I klageavgjørelse 21. juni 2019 vurderte Skattedirektoratet om et fond for forvaltning av gevinst oppnådd ved forvaltning av konsesjonskraft var omfattet av lovens § 2 første ledd bokstav a eller b. Fondet var opprettet med bakgrunn i en samarbeidsavtale om disponering av konsesjonskraft mellom en fylkeskommune og åtte kommuner innenfor fylkeskommunens geografiske virkeområde. Skattedirektoratet la til grunn at fondet var et selvstendig rettssubjekt hvor styret i fondet fremstod som "øverste myndighet". Det ble i den forbindelse vist til at fondet var registrert i enhetsregisteret som "annen juridisk person", opptrådte som selvstendig enhet i eget navn, inngikk forvaltningsavtaler og hadde kompetanse til å binde virksomheten uten samtykke fra fylkestinget. Styret valgte også fritt om alle midlene som stod til rådighet hvert år skulle benyttes fullt ut inneværende år, eller om de delvis skulle avsettes i fondet. At fylkestinget hadde vedtatt samarbeidsavtalen og vedtektene samt godkjent årsregnskap og årsmelding som var utarbeidet av fondet, innebar ikke at fylkestinget fikk status som øverste myndighet. Fondet ble heller ikke ansett som "annet styre eller råd i henhold til kommuneloven eller annen kommunal særlovgivning". Fondet var opprettet med grunnlag i en privatrettslig avtale som et resultat av fylkeskommunens private autonomi, og det var ingen lov som direkte regulerte dette fondet. Tidligere kommunelovens § 11, hvor det fremgikk at "kommunestyret eller fylkestinget kan opprette eget styre for kommunale institusjoner o.l., omhandler organisatoriske enheter av mer samfunnsmessig karakter, som bl.a. skoler og helseinstitusjoner. Fondet ble heller ikke ansett omfattet av vassdragsreguleringsloven § 11, som var en bestemmelse om forvaltning av konsesjonskraft. Avslutningsvis ble det vist til at fondet ikke kunne anses som en interkommunal sammenslutning iht. tidligere kommunelovens § 27.

NAV-kontor  I Skattedirektoratets brev av henholdsvis 10. juni 2010 og 8. desember 2010 er spørsmålet om kompensasjon i forbindelses med såkalte NAV-kontor behandlet. Arbeids- og velferdsetaten og kommunene skal ifølge NAV-loven § 13 ha felles lokale kontorer som dekker alle kommuner. Dette har medført at etaten inngår avtale med hver enkelt av landets kommuner om etablering av et felles lokalt kontor. Kontoret skal ivareta oppgaver for etaten og kommunenes oppgaver etter lov 18. desember 2009 nr. 131 om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen. Selv om et NAV-kontor utad i forhold til publikum fremstår som en enhet, består kontoret formelt av en kommunal og en statlig del. Kontoret er dermed ikke én juridisk enhet. Dette innebærer at enten kommunen eller arbeids- og velferdsetaten må stå som formell leietaker til kontorets lokaler eller at den ene parten eier lokalet og det inngås avtale om bruk med parten som ikke eier bygget. Opprettelsen og organiseringen av de enkelte NAV-kontor fremgår av NAV-loven § 14.

Skattedirektoratet legger til grunn i brevene av 10. juni 2010 og 8. desember 2010 at opprettelse av felles lokalt kontor ved avtale mellom en kommune og arbeids- og velferdsetaten i samsvar med NAV-loven §§ 13 og 14 ikke i seg selv anses for å etablere et leieforhold mellom kommunen og etaten. Dette fordi et utleieforhold innebærer at leietaker overtar den totale bruksrettigheten til leieobjektet, slik at eksklusiv rådighet midlertidig overføres fra eier til leietaker. Hvorvidt det foreligger et utleieforhold som avskjærer kompensasjon etter kompensasjonsloven § 4 annet ledd nr. 3, må følgelig avgjøres ut fra forholdene i det konkrete tilfelle. En kommune vil som leietaker ha rett til kompensasjon for merverdiavgift på leiebeløp fakturert til kommunen fra registrert utleier i den utstrekning lokalene brukes i kommunens kompensasjonsberettigede virksomhet, jf. kompensasjonsloven § 4 første ledd. Hvor arealene brukes både av kommunen og arbeids- og velferdsetaten, er det naturlig å legge den avtalte brøken for kostnadsdeling til grunn dersom denne på en rimelig måte gjenspeiler den faktiske bruken av arealene, jf. kompensasjonsloven § 4 og kompensasjonsforskriften § 8.

I F 25. april 2018 er det presisert at i utleietilfellene hvor NAV (staten) er leietaker, ikke er anledning til å fakturere NAV husleie med merverdiavgift, jf. forutsetningsvis merverdiavgiftsloven § 2-3 først ledd bokstav a og tilhørende forskrift. Det vil da ikke oppstå spørsmål om noen fordeling av merverdiavgift. Videre vises det til at heller ikke tilleggsytelser som skal anses levert som ledd i utleien kan avgiftsberegnes. Sml. omtalen under M-3-11.2 ovenfor, hvor Borgarting lagmannsretts dommer 8. april 2013 (Regus Business Centre Norge AS) og 1. desember 2014 (Telenor Eiendom Holding AS) er omtalt. I sakene ble eksempelvis strøm, renhold, resepsjonstjenester samt leie av inventar og møbler regnet som avgiftsunntatte tillegg til husleien, og ikke som selvstendige avgiftspliktige tjenester. Basert på sistnevnte lagmannsrettsdom er det i vurderingen et spørsmål om ytelsene har karakter av tillegg til en hovedytelse (husleien), og som ikke har selvstendig interesse uten hovedytelsen. Videre legger Skattedirektoratet til grunn i fellesskrivet at selv om NAV er fakturamottaker, så kan kommuner få merverdiavgiftskompensasjon på sin andel av merverdiavgiftskostnader som gjelder anskaffelser under ett til statlig formål og kommunalt formål. Dette siste får altså bare betydning for andre anskaffelser enn leie med tilleggsytelser som leveres som ledd i utleien, jf. ovenfor. Kompensasjonsforskriften § 8 om forholdsmessig kompensasjon vil også gjelde her for kommunens andel av merverdiavgiftskostnadene. Til slutt sies det at kommunens rett til kompensasjon må dokumenteres iht. kompensasjonsloven § 12, med en henvisning til den parallelle problemstilling vedrørende inngående avgift etter merverdiavgiftsloven § 8-1, sml. M-8-1.7ovenfor. Det som må dokumenteres er kommunens bruk av kostnadene til eget formål. Kommunen må derfor i sitt regnskap ha kopi av faktura stilet til NAV. Videre må det før kjøpet foreligge utarbeidede avtaledokumenter mellom NAV og kommunen (som må bygge på de reelle forhold om andel anskaffelser for hver av dem). Til slutt må det settes opp en fordeling av fakturaen. Til sammen utgjør disse tre dokumenter legitimasjon for kommunens kompensasjonskrav.