Spørsmål om vederlag reflekterte forretningsverdi eller immaterielt identifiserbart driftsmiddel

Høyesterett avsa 7. mars 2008 en dom (Hafslund Net, HR-2008-00467-A) der spørsmålet var om hvor stor del av vederlaget som skulle klassifiseres som betaling for forretningsverdi eller annet immaterielt driftsmiddel. Saken gjaldt et kjøp av overføringsanlegg for levering av elektrisk energi. Konklusjonen har betydning for retten til fradrag for skattemessige avskrivninger. Høyesterett ga staten medhold i at deler av vederlaget var knyttet til en konsesjon som reflekterte et immaterielt identifiserbart driftsmiddel. Det medførte at dette vederlaget skattemessig ikke kunne avskrives som goodwill med 20 % årlig, men skulle avskrives som driftsmiddel med tidsbegrenset levetid etter sktl. § 14-50, eventuelt hvis verdifallet ble åpenbart etter sktl. § 6-10 tredje ledd.

Sentralt var vurderingen av om anleggs- og områdekonsesjonen var et identifiserbart immaterielt driftsmiddel med selvstendig økonomisk verdi.

Høyesterett uttalte med støtte i tidligere rettspraksis og forarbeider at forretningsverdi skatterettslig defineres negativt. Verdien av identifiserbare eiendeler, herunder andre immaterielle driftsmidler, må fastsettes og anses for å utgjøre verdien av vederlaget før forretningsverdien kan beregnes.

Det ble bl.a. vist til Foreløpig Norsk RegnskapsStandard og dens definisjon av immaterielle eiendeler. Konsesjoner er nevnt som eksempel på identifiserbare immaterielle eiendeler. Retten la vekt på tidligere rettspraksis, bl.a. Høyesteretts dom i Rt. 2005 side 1461 (Firda), der den verdi som lå i lokaliseringen måtte anses som en del av konsesjonsverdien. Merprisen som en kjøper må betale for et driftsmiddel på grunn av fordeler som kan oppnås i virksomheten, må normalt behandles som en del av kostprisen for vedkommende driftsmiddel.

Høyesterett konkluderte med at konsesjoner kunne være annet immaterielt driftsmiddel enn goodwill.

Om konsesjonen var identifiserbar, ville  avhenge av hvilke rettslige posisjoner anleggs- og særlig områdekonsesjonen ga skattyteren.

Anlegg for produksjon, overføring og fordeling av elektrisk energi kan ikke bygges eller drives uten konsesjon. Konsesjonen gis for et geografisk område, og det er langvarig, entydig og fast praksis for at det ikke gis områdekonsesjon for flere i samme geografiske område. Reelt sett medfører områdekonsesjonen en rettslig monopolbeskyttelse med enerett til å levere elektrisk energi og beskyttelse mot konkurranse i dette området. 

Selv om anleggs- og områdekonsesjonen ikke kan overføres fra selger til kjøper ved salget av anlegget, vil kjøper likevel etter praksis få nye slike konsesjoner fra myndighetene på samme vilkår som selger hadde. Skatterettslig innebærer dette at konsesjonene overføres sammen med anlegget til kjøper. En konsesjon kan identifiseres som eget driftsmiddel selv om den ikke kan overføres eller omsettes separat etter norsk og internasjonal rengskapsstandarder. En slik konsesjon gir erververen rettigheter som kan representere økonomiske fordeler.

Høyesterett avviste at verdimålingen skulle skje ut fra andre prinsipper enn de som kan utledes av ligningsloven § 8-1. Ligningsmyndighetene skal fram til det mest sannsynlige faktum.  Retten hadde ikke bemerkninger til den verdsettelse ligningsmyndighetene hadde foretatt.