4-4.2 Beregningsgrunnlaget for merverdiavgift ved interessefellesskap

Etter første ledd kan beregningsgrunnlaget for merverdiavgift ikke settes lavere enn den alminnelige omsetningsverdi dersom det består et interessefellesskap mellom leverandør og mottaker av varer og tjenester, og dette må antas å føre til en annen fastsettelse av vederlaget enn om interessefellesskapet ikke hadde foreligget. Det er ikke tilstrekkelig å konstatere at det foreligger et interessefellesskap for å sette en eventuell avgiftsberegning til side. Det må i tillegg antas at interessefellesskapet har kunnet påvirke vederlaget som ble lagt til grunn ved avgiftsberegningen. Dersom det foreligger et interessefellesskap og det kan konstateres at vederlaget er satt lavere enn den alminnelige omsetningsverdi, må det kunne hevdes å foreligge en presumsjon for at vilkåret for å tilsidesette avgiftsberegningen er til stede. Det må i slike tilfeller påligge leverandøren å godtgjøre at det lave vederlaget skyldes andre forhold enn interessefellesskapet med mottakeren av ytelsene.

MotorkjøretøyVed interessefellesskap mellom bilforhandler og kjøper kan omsetningsverdien for det nye motorkjøretøyet ikke settes lavere enn til listepris med tillegg av fraktkostnader frem til forretningen og med fradrag for alminnelig rabatt ved omsetning av samme slags kjøretøy uten innbytte på tidspunktet for beregning av merverdiavgift, jf. FMVA § 4-4-1.

Enkeltsaker

Borgarting lagmannsretts dom 20. oktober 1997 (KMVA 3221)

Klagenemndas vedtak (dissens 3–2) ble opphevet. A hadde ført opp en forretningsgård for datterselskapet B. På grunnlag av at kostprisen ble høyere enn avtalt vederlag, antok avgiftsmyndighetene at interessefellesskap hadde bevirket at avtalt vederlag var satt lavere enn alminnelig omsetningsverdi. Saken gjaldt følgelig hva som var alminnelig omsetningsverdi for tilsvarende bygg i angjeldende periode. Lagmannsretten uttalte at det måtte gis et visst spillerom ved vurderingen av om avtalt vederlag lå under alminnelig omsetningsverdi. Det ble videre funnet sannsynliggjort at etterfølgende omstendigheter i en viss grad hadde ført til at bygget ble dyrere.

Oslo byretts dom 28. juni 1979

Et aksjeselskap drev hovedsakelig med oppføring av hus for hovedaksjonæren i selskapet på tomter som tilhørte ham selv. Byretten kom til at arbeidet var utført for hovedaksjonæren, ikke for selskapet. Avtalen mellom hovedaksjonæren og selskapet var så ensidig belastende for AS’et at bestemmelsen i tidligere lov § 19 annet ledd (nå § 4-4) måtte komme til anvendelse. Bl.a. var risikoen for salgene av husene veltet over på selskapet, mens aksjonæren var dekket for sine omkostninger og fortjeneste. Verdien av byggearbeidene kunne derfor fastsettes skjønnsmessig.

Skatteklagenemndas avgjørelse 26. april 2020 (SKNA1-2020-031)

Klager A inngikk kontrakt med selskap D om oppføring av to eneboliger. A eies 100 % av B, og B er daglig leder og styreleder i A. B eier indirekte D med 50 %, og er styreleder i D. Skattekontoret hevdet at boligene var utfakturert med lavere påslag enn hva som ville vært tilfellet ovenfor en uavhengig byggherre. Selskapets revisor opplyste under kontrollen at det i tilbudet/kontrakten var uteglemt byggesett for begge boligene på kr 780 000 inkludert merverdiavgift. B opplyste at feilen skyldtes en feil han hadde gjort i regnearket, og at selskapet var bundet av kontrakten. Skattekontoret la til grunn at underfaktureringen skyldtes interessefellesskap mellom kontraktspartene og etterberegnet utgående merverdiavgift. Klager avviste at det forelå kvalifisert interessefellesskap mellom partene da en ekstern aktør eide 50 % av byggherreselskapet. Sekretariatet fant under tvil at det ikke forelå interessefellesskap. Klagenemnda opphevet etterberegningen da det ikke forelå interessefellesskap mellom partene. Skattekontoret hadde ikke påvist en "faktisk innflytelse" over byggherreselskapet utover de formelle posisjoner.

KMVA 5235 av 15. oktober 2004

Saken gjaldt omsetning av serveringstjenester fra et aksjeselskap til medlemmer av en losje i forbindelse med losjemøter. Selskapet eies av losjen i tillegg til at medlemmer i losjen eier B-aksjer i selskapet. Aksjeselskapet omsetter også serveringstjenester i forbindelse med utleie til bryllup, andre selskaper, minnestunder, møter o.l. Oppnådd bruttofortjeneste ved salg til losjemøter er vesentlig lavere enn ved salg til eksterne kunder (selskaper o.l.).

Fylkesskattekontoret la til grunn at det forelå et interessefellesskap mellom aksjeselskapet og losjemedlemmene, og at selskapet således ikke hadde anledning til å omsette serveringstjenester til en lavere pris (og bruttofortjeneste) til losjemedlemmene enn til andre. Den alminnelige omsetningsverdi var etter fylkesskattekontorets oppfatning den pris selskapet oppkrevde ved omsetning til eksterne kunder. Skattedirektoratet la derimot til grunn at den overveiende del av selskapets virksomhet var knyttet til servering ved losjemøter (80 %) og at prisene til disse tilsvarte alminnelig omsetningsverdi. Det ble lagt vekt på bl.a. at serveringstjenesten («kelnertjenesten») var mer omfattende ved eksterne arrangementer enn ved losjemøter og at maten som ble servert ved losjemøter var enklere enn den som ble servert ved eksterne arrangementer. Klagenemnda opphevet i samsvar med Skattedirektoratets innstilling etterberegningen på dette punkt.

KMVA 5500 av 12. desember 2005

KostnadsfordelingEt selskap utførte økonomiske og administrative tjenester for tre datterselskaper. Driftskostnadene ble fordelt på de tre selskapene, og man hadde nullsiktemål mht. fortjeneste.

Klager mente at det ikke skjedde en omsetning fra klager til datterselskapene. Datterselskapene kjøpte ikke tjenester fra morselskapet, men pådro seg kostnader i fellesskap med morselskapet. Morselskapet hadde ikke mangel- eller resultatansvar overfor datterselskapene. Fylkesskattekontoret etterberegnet fordelte kostnader med et påslag på 10 % som et skjønnsmessig grunnlag for alminnelig omsetningsverdi på tjenestene. Fylkesskattekontoret viste i den forbindelse bl.a. til at det forelå et interessefellesskap og at ingen uavhengig part ville inngått en avtale som i beste fall medførte at driftsresultatet ble null. Etterberegningen ble enstemmig stadfestet av klagenemnda.

BFU 14/10 gjaldt tjenester levert på no cure, no pay-vilkår fra et selskap innen eiendomsutvikling. Ett av spørsmålene i saken var om merverdiavgiftsloven § 4-4 kom til anvendelse da selskapets kundemasse i ikke ubetydelig grad ville være konserninterne selskaper. Skattedirektoratet mente at dersom prissettingen kan dokumenteres å være uavhengig av om oppdragsgiver er et selskap i konsernet eller en ekstern oppdragsgiver, vil merverdiavgiftsloven § 4-4 ikke komme til anvendelse. Interessefellesskapet, som åpenbart er til stede mellom selskapene i konsernet, vil i så fall ikke kunne antas å føre til en annen fastsettelse av vederlaget enn om interessefellesskapet ikke hadde foreligget.

Skatteklagenemndas avgjørelse 16. juli 2018 (SKNA2-2018-083)

Spørsmålet i saken er hvilken påslagssats som reflekterer alminnelig omsetningsverdi på tjenester levert fra et konsernselskap til et annet ved viderefakturering fra ekstern underleverandør. Klager ble ikke hørt med at en påslagssats på 1 % som dekket de administrative kostnadene var tilstrekkelig. Nemnda la til grunn en påslagssats på 4 %. Ved valget av påslagssats ble det tatt utgangspunkt i selskapets Transfer Pricing Policy hvor det framgikk at en hovedmetode for prising innad i konsernet var kostpluss metoden basert på indirekte kostnader + 10 % margin eller 4 % på totalkostnader.