Tilsvar til kronikk i Finansavisen: Av skattedirektør Hans Christian Holte.

Førsteamanuensis ved Handelshøyskolen BI Eivind Furuseth og Høyskolelektor Kiran Aziz reiser i Finansavisen lørdag 13. januar et interessant prinsipielt spørsmål knyttet til bruk av informasjon fra ulike lekkasjer. Er det legitimt at skattemyndigheter benytter seg av informasjon som er stjålet fra andre, som for eksempel fra et advokatselskap? Er det greit at Skatteetaten benytter stjålet informasjon fra lekkasjer som Paradise Papers med mål å avdekke skatteunndragelse?

Når det gjelder å betale tipsere for dokumenter de har stjålet, så har Skatteetaten besluttet at det gjør vi ikke. Det er en prinsipiell vurdering som ligger bak. Vi ønsker ikke å skape et marked for tipsere som tar seg betalt for ulovlig fremskaffet informasjon.

Skatteetaten mottar tips både anonymt og under fullt navn. Vi får inn tips både nasjonalt og internasjonalt og har etablert rutiner for håndtering av dette. I tillegg anvender Skatteetaten flere kilder for å avdekke skatteunndragelser, herunder informasjon som er offentlig tilgjengelig.

Når det gjelder lekkasjer, som for eksempel Paradise Papers, Swiss Leaks og Panama Papers, så har vi benyttet det datamaterialet som har vært gjort offentlig tilgjengelig. Dokumentene fra Panama Papers ble for eksempel gjort tilgjengelig gjennom databasen ICIJ (International Consortium of Investigative Journalists) publiserte. Skatteetaten har også benyttet informasjon som har blitt offentlig tilgjengelig gjennom pressen.

I tillegg har Skatteetaten gjennom ulike avtaler med skattemyndigheter i andre land mottatt informasjon fra slike lekkasjer. I så måte, kan det forekomme at Norge mottar informasjon og dokumenter som andre land har betalt for, selv om vi ikke tar initiativ om å få dette utlevert. Jeg mener det er vårt ansvar å bruke alle opplysninger vi har tilgang til, for å danne et bilde som er så riktig som mulig av den enkeltes skatteplikt, herunder risiko for unndragelse. Dette er særlig viktig når det gjelder bruk av såkalte skatteparadiser, der både forskning, samt internasjonale og nasjonale erfaringer viser at risikoen for skatteunndragelser er høy.

Når vi anvender informasjon fra slike lekkasjer er Skatteetaten oppmerksomme på betydningen opphavet til beviset kan ha i den senere bevisvurderingen. Dette kan være ett av mange forhold som kan ha betydning for bevisvurderingen og Skatteetaten er godt rustet til å håndtere dette.

I likhet med mange lands skatteadministrasjoner, har Skatteetaten gitt arbeidet mot internasjonale skatteunndragelser høy prioritet. Norge deltar i et eget nettverk i OECD med 37 land som heter JITSIC, Joint International Tax Force on Shared Intelligence and Collaboration, hvor vi deler opplysninger, identifiserer risiko og planlegger samordnet handling og felles tiltak. Dette gjøres i henhold til bilaterale og multilaterale avtaler, og gjennom etablerte kanaler for informasjonsutveksling. JITSIC landene står sammen for felles analyse og utvikling av arbeidsmetodikk. I kampen mot skatteunndragelse er internasjonalt samarbeid viktig og nødvendig, og i enkelte tilfeller avgjørende. De ulike lekkasjene de siste årene har ført til et enda tettere samarbeid.

Det er en stor utfordring å få kartlagt de faktiske forholdene i saker der skatteforhold strekker seg over landegrenser, særlig der det er lite transparens i hvem som er de reelle eiere av selskaper og konti eller motparter i transaksjoner. I saker hvor faktum er vanskelig tilgjengelig, mener jeg vi har et særskilt ansvar for å ta i bruk all informasjon vi har tilgjengelig for å fastsette et korrekt grunnlag og sikre riktig skatt, både for samfunnet og for tilliten til skattesystemet. Jeg vil også understreke at opplysninger vi mottar fra andre land behandles med strenge betingelser om konfidensialitet og vi forholder oss til avtalte begrensninger på hva de brukes til og hvem vi kan dele disse med.