Ved overdragelse av aksjeselskap til uavhengig kjøper kom Høyesterett til at deler av vederlaget skulle klassifiseres som fordel vunnet ved arbeid. Høyesterett fant det bevist at det var en forutsetning mellom partene at utbetaling av et restvederlag på kr 7 millioner var rettslig betinget av at selgerne var ansatt i selskapet på de avtalte utbetalingstidspunktene. Videre var restvederlaget også betaling for en karensklausul som forbød selgerne å drive konkurrerende virksomhet i den avtalte ansettelsesperioden. Høyesterett kom til at hele restvederlaget skulle beskattes som arbeidsinntekt.

Faktum:

Selskapet Maritim Industry Services AS var eid av tre aksjonærer. Selskapet utfører ingeniørtjenester, fabrikasjon og installasjon offshore, og hadde i 1996 47 ansatte. Selskapet ble solgt til uavhengig kjøper for kr 12 millioner i 1998. Vederlaget skulle utbetales i tre trinn. Kr 5 millioner ble utbetalt i 1998 ved overdragelsen av aksjene. Restvederlaget på kr 7 millioner var det knyttet vilkår til i avtale mellom partene. Avtalen forpliktet selgerne til å fortsette sine ansettelsesforhold i selskapet i 3 år fra og med overdragelsesdato. Det var en forutsetning for utbetaling av restvederlaget at selgerne var ansatt i kjøperkonsernet ved utbetalingstidspunktene i 2000 (kr 3,5 millioner) og 2001 (kr 3,5 millioner). Videre inneholdt avtalen en karensklausul som forbød selgerne å drive konkurrerende virksomhet frem til siste utbetalingstidspunkt av restvederlaget 01.01.2001.

Overfor Høyesterett bestred selgerne at restvederlaget på kr 7 millioner var vederlag for arbeidsplikt og karensklausul. Det ble anført at avtalen inneholdt klausuler som ikke kunne tas på ordet. 

Videre ble det hevdet at en av de tre som påtok seg arbeidsplikt i selskapet ikke kunne tilordnes arbeidsinntekt siden det var hans eget aksjeselskap som var part i aksjeoverdragelsesavtalen.

Behandlingen i Høyesterett

Hjemmelsbruk:

Hjemmelen for omklassifisering er ligningsloven § 8-1. Ligningsmyndighetene avgjør hvilket faktisk forhold som skal legges til grunn for ligningen. Dette innebærer at man skal legge det mest sannsynlige faktum til grunn. Høyesterett har full kompetanse til å prøve både rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen for det aktuelle ligningsvedtaket.

Vurderingstema:

Høyesterett la til grunn at avgjørende for om salgsvederlaget skulle klassifiseres som kapitalinntekt eller arbeidsinntekt berodde på hva partene hadde avtalt. Høyesterett viste til tidligere rettspraksis som legger til grunn at utgangspunktet er at avtalens ordlyd må tillegges stor vekt. Kan det imidlertid påvises at kontraktspartene har hatt felles forståelse som avviker fra kontraktens ordlyd, må dette legges til grunn i rettsforholdet mellom dem.

Høyesterett gikk så inn på en konkret tolkning av avtalen og hva som reelt sett var forutsatt mellom partene. Etter en gjennomgang av dette la Høyesterett til grunn at arbeidsplikten og karensklausulen var reell. At selgerne mottok markedslønn etter aksjeoverdragelsen kunne ikke tillegges vekt fordi sammenhengen mellom vederlag og senere arbeid var brakt på det rene gjennom partenes avtalegrunnlag. Høyesterett la også til grunn at en betydelig del av restvederlaget var vederlag for karensklausulen.

En verdivurdering fremlagt fra selgersiden ble av Høyesterett ansett for å inneholde så mange svakheter at den ikke kunne underbygge påstanden om at selskapets markedsverdi var minst kr 12 millioner uavhengig av om selgerne fortsatte i selskapet.

Anførselen fra en av de som påtok seg arbeidsplikt, om at han ikke kunne tilordnes personinntekt da det var selskapet hans som var part i aksjeoverdragelsesavtalen, førte ikke frem i Høyesterett. Høyesterett la til grunn at arbeidsplikten og karensklausulen var en klar personlig forpliktelse som hans selskap ikke kunne forplikte ham overfor kjøperen.

Endringsadgangen:

Selgerne hevdet at endringsligning var avskåret fordi saken var tatt opp mer enn to år etter inntektsåret og skattyter hadde ikke gitt ”uriktige eller ufullstendige opplysninger”, jf. ligningsloven § 9-6.

Høyesterett la til grunn at vurderingstema er om skattyter har gitt alle de opplysninger man etter en objektiv vurdering finner at han burde ha gitt. Vilkårene er objektive i den forstand at subjektive unnskyldningsgrunner – i motsetning til ved tilleggsskatt – ikke er til hinder for endring til skade etter utløpet av toårsfristen. Opplysningen må gis, eller dokumentet legges fram, dersom den skatterettslige løsningen kan være uklar. Høyesterett finner det klart at selgerne skulle ha vedlagt aksjesalgsavtalen til selvangivelsen og konkluderer med at ligningsmyndighetene hadde endringsadgang.

Skattedirektoratets avsluttende kommentarer:

Dommen er i samsvar med skatteetatens anførsler overfor Høyesterett. Vurderingstema i lagmannsretten var uriktig. Skattedirektoratet vil presisere at markedslønn er uten særlig betydning når tilknytningen mellom vederlag og ansettelsesforhold følger direkte av avtalen. Dette må være tilstrekkelig til å si at fordelen er foranlediget av arbeid. Det forelå heller ikke omstendigheter for øvrig i saken som tilsa at partene ikke hadde ment det de hadde avtalt.

Til tross for at staten tapte saken i tingretten og lagmannsretten fant Høyesterett ikke saken tvilsom. Ankemotpartene må erstatte statens sakskostnader for samtlige instanser.