Ansvaret for etablering og drift av ordinære barneverninstitusjoner er en statlig oppgave, med unntak for Oslo kommune, jf. barnevernloven §§ 5-1 og 2-3a.

På side 4 i brevet av 14. april 2010 er det vist til Skattedirektoratets brev av 16. juli 2004 til Organisasjonen for Private Barneverntiltak som har barn plassert etter barnevernloven kapittel 4. Der het det at private  barneverninstitusjoner ikke var omfattet av kompensasjonsordningen fordi det var leverering av institusjonstjenester til staten, i motsetning til levering av institusjonstjenester til Oslo kommune som etter spesialregelen i barnevernloven § 2-3a selv har ansvaret for barneverninstitusjoner.

Kompensasjonsloven § 2 første ledd bokstav c innrømmer rett til kompensasjon bare for private eller ideelle virksomheter som produserer ….”sosiale tjenester som kommunen eller fylkeskommunen er pålagt å utføre ved lov”. Så lenge en barneverninstitusjon ble drevet på oppdrag for staten, la man altså til grunn at den ikke var omfattet av kompensasjonsloven. Samtidig ble det altså trukket den slutning at så lenge det var på oppdrag for Oslo kommune, så måtte konsekvensen være at det motsatte gjaldt, nemlig rett til kompensasjon.

Det som ble lagt til grunn i brevet av 16. juli 2004 ble også videreført i Merverdiavgiftshåndboken 5. utgave 2007 og 6. utgave 2010, der det er inntatt følgende om en forsøksordning for Trondheim kommune:

”Skattedirektoratet uttalte 27. november 2006 til et fylkesskattekontor at en kommunes overtakelse av statlig regional barnevernmydighets oppgaver og myndighet etter barnevernloven (innenfor rammene av en godkjent forsøksordning), må anses som kommunal virksomhet i forsøksperioden i relasjon til kompensasjonsloven § 2 første ledd bokstav a. Oppgavene og myndighet er i forsøksperioden fullt ut regulert av kommunal lovgivning og vedtekter. Det ble lagt særlig vekt på at kommunen både har et formelt og reelt ansvar, herunder økonomisk, for å tilby institusjonsplasser for barn. Det følger av forannevnte at private virksomheter som omfattes av loven § 2 første ledd bokstav c, også vil ha rett til kompensasjon innenfor rammene av nevnte godkjente forsøksordning.”

Imidlertid har Skattedirektoratet i den senere tid vurdert spørsmålene om private som leverer tjenester etter barnevernloven § 1-3 andre ledd, § 4-4 andre og femte ledd og § 4-24 andre ledd omfattes av kompensasjonsordningen, jf. uttalelser av henholdsvis 7. juli 2010 (barneverntiltak i form av besøkshjem etter barnevernloven § 4-4 andre ledd) og 26. august 2010 (èn sak om tiltak etter barnevernloven § 4-4 andre ledd og èn sak om barnevernloven § 1-3 andre ledd og fosterhjem etter § 4-4 femte ledd eller 4-24 andre ledd).

De to sistnevnte sakene ligger på www.skatteetaten.no.

Etter kompensasjonsloven § 2 første ledd bokstav c er det bare private virksomheter som utfører sosialtjenester som kommunen eller fylkeskommunen er pålagt å utføre ved lov, som omfattes av kompensasjonsordningen. I forarbeidene til kompensasjonsloven, jf Ot.prp. nr. 1 (2003-2004), er det nærmere omtalt hva dette innebærer. Under punkt 20.10 på side 154 i proposisjonen heter det bl a at:

”Med lovpålagt oppgave menes ytelser som den enkelte har rettskrav på å motta.”

I alle de tre sakene konkluderte Skattedirektoratet med at tiltakene ikke var omfattet av kompensasjonsordningen. Den sentrale begrunnelsen er at barnevernloven ikke er en rettighetslov, den enkelte har ikke noe rettskrav på tjenester etter loven:

Bl a er barnevernloven § 4-4 utformet annerledes enn for tjenester etter kommunehelsetjenesteloven § 2-1, jf § 1-3, og sosialhelsetjenesteloven § 4-3, jf § 4-2, som er forutsatt å omfattes av kompensasjonsordningen (Ot.prp. nr. 1 (2003-2004) til kompensasjonsloven, side 154-155: Rettighetsbestemmelsen i kommunehelsetjenesteloven § 2-1 sier at ”enhver har rett til” og den tilhørende bestemmelsen i § 1-3 oppregner hva kommunens helsetjenester ”skal” omfatte. Rettighetsbestemmelsen i sosialtjenesteloven § 4-3 fastslår hvem som ”har krav på hjelp etter § 4-2 bokstav a-d”, mens § 4-2 bokstav a-d beskriver nærmere hva de sosiale tjenestene ”skal omfatte”. Barnevernloven § 4-4 derimot er utformet som en pliktbestemmelse, hvoretter det sentrale er at det er barnevernet som har en plikt til å iverksette tiltak som nevnt i annet eller femte ledd dersom vilkårene for det er oppfylt.

Også forarbeidene mv til barnevernloven viser entydig at det ikke er ment å gi noen rettskrav på tiltakene etter loven, jf Ot. prp. nr. 44 (1991-1992), Innst.O. nr. 80 (1991-1992), St.meld. nr. 40 (2001-2002) og Ot. prp. nr. 69 (2008-2009).

(I saken med tiltak etter barnevernloven § 1-3 andre ledd og fosterhjem etter § 4-4 femte ledd eller § 4-24 andre ledd, ble det også vist til at kompensasjon var avskåret allerede fordi § 1-3 er en kan-bestemmelse, § 4-4 femte ledd fosterhjem ikke er virksomheter og at § 4-24 andre ledd fosterhjem er å anse som institusjoner og at slike er et statlig ansvar).

Skattedirektoratet ønsker derfor å presisere at ingen private virksomheter som yter tjenester etter barnevernloven, verken i form av barneverninstitusjoner eller andre tiltak, omfattes av kompensasjonsordningen. Det er uten betydning om dette skjer på oppdrag fra Oslo kommune som selv er ansvarlig etter barnevernloven § 2-3a eller andre kommuner med tilsvarende forsøksordning som Oslo kommune. Heller ikke i de tilfellene foreligger det rett til kompensasjon.