Prinsipputtalelse

Kompensasjon for merverdiavgift - kommunale småbåthavner

  • Publisert:

Skattedirektoratet viser til brev av 24. januar 2007 fra NN ved advokat XX (heretter benevnt NN), samt vårt brev av 18. desember 2007.

Det er reist spørsmål om inngående merverdiavgift på kommunale småbåthavner gir rett til kompensasjon etter kompensasjonsloven av 12. desember 2003 nr. 108.

Deloitte mener det foreligger rett til kompensasjon for anlegg, drift og vedlikehold av kommunale småbåthavner i den grad det oppkreves kaiavgift med hjemmel i havne- og farvannsloven av 8. juni 1884 nr. 51. Videre hevder NN at begrensningene i kompensasjonsloven § 4 annet ledd ikke kommer til anvendelse på kommunale småbåthavner der det oppkreves kaiavgift som nevnt.

Skattedirektoratets vurdering

Utleie av båtplasser til fritidsbåter mot vederlag er unntatt fra merverdiavgift med hjemmel i merverdiavgiftsloven § 5 a første ledd. Lovgiver har tidligere lagt til grunn at utleie av båtplasser er utleie av fast eiendom eller rettighet til slik eiendom.

I forbindelse med opphevelsen av kompensasjonsloven § 4 tredje ledd tredje punktum fra 1. januar 2007, som innebar at virksomhetsområder der det oppkreves havneavgifter eller vederlag i samsvar med havne- og farvannsloven kapittel VI ikke omfattes av kompensasjonsloven, ble det i Ot.prp. nr. 1 2006-2007 punkt 25.3 uttalt at det ikke skulle skje noen endringer i merverdiavgiftsbelastningen for kommunale småbåthavner.

Skattedirektoratet legger derfor til grunn at kompensasjonsloven slik den gjaldt frem til 1. januar 2008 innebar at det forelå rett til kompensasjon for merverdiavgift som gjaldt anlegg og drift av kommunale småbåthavner.

Med virkning fra 1. januar 2008 ble det gjennom en tilføyelse i kompensasjonsloven § 4 annet ledd nr. 4, bestemt at det ikke skal ytes kompensasjon …

”Når virksomheter som nevnt i § 2 første ledd bokstav a og b driver økonomisk aktivitet og denne aktiviteten kan være i konkurranse med virksomheter som ikke er kompensasjonsberettiget.”

Den nye bestemmelsen i § 4 annet ledd nr. 4 avskjærer kompensasjon for kommunal virksomhet når det drives økonomisk aktivitet som kan være i konkurranse med virksomhet som ikke er kompensasjonsberettiget.

Begrensingen er utformet med utgangspunkt i EØS-avtalens begrepsapparat. For å omfattes av forbudet mot statsstøtte må støttemottakeren være et foretak i EØS-avtalens forstand. I følge rettspraksis innebærer foretaksbegrepet at forbudet kommer til anvendelse på enhver enhet som driver økonomisk aktivitet. Med økonomisk aktivitet menes en virksomhet som består i å tilby varer og tjenester i et marked.

For å bedømme hvorvidt den foreslåtte begrensningen kommer til anvendelse eller ikke, blir det dermed avgjørende om den aktuelle mottakeren av merverdiavgiftskompensasjon driver økonomisk aktivitet. Gjennom EF-domstolens praksis kan det oppsummeres enkelte momenter som anses relevante ved bedømmelsen av om en tjeneste innebærer økonomisk aktivitet eller ikke. Det vil for det første være av betydning om enheten/institusjonen er et offentlig organ med offentligrettslig myndighet. Offentlige organer med myndighet av offentligrettslig karakter, vil typisk falle utenfor statstøttereglene. Fordi virksomhetsbegrepet er funksjonelt kan imidlertid andre virksomhetsområder i et organ med offentligrettslig myndighet anses å drive markedsmessig. Beslektet med forannevnte er spørsmålet om hva som er formålet med tjenesten. Dersom formålet er sosialt, kulturelt eller utdannelsesmessig vil dette tale mot at det dreier seg om økonomisk aktivitet. Hvordan tjenesten finansieres er også av betydning. Dersom brukeren kun betaler en begrenset del av kostnadene relatert til tjenesten, vil dette bidra til å understreke karakteren av ikke-økonomisk aktivitet. Finansieringsformen kan kaste et lys over og understreke formålet med tjenesten. En begrenset egenandel for brukerne viser at tjenesten finansieres solidarisk av samfunnet, noe som er et typisk kjennetegn for de oppgaver som det offentlige påtar seg overfor sine borgere.

Utøvelse av offentlig myndighet er eksempelvis ikke økonomisk aktivitet. Videre vil tjenester som hører inn under kommunenes kjerneområde, som basis helse- og sosialtjenester og grunnutdanning, ikke anses som økonomisk aktivitet. Heller ikke kommunale aktører som alene ivaretar eksempelvis sosiale eller kulturelle funksjoner, vil anses for å drive økonomisk aktivitet. Det kan likevel ikke utelukkes at også slike aktører i enkelte tilfeller kan anses å drive økonomisk aktivitet. Det vil eksempelvis kunne være tilfelle dersom kommuner organiserer kurs (kunst, idrett, alternativ helse mv.) eller reiser i konkurranse med private aktører. Begrensningen får heller ikke anvendelse på økonomisk aktivitet innenfor et område hvor kommunen har et lovpålagt ansvar. Dette gjelder eksempelvis på undervisningsområdet, hvor kommunen har et lovpålagt ansvar for grunnskoleundervisning, og på helseområdet, hvor kommunen har et lovpålagt ansvar for blant annet helsesøstertjenester og hjemmesykepleie.

Eksempel på virksomhet som omfattes av begrensningen kan være en fylkeskommunal skole som mot vederlag tilbyr maritim sikkerhetsopplæring i markedet. Dette dreier seg om en merverdiavgiftsunntatt undervisningstjeneste som ikke er en lovpålagt oppgave for fylkeskommunen å tilby. En kommune som tilbyr lån til unge i etableringsfasen og en kommune som bruker sin fast ansatte lege til å tilby bedriftshelsetjenester i markedet, kan være andre eksempler på merverdiavgiftsunntatt kommunal aktivitet som vil kunne omfattes av begrensingen. Det samme gjelder en kommune som tilbyr formidling av helse- og sosialtjenester i markedet.

Private småbåthavner driver virksomhet som er unntatt fra merverdiavgift, og har følgelig ikke fradragsrett for inngående merverdiavgift. Skattedirektoratet legger til grunn at virksomhet med anlegg og drift av en kommunal småbåthavn innebærer at det drives økonomisk aktivitet som  skjer i konkurranse med private småbåthavner. Det skal derfor ikke ytes kompensasjon når kommuner driver virksomhet med anlegg og drift av småbåthavner etter kompensasjonsloven § 4 annet ledd nr. 4.

EFTA’s overvåkingsorgan (ESA) traff den 3. mai 2007 vedtak om at en del av ordningen med kompensasjon for merverdiavgift var i strid med statsstøtteregelverket i EØS-avtalen artikkel 61.  Dette medfører at Norge er forpliktet til å kreve tilbake merverdiavgiftskompensasjon som i henhold til dette uriktig er blitt utbetalt. For nærmere omtale av ESA-vedtaket og virkningen for utbetalt kompensasjon i strid med EØS-avtalen, viser vi til vedlagte brev fra Skattedirektoratet som i januar 2008 ble sendt til alle kommuner, fylkesskommuner, interkommunale og interfylkeskommunale sammensslutninger.

Oppsummering

Skattedirektoratet mener på denne bakgrunn at anlegg og drift av kommunale småbåthavner fra 1. januar 2008 ikke lenger er kompensasjonsberettiget virksomhet, se kompensasjonsloven § 4 andre ledd nr. 4. Utbetalt kompensasjon for perioden 1. januar 2004 til 31. desember 2007 som gjelder anlegg og drift av kommunale småbåthavner er i strid med EØS-avtalen og må derfor tilbakebetales.