Kommentar til Boston Consulting Group-dommen

Høyesterett avsa dom 11. mai 2010. Stille deltakere hadde mottatt utbetalinger fra et indre selskap, og spørsmålet var hvorvidt dette skyldtes deres arbeidsinnsats i selskapet og dermed skulle beskattes som personinntekt etter skatteloven § 12-2 bokstav f. Saken har klare likhetstrekk med Rt. 2009 s 105 (Enskilda-dommen). Høyesterett opprettholdt ligningen.

Skattedirektoratets kommentar:

Faktum i saken

Et internasjonalt konsulentselskap hadde virksomhet i Norge gjennom det indre selskapet The Boston Consulting Group IS. Hovedmannen i det indre selskapet var den norske avdelingen av et svensk datterselskap i konserngruppen. De tre stille deltakerne var valgt ut på grunn av sin særlig høye kompetanse og stilling og eide 65 % av selskapet. Hovedmannen eide 35 %. De tre partnerne hadde til sammen et kapitalansvar begrenset oppad til kr 19,5 milloner. Denne kapitalen var ikke innbetalt. Hovedmannen hadde et ubegrenset ansvar utad, og hadde reelt tilført vel kr 19, 5 milloner til selskapet, mens avtalt innskudd var på kr 10,5 milloner .

Hovedmannen leiet ut sine driftsmidler til det indre selskapet og stilte lokaler og ansatte til rådighet for selskapet. Partnerne skulle være full tids ansatte for selskapet og bare arbeide for dette. Selskapsavtalen gjaldt for to år av gangen og kunne sies opp med kort varsel. Etter fratredelse i stillingen kunne ikke overskudd på eierandelen kreves.

Virksomheten ga betydelige overskudd og ble delt ut etter eierandel. I de aktuelle inntektsårene 2003 og 2004, var avkastningen på den ikke innbetalte kapitalen henholdsvis 75 % og 191 % for partnerne.

Hjemler

Høyesterett tok utgangspunkt i skatteloven § 12-2 bokstav f for å vurdere om utdelingene helt eller delvis skulle klassifiseres som personinntekt. Retten viste til Enskilda-dommen og dens uttalelser om ligningsloven § 8-1 og skatteloven § 12-2 bokstav f, og fastholdt at det måtte foretas en reell vurdering av de samlede faktiske forhold. Det var ikke en forutsetning for å kunne omklassifisere at det var skjedd en skjevdeling av overskuddet.

Bevisbedømmelsen og subsumsjonen

Partene hadde sammenfallende interesse i at størst mulig andel av overskuddet skulle klassifiseres som inntekt fra virksomhet.

Avkastningen på ansvarskapitalen til de stille deltakerne var påfallende høy. Den risikokapital disse hadde bidratt med kunne ikke hatt nevneverdig betydning for overskuddet fra virksomheten. Det var hovedmannen som bidro med de øvrige innsatsfaktorene, og partnernes arbeidsinnsats måtte derfor anses å foranledige utbetalingene. Den eierandel de hadde var av midlertidig art og fullt og helt knyttet til deres arbeidsinnsats i selskapet. Det var også et poeng at de stille deltakerne hadde hatt negativ lønnsutvikling og ikke fikk utbetalt bonus på linje med de andre ansatte.

Fastsettelsen av arbeidsgodtgjørelsen

Det var riktig av nemnda å ta utgangspunkt i hva kapitalavkastningen ville vært for en utenforstående tredjemann med samme vilkår som deltakerne men uten arbeidsplikt. En sammenligning med gjennomsnittlig lønnsnivå var lite relevant for denne type nøkkelpersoner.

Skattedirektoratets avsluttende kommentarer

Saken er enda en bekreftelse på det som ble fastslått i Enskilda-dommen. Den skiller seg noe ut ved at ansvarskapitalen ikke var ubetydelig i forhold til selskapets kapitalbehov. Denne var imidlertid ikke innbetalt og hadde i hovedsak som funksjon å etablere eierposisjoner for partnerne med siktemål å oppnå gunstigst mulig beskatning. Saken gjelder inntektsår før skattereformen.