Noen Airbnb-utleiere rapporter ikke leieinntektene sine - hvorfor?

Korttidsutleie er en voksende del av økonomien. Samtidig er området krevende å følge opp: For noen utleiere har vi gode nok data til å forhåndsutfylle inntekten i skattemeldingen. Mens for de fleste har vi kun data til å «dulte» utleiere til å rapportere, ved å gi en utvidet veiledning om hvordan de skal fylle ut skattemeldingen.

Når vi sammenstiller tredjepartsopplysninger med den egenfastsatte skattemeldingen, finner vi et skattegap i markedet for korttidsutleie. Derfor trenger vi mer kunnskap om hva som faktisk hindrer folk i å rapportere, slik at vi kan tilpasse virkemidler til ulike grupper som ikke rapporterer.

Tre typer hinder: rapporteringsvilje, rapporteringsevne og betalingsevne

For at korrekt rapportering av inntekt skal skje så må skattepliktig både ha rapporteringsvilje, rapporteringsevne og betalingsevne, som vist i figur 1. Dette rammeverket hjelper oss å identifisere hvilke hinder skattepliktig strever med når det kommer til rapportering, og hva vi må gjøre for å hjelpe dem over disse hindrene. Hvis årsaken er misforståelser, er veiledning relevant. Hvis årsaken er digital sårbarhet, kan løsningen være bedre støtte og enklere prosesser. Hvis de har betalingsproblemer, kan vi møte dem med betalingsløsninger i innkrevingsprosessen. Hvis problemet er bevisst unndragelse, kan kontroll være mer treffsikkert.

Figur 1: Faktorer som må til for å rapportere korrekt i skattemeldingen

For å undersøke motivasjonen til dem som ikke rapporterer tok vi dermed utgangspunkt i følgende hypoteser for manglende etterlevelse:

1. Manglende rapporteringsvilje: Man kan rapportere, men ønsker ikke eller prioriterer det ikke (for eksempel på grunn av holdninger og normer).
2. Manglende rapporteringsevne: Man ønsker å gjøre rett, men strever i praksis med for eksempel å forstå regler, digitale løsninger eller mangler økonomisk oversikt.
3. Manglende betalingsevne: Man har ikke økonomi til å håndtere konsekvensene av å rapportere alle inntekter – i og med at det kan utløse restskatt – og velger derfor å la være.

Slik undersøkte vi hvorfor noen rapporterer, mens andre ikke

Vi sendte en spørreundersøkelse til personer som hadde leid ut på Airbnb i 2023. Vi tok utgangspunkt i Airbnb siden de er den desidert største utleieformidleren, både i antall personer og i utleiebeløp. Undersøkelsen kartla både holdninger, kunnskap og praktiske utfordringer knyttet til rapportering av utleieinntekter. Vi spurte blant annet om erfaringer med rapportering i skattemeldingen, opplevd risiko for å bli oppdaget, skattemoral og sosiale normer. I tillegg undersøkte vi hinder som digital sårbarhet, misforståelser av regler, betalingsproblemer og informasjonsunngåelse. Undersøkelsen ble sendt via Altinn, og det ble tydelig kommunisert at svarene var anonyme og uten direkte konsekvenser for deres forhold til Skatteetaten.

Undersøkelsen ble sendt til 18 622 personer. Om lag 32 prosent svarte på undersøkelsen. Ut fra kjennetegnene til de vi sendte ut undersøkelsen til, var de som svarte representative for Airbnb-populasjonen. Svarene ble koblet med Airbnb-data og innsendt skattemelding, slik at vi kunne se sammenhengen mellom det folk sier og det de faktisk gjør.

Deretter gjorde vi fem typer analyser:

1. En ren beskrivelse av hva folk svarte på spørsmålene.
2. I en regresjonsanalyse så vi på om det folk hadde svart hang sammen med om de faktisk rapporterte.
3. I en segmentanalyse så vi på hva som kjennetegner de forskjellige gruppene blant de som ikke rapporterte.
4. Vi analyserte resultatene fra et eksperiment om normer fra undersøkelsen.
5. Vi analyserte resultatene fra et eksperiment om informasjonsunngåelse fra undersøkelsen.

Mange misforstår reglene

88 prosent av utleierne oppga at de sjekket skattemeldingen. De aller fleste svarte at de syntes det var greit å levere skattemeldingen, forsto reglene og hadde penger til å betale skatten, men vi så at noen slet. Mange opplevde at det var krevende å få oversikt over hva som var rapportert og hvilke fradrag de hadde krav på.

Vi så også at en betydelig andel misforsto sentrale regler for korttidsutleie: 32 prosent misforsto hvor stor del av inntekten som var skattepliktig, 23 prosent forsto ikke forskjellen på korttids- og langtidsutleie, og 22 prosent trodde inntektene ble rapportert automatisk.

Samtidig oppga 20 prosent at de av og til eller ofte slet med å betale regninger. 34 prosent svarte at de ville hatt problemer med en uventet utgift tilsvarende én månedslønn.

Når det gjaldt holdninger til rapportering, mente 55 prosent at det var svært viktig å rapportere riktig, mens 45 prosent hadde en oppfatning av at det fantes et visst slingringsmonn i hvor mye som burde rapporteres.

Hva motiverer rapporteringsadferd?

For å undersøke om det vi så i svarene faktisk hadde sammenheng med rapporteringsadferd satte vi sammen spørsmål som tematisk hang sammen. Vi lagde egne samleskårer for digital sårbarhet, forståelse av regler, informasjonsunngåelse, betalingsproblemer, holdninger og sosiale normer. Vi brukte så disse samleskårene som forklaringsvariabler i en regresjonsmodell, med hvorvidt man hadde rapportert utleieinntekter som utfallsvariabel.

De viktigste funnene var disse:

• Digital sårbarhet hadde den klart sterkeste negative sammenhengen med rapportering. Jo mer digitalt sårbar man var, jo lavere var sannsynligheten for at man rapporterte.
• Sosiale normer hang også negativt sammen med rapportering. De som svarte at andre tenkte at det ikke var så farlig å la være å rapportere, rapporterte i mindre grad selv.
• Betalingsproblemer hang negativt sammen med rapportering. De som oppga at de hadde lav inntekt, slet med å betale regninger eller håndtere uventede utgifter, rapporterte i mindre grad leieinntektene sine.
• Forståelse av regler hang positivt sammen med rapportering. De som forsto rapporteringsreglene, hadde også høyere sannsynlighet for å rapportere.

Et viktig poeng var at det ikke så ut til å finnes én enkelt forklaring som gjaldt for alle. Mange sto overfor flere hindringer samtidig, og i ulik grad.

Segmenteringsmodellen: Riktig tiltak til riktig gruppe

Regresjonsmodellen nevnt over ga oss bare en indikator på hva som henger sammen med å rapportere eller ikke. Om vi skal greie å rette mer skreddersydde tiltak mot riktig gruppe for å oppnå bedre etterlevelse, må vi vite noe om hvem dette gjelder. Vi må vite hvor mange som sliter med de ulike hindrene, og hvilke hinder som opptrer sammen. For å finne ut av det lagde vi en segmenteringsmodell ved hjelp av k-means, illustrert i figur 2.

Figur 2 illustrerer størrelsen på de forskjellige gruppene vi identifiserte blant dem som ikke rapportere Airbnb-inntektene sine. Det alle gruppene hadde til felles var at de hadde lave forventinger til at andre rapporterer og opplever det som mindre viktig å rapportere selv.

Vi fant fire hovedsegmenter blant dem som ikke rapporterer:

1. De som manglet rapporteringsvilje – omtrent 40 prosent
   De hadde få praktiske hindringer, men moderat negative normer og holdninger til å rapportere utleieinntekter. Dette segmentet hadde ingen underliggende utfordringer med å rapportere, annet enn at de ikke ville. For denne gruppen var kontroll og tydelig risiko for oppfølging mer relevant enn mer veiledning.

2. De som hadde misforstått reglene – omtrent 30 prosent
   Dette segmentet ønsket ofte å gjøre rett, men feilet fordi de ikke forsto regelverket. Her var veiledning, tydelige forklaringer og enkle regler passende.

3. De økonomisk utrygge – omtrent 15 prosent
   Dette segmentet skilte seg ut ved store betalingsproblemer, kombinert med mer negative holdninger og normer knyttet til rapportering. Forskning viste at økonomisk press kunne gjøre personer mer tilbøyelige til å bryte regler for å bedre sin egen økonomiske situasjon, selv om de ellers ønsket å opptre ærlig (1). Dette tydet på at manglende rapportering i denne gruppen ikke nødvendigvis skyldtes lav skattemoral, men kunne være en konsekvens av økonomiske rammebetingelser. For denne gruppen kunne tiltak som reduserte belastningen ved å gjøre rett være mer treffsikre, for eksempel bedre støtte ved betalingsvansker gjennom betalingsordninger, informasjon om muligheter ved betalingsproblemer og gjeldsveiledning.
   
   
4. De sårbare – omtrent 10 prosent
   Dette segmentet skåret høyt på digital sårbarhet og informasjonsunngåelse. De strevde med digitale prosesser og kunne trenge mer aktiv oppfølging, praktisk hjelp og enkle digitale løsninger.

Alle segmentene forventer lav rapportering fra andre, og opplever det som mindre viktig å rapportere selv. Det største segmentet skiller seg imidlertid ut ved at de ikke har noen tydelige praktiske hinder – de mangler først og fremst viljen til å rapportere. For de øvrige segmentene tror vi at negative normer og holdninger til rapportering henger sammen med de underliggende hindrene. For eksempel kan det å oppleve regelverket som vanskelig gjøre at rapportering oppleves mindre viktig. Noen kan tenke at hvis disse reglene er så vanskelig å skjønne, er det ikke så farlig om det blir rett. Dermed kan man selv rettferdiggjøre det at man ikke greier å sette seg inn i reglene, ved å synes at det ikke er så farlig å rapportere. Det kan også bidra til at man i større grad legger merke til andre som heller ikke rapporterer. Hvis dette stemmer, kan vi snu rapporteringsviljen ved å hjelpe dem over hinder knyttet til manglende evne til å betale eller rapportere.

Sosiale normer: finnes det et «moralsk slingringsmonn»?

For å belyse hva som ligger i normene knyttet til rapportering hadde vi med et eksperiment i spørreundersøkelsen. Både de som hadde rapportert og ikke rapportert inntekt var med i eksperimentet. Vi undersøkte om tilslutningen til normen for å rapportere inntekt varierte ut fra hvor mye man unndrar, og om den er avhengig av grunnen til at man unndrar. Vi ga dem derfor forskjellige beskrivelser av personer med fire forskjellige grunner til å unndra: dårlig råd, misforståelse av reglene, vennene unndro og personlige holdninger. Deltakerne skulle dermed vurdere hvor mye de trodde andre tenkte det var greit å unndra, gitt de forskjellige grunnene.

Som forventet anså de det å rapportere hele utleieinntekten som mest sosialt akseptabelt. Samtidig så vi at årsaken til at man unnlot å rapportere graderte hva som var akseptabelt. Deltakerne reagerte sterkere på manglende rapportering hos andre når årsaken var dårlige holdninger enn når det skyldtes betalingsproblemer. Dette samsvarer med segmenteringsanalysen, der «de økonomisk utrygge» i mindre grad rapporterte fordi de opplevde reelle betalingsproblemer. Dette kan indikere at moralske budskap ikke nødvendigvis oppleves som like relevante i alle situasjoner. En generell «moralsk pekefinger» kan derfor ha begrenset effekt og i noen tilfeller treffe skjevt.

Pluralistisk ignoranse: tror vi at andre gjør det samme som oss?

I det samme eksperimentet testet vi også for det som kalles pluralistisk ignoranse. I denne sammenhengen innebærer pluralistisk ignoranse at personer kan tro at færre enn dem selv rapporterer korrekt, selv om flertallet faktisk gjør det. Dette kan svekke egen motivasjon for å etterleve reglene.

Vi spurte derfor deltakerne om hvor mange de tror rapporterer riktig. I snitt gjettet de riktig på hva den faktiske etterlevelsen er. Men som vi ser i figur 3, er det veldig få som faktisk har riktig oppfatning av hvor mange som rapporterer. Den røde stiplede linjen markerer hvor mange som faktisk greide å gjette på hvor mange som rapporterer. Vi ser imidlertid at de fleste gjetter mer enn den faktiske normen, men mange gjetter også under. Man kunne derfor ha prøvd å kommunisere til den andelen som ha svart at de tror at normen er lavere enn den egentlig er, at det er flere som rapporterer inn inntektene sine enn de tror.

Figur 3 viser differansen mellom det folk gjettet om hvor mange som rapporterer inntekten sin, og hva den faktisk er. X-aksen viser forskjellen mellom deltakernes forventning og faktisk andel som rapporterer utleieinntekter. En verdi lik 0 tilsvarer korrekt forventning. Positive verdier innebærer at deltakeren overvurderer andelen, mens negative verdier innebærer undervurdering. Y-aksen viser antall deltakere innen hver kategori av gap.

Informasjonsunngåelse: hva gjør at folk ikke vil lese reglene?

Det nest største segmentet av de som ikke rapporterte var de som ikke forsto reglene, se figur 2. Spørsmålet blir da hvordan vi best kan nå dem med informasjon om reglene. Det hjelper ikke å tilgjengeliggjøre informasjon om de ikke vil lese den. I et annet eksperiment testet vi derfor i hvilken grad utleierne forsøker å unngå informasjon om rapporteringsregler og om måten informasjonen ble presentert på påvirket deres vilje til å lese den.

Vi spurte om de ville lese en kort tekst med relevant informasjon om rapporteringsreglene. Teksten var frivillig å lese og tok omtrent ett minutt. Utleierne var tilfeldig delt inn i tre grupper. Hver gruppe fikk forskjellige formuleringer som oppfordret dem til å lese teksten. Den ene oppfordringen om å lese var nøytral. Den andre hadde en moralsk oppfordring til å lese: «Det er viktig å betale skatt slik at vi kan bygge sykehus og barnehager». Den tredje var konfliktfylt; her viste vi til en angivelig vanlig oppfatning utleiere har om at kortidsutleie er skattefritt.  

Resultatene viser at de fleste vil lese informasjonen, uavhengig av tiltaksgruppe. Viljen til å lese informasjonen reduseres med moralsk og konfliktfylt oppfordring. Dette er i tråd med Dana et al., Grossman & van der Weele (2,3), som sier at for å beskytte selvbildet unngår man informasjon som er moraliserende fordi individer ikke ønsker å lære om skadelige konsekvenser av egen adferd. Tilsvarende så vi at viljen til å lese informasjonen gikk ned for dem som fikk den konfliktfylte oppfordringen. Det kan forklares med at det er beleilig for utleiere å være i god tro om at inntekter på utleie er skattefritt. De ønsker dermed å unngå informasjon som motbeviser denne oppfatningen.

Vi la også inn svaralternativet «Nei, jeg kjenner til reglene» for å skille mellom dem som faktisk unngår informasjon, og dem som mener de ikke trenger den. De fleste av dem som svarte nei til informasjon valgte dette alternativet. Det viste seg imidlertid at en betydelig andel av de som hevdet at de kjente til reglene hadde svart feil på spørsmålene om rapporteringsreglene tidligere i undersøkelsen.

Fra hinder til bedre etterlevelse

Skatteetaten har begrensede kontrollressurser, noe som gjør det nødvendig å prioritere hvem som bør kontrolleres. En tidligere studie viser at læringseffekten av kontroll i liten grad skyldes straffeelementet, men heller veiledningen som gis i forbindelse med kontrollen (4). Dette peker mot at mer målrettede tiltak kan være mer effektive enn kontroll alene.

Formålet med denne studien har derfor vært å forstå hvorfor noen utleiere ikke rapporterer leieinntekter, hva som hindrer dem som rapporterer lite og hvordan kommunikasjon og virkemidler kan tilpasses bedre. Funnene viser at over halvparten av utleierne i 2023 hadde en underliggende utfordring som hindret korrekt rapportering, som misforståelser av regelverket, betalingsproblemer eller digital sårbarhet. Disse gruppene kan være bedre tjent med skreddersydde virkemidler, mens kontrollressursene i større grad kan rettes mot dem som primært mangler rapporteringsvilje.