Da § 3-1 med virkning fra 1. april 2020 fikk et nytt annet ledd, er tidligere tredje ledd nå blitt fjerde ledd.

Bestemmelsen gjelder fra 1. juli 2011 og må sees i sammenheng med paragrafens tredje ledd (kommisjonsbestemmelsen). Regelen bestemmer at dersom elektroniske tjenester omsettes ved bruk av formidler, så skal både selgeren og formidleren anses for å ha omsatt tjenesten.

Dette innebærer at selger anses for å omsette tjenester til formidler, og at formidler i sin tur anses for å omsette tjenester videre til kjøper (to omsetninger).

Bakgrunnen for bestemmelsen fremgår av Prop. 117 L (2010–2011), hvor det fremheves at merverdiavgiftslovens avgrensning av hvem som anses som selger (se blant annet Høyesteretts dom av 14. mars 2008) er for snever i forhold til omsetning av elektroniske tjenester. Det vises til at elektroniske tjenester ofte omsettes via større elektroniske markedsplasser, som privatrettslig anses som formidler, agent og lignende, og derfor ikke som selger i forhold til merverdiavgiftslovens bestemmelser. I proposisjonen gis det uttrykk for at denne gruppen formidlere likevel bør anses som selgere i forhold til omsetning av elektroniske tjenester. Det er hensiktsmessig at et mindre antall store markedsplasser håndterer avgiftsforpliktelsene ved omsetning av elektroniske tjenester, i stedet for å legge forpliktelsene på et større antall innholdsleverandører som selger via slike markedsplasser. Se mer om dette i omtalen av § 2-1 tredje ledd som bestemmer registreringsplikt kun for denne gruppen formidlere ved kjøp utenfor merverdiavgiftsområdet.

En konsekvens av at det er to omsetninger er at en norsk selger som selger via en utenlandsk formidler, typisk en av de større handelsportaler for netthandel, etter omstendighetene kan anses som næringsdrivende og dermed kan ha fradragsrett for inngående merverdiavgift. Omsetning mellom slik norsk selger og utenlandsk formidler vil anses som avgiftsfritt eksportsalg, se merverdiavgiftsloven § 6-22.

Begrepet «formidler» må ikke forstås kun med utgangspunkt i privatrettslige regler. Proposisjonen gir anvisning på en helhetsvurdering hvor det blant annet skal legges vekt på om vedkommende forestår selve leveransen av den elektroniske tjenesten (eksempelvis overføring av filer) til sluttbruker, og om vedkommende oppkrever vederlaget for tjenesten. Typisk vil dette være kjente handelsportaler/markedsplasser på Internett, som ofte selger et bredt spekter av elektroniske tjenester (og varer) rettet mot forbrukere.

Bestemmelsen er nærmere omtalt i F 1. juli 2011