Nærmere om SDC-dommen

Konkret gjaldt saken en datasentral som utførte tjenester for banker i form av blant annet betalingstransaksjoner og handel med verdipapirer. Da det oppstod tvil om disse tjenestenes avgiftsmessige status ble EU-domstolen stilt en rekke spørsmål om tolkningen av EFs sjette direktiv artikkel 13, punkt d, litra d, nr. 3, 4 og 5.

SDC anførte blant annet at det må være tilstrekkelig for å være omfattet av unntaket at den leverte ytelse utgjør en del av en finansiell tjeneste, hvor forskjellige virksomheter bidrar, og som sett under ett utgjør en finansiell tjeneste.

EU-domstolen bemerket at ordlyden i prinsippet ikke er til hinder for at en overføringstransaksjon kan bestå av flere forskjellige ytelser. I avsnitt 65 presiserte imidlertid domstolen at artikkel 13 skal tolkes innskrenkende. Det forhold at en komponent er nødvendig for å gjennomføre en unntatt transaksjon gir ikke holdepunkter for å anta at den ytelse som svarer til den pågjeldende komponent er unntatt.

Av domspremissene fremgår det at unntaket fra avgiftsplikt ikke er avhengig av at tjenesten utføres av en viss type foretak. Det er heller ikke betinget av at tjenesten utføres av en tjenestyter som har et rettsforhold med for eksempel en banks sluttkunde. Videre fremkom det at en finansiell tjeneste som har karakter av en transaksjon kan bli utført av ulike aktører som til sammen utgjør den "unntatte finansielle transaksjonen".

I avsnitt 66 uttaler EU-domstolen videre at det er en betingelse for å anse en ytelse som unntatt etter artikkel 13 B (d) nr. 3 og 5 at ytelsene sett under ett utgjør en særskilt helhet som oppfyller de spesifikke og vesentlige funksjoner for en unntatt transaksjon.

EU-domstolens avgjørelse slår dermed fast at tjenester fra underleverandører vil kunne være omfattet av unntaket for finansielle tjenester dersom de er særskilte, spesifikke og vesentlige for den finansielle tjenesten. For å utdype hva som ligger i dette, vises det til dommens avsnitt nr 66, tredje punktum:

"Der må sondres mellem den fritagne tjenesteydelse i direktivets forstand og den blotte levering af en faktisk eller teknisk tjenesteydelse, som for eksempel at et databehandlingssystem stilles til pengeinstituttets rådighed. I denne forbindelse må den nationale ret navnlig undersøge omfanget af datacentralens ansvar over for pengeinstitutterne, herunder spørgsmålet om, hvorvidt dette ansvar kun omfatter tekniske aspekter, eller om det også omfatter transaktionernes specifikke og væsentlige elementer."