Av Hans Christian Holte, skattedirektør, Skatteetaten.

I innlegget fremsettes det blant annet noen påstander knyttet til enkeltsaker som ikke vil bli kommentert her.

Fordi skatteretten verken var, eller er, en del av EØS-avtalen, trodde de fleste i 1994 at norsk skatterett ikke ville bli berørt av EØS-avtalen. Dette var det ikke bare Skatteetaten som trodde, men det var en allmenn oppfatning. Utviklingen har imidlertid vist at norske skatteregler må utformes, fortolkes og praktiseres slik at de ikke forskjellsbehandler borgere og selskap innen EØS. EFTA-domstolens avgjørelse i Fokus Bank-saken fra 2004 satte et punktum for denne diskusjonen.

EØS-avtalen bygger på prinsippene om fri bevegelse av varer, kapital, arbeid og tjenester. EØS-strid påberopes hyppig i våre saker. Lojalitetsplikten vår innebærer at vi må foreta grundige vurderinger av hvilke rammer EØS-avtaler setter for norsk skatterett. Hvorvidt det foreligger en forskjellsbehandling av norske og utenlandske borgere/selskap i strid med EØS-retten, vil bero på en rekke vurderinger, der rettskildebildet ofte er svært omfangsrikt og uklart. Forskjellsbehandling innenfor EØS-området, vil bare kunne rettferdiggjøres dersom de EØS-rettslige prinsippene om legitimitet, egnethet og proporsjonalitet er oppfylt.

I tiden som har gått etter at EØS-avtalen trådte i kraft, har Skatteetatens bevissthet rundt disse problemstillingene økt i takt med utviklingen på området innenfor EU. I vårt arbeid med regelverksutvikling er EØS-vurderinger en integrert og viktig del av utredningene. Fremsettes det EØS-anførsler i en sak, sikrer interne prosedyrer at skattekontoret løfter disse til Skattedirektoratet. Direktoratet har god og løpende dialog med Finansdepartementet for nødvendig avklaring og håndtering av slike anførsler.

For å styrke og utvikle våre fagferdigheter, jobber Skatteetaten aktivt med kompetanseheving innenfor EØS-retten. Dette er nødvendig for at vi skal forvalte vårt samfunnsoppdrag i tråd med lover og traktater, og for å oppfylle borgenes forventning om en objektiv tilnærming der argumenter i skattepliktiges favør og disfavør vurderes.