Bakgrunn

Rauma Energi AS er et kraftselskap 100 % eid av Rauma kommune. I 2002 inngikk selskapet og kommunen en avtale om ansvarlig lån på NOK 60 mill. fra kommunen til selskapet. Kapitaltilførselen ble behandlet som et ansvarlig lån av selskapet og kommunen, både regnskaps- og skattemessig. Årlig rentekostnad for selskapet på det ansvarlige lånet var NOK 4,2 mill. Rentene ble krevd fradratt med hjemmel i skatteloven § 6-40. Renteinntekter er skattefrie for kommunen, jf. skatteloven § 2-30 første ledd bokstav c.

Skattekontoret vurderte kapitaltilførselen som egenkapital, og Rauma Energi AS' krav om rentefradrag for årene 2002 til 2008 ble ikke innrømmet. Klage på vedtak ble forkastet av Skatteklagenemnda, og det ble tatt ut stevning.

I tingrettsdom av 26. juni 2015 ble staten frifunnet. Lagmannsretten opphevet vedtaket i dom av 14. mars 2016.

Høyesteretts dom

Spørsmålet Høyesterett skulle ta stilling til var om Rauma Energi AS hadde krav på fradrag for renter etter skatteloven § 6-40. Avgjørende for spørsmålet var om kapitaltilførselen fra Rauma kommune til Rauma Energi AS skulle klassifiseres som egenkapital eller gjeld.

Høyesterett tok utgangspunkt i ordlyden i skatteloven § 6-40 og tilhørende forarbeider, men konstaterte at disse gav lite veiledning for hvor skillet går. I og med at det dreide seg om et såkalt hybrid finansinstrument, la Høyesterett til grunn at det måtte foretas en samlet vurdering av kapitalinnskuddets egenskaper der det avgjørende er om kapitaltilførselen har størst likhet med lån eller egenkapital. Veiledning for å trekke skillet fremgår av forarbeider til reglene om beskatning av fondsobligasjoner (Ot.prp nr. 1 2001-2002), herunder hvilke momenter som er sentrale i vurderingen. At det skal foretas en samlet vurdering av de vesentlige trekk ved forholdet fremgår også av Rt. 2001 s. 851 (Preferansekapital) og Rt. 1010 s. 790 (Telecomputing) (premiss 33 og 34).

Høyesterett gikk deretter gjennom de ulike momentene opp mot avtalen om ansvarlig lån mellom kommunen og selskapet.

Utgangspunktet for vurderingen er partenes formelle behandling av kapitalinnskuddet, herunder hva som er avtalt. Hva partene har kalt avtalen er likevel ikke avgjørende. Det er den privatrettslige realitet mellom partene som er avgjørende. (39)

Det meste sentrale kjennetegnet for gjeld er at låntaker har en alminnelig og ubetinget plikt til å betale tilbake, og vil være det viktigste momentet ved avgjørelsen av om en kapitaltilførsel skal anses som lån eller egenkapital. (41)

Avtalen mellom kommunen og selskapet sa ingenting om avdragsbetaling eller forfallstidspunkt. Det fremgikk uttrykkelig at kommunen verken kunne si opp låneavtalen, kreve lånet innfridd eller tilbakebetalt. Kommunen hadde dermed fraskrevet seg retten til å si opp lånet, og også gitt avkall på den alminnelige påkravsretten etter gjeldsbrevloven § 5 første ledd andre punktum.

At kommunen i kraft av sin eierposisjon, og som generalforsamling i Rauma Energi AS, kunne instruere styret om å si opp låneavtalen, ble av Høyesterett ikke ansett å være relevant. Selskap som står i interessefellesskap skal behandles som separate selskap, og samme rettsforhold skal klassifiseres skatterettslig likt uavhengig av eierforholdet mellom partene. (48)

På bakgrunn av dette slo Høyesterett fast at mangelen på avtale om en alminnelig og ubetinget tilbakebetalingsplikt med tyngde talte mot å klassifisere kapitaltilførselen som gjeld i skattelovens forstand. (50)

Høyesterett vurderte videre hvilken betydning det har om avtalen inneholder misligholdsbeføyelser. Avtalen inneholdt en klausul om morarente (forsinkelsesrente), men ikke ytterligere misligholdsbeføyelser. At det ikke var avtalt andre misligholdsbeføyelser enn morarente ble imidlertid ikke tillagt særlig vekt, da det ikke var noen tilbakebetalingsplikt. I en slik situasjon ville morarente gi de nødvendige sanksjoner. (55)

Neste moment vurdert av Høyesterett var hvorvidt kapitalen var rentebærende eller overskuddsavhengig. Avtalen sa ingenting om at renten skulle tilpasses selskapets økonomi. Renten fulgte av avtalen, og var ikke bundet av selskapets økonomi. Dette momentet trakk således i retning av at kapitaltilførselen var gjeld. (59)

Dersom kapitalen har tapsabsorberende evne under løpende drift, vil det lede i retning av at det er egenkapital. Avtalen gav ingen rett til å bruke innskuddet til dekning av løpende tap. Dette ble imidlertid ikke ansett å være et tungtveiende moment til støtte for at kapitaltilførselen var gjeld, ettersom manglende tilbakebetalingsplikt i praksis gav selskapet anledning til å bruke kapitalen fritt. (62)

Kapitalens prioritet ved insolvens og konkurs er ytterligere et relevant moment ved grensedragningen mellom egenkapital og gjeld. Kapitalinnskuddet i denne saken var et ansvarlig lån, og kommunen hadde akseptert å vike for øvrige kreditorer. Høyesterett la til grunn at  ansvarlig lån og den etterprioritet det innebærer ikke i seg selv kan føre til at lånet blir omklassifisert til egenkapital, men at slike tilskudd vil stå mer utsatt for å bli omklassifisert på annet grunnlag sammenlignet med lån uten slik etterprioritet. (65)

Det kan også være av betydning hvorvidt kapitalinnskudd gir kontroll – og styringsrett over låntaker.

Avtalen gav ikke kommunen noen økt organisatorisk innflytelse over selskapet, kommunen hadde allerede all innflytelse i selskapet. Høyesterett så likevel ikke at dette kunne tilsi at kapitaltilførselen var gjeld. (69)

Etter en samlet vurdering kom Høyesterett til at kapitaltilførselen skatterettslig måtte klassifiseres som egenkapital. Av størst betydning var at kommunen hadde frasagt seg retten til å kreve tilbakebetaling av kapitalen så lenge kommunen var eier. At de andre momentene trakk i ulik retning, kunne ikke veie opp for manglende tilbakebetalingsplikt. (71).

 

Skattedirektoratets kommentar

For å få fradrag for gjeldsrenter etter skatteloven § 6-40, er det avgjørende at rentene er knyttet til et gjeldsforhold. Høyesterett kom etter en fastlegging av avtalens reelle innhold til at kapitaltilførselen i foreliggende sak ikke hadde de sentrale kjennetegn for gjeld. Selskapets kostnader knyttet til det ansvarlige lånet kunne da følgelig ikke fradras som rentekostnad.

Høyesterett gir i dommen en bred gjennomgang av hvordan skillet mellom egenkapital og gjeld skal trekkes, herunder hvilke momenter som er relevante i vurderingen og hvor tungtveiende de ulike momenter er i forhold til hverandre. Høyesterett stadfester at det viktigste momentet i en slik vurdering er om det foreligger tilbakebetalingsplikt for debitor. Hvilke beføyelser den ene part kan iverksette overfor den annen part i kraft av sin eierposisjon, ble ikke ansett å være relevant.

Dommen bekrefter det syn Skatteetaten har lagt til grunn i praksis, og som allerede er inntatt i Skatte-ABC, for hvor grensen mellom egenkapital og gjeld går.

Skattedirektoratet anser ikke dommen å være begrenset til kapitaltilskudd der renteinntektene er skattefrie på långivers hånd. Domspremissene anses å ha generell betydning.