15-10.2 § 15-10 første ledd – Dokumentasjon av inngående merverdiavgift
15-10.2.1 Generelt om dokumentasjonsplikten
Bestemmelsen setter som vilkår for fradragsrett at inngående merverdiavgift er dokumentert med bilag. Dersom avgiftssubjektet ikke har tilstrekkelig dokumentasjon, kan ikke inngående avgift fradragsføres.
Bokføringsforskriften Bestemmelser til utfylling av merverdiavgiftsloven § 15-10 er gitt i eller i medhold av bokføringsloven, jf. FMVA § 15-10. Etter bokføringsloven § 2 annet ledd har enhver som har plikt til å levere mva-melding etter skatteforvaltningsloven § 8-3, bokføringsplikt. Det følger videre av bokføringsloven § 10 første ledd at bokførte opplysninger skal være dokumentert. I bokføringsforskriften kapittel 5 er det gitt nærmere regler om dokumentasjon av bokførte opplysninger.
Originalbilag Bokføringsloven har ikke krav om at papirbilag skal oppbevares i original. Dette betyr at papirbilag kan skannes for elektronisk oppbevaring. Dersom dette gjøres skal papirdokumentasjon oppbevares til det er tatt sikkerhetskopi av det elektroniske regnskapsmaterialet, jf. bokføringsforskriften § 7-2 tredje ledd. Bestemmelsen inneholder også utfyllende regler om sikkerhetskopiering.
Strenge formelle krav De strenge formelle kravene til dokumentasjon må ses i sammenheng med at fradragsberettiget inngående avgift kommer til fradrag i avgiften som skal innbetales til staten. Dersom inngående avgift overstiger utgående avgift, foreligger rett til tilbakebetaling etter § 11-5.
Bokføringspliktige virksomheter er forpliktet til å utstede salgsdokument etter bokføringsforskriften delkapittel 5-1 og § 5-3-12 ved omsetning av varer og tjenester. Det følger av bokføringsforskriften § 5-5-1 første ledd at dokumentasjon av kjøp er salgsdokumentet som selgeren har utstedt. Av bestemmelsen følger det også at salgsdokumentet skal inneholde de opplysningene som fremgår av delkapittel 5-1 og § 5-3-12.
Det følger videre av forskriftens § 5-5-1 sjette ledd at kjøper må kreve nytt salgsdokument dersom mottatt salgsdokument er uriktig eller på annen måte ikke tilfredsstiller kravene i delkapittel 5-1 og § 5-3-12. Dersom dette ikke lar seg gjøre, må kjøper kunne sannsynliggjøre at kjøpet er en reell utgift for kjøper. I NOU 2002:20 pkt. 9.8.1 er det gitt følgende eksempel på en situasjon hvor det ikke lar seg gjøre å få ny salgsdokumentasjon: «Ved kjøp av varer fra utlandet kan det i utgangspunktet være vanskelig for en norsk bokføringspliktig å få innholdet i salgsdokumentasjonen i samsvar med utvalgets forslag til dokumentasjonsbestemmelse for kjøp. Det vil ofte, men ikke alltid, finnes supplerende dokumentasjon i fraktdokumenter og lignende, som gjør det mulig å oppfylle kravene ved bruk av flere dokumenter fra forskjellige kilder. Dette er imidlertid ikke mulig i alle tilfeller, noe som bør reflekteres i forskriftsbestemmelsen». Andre eksempler på hvor § 5-5-1 siste ledd kan være anvendelig er hvor selger nekter å utstede kreditnota og ny faktura eller hvor selgers virksomhet har opphørt.
I tilfeller der dokumentasjonskravene i delkapittel 5-1 og § 5-3-12 ikke fullt ut er oppfylt, må avgiftsmyndighetene vurdere om den fremlagte dokumentasjonen likevel kan gi grunnlag for fradragsrett. I denne vurderingen skal det mest sannsynlige faktum legges til grunn, og resultatet av skjønnet skal gjenspeile et mest mulig riktig resultat. Ved vurderingen av om dokumentasjonen kan gi grunnlag for fradragsrett, må det vurderes i hvilken grad mangelen er egnet til å reise tvil om avgiftssubjektet sin fradragsrett.
Det kan legges til grunn at et salgsdokument som tilfredsstiller bokføringsforskriftens krav vil være tilfredsstillende dokumentasjon for inngående avgift etter § 15-10 første ledd ved innenlandske kjøp. Begrensninger i fradragsretten følger imidlertid av § 8-8 som stiller krav om betaling via bank som et materielt vilkår for fradragsrett for inngående avgift ved kjøp av varer og tjenester som samlet utgjør kr 10 000 inklusive merverdiavgift eller mer. Se M-8-8.
Kjøpers aktsomhet Videre forutsettes det at kjøper utviser en viss grad av aktsomhet når inngående merverdiavgift fradragsføres. Dersom kjøper vet, eller i stor grad burde visst, at selger ikke var berettiget til å oppgi merverdiavgift i salgsdokumentet, kan avgiftsmyndighetene tilbakeføre fradragsført avgift hos kjøper etter skatteforvaltningsloven § 12-1. Det kan i denne forbindelse vises til Ot.prp. nr. 28 (1992–93) om heving av aktsomhetsnivået ved fradragsføring av inngående avgift, hvor gjeldende rett er beskrevet på s. 6–7. Se nærmere omtale om kjøpers undersøkelsesplikt i M-15-10.2.2.
Kjøper vet at selger ikke vil innbetale Dersom kjøper på tidspunktet for fradragsføringen vet at selger ikke har til hensikt å innberette og innbetale den utgående avgiften, kan det være tilfeller hvor kjøper likevel ikke kan benytte salgsdokumentet som dokumentasjon for fradragsføring av inngående avgift, selv om selger er registrert i Merverdiavgiftsregisteret. Dette vil særlig være aktuelt i identifikasjonstilfeller mellom selger og kjøper, eksempelvis hvor selger og kjøper har samme ledelse og eierinteresser.
I Agder lagmannsretts dom av 14. mars 2008 (Risør Restaurantdrift AS) kom retten til at kjøper ikke vil ha fradragsrett dersom han har positiv kunnskap om at selger ikke akter å innberette eller innbetale beregnet avgift. Retten la avgjørende vekt på at kjøpesummen åpenbart ble fastsatt med henblikk på at avgiften ikke skulle betales til staten, men benyttes til å dekke pantegjeld til banken. I slike tilfeller er det ingen rimelige hensyn som tilsier at kjøper skal kunne fradragsføre avgiften. Se også Høyesteretts avgjørelse av 16. februar 2011 (Invex AS). Det vises til M-8-1.5.2 for nærmere omtale.
Overdragelse av virksomhet Ved overdragelse av virksomhet skal det ikke beregnes merverdiavgift, jf. § 6-14. I tilfeller hvor kjøper ikke utviser tilstrekkelig grad av aktsomhet med hensyn til selgers rett til å fakturere og oppkreve avgift, har ikke salgsdokumentet den nødvendige legitimasjonsvirkning, jf. § 15-10 første ledd. Se nærmere omtale i M-8-1.5.3.
Fiktiv faktura Kjøper vil ikke ha fradragsrett dersom fakturaen er fiktiv, se nærmere omtale i M-8-1.4.8.
15-10.2.2 Nærmere om kravene til dokumentasjon
Bokføringsforskriften I bokføringsforskriften delkapittel 5-1 og § 5-3-12 er det gitt regler om dokumentasjon av salg av varer og tjenester.
I forskriftens § 5-1-1 første ledd er det angitt krav til salgsdokumentets innhold. Av bestemmelsen følger det at dokumentasjon av salg av varer og tjenester minst skal inneholde:
- nummer og dokumentasjonsdato
- angivelse av partene,
- ytelsens art og omfang,
- tidspunkt og sted for levering av ytelsen,
- vederlag og betalingsforfall, og
- eventuell merverdiavgift og andre avgifter knyttet til transaksjonen som kreves spesifisert i lov eller forskrift. Merverdiavgift skal angis i norske kroner.
Av bestemmelsen pkt. 7 følger det at dersom kjøper skal beregne og betale merverdiavgift etter merverdiavgiftsloven § 11-1 annet og tredje ledd, skal salgsdokumentet merkes: «Omvendt avgiftsplikt – Merverdiavgift ikke beregnet».
Under dette delkapittelet behandles kravene til angivelse av partene i forskriftens § 5-1-1 første ledd nr. 2. De øvrige kravene til salgsdokumentets innhold og andre krav etter bokføringsforskriften behandles i M-15-10.6.3.
Angivelse av kjøper I forskriftens § 5-1-2 første ledd er det bestemt at angivelse av kjøper minst skal inneholde kjøpers navn og adresse eller organisasjonsnummer som er tildelt i henhold til enhetsregisterloven § 23. Ved salg som nevnt i § 5-1-1 første ledd nr. 7 skal kjøpers organisasjonsnummer alltid angis. Dersom kjøper er registrert i Merverdiavgiftsregisteret, skal også bokstavene MVA etterfølge organisasjonsnummeret, jf. forskriftens § 5-1-2 første ledd.
Skattedirektoratet har i uttalelse av 2. mars 2010 besvart et spørsmål om kjøper må angis med foretaksnavn eller om det er tilstrekkelig at et eventuelt «bedriftsnavn» som er registrert sammen med foretaksnavnet angis. Skattedirektoratet la i uttalelsen til grunn at det er det registrerte foretaksnavnet som skal stå i salgsdokumentet. Uttalelsen innebærer at kjøpsdokumentasjon som inneholder alle opplysninger som kreves etter bokføringsforskriften § 5-1 (nå delkapittel 5-1 og § 5-3-12), jf. § 5-5 (nå delkapittel 5-5), herunder en klar angivelse av kjøpers adresse eller organisasjonsnummer, men hvor foretaksnavnet er erstattet med et registrert bedriftsnavn, vil kunne være tilstrekkelig dokumentasjon i forhold til fradragsrett for merverdiavgift.
I uttalelse av 19. januar 2015 besvarte Skattedirektoratet spørsmålet om en større kjede kunne benytte GLN-nummer i stedet for organisasjonsnummer i sin dokumentasjon av kjøp. Salgsdokumentene ble stilet til de enkelte foretak i kjeden, men med adressen til kjedens sentrale fakturamottak. Organisasjonsnummeret kunne spores via den offentlige tilgjengelige GLN-basen. Etter en helhetsvurdering kom Skattedirektoratet til at kjøperens registrerte foretaksnavn, sammen med fakturamottaksadresse og GLN-nummer kunne benyttes som angivelse av kjøper etter bokføringsforskriften § 5-1-2 første ledd. Det ble lagt vekt på at fakturaadresse i dette tilfellet var knyttet til en større gruppe foretak innen kjeden.
I uttalelse av 23. mai 2023 besvarte Skattedirektoratet spørsmålet om hvilke tilfeller et advokatkontor kan utstede salgsdokument til arbeidsgiver, når tjeneste er ytt til arbeidstaker. Skattedirektoratet la til grunn at salgsdokumentet skal utstedes til den fysiske eller juridiske personen den bokføringspliktige (selger) har inngått avtale med om å levere varer eller tjenester til, og som gjennom avtalen har forpliktet seg til å betale for varene eller tjenestene (oppdragsgiveren). Om varene eller tjenestene rent faktisk «forbrukes» eller betales av en annen person, har normalt ingen betydning. Hvem som er oppdragsgiver (kontraktspart) kan endre seg underveis i oppdragsperioden, ved at det inngås en ny avtale som gjelder fremtidige leveranser. Dersom dette er tilfelle, skal salgsdokumentet utstedes til den nye kontraktsparten fra dette tidspunktet.
Faktura utstedt til andre enn kjøper Det er langvarig praksis for at salgsdokument utstedt til andre enn kjøper ikke kan gi grunnlag for fradragsføring av inngående avgift på kjøpers hånd. I slike tilfeller må kjøper anmode om at selger utsteder kreditnota og ny faktura med riktig adressat. Bakgrunnen for den strenge praksisen er faren for dobbel fradragsføring. Det er ikke mulig å rette opp i fakturering til feil adressat ved at fakturamottaker viderefakturerer til riktig adressat.
I uttalelse av 23. mai 2023 omtalte Skattedirektoratet bl.a. de særskilte dokumentasjonsreglene i bokføringsforskriften § 5-5-1 fjerde ledd for kjøp som er lagt ut av en ansatt og som skal dekkes av arbeidsgiver. Omtalen gjelder tilfeller hvor det ikke er krav om at kjøper (arbeidsgiver) skal fremgå av kjøpsdokumentasjonen. Det kan f.eks. gjelde utgifter pådratt i forbindelse med en arbeidsreise, hvor salgsdokument (faktura) fra flyselskap, hotell mv. er utstedt i navnet til den ansatte, men hvor kostnaden skal bokføres og betales (refunderes) av arbeidsgiveren. Skattedirektoratet presiserte at i slike utleggstilfeller foreligger fradragsrett for merverdiavgift på tross av at kjøpers navn ikke er angitt, forutsatt at vilkårene for øvrig er oppfylt.
KMVA 7824 av 7. oktober 2013
I denne saken ble fradragsrett nektet for to fakturaer hvor kjøper var angitt med feil navn og adresse. Daglig leder hos klager var også daglig leder i et annet selskap med likelydende navn og varene fakturaene gjaldt kunne være til bruk i begge virksomhetene. Se også KMVA 7822, KMVA 7843, KMVA 7839 og Skatteklagenemndas avgjørelse av 11. november 2019, Alminnelig avdeling 02 – SKNA-2019-079.
Skattedirektoratets vedtak av 2. oktober 2014
Denne saken gjaldt en nystartet virksomhet hvor det var gjort fradrag for inngående merverdiavgift knyttet til fakturaer som var stilet til innehavers ektemann. Skattekontoret nektet virksomheten tilbakegående avgiftsoppgjør for bilagene som var stilet til feil adressat. Skattedirektoratet la til grunn at selv om dokumentasjonskravene i bokføringsforskriften ikke fullt ut er oppfylt, skal avgiftsmyndighetene likevel foreta en vurdering av om fradragsrett kan anses dokumentert. I vurderingen av om fradragsrett kunne anses dokumentert ble det lagt vekt på at anskaffelsene hadde direkte sammenheng med omsetningen og dermed er til bruk i den avgiftspliktige virksomheten. Forklaringene som ble gitt om hvorfor fakturaene var stilet til andre enn avgiftssubjektet støttet opp under dette. Det samme gjorde fakturaene, både beskrivelsen av det solgte og det faktum at ektemannens tidligere kundenummer hos selger var overført til avgiftssubjektets navn. I og med at fakturaene var utstedt til privatpersoner, og ikke til firmaer, fant Skattedirektoratet at risikoen for dobbel fradragsføring ikke var til stede. Det materielle vilkåret for fradragsføring av inngående merverdiavgift i § 8-1 ble dermed ansett for å være oppfylt, og skattekontorets vedtak ble opphevet.
01 NS 04/2017 av 17. februar 2017
I denne saken er en tidligere avgjørelse av klagenemnda for merverdiavgift omgjort på bakgrunn av at Sivilombudsmannen mente at legitimasjonskravet var praktisert for strengt. Det ble vist til at § 15-10 med tilhørende forskrifter ikke hjemler pålegg om at navn/adresse til kjøpers avgiftsrepresentant i Norge skal fremgå av fakturaen. Dersom kjøpers foretaksnavn enten her eller i hjemlandet samt kjøpers norske organisasjonsnummer fremgår av fakturaen, bør dette normalt være tilstrekkelig indikasjon på at den aktuelle anskaffelsen er til bruk i avgiftspliktig virksomhet i Norge. Det gjøres oppmerksom på at Skattedirektoratet har foreslått en endring i bokføringsforskriften ved at det tas inn et krav om at angivelse av kjøper minst skal inneholde kjøpers navn og organisasjonsnummer, se høringsnotat 26. august 2021 om «Opplysningsplikt om salgs- og kjøpstransaksjoner».
02 NS 29/2018 av 19. mars 2018
Saken omhandler fradragsføring av inngående merverdiavgift på grunnlag av tre konserninterne fakturaer. Angitt mottakernavn var feil da det ikke eksisterte et selskap ved det navnet. To av selskapene i konsernet, A og B, har nesten samme navn slik at fakturaene kunne legitimere inngående merverdiavgift for begge selskapene. Det var ikke omtvistet at anskaffelsene var til bruk i den avgiftspliktige virksomheten til A, men anskaffelsene kunne knyttes til begge selskapenes drift og aktivitet. Siden begge selskapene var like nære til å benytte fakturaene forelå det i utgangspunktet fare for dobbel fradragsføring. Spørsmålet var imidlertid om det faktum at det var tale om interne fakturaer likevel tilsa at det ikke var fare for dobbel fradragsføring. Klager redegjorde for hvordan prosesshåndteringen av interne fakturaer foregår. Klager viste til at det ikke var mulig med dobbel fradragsføring siden fakturaene blir individuelt initiert av økonomisystemet som brukes av begge selskapene. Basert på forklaringen til klager konkluderte nemnda med at det ikke foreligger reell sannsynlighet for dobbel fradragsføring i denne saken. Etterberegningen ble dermed opphevet. Utfallet berodde på en konkret vurdering, og det ville blitt motsatt dersom det var tale om eksternt utstedte fakturaer.
Fusjon Skattedirektoratet har uttalt at det kan foreligge fradragsrett i en overgangsfase etter fusjon hvor det mottas fakturaer i det innfusjonerte selskapets navn. Det anbefales at aktuelle leverandører blir informert om fusjonen så snart den er registrert i Foretaksregisteret. Dersom det likevel i en overgangsfase etter fusjonstidspunktet mottas salgsdokument som er utstedt i navnet til det innfusjonerte selskapet, kan det dokumenteres at anskaffelsen er foretatt av det eksisterende selskapet ved å fremlegge dokumentasjon som viser tidspunktet for fusjonen.
I Skattedirektoratets uttalelse av 2. desember 2019 uttaler direktoratet at kommunesammenslåing har likhetstrekk med fusjon. Direktoratet skisserer videre hvordan ulike typetilfeller skal håndteres der faktura er utstedt til tidligere kommune, men hvor tidspunktet det kan kreves kompensasjon faller i tid etter kommunesammenslåingen.
Fellesanskaffelser I Skattedirektoratets uttalelse 16. mars 2015 er det gjort rede for krav til dokumentasjon og bokføring ved fellesanskaffelser og utlegg. Når flere bokføringspliktige går sammen om å anskaffe et driftsmiddel for bruk i sameie eller gjør felles innkjøp av ulike driftsrekvisita, renholdstjenester, annonse- og reklametjenester mv., kan selger angi en av de bokføringspliktige som kjøper på salgsdokumentet. Det presiseres at dette gjelder situasjoner hvor det kun er snakk om ren kostnadsdeling, og ingen avgiftspliktig omsetning på «innkjøpers» hånd. Utenfor ordningen faller det forhold at flere avgiftspliktige virksomheter går sammen om innkjøp for å oppnå rabatt hos leverandør, for eksempel innkjøp av to varebiler, felles vareinnkjøp eller at to snekkere gjør felles innkjøp hos en byggvareforhandler. Den praktiske gjennomføringen av fakturering og dokumentasjon av fradragsrett er som skissert i R 40 av 29. september 1975 pkt. 3 og 6. Selger av en vare eller tjeneste utsteder salgsdokument til den i fellesskapet som forestår innkjøpet, og innkjøperen spesifiserer deretter fordelingen på den enkelte. Selgers faktura blir en del av den enkelte kjøpers kjøpsdokumentasjon, og et eksemplar av fakturaen må derfor oversendes fra innkjøper sammen med fordelingsspesifikasjonen. Det må videre være en henvisning fra spesifikasjonen til fakturaen. En forutsetning for denne ordningen er at den som forestår kjøpet ikke har avgiftspliktig omsetning av tilsvarende varer eller tjenester. I uttalelsen er det også tatt med hvordan bokføringen skal skje og hvordan utlegg skal behandles. Fellesanskaffelser er også omtalt i M-8-1.7 og M-15-10.2.3.
I Skattedirektoratets brev av 1. september 2015 til Norges Bondelag er det vist til Rundskriv nr. 40 og direktoratets uttalelse av 16. mars 2015 som skisserer opp hvilke vilkår som må oppfylles for å sikre fradragsrett for alle de avgiftspliktige kjøperne ved fellesanskaffelser. Videre er det redegjort nærmere for når felles innkjøp og viderefakturering kan medføre avgiftsplikt, se nærmere om dette i M-1-3.2.14.
I BFU av 7. november 2017 avgitt av Skatt øst er det uttalt at et fellesregistrert selskap, som skal administrere et utbyggingsprosjekt, kan samle inn anleggsbidrag knyttet til utbygging av offentlig infrastruktur fra øvrige byggherreselskaper i fellesregistreringen som deretter overføres til kommunen/fylkeskommunen, uten at bidraget blir tillagt merverdiavgift i noe ledd. Forutsetningen er at det er kommunen/fylkeskommunen som er byggherre for prosjektet, og at avtaler er signert før igangsetting. Videre er det uttalt at metoden i R 40 kan benyttes ved fordeling av kostnadene til privat infrastruktur. En forutsetning er at de ulike byggherreselskapene må være etablert, avtale om fordeling av kostnader, herunder fordelingsnøkler, må være inngått, før det pådras kostnader til infrastrukturen. Når det gjelder adgangen til å fradragsføre fellesregistreringens andel av inngående merverdiavgift, er dette betinget av at vilkårene for fradragsrett foreligger for det enkelte selskapet i fellesregistreringen. Dette forutsetter at det enkelte byggherreselskap i fellesregistreringen har inngått leiekontrakter som gir grunnlag for frivillig registrering i Merverdiavgiftsregisteret.
Kontantsalg fra detaljist Etter bokføringsforskriften § 5-3-12 tredje ledd kan selger ved kontantsalg fra detaljist fravike kravet om angivelse av kjøper, jf. § 5-1-1 nr. 2. Se M-15-10.6.3 for nærmere omtale av kontantsalg. Dette gjelder likevel ikke når kjøper er bokføringspliktig, herunder når en ansatt kjøper på vegne av sin arbeidsgiver, og varen eller tjenesten er beregnet for videresalg eller som direkte innsatsfaktor i produksjon eller tjenesteleveranse, og vederlaget er over kr 1 000 inklusive merverdiavgift eller hvor kjøpet gjelder drivstoff til bruk i person- eller varetransport. Selger kan heller ikke fravike kravet om angivelse av kjøper dersom vederlaget er på kr 40 000 eller mer inklusive merverdiavgift og det betales med kontanter. I dette tilfellet vil kjøper uansett ikke ha fradragsrett for inngående merverdiavgift, jf. § 8-8 om betaling via bank som vilkår for fradrag ved anskaffelser på kr 10 000 eller mer inklusive merverdiavgift. Selger plikter i alle tilfelle å angi kjøper på dennes dokumentasjon dersom kjøper ber om dette, jf. § 5-3-12 tredje ledd fjerde punktum. I slike tilfeller skal selger stemple og signere kvitteringen, jf. femte punktum.
Bokføringsforskriften § 5-3-12 må ses i sammenheng med § 5-5-1 om kjøpsdokumentets innhold. Utgangspunktet er at kjøperen skal ha sitt navn mv. på sin kjøpsdokumentasjon uavhengig av om det er kontantkjøp fra detaljist, jf. § 5-5-1 første ledd. Det kan derfor være slik at selgeren må påføre kjøpers navn mv. på kjøpers gjenpart av dokumentasjonen, selv om selgeren ikke har plikt til å ha tilsvarende opplysninger på sin dokumentasjon. Av bokføringsforskriften § 5-5-1 annet ledd første punktum følger det at ved kontantkjøp fra detaljist skal kjøpsdokumentasjonen, i tillegg til opplysningene nevnt i første ledd, inneholde angivelse av kjøper når vederlaget overstiger kr 1 000 inklusive merverdiavgift.
Bruk av betalingskort Kravet til angivelse av kjøper etter § 5-5-1 annet ledd første punktum gjelder ikke når det er betalt med den bokføringspliktiges betalingskort, jf. § 5-5-1 annet ledd annet punktum. Dette da kjøper i disse tilfellene identifiseres gjennom bruk av betalingskort. Med betalingskort menes debetkort, kredittkort og faktureringskort, jf. § 5-3-1 første ledd bokstav b. Når kjøper ikke er angitt eller kan identifiseres gjennom bruk av betalingskort etter bokføringsforskriften § 5-5-1 første og annet ledd, skal formålet med eller bruksområdet for varene og tjenestene klart fremgå av dokumentasjonen, og dokumentasjonen skal dateres og signeres, jf. § 5-5-1 tredje ledd.
Utlegg fra ansatte Dokumentasjon av kjøp som er lagt ut av en ansatt skal inneholde angivelse av kjøper (arbeidsgiver) når kjøpet gjelder varer eller tjenester som er beregnet for videresalg eller som direkte innsatsfaktor i vare- eller tjenesteproduksjon og vederlaget overstiger kr 1 000 inklusive merverdiavgift, jf. § 5-5-1 fjerde ledd. Ved andre typer kjøp skal den ansatte utarbeide og signere en datert oppstilling som viser hvilke kjøp som er foretatt. Formålet med eller bruksområdet for varene og tjenestene skal fremgå av dokumentasjonen. Utleggsdokumentasjonen skal så vidt mulig utstedes innenfor den merverdiavgiftsterminen utleggene er foretatt. Utlegg kan for eksempel gjelde kostnader som en ansatt har hatt på reiser.
Angivelse av selger Etter forskriftens § 5-1-2 annet ledd skal angivelse av selger minst omfatte selgers navn og organisasjonsnummer som er tildelt i henhold til enhetsregisterloven § 23. Dersom selger er registrert i Merverdiavgiftsregisteret, skal organisasjonsnummer etterfølges av bokstavene MVA. Skattedirektoratet har den 25. september 2006 uttalt at bokstavene MVA ikke kan erstattes av bokstavene VAT, men at organisasjonsnummeret eventuelt kan etterfølges av bokstavene "MVA (VAT)".
Faktura uten organisasjonsnummer og/eller bokstavene MVA Skattedirektoratet har i brev av 8. april 2008 til et skattekontor besvart spørsmål om fradragsretten i tilfeller hvor fakturaene ikke tilfredsstiller kravene til angivelse av organisasjonsnummer og bokstavene MVA. Det ble reist spørsmål om fradragsretten etter tidligere lov § 21, jf. § 25 (nå § 8-1, jf. § 15-10 første ledd), er i behold hvor selgers organisasjonsnummer og/eller bokstavene MVA mangler på faktura. Direktoratet la til grunn at det er kjøpers aktsomhet med hensyn til om selger er registrert i Merverdiavgiftsregisteret og derved berettiget til å oppkreve avgift, som er vurderingstemaet ved kjøpers fradragsrett i forhold til formreglene i bokføringsforskriften § 5-1-2 tredje ledd (nå § 5-1-2 annet ledd).
Hvis selger er registrert i Merverdiavgiftsregisteret, vil de formål reglene i bokføringsforskriften § 5-1-2 tredje ledd (nå § 5-1-2 annet ledd) skal ivareta rent faktisk være oppfylt, og kjøper vil da ha fradragsrett for inngående avgift selv om ikke selgers organisasjonsnummer og/eller MVA er angitt i salgsdokumentet. I de tilfeller hvor selger ikke er registrert i Merverdiavgiftsregisteret og kjøper har gjort fradrag for merverdiavgift, vil det måtte foretas en nærmere vurdering av om kjøper har vært i god tro. Hvis faktura inneholder organisasjonsnummer og bokstavene MVA vil fradragsretten i utgangspunktet være i behold, da det har formodningen for seg at selger er registrert i Merverdiavgiftsregisteret. Dersom faktura mangler organisasjonsnummer og/eller MVA, og det er på det rene at kjøper har undersøkt i offentlige registre og feilaktig fått opplyst at selger var registrert, vil fradragsretten i utgangspunktet være i behold. Da har kjøper gjort det som med rimelighet kan kreves for å undersøke selgers registreringsforhold. Forutsetningen i begge tilfeller er imidlertid at det ikke er andre forhold som burde ha påkalt kjøpers aktsomhet ytterligere. Om selgers innbetaling uttaler direktoratet at det ikke kan utledes noe generelt vilkår for fradragsrett at selger har innberettet og innbetalt avgiften, men at manglende betaling kan gi grunnlag for å nekte fradrag.
Skjerpet aktsomhetskrav I Borgarting lagmannsretts dom av 26. april 2006 bemerket retten at reglene om legitimasjonsvirkning av salgsdokumenter må tolkes strengt hvor selger ikke er registrert i Merverdiavgiftsregisteret og faktura mangler organisasjonsnummer og/eller bokstavene MVA. Videre uttalte retten at det må foretas en innskrenkende fortolkning av reglene om forskriftsmessig legitimasjon som grunnlag for kjøpers fradragsrett i de tilfellene der selger faktisk er registrert, men har unnlatt å påføre fakturaen sitt organisasjonsnummer og/eller bokstavene MVA. Etter rettens oppfatning vil det i disse tilfellene være avgjørende at kjøpers fradrag faktisk korresponderer med selgers innkreving av avgift og innbetaling av denne til staten.
Selger er registrert ved representant Dersom selger er registrert i Merverdiavgiftsregisteret ved representant etter merverdiavgiftsloven § 2-1 sjette ledd, skal også representantens navn og adresse fremgå av salgsdokumentet, jf. § 5-1-2 annet ledd tredje punktum.
Ytterligere krav til selger I bokføringsforskriften § 5-1-2 annet ledd fjerde til sjette punktum følger ytterligere krav til angivelse av selger, jf. foretaksregisterloven § 10-2. Dersom selger er aksjeselskap, allmennaksjeselskap eller filial av utenlandsk selskap skal også ordet «Foretaksregisteret» fremgå av salgsdokumentet. Videre skal hovedkontorets adresse fremgå av salgsdokumentet til slik selger. Dersom slik selger er under avvikling, skal dette fremgå av salgsdokumentet. Skattedirektoratet har lagt til grunn at «Foretaksregisteret» må skrives fullt ut, og at det må skrives på norsk.
Utsteder av salgsdokument Av forskriftens § 5-2-1 første ledd første punktum følger at salgsdokumentet skal utstedes av selger, med mindre annet er bestemt i lov eller forskrift. I bestemmelsens andre punktum følger det at bokføringspliktig som kjøper varer eller tjenester fra ikke-bokføringspliktig selger, kan utstede salgsdokumentet på vegne av selger. Det er videre gitt enkelte unntak fra kravet om at selgeren skal utstede salgsdokumentet i forskriftens § 5-2-1 annet og tredje ledd. For unntaket i bokføringsforskriften § 5-2-1 tredje ledd vises det til M-15-11.5. Etter annet ledd kan en næringsdrivende ved innbytte av varer i forbindelse med salg (anses avgiftsmessig som to salg) utstede et felles salgsdokument hvor merverdiavgiften anføres særskilt for hver parts salgssum i byttehandelen. Videre fremgår det av bokføringsforskriften § 8-15-1 at leverandører av nettjenester og elektrisk energi kan utstede felles salgsdokument.
Utbetaling av bonus via mellomledd I Skattedirektoratets uttalelse av 19. februar 2020, vurderte direktoratet den avgiftsmessige behandling av bonus for varekjøp utbetalt via et mellomledd og hvordan bonus kan dokumenteres for at kjøper og selger skal kunne bokføre bonus med virkning for avgiftsoppgjøret. Problemstillingen gjelder i tilfeller der et mellomledd (f.eks. kjedeforening eller medlemsforening) fremforhandler innkjøpsavtaler med tilhørende bonus på vegne av medlemmene. Avtaler om kjøp og salg inngås direkte mellom kjøper (medlem) og leverandør. Leverandør utsteder faktura for kjøpet til kjøper. Bonus, basert på omsetning mellom kjøper og leverandør, utbetales fra leverandør til mellomleddet som så fordeler bonus til medlemsbedriftene eventuelt med fradrag av et administrasjonsbeløp.
Direktoratet legger til grunn at administrasjonsbeløpet som mellomleddet betinger seg, vil være mellomleddet sin avgiftspliktige omsetning. For øvrig vil utbetalt bonus medføre en salgsreduksjon for leverandør som må redusere sitt bokførte salg og utgående merverdiavgift. Tilsvarende må kjøper redusere sitt bokførte kjøp og inngående merverdiavgift.
I uttalelsen understreker direktoratet viktigheten av at fakturering og bokføring reflekterer realitetene i saken. Direktoratet konkluderer med at reglene i bokføringsforskriften § 5-2-1a jf. § 3-1 tredje ledd kan anvendes ved fakturering av bonus og at salgsdokumentene (kreditnotaene) mellom partene må tilpasses dette. Kreditnotaene som mellomleddet utsteder på vegne av leverandøren, må inneholde informasjon om hvilken leverandør bonusen utbetales på vegne av, med angivelse av navn og organisasjonsnummer etterfulgt av bokstavene MVA, jf. bokføringsforskriften § 5-1-2 annet ledd. Det forutsettes videre at mellomleddet oppbevarer dokumentasjon som viser hvordan mottatt bonus fra den enkelte leverandør er fordelt på medlemmene som sin del av dokumentasjon for bokføringen av den fordelte bonusen. Mellomleddet skal ikke resultatføre bonusen, men føre denne over balansen.
Utstedelse av salgsdokument ved skadeoppgjør For at en registrert skadevolder skal oppnå fradragsrett ved skader som er forvoldt ved avgiftspliktig virksomhet, må faktura for reparasjonsutgiftene stiles til ham. Denne framgangsmåten ble akseptert i samråd med forsikringsbransjen, jf. F 18. juni 1970 og F 15. juni 2001. Dersom reparasjonskostnadene faktureres til forsikringsselskapet, foreligger ikke fradragsrett for skadevolder. I skylddelingssaker kan avgiftssubjektet bare fradragsføre inngående avgift for den forholdsmessige del av skaden som han har ansvaret for (Av 16/89 av 12. juli 1989 nr. 2). Se nærmere omtale i M-8-1.4.8 vedrørende skadeoppgjør av næringsbiler. Tilsvarende er lagt til grunn i KMVA 2969.
I brev av 17. september 1996 til Finansdepartementet har Skattedirektoratet uttalt at dersom skadelidte har fått utført nødvendige utbedringer før ansvarsspørsmålet er avklart og blitt fakturert for dette arbeidet, kan ikke skadevolder gjøre fradrag for inngående avgift, selv om skadelidte får dekket sine omkostninger gjennom skadevolders forsikringsselskap. For at skadevolder i et slikt tilfelle skal ha mulighet til å få fradrag for inngående avgift, må kreditnota sendes fra den som har stått for utbedringsarbeidene til skadelidte, og ny faktura må sendes skadevolder. Fakturering og bokføring må reflektere realitetene i saken, jf. Skattedirektoratets uttalelse av 19. februar 2020 nevnt ovenfor. Se også LB-2019-88007 under enkeltsaker nedenfor.
Målenota Skattedirektoratet har godkjent målenota som foreløpig legitimasjon for fradragsføring av inngående avgift på tømmerkjøpers hånd. Vilkåret er at målenotaen inneholder opplysninger om selgers og kjøpers navn og adresser, tømmerkvantum, pris og spesifisert merverdiavgiftsbeløp. Det er videre en forutsetning at endelig og fullstendig legitimasjon legges ved regnskapet så snart virkesoppgjøret er mottatt. (Av 5/78 av 27. februar 1978).
Enkeltsaker
Borgarting lagmannsretts dom av 30. juni 2020 - LB-2019-88007
Saken gjaldt erstatningskrav og spørsmål om det ligger innenfor tapsbegrensningsplikten å tilrettelegge for at skadevolder kan få fradrag for inngående merverdiavgift når skadelidte, uten slik fradragsrett, har utbedret tingsskaden. Veidekke Entreprenør ASA (Veidekke) utbedret skade som var påført av skadevoldende tredjepart, etter driftsavtale med Statens vegvesen. Statens vegvesen betalte fakturaen og fremmet regresskrav overfor Gjensidige. Gjensidige erkjente ansvaret og ba om at faktura ble stilet til skadevolder som var merverdiavgiftspliktig. Ønsket ble ikke etterkommet og forsikringsselskapet gjorde foreløpig opp uten å dekke merverdiavgiften. Tvisten gjaldt om det beløpet Statens vegvesen hadde betalt i merverdiavgift for utbedring av skaden, skulle erstattes fullt ut av Gjensidige som skadevolders forsikringsselskap, eller om det ligger innenfor Statens vegvesens tapsbegrensningsplikt å legge til rette for at skadevolder får fradrag for den inngående merverdiavgiften, slik at den endelige utbetalingen fra forsikringsselskapet blir tilsvarende redusert. Lagmannsretten kom til at stiling av faktura til skadevolder uten en underliggende avtale mellom skadevolder og utbedrer, er i strid med bokføringsloven med forskrift og merverdiavgiftsreglene. I den konkrete saken forelå det ikke en slik underliggende avtale, og utstedelse av kreditnota til Statens vegvesen og ny faktura til skadevolder ville da være i strid med nevnte regelverk.
KMVA 7618 av 22. april 2013
Avtale om overdragelse av justeringsforpliktelse – opphevet I forbindelse med salg av fast eiendom var det inngått en avtale om overføring av justeringsforpliktelse. Etter skattekontorets mening oppfylte ikke avtalen vilkårene i FMVA § 9-3-3 bokstav a. Etter denne bestemmelsen er det et vilkår at mottakers navn, adresse og organisasjonsnummer er angitt i avtalen. I fremlagte avtale var mottaker oppgitt ved navn, men adresse og organisasjonsnummer manglet. Mottaker endret navn i ettertid. Klager anførte at det var tale om ubetydelige formalfeil som ikke kan få så uforholdsmessige konsekvenser som full tilbakeføring av fradragsført inngående merverdiavgift. Det ble vist til at det ikke var tvil om hvem som var parter i avtalen, og at selskapsnavnet var unikt og ikke egnet til å skape forvirring om hvem som hadde påtatt seg justeringsforpliktelsen. Nemnda opphevet enstemmig skattekontorets vedtak med følgende begrunnelse: «Jeg er enig i at FMVA § 9-3-3 bør tolkes strengt. Særlig av preventive grunner og at transaksjoner som vil kunne rammes ofte preges av mange aktører, store beløp og komplekse avtaler. Men i denne saken mener jeg partene i all vesentlighet har forholdt seg etter reglene. Det er inngått avtale om overførsel av justeringsforpliktelsen på overtakelsestidspunktet av eiendommen. Kjøper tilfredsstilte også kravet til å være et registrert avgiftssubjekt senest i samme termin som overdragelsen av eiendommen, jf. FMVA § 9-3-2. Skatteetaten har hengt saken på det jeg mener er mindre formalfeil, i tallet 2. Det ene er manglende organisasjonsnummer og det andre er manglende adresse. Dette lar seg etterprøve når en har navn og dato på avtalen. Kontrollhensynet mener jeg derfor er hensyntatt. Jeg mener etterberegningen i dette tilfellet er en for stor belastning i forhold til formalbruddet. Justeringsforpliktelsen er overdratt til kjøper som erkjenner dette gjennom avtale og det foreligger således heller ikke provenytap for staten.»
KMVA 7655A av 15. desember 2014
Feil selger angitt – opphevet Ved innføring av et nytt faktureringssystem ble leietaker A AS sitt fakturaformular ved en feil benyttet ved utleier A Eiendom AS sin fakturering av husleien. Feilen ble rettet opp ved å påføre ordet «Eiendom» nederst på fakturaen og stryke over A AS sitt organisasjonsnummer før fakturaen ble sendt til A AS. Skattekontoret la i vedtaket til grunn at fradragsretten ikke var legitimert da det forelå fare for dobbel fradragsføring ved at leietaker fremstod som både selger og kjøper på fakturaen. Klagenemnda stadfestet vedtaket. Saken ble klaget inn til Sivilombudsmannen som ba Skattedirektoratet om en uttalelse. I tilbakemeldingen til Sivilombudsmannen fastholder Skattedirektoratet at ved spørsmålet om å nekte fradragsrett på bakgrunn av en faktura som lider av formmangler (etter bokføringsforskriften kapittel 5 om salgsdokumentets innhold og angivelse av parter mv.), må det ses hen til hvilken betydning mangelen har for å kunne ta stilling til om anskaffelsen gir fradragsrett. I den konkrete saken var selger registrert i Merverdiavgiftsregisteret, selskapene hadde samme postadresse og ordet «Eiendom» var påført på fakturaen før oversendelse av denne til leietakeren. Skattedirektoratet viste til eget brev av 8. april 2008 hvor det er lagt til grunn at hvis selger er registrert i Merverdiavgiftsregisteret, er de forhold formreglene i § 15-10 første ledd jf. bokføringsforskriften § 5-1-2 annet ledd skal ivareta, rent faktisk oppfylt. Kjøper vil da ha fradragsrett for inngående merverdiavgift selv om ikke selgers organisasjonsnummer og/eller bokstavene MVA er påført fakturaen. Skattedirektoratet konkluderte med at klagenemndas avgjørelse er i strid med gjeldende rett og ba skattekontoret om å anmode klagenemnda om å omgjøre sitt vedtak.
Nordhordland tingretts dom av 22. oktober 2012 (Libasbruket AS)
Faktura stilet til andre Libasbruket AS eide et kaianlegg som de ønsket å utvide. For å finansiere deler av utvidelsen ble det inngått avtale med Bergen og Omland Havnevesen (BOH) om at BOH skulles stå som tiltakshaver slik at BOH kunne søke om statlig støtte. BOH inngikk avtale med en entreprenør som skulle utføre arbeidet og som sendte tre fakturaer til BOH på til sammen kr 3 125 000. Libasbruket AS overførte beløpet til BOH som deretter betalte entreprenøren. BOH fikk utbetalt momskompensasjon for betalt merverdiavgift. Etter at Libasbruket AS hadde prøvd å få refundert merverdiavgiftsbeløpet av BOH uten å lykkes, fradragsførte virksomheten inngående merverdiavgift med kr 625 000 på grunnlag av den samlede dokumentasjonen. Hovedspørsmålet i saken var hvorvidt Libasbruket AS hadde tilstrekkelig legitimasjon til å kreve fradrag. Retten viste til at vilkårene i tidligere lov § 25 (nå § 15-10) og bokføringsforskriften ikke var oppfylte. Libasbruket AS sin anførsel om at det forelå fradragsrett etter tidligere lov § 21 første ledd annet punktum (bestemmelsen ble ikke videreført i ny merverdiavgiftslov da den ble ansett overflødig ved siden av fradragsbestemmelsen i § 8-1) og Rundskriv 40 ble avvist, da det ikke forelå noe sameieforhold eller driftsfellesskap mellom Libasbruket AS og BOH. Videre ble anførselen om at det var urimelig og vilkårlig at kravet om etterberegning ble rettet mot Libasbruket AS i stedet for BOH avvist, under henvisning til at det var Libasbruket AS og BOH som valgte å innrette seg slik at BOH oppfylte lovens legitimasjonskrav.
Borgarting lagmannsretts dom av 28. april 2010 (Bermingrud Entreprenør AS)
Kjøpers undersøkelsesplikt Virksomheten hadde fradragsført inngående avgift basert på salgsdokument utstedt av en dansk underentreprenør som ikke var registrert i Merverdiavgiftsregisteret og heller ikke hadde innberettet eller innbetalt merverdiavgiften. Fakturaene var påført «Org. Nr.: mva 982 317 762». Lagmannsretten uttalte at rene formelle feil ved angivelse av organisasjonsnummeret ikke kan anses avgjørende for fakturaenes legitimasjonsvirkning. I en viss utstrekning må det aksepteres at en faktura har rene skrivefeil som er uten enhver reell betydning og at fradragsretten ikke kunne avskjæres på dette grunnlag. Det ble imidlertid påpekt at også forskriften om registrering av utenlandsk næringsdrivende ved representant mv. oppstiller krav til innholdet av et salgsdokument, nemlig at salgsdokumentet skal sendes gjennom den utenlandske næringsdrivendes representant og med representantens navn og adresse oppgitt. Kravet om at salgsdokumentet skal sendes gjennom den utenlandske næringsdrivendes representant ble opphevet fra 1. juli 2013, men kravet om at representantens navn og adresse skal fremgå av salgsdokumentet gjelder fortsatt, jf. bokføringsforskriften § 5-1-2 annet ledd.
Etter rettens syn var det naturlig å forstå forarbeidene slik at oppdragsgiver måtte påse at de særlige krav til salgsdokumentet var oppfylt når det som i dette tilfellet var en kjøper som i stor utstrekning kjøpte tjenester fra utenlandske næringsdrivende. Dommen er nærmere omtalt i M-8-1.5.1.
Oslo tingretts dom 19. oktober 2009 (Mediaconnect AS)
Selger er ikke registrert - formelle mangler Virksomheten ble nektet fradragsrett for inngående avgift på fakturaer vedrørende transporttjenester for perioden 2003 til 2006. Selgeren av transporttjenestene hadde vært registrert i Merverdiavgiftsregisteret da leverandørforholdet mellom partene ble etablert i 1990, men ble slettet fra og med 6. termin 2002. Fakturaene fra leverandøren var aldri påført bokstavene «MVA» etter organisasjonsnummeret, verken før eller etter at det ble krav om dette i tidligere forskrift nr. 2, jf. nå bokføringsforskriften § 5-1-2 annet ledd. Leverandøren hadde imidlertid anført og oppkrevd merverdiavgift uten å innbetale denne til staten. Retten viste til tidligere underrettsdommer og konkluderte med at formelle mangler med fakturaer i form av manglende organisasjonsnummer og/eller bokstavene «MVA» medfører at det ikke er fradragsrett for kjøper for den inngående merverdiavgiften, når selger ikke er registrert i Merverdiavgiftsregisteret og avgiften ikke er betalt inn til staten.
Virksomheten anførte at de hadde opptrådt aktsomt ved at de hadde undersøkt hvorvidt leverandøren var registrert i Merverdiavgiftsregisteret både ved avtaleinngåelsen i 1990 samt i 2000 og 2006. Retten uttalte at fradragsrett ikke foreligger når fakturaene inneholder slike feil som i dette tilfellet og at dette gjelder uavhengig av kjøpers aktsomhet når leverandøren verken er registrert eller har innbetalt innkrevd avgift.
Dommen er også omtalt i M-8-1.5.1.
KMVA 5610 av 29. mai 2006
Selger ikke registrert – mangler bokstavene MVA Klager hadde fradragsført inngående avgift på grunnlag av fakturaer uten tilføyelse av MVA bak organisasjonsnummeret. Selger var ikke registrert i Merverdiavgiftsregisteret. Klager gjorde forgjeves gjeldende at avgiftsmyndighetene først måtte dokumentere at det var rettet krav mot selger og at vedkommende ikke hadde innbetalt avgiften, før kjøper kunne holdes ansvarlig. I innstillingen presiserte Skattedirektoratet at staten i utgangspunktet ikke skal ha samme avgiftsbeløp to ganger, men at staten står fritt til å velge hvilken part en etterberegning skal rettes mot. Eventuelle erstatningskrav eller ønsker om korrigering av avgiftsoppgjøret i etterkant er et forhold mellom partene.
15-10.2.3 Dokumentasjon ved import
Det følger av bokføringsforskriften § 5-5-2 at merverdiavgift ved innførsel av varer skal dokumenteres med innførselsdeklarasjonen og tilknyttede grunnlagsdokumenter, jf. § 7-5-1 første ledd i forskrift 27. oktober 2022 nr. 1901 om inn- og utførsel av varer. Tidligere viste forskriften til den nå opphevede tollforskriften. Det ble foreslått enkelte endringer i bokføringsforskriften § 5-5-2 i 2016, herunder at også grunnlaget for innførsel av varer som det ikke skal beregnes merverdiavgift av, skal dokumenteres. Endringsforslagene er innarbeidet i uttalelse om god bokføringsskikk (GBS 9).
Fra 1. januar 2017 må virksomheter som er registrert i Merverdiavgiftsregisteret beregne innførselsmerverdiavgiften selv på grunnlag av innførselsdeklarasjonen. Det er fortsatt datoen på innførselsdeklarasjonen som danner grunnlag for periodisering av merverdiavgift.
For innførsler fra og med 2017 tilbyr Tolletaten en månedlig deklarasjonsoversikt i Altinn, som viser hvilke innførsler av varer en virksomhet har hatt den siste måneden. Deklarasjonsoversikten kan være til hjelp for merverdiavgiftsregistrerte virksomheter ved utfylling av mva-meldingen. Det er ikke datoen på samleoversikten som danner grunnlaget for periodiseringstidspunktet, men datoen på den enkelte innførselsdeklarasjon. I uttalelse om god bokføringsskikk GBS 2006:9 fra Norsk RegnskapsStiftelse er bl.a. dokumentasjons- og oppbevaringskrav ved innførsel av varer beskrevet nærmere. Denne er oppdatert med virkning fra 1. januar 2017. Her er det bl.a. omtale av hvordan grunnlag for beregning av merverdiavgift og selve avgiften skal dokumenteres, herunder mulig bruk av deklarasjonsoversikten i denne sammenhengen.
Feil i deklarasjonen Dersom det er feil i deklarasjonen, for eksempel angitt feil antall, uriktig beløp eller feil navn, skal importøren som skal bruke varene i sin virksomhet beregne innførselsmerverdiavgift ut fra korrekte opplysninger i den terminen deklarasjonen er utstedt. Beregning av innførselsmerverdiavgift skal ikke avventes til riktig dokumentasjon er mottatt. Videre skal importøren anmode toll om korrigering av den uriktige deklarasjonen. Når riktig dokumentasjon mottas legges denne i regnskapet. Er det beregnet og innberettet feil innførselsmerverdiavgift på grunnlag av feil i deklarasjonen, må det sendes endringsmelding i Altinn for den terminen det gjelder.
Det er i praksis godtatt at et selskap som uriktig har stått som mottaker på deklarasjonen kan transportere deklarasjonen til riktig vareeier som også er den som skal bruke varen i sin avgiftspliktige virksomhet. Det er riktig vareeier som skal beregne innførselsmerverdiavgiften. Forutsetningen er at det ikke er mulig å få endret deklarasjonen. Se Skatteklagenemndas avgjørelse av 28. mai 2018, Alminnelig avdeling 01-SKNA-2018-72 hvor praksisen er omtalt samt omtale av saken i M-4-2.3.
Varemottaker er ikke reell vareeier Skattedirektoratets uttalelse av 20. mars 2018 omhandler bl.a. tilfeller hvor varemottaker ikke er reell vareeier. Det følger av tidligere tollov § 2-2 første ledd at for vare som fortolles er det den deklarerte mottakeren av varen som er tollskyldner (nå tollavgiftsloven § 2-3 tollavgiftspliktig). I de fleste tilfeller vil deklarert mottaker også være reell vareeier. Det er imidlertid adgang til å la seg representere ved fortollingen, det vil si at en annen enn vareeier føres som deklarert mottaker og denne vil da være tollskyldner. Også den som blir representert er tollskyldner, jf. tolloven § 2-2 annet ledd (nå tollavgiftsloven § 2-4 tredje ledd medansvar for tollavgift). I et slikt tilfelle skal den oppførte mottakeren av varen (varemottaker) medta innførselen i sin mva-melding, og beregne og betale innførselsmerverdiavgift, jf. § 11-1 og skatteforvaltningsloven § 8-3. For at avgiftssubjektet skal kunne ta med innførselen i sin mva-melding er det imidlertid en forutsetning at det er avgiftssubjektet som forestår innførselen.
Eksempler på tilfeller som kan oppstå i praksis er et mva-registrert konsernselskap som innfører en vare for et annet (ikke mva-registrert) selskap i konsernet, en underenhet i et selskap som har en egen mva-registrering, en representant som forestår innførselen for reell vareeier (deklaranter har imidlertid en egen rubrikk i deklarasjonen) eller en norsk leietaker eller norsk varereparatør som innfører en utenlandsk eid vare. Det presiseres at avgiftssubjektet i slike tilfeller normalt ikke vil ha fradragsrett for innførselsmerverdiavgiften etter § 8-1, ettersom anskaffelsen ikke er til bruk i dennes registrerte virksomhet.
Vareinnførsel – flere kjøpere Skattedirektoratet har i forbindelse med overføringen av forvaltningsansvaret for innførselsmerverdiavgift til Skatteetaten uttalt at dersom flere næringsdrivende innfører et driftsmiddel, vil tollregionen kun forholde seg til en kjøper. Dette innebærer at en vareinnførsel ikke kan splittes på flere deklarasjoner. Med hensyn til fradragsretten kan dette løses ved at kjøper A står som varemottaker på deklarasjonen, innberetter full innførselsmerverdiavgift og fradragsfører sin andel av merverdiavgiften. Kjøper B innberetter kr 0 i innførselsmerverdiavgift og fradragsfører sin andel. Dette legitimeres med faktura, deklarasjon og fordelingsliste.
For utenlandsk næringsdrivende som selger varer fritt levert norsk kjøper må deklarasjonen angi den utenlandske næringsdrivende som varemottaker/-eier (Av 14/97 av 10. desember 1997).
Borgarting lagmannsretts dom av 4. november 2016
Saken gjaldt gyldigheten av vedtak om tilleggsavgift (nå tilleggsskatt). Skattekontoret tilbakeførte fradragsført merverdiavgift for innførsel av bil uten at det forelå innførselsdeklarasjon og ila 20 % tilleggsavgift. Bilen var innført i 1. termin 2014 uten at den ble tolldeklarert. Tolldeklareringen fant ikke sted før i 2. termin 2014, og gyldig innførselsdeklarasjon forelå dermed ikke før terminen etter fradragsføringen fant sted. Retten la til grunn at det er fortollingsdatoen på deklarasjonen som er avgjørende for periodiseringen av fradragsretten, uavhengig av om innførselen skjedde i en tidligere termin. Fradragsføringen av innførselsmerverdiavgift var dermed foretatt for tidlig og uten gyldig dokumentasjon. Skattekontorets vedtak ble opprettholdt.
Uttalelse av Sivilombudsmannen i sak 2008/2261
Uttalelsen gjelder KMVA 6049 av 18. oktober 2007 som omhandler ileggelse av tilleggsavgift og forholdet til EMK. Virksomheten sendte inn krav om fradrag for inngående avgift til skattekontoret med bakgrunn i den endrede rettstilstanden for fradragsrett for delt virksomhet for årene 2003 til 2005. A konto-betalinger og fakturaer hvor avgift ikke var spesifisert dannet grunnlaget for fradragsføringen, mens endelig sluttoppgjør og fortolling skjedde senere. Etter at det ble foretatt bokettersyn i virksomheten nektet skattekontoret fradraget pga. manglende dokumentasjon, og ila 10 % tilleggsavgift. Sivilombudsmannen mente at forholdet kunne sammenlignes med periodiseringsfeil og at virksomheten burde fått anledning til selv å rette opp feilen uoppfordret. Dette ville samsvare best med uskyldspresumsjonen i EMK og alminnelige forholdsmessighetsbetraktninger. Sivilombudsmannen ba om at saken ble vurdert på nytt i lys av hans uttalelse. I brev av 2. februar 2011 foretok Finansdepartementet en fornyet vurdering av saken, og stadfestet skattekontorets og klagenemndas behandling. Departementet uttalte at feilen som ble begått hadde en klart mer alvorlig karakter enn ordinære tidfestingsfeil. Feilen gjaldt ikke spørsmålet i hvilken termin et opparbeidet krav på fradrag skulle føres, men om de materielle vilkårene for rett til fradrag var oppfylt. Situasjonen ved en slik feilaktig fradragsføring kjennetegnes av en generell og betydelig fare for faktisk dobbelt fradragsføring, om enn utilsiktet når virksomheten ikke har unndragelseshensikt.