Høyesterett har i dom av 23. juni 2000 behandlet spørsmål om tilleggsskatt i relasjon til Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen artikkel 6 nr. 1. Kopi av dommen følger vedlagt. Siden dommen har vært gjenstand for stor oppmerksomhet, har Skattedirektoratet allerede nå funnet grunn til å informere om Høyesteretts avgjørelse og om hvilke konsekvenser vi antar dommen får for fremtidige saker om tilleggsskatt. Det må også antas at det som følge av dommen vil bli fremmet anførsler om den europeiske menneskerettighetskonvensjonen i klager m v.

De problemstillinger dommen reiser for praktisering av reglene om tilleggsskatt, vil senere også bli gjennomgått i forbindelse med en forestående SK-melding om ulike problemstillinger knyttet til ligningsloven. Videre vil dagens tilleggsskattesystems forhold til den europeiske menneskerettighetskonvensjon bli behandlet av et utvalg som skal nedsettes av Finansdepartementet for å gjennomgå reglene om tilleggsskatt m v og komme med forslag til endringer i tilleggsskattesystemet.

Innledning

Saken gjaldt spørsmål om ileggelse av forhøyet tilleggsskatt med 60 prosent for forsettelig skatteunndragelse etter ligningsloven § 10-2 nr. 1 jf § 10-4 nr. 1, var skjedd i strid med Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (i det følgende kalt EMK). Nærmere bestemt om slik tilleggsskatt er å anse som straff etter EMK artikkel 6 nr. 1, og i så fall om bestemmelsen er krenket ved at ileggelsen ikke har skjedd innen rimelig tid. Saken reiste også spørsmål om konvensjonens sjuende tilleggsprotokoll artikkel 4 nr. 1, som forbyr at noen straffes på ny for samme lovbrudd, medførte at tilleggsskatt måtte bortfalle for det året skattyter var straffet for det samme forholdet.

Som gjennomgangen nedenfor vil vise, innebærer dommen at:

• Varsel om forhøyet tilleggsskatt anses som straffesiktelse etter EMK artikkel 6 nr. 1
• Sak om ileggelse av forhøyet tilleggsskatt etter ligningsloven § 10-2 nr. 1 jf § 10-4 nr. 1 annet punktum anses som en avgjørelse av en straffesiktelse etter EMK artikkel 6 nr. 1
• Dersom det foreligger en krenkelse av EMK artikkel 6 nr. 1, må ligningsmyndighetene vurdere om tilleggsskatt skal begrenses til de ordinære satsene for tilleggsskatt, eller bortfalle i sin helhet.
• Saker om forhøyet tilleggsskatt må prioriteres.
• Forbudet mot dobbelt straff medfører at sak om forhøyet tilleggsskatt bør søkes avgjort før saken avsluttes i domstolsapparatet.
• Når skattyter tidligere er straffet for samme forhold, bør det vurderes om ordinær tilleggsskatt er tilstrekkelig.

Konsekvenser for klagenbehandlingen m v

Anførsler i saker hvor skattyter har klagerett om at saksbehandlingen har tatt urimelig lang tid slik at EMK artikkel 6 nr. 1 er krenket, og/eller at det foreligger en krenkelse av forbudet mot dobbelt straff i EMK Protokoll 7 artikkel 4, behandles på vanlig måte ut fra de kriterier som det er gitt anvisning på nedenfor.

Når skattyter ikke har klagerett over ligningen for det aktuelle inntektsåret, må eventuelle anmodninger om endringer i tidligere avgjørelser om forhøyet tilleggsskatt under henvisning til EMK artikkel 6 nr. 1 og Protokoll 7 artikkel 4, vurderes på bakgrunn av reglene i ligningsloven § 9-5 nr. 7 jf. § 9-6. Etter Skattedirektoratets oppfatning vil Høyesteretts avgjørelse i ovennevnte dom ikke alene være tilstrekkelig grunnlag for å ta en sak opp til endring. Det må skje en samlet vurdering etter reglene i ligningsloven § 9-5 nr. 7. Det vises i denne forbindelse til Lignings-ABC 1999 stikkord "Endringssak - endring uten klage", under margstikkord punkt 3 "Vurdering av om endringssak bør tas opp". Fristen for å ta en sak opp til endring, vil i disse tilfellene reguleres av treårsfristen i ligningsloven § 9-6 nr. 2.

Kort sammendrag av dommen

Skattyter ble i august 1988 siktet for regnskapsovertredelser under særlig skjerpende omstendigheter og unndragelse av merverdiavgift i det selskapet han var eier og daglig leder. Skattyter satt varetektsfengslet frem til oktober samme år. Fylkesskattekontoret holdt samme høst bokettersyn i selskapet, og varslet deretter skattyter om endring av hans ligninger for inntektsårene 1985 til 1987, samt ileggelse av tilleggsskatt for forsettelig eller grov uaktsom skatteunndragelse. I januar 1991 ble han dømt til ubetinget fengsel i 1 år og 6 måneder for skatte-, avgifts- og regnskapsovertredelser samt personlige skatteunndragelse for inntektsårene 1985 og 1987. I august 1992 varslet ligningskontoret om endringer i skattyters ligninger for inntektsårene 1987 og 1988, samt at det var aktuelt å ilegge tilleggsskatt. Ved ligningsnemndas vedtak i november 1995 ble skattyter ilagt tilleggsskatt med 60 prosent. Overligningsnemnda fastholdt ligningen for inntektsåret 1987, mens inntekten for inntektsåret 1988 ble satt ned. Tilleggsskatten ble fastholdt uforandret. Årsaken til den lange behandlingstiden, var blant annet at saken ble feilarkivert i ett år og at det ikke skjedde noe i saken i perioden januar 1993 til januar 1995.

Sak om gyldigheten av ligningene ble reist i februar 1997. Herredsretten frifant staten, og lagmannsretten stadfestet herredsrettens dom den 4. januar 1999. Skattyter anket spørsmålet om tilleggsskatt inn for Høyesterett, som i plenum enstemmig kom til at tilleggsskatt for inntektsåret 1987 bortfalt. For inntektsåret 1988 ble tilleggsskatten redusert til 30 prosent. Skattyter fikk medhold i at EMK artikkel 6 nr. 1 om at straffesiktelse skal avgjøres innen rimelig tid, også gjelder ved ligningsmyndighetenes behandling av spørsmålet om ileggelse av forhøyet tilleggsskatt for forsettelig eller grov uaktsom skatteunndragelse. Det forelå krenkelse av EMK for begge inntektsårene fordi den forhøyde tilleggsskatten ikke var avgjort innen rimelig tid. Høyesterett la til grunn at tidsforløpet for ligningen for inntektsåret 1987 startet ved varselet av 13. juni 1989, og for inntektsåret 1988, ved varselet av 21. august 1992. En saksbehandlingstid på ca. 11 år for tilleggsskatten for inntektsåret 1987 og ca. 8 år for inntektsåret 1988 var urimelig lang.

Siden tilleggsskattespørsmålet for inntektsåret 1987 var falt bort som følge av at saken ikke var avgjort innen rimelig tid, tok ikke Høyesterett bestemt stilling til om forbudet mot dobbelt straff i EMK Protokoll 7 artikkel 4 var krenket fordi skattyter ble ilagt forhøyet tilleggsskatt etter at han var rettskraftig straffedømt for forsettelig skatteunndragelser for samme år.

Skattedirektoratets vurdering av dommens konsekvenser for ileggelse av tilleggsskatt

På sidene 13-20 i dommen fremgår Høyesteretts generelle synspunkter på domstolenes tolking og anvendelse av de konvensjoner som etter menneskerettsloven av 21. mai 1999 nr. 30 § 2 gjelder som norsk lov, samt Høyesteretts drøftelser av om artikkel 6 nr. 1 i EMK kommer til anvendelse ved ileggelse av forhøyet tilleggsskattesatser. Skattedirektoratet vil ikke komme nærmere inn på dette i det følgende, men viser til dommen på dette punkt.

1 Rekkevidden av EMK artikkel 6 nr. 1

Høyesterett legger i dommen til grunn at administrativ ileggelse av forhøyet tilleggsskatt for forsettlige eller grovt uaktsomme forhold er å anse som avgjørelse av en straffesiktelse, slik at EMK artikkel 6 nr. 1 kommer til anvendelse.

Den norske oversettelsen av Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen artikkel 6 nr. 1 lyder som følger:

"For å få avgjort sine borgerlige rettigheter og plikter eller en straffesiktelse mot seg, har enhver rett til en rettferdig og offentlig rettergang innen rimelig tid ved en uavhengig og upartisk domstol opprettet ved lov."

Skattedirektoratet forstår Høyesterett slik at ileggelse av 30 eller 15 prosent tilleggsskatt, neppe er å anse som straff, slik at EMK artikkel 6 nr. 1 ikke får anvendelse på ordinær tilleggsskatt. Høyesterett uttaler på side 20 fjerde avsnitt i dommen at "Partene har ikke gått nærmere inn på om EMK artikkel 6 nr. 1 får anvendelse ved ileggelse av 30 eller 15 prosent tilleggsskatt. Det kan være grunner som taler for at EMK artikkel 6 nr. 1 ikke får anvendelse for ordinær tilleggsskatt." I den videre drøftelsen vises det til at ordinær tilleggsskatt ilegges på tilnærmet objektivt grunnlag, og at den har andre formål enn straff, samt at det erstatningsrettslige element her er betydelig sterkere. Førstvoterende konkluderer med at "Flere av de momenter som etter min mening medfører at forhøyet tilleggsskatt er å anse som straff, gjør seg derfor ikke, eller i alle fall ikke i samme grad, gjeldende for den ordinære tilleggsskatt."

Det må på denne bakgrunn kunne legges til grunn at EMK artikkel 6 nr. 1 bare får anvendelse i saker hvor det er aktuelt å ilegge skattyter en tilleggsskatt med en sats på over 30 prosent, jf ligningsloven §§ 10-2 nr. 1 og 10-4 nr. 1 annet punktum.

Når forhøyet tilleggsskatt anses som straff i forhold til EMK artikkel 6 nr. 1, må saken avgjøres innen "rimelig tid". Når det gjelder spørsmålet om det får andre konsekvenser etter EMK artikkel 6 når tilleggsskatt anses som straff, f. eks. om forbudet mot selvinkriminering og uskyldspresumsjonen får betydning, uttaler førstvoterende at "Jeg finner imidlertid grunn til å nevne at selv om en sak om forhøyd tilleggsskatt er å anse som en straffesak i forhold til EMK artikkel 6, kan det ikke tas for gitt at alle regler konvensjonen oppstiller for straffesaker, uten videre vil få anvendelse". Høyesterett viser blant annet til at Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) i en tidligere sak om tilleggsskatt, av praktiske hensyn, gjorde modifikasjoner i det som ellers skulle følge av en streng anvendelse av EMK artikkel 6 nr. 1, og det uttales videre at "Jeg holder åpent om anvendelse av artikkel 6 også på enkelte andre punkter må tillempes de særlige forhold som gjør seg gjeldende ved utlikning av skatt på formue og inntekt."

Etter Skattedirektoratets oppfatning er det på denne bakgrunn ikke grunnlag for å hevde at det i saker om forhøyet tilleggsskatt følger andre konsekvenser av EMK artikkel 6, enn kravet om at saken må avgjøres innen rimelig tid.

2 Nærmere om hva det innebærer at EMK artikkel 6 nr. 1 får anvendelse på forhøyet tilleggsskatt

Når forhøyet tilleggsskatt anses som straff i forhold til EMK artikkel 6 nr. 1, må saken avgjøres "innen rimelig tid".

Dersom kravet til avgjørelse innen rimelig tid ikke er oppfylt, vil ileggelse av forhøyet tilleggsskatt være en krenkelse av EMK artikkel 6 nr. 1 første punktum. Dette medfører at skattyter har krav på et effektivt rettsmiddel etter EMK artikkel 13. I det følgende ses det først på når det foreligger en straffesiktelse med hensyn til forhøyet tilleggsskatt. Deretter om avgjørelsen av tilleggsskattespørsmålet foreligger innen rimelig tid og hvis ikke, hvilke konsekvenser det har for den ilagte tilleggsskatten.

2.1 Når foreligger det en straffesiktelse

Siden sak om forhøyet tilleggsskatt er å anse som en avgjørelse av en straffesiktelse, må det fastlegges fra hvilket tidspunkt en straffesiktelse må anses å foreligge, slik at kravet til at avgjørelsen skal foreligge innen rimelig tid overholdes. Fristen etter EMK artikkel 6 nr. 1 avslutter sitt løp når det foreligger en endelig avgjørelse av en domstol eller saken avsluttes på annen måte.

Ved vurderingen av fra hvilket tidspunkt en straffesiktelse må anses for å foreligge, legger Høyesterett til grunn at administrative undersøkelser av faktiske forhold kan finne sted uten å bli ansett som straffesiktelse etter artikkel 6 nr. 1. Dette gjelder selv om undersøkelsene retter seg mot en bestemt person. Det kreves således noe mer enn ordinære kontrolltiltak for at en straffesiktelse skal foreligge. Høyesterett kom til at straffesiktelse foreligger når ".....vedkommende myndighet underretter om at en administrativ reaksjon av strafferettslig karakter etter artikkel 6 kan være aktuelt for en nærmere angitt overtredelse som skattyteren anses for å ha begått." Et varsel etter ligningsloven § 10-2 nr. 5, kan etter Høyesteretts oppfatning anses som en straffesiktelse etter EMK artikkel 6 nr. 1, når det fremgår at det etter ligningsmyndighetenes foreløpige vurdering gjelder et forsettelig eller grovt uaktsomt forhold som det overveies å anvende forhøyet tilleggsskatt på.

I den foreliggende sak var det for inntektsåret 1988 kun varslet om at det kunne bli aktuelt å anvende tilleggsskatt etter reglene i ligningsloven §§ 10-2 jf. 10-4, men mulig anvendelse av forhøyet tilleggsskatt var ikke nevnt. Høyesterett kom til at varselet isolert sett ikke var så konkret at det innebar en straffesiktelse, men finner likevel at varselet må oppfattes som en straffesiktelse når det ses i sammenheng med at skattyter var domfelt for forsettlige skatteunndragelser foregående år. Varselet fremstår på denne bakgrunn som en oppfølging av de forhold han var domfelt for.

Ligningsloven § 10-2 nr. 5 regulerer at skattyter skal varsles med en passende frist for å uttale seg før tilleggsskatt fastsettes. Varslingsbestemmelsen er en saksbehandlingsregel som skal bidra til at saken er så godt opplyst som mulig før vedtak om tilleggsskatt fastsettes og ivareta skattyters rettssikkerhet. Bestemmelsen sier ikke noe om når varsel skal finne sted. Etter Skattedirektoratets oppfatning er det heller ikke mulig å si noe konkret om når varsel om forhøyet tilleggsskatt bør sendes. Dette må skje etter en konkret vurdering i den enkelte sak.

Siden det er nemndene som har avgjørelsesmyndighet i saker om tilleggsskatt, jf ligningsloven §§ 8-4 nr. 2 og 9-8 nr. 3, vil varsel om bruk av tilleggsskatt i dag ofte sendes skattyter sammen med varsel om endringer i underliggende skattesak, uten at det er klart om tilleggsskatt kommer til anvendelse og i tilfelle med hvilken sats. Høyesterett uttaler at straffesiktelse foreligger når ligningsmyndighetene underretter om at forhøyet tilleggsskatt kan være aktuelt for en nærmere angitt overtredelse som skattyteren anses for å ha begått. I dommen legges det likevel til grunn at et brev uten varsel om bruk at forhøyet tilleggsskatt, er å anse som en straffesiktelse når saken ses i sammenheng med domfellelse for skatteunndragelser slik at varselet kan oppfattes som en oppfølging av dette. Som følge av dette, bør ligningsmyndighetene være bevisst på at de faktiske forhold i det vesentligste er klarlagt på det tidspunktet varsel om tilleggsskatt sendes skattyter. Dette gjelder særlig i større kompliserte saker, hvor faktum er uoversiktlig, slik at det må antas at saksbehandlingstiden kan trekke ut. Videre bør en være bevisst hvordan en formulerer seg i brevvekslingen med skattyter når de faktiske forhold kartlegges.

Av hensyn til skattyter bør varsel sendes så snart det er klart at det vil være aktuelt å foreslå å anvende forhøyet tilleggsskatt på forholdet. Normalt vil det ikke være grunn til å avvente varsel der faktum er oversiktlig og skatteunndragelsen relativ klar. Når varsel bør sendes, må imidlertid ses i sammenheng med den tid ligningsmyndighetene trenger for å behandle saken. Når det er sendt varsel om at det kan bli aktuelt å anvende forhøyet tilleggsskatt, er det viktig at saken prioriteres.

2.2 Kravet til avgjørelse innen rimelig tid

Når et varsel om forhøyet tilleggsskatt er sendt skattyter, må avgjørelsen av tilleggskattesaken skje innen rimelig tid for at det ikke skal foreligge en krenkelse av EMK artikkel 6 nr. 1. Høyesterett oppstiller ikke noen klare kriterier for når en skal kunne anse en avgjørelse for å være fattet innen rimelig tid. Høyesterett uttaler imidlertid at "Når kravet om avgjørelse innen rimelig tid skal gis anvendelse på likningsmyndighetenes behandling av en sak om tilleggsskatt, må det tas hensyn til at avgjørelsen om tilleggsskatt er direkte knyttet til avgjørelsen av selve skattesaken. Dersom selve skattesaken er komplisert, må dette tilsi en viss rommelighet ved bedømmelsen av tidsforløpet også i forhold til tilleggsskatten."

I den konkrete saken var saksbehandlingstiden over 11 år for inntektsåret 1987, noe som åpenbart var for lang tid på grunn av ligningsmyndighetenes behandling av saken. For inntektsåret 1988 synes det særlig å ha blitt lagt vekt på at det ikke skjedde noe i saken på til sammen over 3 år, samtidig som saksforholdet i det vesentligste var klarlagt gjennom skriftsvekslingen med skattyter når varselet ble sendt i 1992, samt at saksforholdet ikke var uvanlig omfattende. (Tidsforløpet for domstolene teller med fordi saken etter EMK artikkel 6 nr. 1 ikke kan anses avsluttet før det foreligger endelig avgjørelse i saken.) Høyesterett kommer på denne bakgrunn til at også ca. 8 års saksbehandlingstid i dette tilfellet innebærer en krenkelse av EMK artikkel 6. Høyesterett uttaler videre at "Myndighetenes interne prioriteringer og en vanskelig arbeidssituasjon kan vanligvis ikke hindre at et tidsforløp som er urimelig langt i forhold til den private part, anses som en krenkelse av artikkel 6 nr.1."

Etter Skattedirektoratets oppfatning stiller ikke Høyesterett her strengere krav til saksbehandlingstiden enn hva som må følge av god forvaltningsskikk. Det er ikke uvanlig at skattesaker av en viss størrelse og kompleksitet tar flere år. At slike saker tar tid, tar også Høyesterett høyde for når det uttales at det i kompliserte skattesaker må innrømmes en viss romslighet med hensyn til tidsforløpet også for tilleggsskattens vedkommende. Er derimot sakens faktiske forhold kartlagt på tidspunktet for varselet, og saksforholdet for øvrig ikke er uvanlig omfattende, skal det derimot mindre til for at det foreligger en krenkelse av EMK artikkel 6 nr. 1, enn der sakens faktum er mer komplisert og uoversiktlig. Det er på denne bakgrunn viktig at behandlingen av slike saker følges opp og prioriteres, slik at tidsforløpet ikke kommer i strid med EMK artikkel 6. Det er i denne forbindelse verdt å merke seg at Høyesterett ikke tillegger interne prioriteringer i etaten og en eventuell vanskelig arbeidssituasjon vekt ved bedømmelsen av om saksbehandlingen har skjedd innen rimelig tid. Etter Skattedirektoratets vurdering vil en sak med normal fremdrift sett i sammenheng med hvor omfattende den er både med hensyn til faktum og jus, ikke være i strid med EMK artikkel 6. Dersom skattyter trenerer saken, kan dette ikke legges ligningsmyndigheten til last ved vurderingen av om tidsbruken er urimelig lang.

Ved anførsler i klager om at EMK artikkel 6 nr. 1 er krenket på grunn av urimelig lang saksbehandlingstid, må ligningsmyndighetene vurdere hvorvidt slik krenkelse foreligger basert på de momenter som fremgår ovenfor.

2.3 Effektivt rettsmiddel

Når det foreligger en urimelig lang saksbehandlingstid som innebærer en krenkelse av EMK artikkel 6 nr. 1, har skattyter krav på et effektivt rettsmiddel etter EMK artikkel 13. I den foreliggende sak finner Høyesterett at behandlingstiden for tilleggsskatten for inntektsåret 1987 på ca. 11 år, går så langt utover kravet til rimelig tid at den bør falle bort i sin helhet. Også for inntektsåret 1988 har behandlingstiden vært for lang, men hensett til grovheten av skattyters skatteunndragelse fant Høyesterett at en nedsettelse til en halvpart vil være en tilstrekkelig kompensasjon for skattyter.

Etter Skattedirektoratets oppfatning innebærer dette at ligningsmyndighetene på selvstendig grunnlag må vurdere om det kun skal ilegges ordinær tilleggsskatt eller om tilleggsskatt skal unnlates når EMK artikkel 6 nr. 1 må anses krenket ved bruk av forhøyet tilleggsskatt.

Hvorvidt tilleggsskatten bør reduseres til ordinær sats eller bortfalle, må bero på en konkret vurdering i den enkelte sak basert på de kriterier som fremgår av Høyesteretts avgjørelse med hensyn til tidsbruken og saksbehandlingen for øvrig.

Selv om Høyesterett for inntektsåret 1987 frafaller tilleggsskatten, står ikke dette etter Skattedirektoratets syn i strid med oppfatningen om at ordinær tilleggsskatt ikke anses som straff etter EMK artikkel 6. Slik Skattedirektoratet ser det, finner Høyesterett at bortfall av tilleggsskatten dette året er et effektiv rettsmiddel, uten at dette har sammenheng med den ordinære tilleggsskattens status med hensyn til straff.

3 Dobbelt straff

EMK artikkel 4 nr 1 har i den norske oversettelsen denne ordlyd:

"Ingen skal kunne bli stilt for retten eller straffet på ny i en straffesak under den samme stats domsmyndighet, for en straffbar handling som han allerede er blitt frikjent eller domfelt for i samsvar med loven og rettergangsordningen i straffesaker i denne stat."

Høyesterett legger til grunn at forbudet mot dobbelt straff i EMK Protokoll 7 artikkel 4, gjelder i tilfeller der den første saken er behandlet som straffesak etter intern rett. Bestemmelsen er ikke til hinder for at det for samme forhold først reageres med en administrativ fastsatt sanksjon av straffekarakter etter EMK artikkel 6, f. eks. forhøyet tilleggsskatt, og deretter reises ordinær straffesak.

Spørsmålet i saken gjaldt om forbudet mot dobbelt straff er til hinder for at ligningsmyndighetene ilegger tilleggsskatt, etter at det foreligger rettskraftig straffedom for samme forhold. Høyesterett kommer til at det kan reises spørsmål om rekkevidden av forbudet mot dobbelt straff. Det legges til grunn at det generelt vil være forbudt å ilegge en ny reaksjon ut fra en annen og strengere bedømmelse av saksforholdet enn det domstolen la til grunn i straffesaken, samt å ilegge en ytterligere reaksjon i anledning av det saksforholdet domstolen har bygd på. For den konkrete saks vedkommende uttales det "Dersom EMK Protokoll 7 artikkel 4 må forstås slik at den inneholder et absolutt forbud mot ileggelse av etterfølgende reaksjoner som må anses som straff etter artikkel 6 nr.1, vil rettskraftig dom i straffesak kunne stenge for senere ileggelse av forhøyd tilleggsskatt for samme straffbare handling. Et sammenliknbart saksforhold er imidlertid ikke avgjort av EMD til nå, og saken mot Malinge mot Frankrike viser at rettstilstanden kan være noe usikker. Ut fra dette finner jeg det ikke nødvendig å ta noe mer bestemt standpunkt til spørsmålet fordi jeg på annet grunnlag er kommet til at tilleggsskatten for 1987 må falle bort."

Det er således tvilsomt hvor langt forbudet rekker med hensyn til å ilegge forhøyet tilleggsskatt etter at det foreligger endelig frifinnelse eller fellende straffedom om samme forhold. Etter Skattedirektoratets oppfatning innebærer dette at ligningsmyndighetene må forsøke å få avgjort sak om forhøyet tilleggsskatt før dom i straffesaken foreligger.

I de tilfeller hvor det ikke er mulig å få avgjort saken om forhøyet tilleggsskatt før straffesaken avgjøres i domstolsapparatet, bør det, på grunn av den tvil Høyesterett gir uttrykk for, vurderes om forhøyet sats for tilleggsskatt bør ilegges. I slike tilfeller kan det isteden være tilstrekkelig med 30 prosent tilleggsskatt.

Vi ber fylkesskattekontorene om å gjøre ligningskontorene kjent med innholdet i dette brevet.

Med hilsen

Knut Henrik Larsen

avdelingsdirektør (fung.)

Avdeling person

 

Ellen B. Moi