Lagmannsrettsdom av 6. oktober 2011 – Alcoa Norway ANS mot Staten v/Skatt Øst – Skattedirektoratets domskommentar

Innledning

Saken gjaldt hvilke saldogrupper som skulle anvendes ved avskrivning av driftsmidler knyttet til omfattende modernisering og utvidelse av aluminiumsverk i Mosjøen og på Lista. Saken gjaldt inntektsårene 2002-2008.

Selskapet la ved ligningen til grunn at de vesentligste av investeringene knyttet til aluminiumsverkene skulle avskrives på saldogruppe d. Overligningsnemnda kom i vedtak av 29. oktober 2007 til at investeringene skulle fordeles på saldogruppene d, g og h.

Selskapet reiste sak ved Oslo tingrett. Saken ble stilt i bero i påvente av rettskraftig dom i sak  vedrørende Hydro Aluminium, som gjaldt allokering av driftsmidler knyttet til selskapets  aluminiumsverk på Sunndalsøra. Borgarting lagmannsrett avsa dom i saken 23. april 2008, og anke til Høyesterett ble nektet fremmet ved ankeutvalgets beslutning av 26. september 2008.

Det var enighet mellom partene at problemstillingen i saken var sammenfallende med saken vedrørende Hydro Aluminium, som gjaldt lignende produksjonsanlegg.

Selskapet fremmet krav om befaring, og saken ble overført til Alstadhaug tingrett. Etter begjæring fra selskapet ble tingretten satt med fagkyndige meddommere. Tingretten kom til at ligningen skulle oppheves for så vidt gjaldt de omstridte driftsmidlene, og at de aktuelle driftsmidlene ved ny ligning skulle plasseres på saldogruppe d.

Dommen ble anket til lagmannsretten, som i dom av 6. oktober 2011 kom til at staten skulle frifinnes. Dommen ble anket til Høyesterett, men anken ble nektet fremmet ved beslutning av 17. februar 2012.

Lagmannsrettens dom

Lagmannsretten drøftet først spørsmålet om hva som skulle anses som ett driftsmiddel. Lagmannsretten var enig med staten i at vurderingen av hva som skal anses som ett driftsmiddel må foretas ut fra en bredere vurdering enn bare om det er funksjonell sammenheng mellom objektene. Lagmannsretten kunne ikke se at det var grunnlag for å anse alle driftsmidlene som er knyttet til fremstillingen av aluminium som ett driftsmiddel etter skatteloven, kun fordi de inngikk i en stor og sammensatt prosess frem mot det endelige resultatet aluminium.

Lagmannsrettens begrunnelse bygger i det vesentlige på overligningsnemndas uttalelser i Hydro Aluminium-saken. Nemnda la der til grunn at det sentrale kriterium er hva som funksjonelt og fysisk utgjør en enhet, og kom til at de enkelte komponentene i anlegget skulle anses som selvstendige driftsmidler. Selv om det var en funksjonell sammenheng mellom komponentene, hørte enkeltelementene isolert sett åpenbart hjemme i ulike avskrivningsgrupper. I tillegg hadde de ulike objektene ikke en ensartet funksjon, men ble benyttet i en hel rekke selvstendige og ulike prosesser.

Lagmannsretten drøftet deretter prinsippene for grensedragningen mellom saldogruppe d (maskiner) og saldogruppe h (anlegg). Også her sluttet lagmannsretten seg til overligningsnemndas uttalelser i Hydro Aluminium-saken. Etter lagmannsretten syn var driftsmiddelets fysiske beskaffenhet det sentrale kriterium for saldogruppeplasseringen. Lagmannsretten la til grunn at skillet mellom saldogruppe d og h som utgangspunkt bygger på skillet mellom løsøre og fast eiendom. Funksjonelle kriterier og betraktninger om levetid, kunne imidlertid få betydning ved tvil om den nærmere kategoriseringen.

I forhold til den konkrete vurderingen, kom lagmannsretten til at renseanlegg, oppredningsinstallasjon, råstofftilførselssystem, strømskinner og fundamenter til elektrolysecellene, skulle anses som selvstendige driftsmidler som skulle plasseres på saldogruppe h.

Selskapet hadde anført at fundamentene til elektrolysecellene måtte anses som ”bygningsmessig arbeid ved montering”, jf. sktl. § 14-41 tredje ledd annet punktum, og at de dermed skulle plasseres på saldogruppe d. Det var enighet om at selve elektrolysecellene skulle plasseres på saldogruppe d. Lagmannsretten kom imidlertid til at bestemmelsen ikke kom til anvendelse, da fundamentene bar hele betonggulvet, og ikke bare elektrolysecellene.

Lagmannsretten kom videre til at mottaks- og likeretteranlegget måtte anses som ett anlegg, som skulle plasseres på saldogruppe g. Selskapet hadde anført at uttrykket ”kraftforetak” i sktl. § 14-41 første ledd bokstav g, innebar at bestemmelsen kun var aktuell for elektroteknisk utrustning i kraftforetak. Lagmannsretten kom, i likhet med overligningsnemnda i Hydro Aluminium-saken, til at det avgjørende for plasseringen av driftsmiddelet i saldogruppe g var om driftsmiddelet var av den art som benyttes i kraftforetak.

Skattedirektoratets kommentar

Lagmannsrettens dom stadfester prinsippene for allokering av driftsmidler til saldogrupper som ble lagt til grunn i Hydro Aluminium-saken.

Allokering av driftsmidler til saldogrupper forutsetter at det først tas stilling til hva som skal anses som ett driftsmiddel. Ett og samme driftsmiddel kan bare plasseres i én saldogruppe. Spørsmålet beror på en konkret vurdering av hva som fysisk og funksjonelt utgjør en enhet. En funksjonell sammenheng vil ikke være tilstrekkelig for å si at samtlige komponenter skal anses som ett driftsmiddel. Det må ses hen til hvorvidt komponentene har en likeartet funksjon, og graden av fysisk tilknytning og integrering.

I forhold til grensedragningen mellom saldogruppe d og h skal dette som utgangspunkt avgjøres ut fra fysiske kriterier. Spørsmålet er om driftsmiddelet fysisk fremtrer som en enhet av en slik størrelse og karakter at det er mest naturlig å sammenligne dette med fast eiendom, herunder om det er en fast innretning som er forutsatt brukt der den er montert. At driftsmiddelet er fastmontert er imidlertid ikke avgjørende; et driftsmiddel kan anses som maskin selv om det er fastmontert.

Fra og med inntektsåret 2012 er det innført en forhøyet avskrivningssats på ti prosent for anlegg som må anses å ha en brukstid på ikke over 20 år fra det er nytt, jf. sktl. § 14-43 annet ledd. Bakgrunnen for lovendringen var de to rettssakene vedrørende Hydro Aluminiums og Alcoas aluminiumsverk, jf. 1LS (2011-2012) pkt. 17. Lovendringen vil få betydning for flere av de omstridte driftsmidlene. Det vises også til at det i sktl. § 14-41 første ledd bokstav h er inntatt en presisering om at hjelpe- og tilleggsinstallasjoner i industrianlegg mv., herunder renseanlegg, trykkluftanlegg, kjølesystem og lignende, skal regnes som anlegg.