3-25.2 Uttak til vedlikehold, bruk og drift av personkjøretøy
Det skal beregnes merverdiavgift når varer og tjenester fra avgiftspliktig virksomhet brukes til vedlikehold, bruk og drift av personkjøretøy. Dette gjelder likevel ikke dersom kjøretøyet brukes som salgsvare, utleiekjøretøy i yrkesmessig utleievirksomhet eller middel til å transportere personer mot vederlag i persontransportvirksomhet. Hva som menes med «personkjøretøy» er fastsatt i FMVA § 1-3-1. Bestemmelsen må ses i sammenheng med § 8-4 som avskjærer fradragsrett for anskaffelse av personkjøretøy og anskaffelse av varer og tjenester til vedlikehold og drift av personkjøretøy.
Av bestemmelsen om avskjæring av fradragsrett følger det at uttaksbestemmelsen først og fremst vil gjelde varer og tjenester som omsettes i virksomheten eller har slik tilknytning til virksomheten at de omfattes av uttaksbestemmelsene for øvrig.
Unntakene fra avgiftsplikt i annet punktum følger av at varene og tjenestene er til bruk i avgiftspliktig virksomhet. Det foreligger derfor ikke noe uttak i lovens forstand.
Erstatningsbiler Bilforhandler/bilverksted må beregne uttaksmerverdiavgift ved utlån av personkjøretøy som erstatningsbiler til verkstedkunder og bilkjøpere. Et bilverksted kan på sin side ikke fradragsføre inngående avgift ved innleie av personkjøretøy til bruk som erstatningsbiler for verkstedets kunder, jf. § 8-4.
Bilbransjens argument mot uttaksberegning har vært at kundene i realiteten betaler for bruken av «gratis erstatningsbil», gjennom vederlaget for bilen eller verkstedtjenestene og at de i realiteten leies ut. Avgiftsmyndighetene er innforstått med at bilbruken dekkes av vederlag for avgiftspliktig omsetning, men dette er ikke til hinder for at det kan oppstå plikt til å avgiftsberegne særskilte disposisjoner som har preg av endelig forbruk. Bruk av personkjøretøy er et eksempel på dette. Tilsvarende gjelder bruk som nevnt i § 3-23. Sakene har dessuten vist at det ikke alltid kan hevdes at bruken dekkes av den aktuelle kunden. Se som illustrasjon på saker om erstatningsbiler, KMVA 3661, hvor nemnda opphevet fylkesskattekontorets etterberegning, og hvor Finansdepartementet i vedtak av 28. februar 2000 omgjorde klagenemndas vedtak. Avgiftsforholdene for erstatningsbiler har i ettertid blitt behandlet i en rekke klagenemndssaker i lys av bl.a. Finansdepartementets omgjøringsvedtak. Det vises til KMVA 3770 (lån av bil uten særskilt vederlag), KMVA 4181 (vederlag innbakt i kundens øvrige betaling), KMVA 4444 (ikke ansett som utleietjeneste), KMVA 4564 (dokumentasjonskrav ved utlån av erstatningsbiler til verkstedkunder) og KMVA 4567 (ikke ansett som utleietjeneste).
Høyesteretts dom av 31. mars 2006 (Rt. 2006 s.396 Møller Bil AS) (KMVA 4385)
Selskapet drev salg og utleie av biler samt verkstedtjenester. Gjennom en garantiordning, en såkalt mobilitetsgaranti, hadde selskapet på nærmere bestemte vilkår forpliktet seg til å stille erstatningsbil til disposisjon for kjøpere av nye biler. I tillegg forekom det at verkstedkunder uten mobilitetsgaranti fikk tilbud om erstatningsbil. De bilene som ble stilt til disposisjon for kundene, ble tatt ut fra selskapets utleieavdeling. Det ble ikke spesifisert noe vederlag for bruk av erstatningsbil overfor kunden. Avgift var etterberegnet for årene 1995 og 1996, og spørsmålet gjaldt forståelsen av tidligere lov § 14 annet ledd nr. 5 slik den da lød, dvs. om det skulle beregnes avgift som ved uttak når bilene ble stilt til disposisjon for kjøpere av nye biler og verkstedkunder. Det var ingen uenighet om at kostnadene til erstatningsbil var inkludert i prisen ved salg av bil og verkstedreparasjoner, men dette kunne etter rettens oppfatning ikke være avgjørende. Det å stille erstatningsbil til disposisjon for kunder ble ikke ansett som noen selvstendig tilleggsytelse som ga grunnlag for å anvende bestemmelsen i tidligere lov § 14 annet ledd nr. 5 annet avsnitt om at det ikke skal beregnes avgift av personkjøretøy til bruk i yrkesmessig utleievirksomhet. Det var heller ikke til hinder for beregning av uttaksavgift at det skjedde en indirekte avgiftsberegning gjennom salget/reparasjonen og at dette medførte kumulativ avgift.
Skattedirektoratet har i en bindende forhåndsuttalelse BFU 51/07 behandlet oppfølgingsspørsmål på grunnlag av ovennevnte høyesterettsdom. Innsender reiste spørsmål om det kunne godkjennes at det ble fakturert vederlag for bruk av bilen, leie, men gitt et tilsvarende avslag som rabatt. Skattedirektoratet kom til at dette måtte kunne godtas under forutsetning av at rabatten fremkom som en rabatt på det samlede vederlag for verkstedtjenester og bruk av erstatningsbil. Saken gjaldt også innleide biler, men for slik innleie foreligger det ikke fradragsrett, jf. nå § 8-4, som følge av at bruk av erstatningsbiler etter Høyesteretts avgjørelse ikke anses som ledd i yrkesmessig utleievirksomhet fra verkstedet.