Svar på brev av 23. juni 2003

Det vises til tidligere telefonsamtaler og e-post hvor det bes om en klargjøring rundt tre problemstillinger knyttet til reglene om skattefradrag etter skatteloven § 16-40.

Den første spørsmålsstillingen gjelder aksjeselskaper hvor eierne beregner seg en lønn uten at denne utbetales, men føres som en gjeld i selskapet. For at en slik beregnet lønnskostnad skal kunne inngå i beregningsgrunnlaget, må det slik direktoratet vurderer det, dreie seg om en reell lønnsforpliktelse for selskapet hvor utbetalingen ikke kan gjøres avhengig av fremtidig resultater i selskapet el. Dersom lønnen er beregnet kun for å oppnå skattefradrag, uten at partene i realiteten har ment at lønnen skal komme til utbetaling i nær fremtid, kan avtalen om beregnet lønn normalt ikke gis skattemessig virkning. Dersom utbetalingstidspunktet er vesentlig utskjøvet i forhold til det som må anses vanlig, jf. de deklaratoriske hovedreglene i arbeidsmiljøloven § 55, kan det være grunn til å undersøke noe nærmere om det dreier seg om reelle lønnskostnader som kan inngå i beregningsgrunnlaget.

Det andre spørsmålet er om det kan gis fradrag for beregnede kostnader i den grad de beregnede kostnadene overstiger selskapets faktiske kostnader. Personal- og indirekte kostnader skal beregnes med utgangspunkt i timer for egne ansatte og en timesats på 1,6 promille av nominell årslønn. Beregningsmetoden er en forenklingsregel som innebærer at det gis fradrag uten at man må se hen til de faktiske kostnadene. Når det i sktl. § 16-40 heter at kostnadene må være ”fradragsberettiget etter kapittel 6”, så må dette forstås slik at kostnadene skal være fradragsberettigede etter sin art. Det skal derfor ikke ses hen til de faktiske kostnadene.

Det tredje spørsmålet går på om overskytende beløp etter sktl. § 16-40 syvende ledd skal anses som skattemessig formuesverdi for skattyter iht. sktl. kapittel 4. Direktoratet har kommet til at overskytende beløp iht. sktl. §16-40 bør behandles på samme måte som overskytende forskudd blir behandlet i dag, dvs. at de normalt ikke skal formuesbeskattes, jf. Utv. 1997 side 902. Dette gjelder både for forskuddspliktige og etterskuddspliktige skattytere. Ved løsningen har direktoratet særlig sett på forholdet til sktl. § 4-3 bokstav e. At det ikke gis fradrag ved formuesansettelsen for forskuddsskatt, forhåndsskatt og terminskatt som ikke er forfalt, samt restskatt og resterende skatt som ikke er utlignet ved utløpet av inntektsåret, er i det vesentlige begrunnet i praktiske årsaker. Tilsvarende praktiske årsaker taler for at skattefradrag iht. sktl. § 16-40 ikke skal medtas ved formuesansettelsen. I tillegg kan det anføres at så lenge henholdsvis forskuddene og resultatene ved ligningen ikke skal medtas ved formuesansettelsen, tilsier sammenhengen i regelverket at heller ikke skattefradraget etter § 16-40 som er inkorporert i de samme størrelser skal medtas. Denne løsning er også en logisk konsekvens av at lovgiver har lagt tilskuddsordningen inn i skattebetalingsordningen.

Til det siste spørsmålet skal det også bemerkes at lovgiver har bestemt at skattefradraget etter § 16-40 skal være skattefritt, jf § 5-31, bokstav c.

Svar på brev av 1. september 2003

Det vises til Revisorforeningens brev 21. august i år.

Det bes i brevet om en presisering av det som fremgår av direktoratets brev av 23. juni i år til Revisorforeningen om aksjeselskaper hvor eierne beregner seg lønn uten at denne utbetales, men føres som gjeld i selskapets finansregnskap.

Som det fremgår av direktoratets brev av 23. juni i år, vil det sentrale være om det dreier seg om en reell lønnsforpliktelse eller ikke, og etter direktoratets syn kan det ikke oppstilles noe absolutt vilkår om at lønnsutbetalingen faktisk må være skjedd i det aktuelle år for å inngå i beregningsgrunnlaget.

Selv om det vanskelig kan oppstilles noe absolutt vilkår om lønnsutbetaling det aktuelle året, mener direktoratet at likningsmyndighetene i forhold til skattefunn-ordningen, bør være restriktive med å akseptere avtalt, men ikke utbetalt lønn hvor utbetalingstidspunktet er utskjøvet i forhold til det som må antas å være vanlig i et arbeidsgiver-/arbeidstakerforhold. Til støtte for dette kan det anføres at det i denne sammenheng må anses fordelaktig å ha en så enkel og klar regel som mulig. En annen løsning vil nødvendigvis bli vanskelig å praktisere. Dersom selskapet har midler til disposisjon, bør selskapet derfor i forhold til skattefunn-ordningen, gjøre det som er karakteristisk i et arbeidsgiver-/arbeidstakerforhold - nemlig utbetale lønnen til arbeidstaker innen den tid som er vanlig.