransport og er således omfattet av unntaket for ambulerende virksomhet i § 1 bokstav i tredje ledd. Flere av de ansatte utfører mer enn halvparten av det årlige arbeidet utenfor norsk sjøterritorium.

Her skal en benytte en sats på 14,1 pst. for den delen av arbeidet som utføres utenfor Norge, forutsatt at denne delen av arbeidet for den enkelte ansatte utgjør mer enn 50 pst. av hans totale arbeid det aktuelle året, jf. avgiftsvedtaket § 1 bokstav i tredje ledd og § 1 bokstav h.