Som utgangspunkt må det privatrettslige eierbegrepet legges til grunn der det ved skattleggingen har betydning hvem som er eier. Hvis den formelle reguleringen i avtaler mv. avviker fra det reelle privatrettslige innholdet, er det privatrettslige innholdet avgjørende.

Dette utgangspunktet gjelder også i forholdet mellom ektefeller og mellom foreldre og barn.

I privatretten deles eiendomsretten til et formuesobjekt opp i en rekke typer råderetter, bl.a. retten til å

• selge, gi bort og pantsette (juridisk råderett)
• bo i en bygning, hugge ved i skog og bruke en bil til privatkjøring (faktisk råderett)
• motta avkastning, f.eks. leieinntekter av en bygning og utbytte på aksjer
• utøve andre rettigheter som f.eks. stemmerett for aksjer og enerett til patenter

Eiendomsretten er i utgangspunktet ikke tidsbegrenset, men kan være det, f.eks. for kraftanlegg med hjemfallsrett til staten. Om eksempler på dette, se emnet «Kraftforetak», pkt. 10.3.

Selv om det er klart hvem som er privatrettslig eier, kan andre hensyn tilsi at en annen part kan bli ansett som eier skatterettslig, f.eks. i leasingtilfeller. Nærmere om dette, se emnet «Leasing». Om et tilfelle hvor eiendomsretten til en trust formelt lå hos forvaltere, mens andre var begunstiget, se HRD i Utv. 2002/948 (Rt. 2002/747) (Ptarmigan Trust).