1-3.3 § 1-3 første ledd bokstav b – Varebegrepet
Generelt – eksempler Bestemmelsen definerer hva som skal forstås med begrepet vare i merverdiavgiftslovens forstand. Som vare anses alle fysiske gjenstander, nye eller brukte. Inn under definisjonen faller således f.eks. alle råvarer, salgsvarer og driftsmidler som maskiner, kontorrekvisita, biler, skip, fly osv. Videre omfattes alle typer forbruksartikler som klær, mat, aviser, bøker osv.
Dyr Levende dyr anses som varer, uansett om dyrene selges til slakt eller som livdyr. Verdipapirformularer, for eksempel aksjebrev, er trykksaker og omfattes av varebegrepet. Egne forretningsdokumenter anses derimot ikke som vare. Det får den praktiske betydning at det ikke foreligger avgiftsplikt etter § 3-29 ved innførsel av slike dokumenter (U 5/70 av 30. november 1970 pkt. 1).
Energi mv. Varebegrepet er vidt og omfatter ved siden av alle fysiske gjenstander også elektrisk kraft, vann fra vannverk, gass, varme og kulde. Omsetning av elektrisk kraft fra et elektrisitetsverk til abonnent eller varme fra en varmesentral anses således som omsetning av vare. Det samme vil gjelde for omsetning av kulde til for eksempel fryse- eller kjølerom og omsetning av damp til eksempelvis oppvarming eller produksjon.
Når elektrisk kraft, vann, gass, varme eller kulde leveres i tilknytning til et utleieforhold (bolig, forretningslokaler mv.) er leveringen særskilt unntatt etter merverdiavgiftsloven § 3-11 første ledd annet punktum. Se nærmere under M-3-11.
Fast eiendom Som vare anses også fast eiendom. Fast eiendom omfatter både bebygget og ubebygget grunn, hus/bygninger, anlegg, jordbruk, skog mv. Begrepet innbefatter også faste anlegg for ventilasjon, oppvarming mv. i bygninger/anlegg. Omsetning og utleie av fast eiendom er imidlertid som utgangspunkt unntatt fra loven, jf. merverdiavgiftsloven § 3-11 første ledd. Det er derfor nødvendig å trekkes en grense innenfor varebegrepet mellom fast eiendom som faller inn under nevnte bestemmelse og flyttbare og midlertidige bygg mv. For en nærmere omtale av denne grensedragningen, se M-3-11.2.
Fordringer Fordring er ikke «vare» og vederlag for kjøp av fordringer er således ikke avgiftspliktig. Grensen mellom vareomsetning og utøvelse av kreditorbeføyelser har vært oppe når det gjelder faktoring. I Høyesteretts dom inntatt i Rt. 1996 s. 51 (Intersport) fant Høyesterett således at et selskap drev med kjøp av fordringer, ikke vareomsetning, med den virkning at statens nektelse av selskapets tilgodeoppgaver ble opprettholdt. Bakgrunnen var at grossistselskapet A eide et større antall detaljistforretninger som var medlemmer i et kjedesamarbeid og avtok produkter som ble markedsført gjennom A. A hadde behov for å kunne reise kreditt på sine utestående kundefordringer og etablerte derfor et faktoringselskap – Intersport Factor AS (B). B ble registrert i avgiftsmanntallet og virksomhetens art ble oppgitt til «sport og fritid, en gros». Etter avholdt bokettersyn i B nektet fylkesskattekontoret omsetningsoppgaven anvist til utbetaling, idet selskapet hadde vært uriktig registrert i avgiftsmanntallet fordi virksomheten reelt sett ikke hadde vært vareomsetning, men kjøp av fordringer. Høyesterett sluttet seg til dette, og fant – særlig fordi B ikke hadde selgeransvaret mellom partene – at det som var overført mellom partene var kreditorbeføyelser etter kundefordringer, ikke varene.
Enkeltsaker
Plast- og industrihaller Utleie av plast- og industrihaller til leietakere som selv disponerer grunnen hallene skal stå på, anses som utleie av vare. De konkrete hallene kunne leveres med grunnflate opptil 3 000 kvm og de største krevde stabile fundamenter. (Av 24/81 av 4. september 1981 pkt. 3)
Det vises for øvrig til M-3-11 hvor flere enkeltsaker vedrørende grensen mellom vare og fast eiendom omtales.
Oslo byretts dom av 15. september 1994
Tippesystemer Retten fant at salg av tippesystemer, manifestert i foldere/brosjyrer, måtte anses som salg av varer. Det ble uttalt at «tjenester» er mer individualisert enn «varer» og at tippesystemene ikke kunne anses individualisert. Mht. til saksøkers påstand om at det var tjenesteytingen ved sluttproduktet som var det sentrale og ikke det «medium» (folderne) systemet presenterer seg ved, uttalte retten at det bak enhver masseprodusert gjenstand (folder) har foregått en form for åndsverk. Retten viste til språklig forståelse av ordene i loven, lovens system, tidligere administrative avgjørelser samt regelendringen for standard programvare. Retten fant ikke det forhold at prisen for produksjonen av folderen kun utgjorde en beskjeden del av salgssummen kunne gi noen veiledning.
KMVA 4615 av 16. februar 2002
Slankekurs Klager drev virksomhet med slankekurs. Slankekurset bestod av et hefte på 15 oppkopierte A4-sider, inklusive 2 grønne A4-ark som omslag. I heftet ble slankekuren beskrevet i detalj med meny fra måltid til måltid. Heftet/slankekuren ble sendt i postoppkrav og mottakerne ble oppfordret til å holde kontakten for å få hjelp og støtte. Det fremgikk også av heftet og annonsering at det skulle startes kurs. Klagenemnda sluttet seg til Skattedirektoratets innstilling om at slankekurset måtte anses som en vare.
De to forannevnte saker om grensen mellom vare og tjeneste har ikke samme relevans etter merverdiavgiftsreformen 2001. Grensedragningen kan imidlertid være aktuell ved avgiftsunntatte tjenester.