Høyesteretts dom av 8. mai 2012 – spørsmål om skattemessig fradrag for sponsing av veldedige organisasjoner (Skagen AS) – Skattedirektoratets domskommentar

Saken reiser spørsmål om kostnader til oppfyllelse av profileringsavtaler med allmennyttige organisasjoner er fradragsberettiget etter skatteloven § 6-1. Spørsmålet er nærmere bestemt om det foreligger fradragsrett for de beløpene i avtalene som ble betegnet som ”prosjektstøtte”. Høyesterett kom til at det ikke foreligger fradragsrett.
Skagen AS (Skagen) inngikk for årene 2006-2009 gjensidige avtaler med SOS-barnebyer og CARF. Samarbeidet gikk blant annet ut på at organisasjonene forpliktet seg til å profilere Skagen på en fremtredende måte i forskjellige kommunikasjonskanaler. Skagen fikk rett til å benytte organisasjonenes logo og annet materiell i sin markedsføring av samarbeidet. Videre forpliktet organisasjonene seg til å tilrettelegge for besøk av ansatte eller kunder til Skagen til prosjektene selskapet støttet.
Ved fakturering av kontraktsbeløpene i avtalene med SOS-barnebyer fremkom det en deling i henholdsvis ”prosjektbidrag” på kr 6,6 millioner og bidrag for ”markedsførings- og eksponeringsrettigheter” på kr 0,9 millioner. I tilsvarende CARF-avtale var beløpene henholdsvis kr 3,5 millioner og kr 0,2 millioner, Det var kun bidragene for markedsførings- og eksponeringsrettighetene, også benevnt som sponsoravgift, som ble fakturert med merverdiavgift.
I selvangivelsen for inntekstårene 2006-2008 krevde Skagen fradrag for alle utbetalingene under SOS- og CARF-avtalene.
Skatt vest traff vedtak om å endre ligningen ved å øke skattepliktig inntekt med til sammen kr 10,1 millioner fordelt på inntektsårene 2006-2008. Endringsvedtakene ble begrunnet i at den delen av sponsorkostnadene som gjaldt ”prosjektstøtte” var en ikke-fradragsberettiget gave. Skagen fikk fradrag for den delen av sponsorkostnadene som ble benevnt som bidrag for ”markedsførings- og eksponeringsrettigheter”. Skattekontoret la til grunn at dette var kostnader til profilering som hadde reklameverdi tilsvarende annonsering i aviser og på internett.
Skagen tok ut stevning på grunnlag av skattekontorets vedtak. I tingrettens dom av 16. juli 2010 fikk Skagen medhold i at bidragene i sin helhet var fradragsberettigede kostnader etter skatteloven § 6-1. Dommen ble anket og staten ved Skatt vest ble frikjent i lagmannsrettens dom av 1. juli 2011. Skagen anket saken inn for Høyesterett både når det gjaldt bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.
Høyesterett viser til at det gis fradrag for kostnad pådratt ”for å erverve, vedlikeholde eller sikre skattepliktig inntekt” jf. skatteloven § 6-1 og fastslår at prosjektstøtten er en kostnad i skattelovens forstand. For å få fradrag må det imidlertid foreligge tilstrekkelig tilknytning mellom kostnaden og inntekten. Hovedspørsmålet i saken er om slik tilknytning foreligger for de beløpene som i avtalene er betegnet som ”prosjektstøtte”.
Høyesterett foretar en konkret vurdering av tilknytningskravet og tar utgangspunkt i at ved avgjørelse av om tilknytningsvilkåret er oppfylt, vil skattyters formål med kostnaden slik det fremstår ut fra ytre, objektive kjennetegn være et relevant moment. Høyesterett kommer til at Skagens formål med prosjektbidraget er å berike mottakeren, dvs å gi en gave. Høyesterett viser til de ytre, objektive fakta som begrepsbruk ”støtte” i motsetning til ”markedsførings- og eksponeringsrettigheter” i avtaleverket, merverdiavgiftsmessig håndtering og omtale som gave i eksterne kommunikasjonskanaler.
Høyesterett tar så stilling til om det foreligger en motytelse som kan gi grunnlag for å etablere tilstrekkelig tilknytning mellom prosjektstøtten og fremtidige inntekter. Det vil si om det foreligger en motytelse utover de markedsførings- og eksponeringsrettigheter som Skagen har fått fradrag for kostnader til. Det vises til Skagens anførsel om at sponsoravtalene inneholder krav om indirekte motytelser ved at mottakerne forplikter seg til å anvende sponsormidlene til definerte prosjekter i utlandet, og at dette skaper den assosiasjonsverdien selskapet ønsker å oppnå. SOS-barnebyer skulle eksempelvis levere bygging og drift av barnebyer i Russland og Estland og CARF skulle etablere nettverk og små aktivitetssentre i Brasil. Høyesterett er ikke enig med Skagen i at dette innebærer en motytelse som etablerer tilstrekkelig tilknytning mellom prosjektstøtten og fremtidig inntekt.
Høyesterett uttaler; ”Det er etter min oppfatning ikke anført noe som rokker ved utgangspunktet som fremgår av de objektive kjensgjerninger, nemlig at formålet har vært å berike organisasjonene. Fraværet av motytelser som lar seg verdsette, fører til at det er vanskelig å etablere den type tilknytning mellom kostnaden og sikring mv. av skattepliktig inntekt som § 6-1 krever. Det er jo ikke avtalt at mottaker skal prestere noe som kan gi giveren grunnlag for inntekt. Tilknytningen mellom kostnaden og en potensiell inntekt blir med andre ord svært løs – om noen tilknytning overhodet.”
Ut fra dommens premisser er det noe uklart om vurderingen av om det foreligger en motytelse inngår som et moment i Høyesteretts formålsvurdering, i tillegg til å inngå som et selvstendig moment i tilknytningsvurderingen. Dette har imidlertid ikke betydning for hvilket resultat en her kommer til.
Spørsmålet som her reiser seg er om gaver kan være fradragsberettiget fordi de gir en positiv omdømmeeffekt for bedriften. Skattedirektoratet forstår dommen slik at assosiasjonsverdiene, som representerer motytelsene i dette tilfellet, ikke har tilstrekkelig substans for å kvalifisere for fradrag. Skagens inntektsutsikter fremstår som for fjerne og vage. Dommen harmonerer med etablert ligningspraksis hvor det ved sponsing kun innrømmes fradrag for den dokumenterte motytelsen i form av markedsførings- og reklametjenester.
Direktoratet legger til grunn at for å oppnå fradrag må motytelsene være mer konkrete og håndgripelige enn assosiasjonsverdier som i dette tilfellet. I de tilfellene kostnadene har en nær og håndgripelig tilknytning til inntektservervet, vil det imidlertid også være nærliggende å behandle det som omsetning av avgiftspliktige tjenester etter merverdiavgiftsloven.
I Rt 2009 side 1473 uttaler Høyesterett at ligningsmyndighetene ikke skal sensurere skattyters forretningsskjønn. Høyesterett presiserer i Skagensaken at skattyters suverenitet er begrenset til valg av løsninger, og at dette ikke gjelder vurdering av tilknytningsvilkåret.
Det er ikke noe i veien for at partene avtaler at bidrag oppdeles etter formål som henholdsvis betaling for reklametjenester og gaver. Hovedformålslæren kommer ikke til anvendelse i slike tilfeller.
Det var ikke nødvendig for Høyesterett å vurdere om bestemmelsene i skatteloven § 6- 21 (representasjon) eller § 6-50 (gave) avskjærer fradragsretten.