Saken gjelder XX fylkesskattekontors vedtak om etterberegning av utgående merverdiavgift, renter og tilleggsavgift. Selskapet er etterberegnet utgående merverdiavgift på tjenester omtalt som forvaltning service avtaler.

Fylkesskattekontoret fant at tjenestene ikke kunne anses som meglertjenester i forbindelse med omsetning av finansielle instrumenter og lignende, jf. mval § 5b første ledd nr. 4 bokstav e.

En samlet klagenemnd var enig i at tjenestene måtte ses som avgiftspliktig rådgivning og stadfestet etterberegningen. Med hensvisning til at rgelene for finansielle tjenester er kompliserte og at saken hadde voldt tvil, ble tilleggsavgiften likevel opphevet. 

Stikkord: Rådgivning  Finansielle tjenester  Formidling av finansielle tjenester  Fellesregistrering    Bransje: Fonds- og aksjemegling   Lov/forskrift: Mval § 5 b første ledd nr. 4  Mval § 13  Mval § 55 første ledd nr. 2  Mval § 73  

Dato for Skattedirektoratets innstilling: 27. mars 2007                             

KLAGENEMNDA FOR MERVERDIAVGIFT

Avgjørelse den 16. april 2007 i klagesak nr. 5821 vedrørende org. nr. xxx xxx xxx Investeringsservice. Skattedirektoratet har avgitt slik innstilling:

Klager, Investeringsservice (også benevnt som Selskapet eller klager), org. nr. xxx xxx xxx ble registrert i avgiftsmanntallet fra xx.xx.xx.

Selskapets bransje er registrert som fonds- og aksjemegling.

Bakgrunn for saken er et bokettersyn.

Fylkesskattekontoret fattet vedtak i saken den 18. september 2006.

Fylkesskattekontoret forlenget klagefristen til 20. oktober 2006.

Det er sendt inn klage på vedtaket den 20. oktober 2006.

Selskapet er representert ved advokat N-N. som har sendt inn klagen. Klagen anses rettidig. Selskapet har også kommentert innstillingen i brev av 18. desember 2006.

Vedtaket er påklaget i sin helhet og utgjør:

Det er ikke inngitt anmeldelse til påtalemyndigheten i saken.

Kopi av følgende dokumenter er vedlagt innstillingen:

Dok. nr. Dokument Dato 1 Bokettersynsrapport 17. mars 2006 2 Kommentarer fra selskapet 31. mars 2006 3 Varsel om etterberegning 5. mai 2006 4 Tilsvar fra klager  23. mai 2006 5 Vedtak 18. september 2006 6 Klage 20. oktober 2006 7 Oversendelse av innstilling 17. november 2006 8 Kommentarer til innstilling 18. desember 2006 9 9-1 9-2 9-3 9-4 9-5 9-6 9-7 9-8 9-9 9-10 9-11 Rettskilder Ot.prp. nr. 2 (2000-2001) side 122-125 Ot.prp. nr. 2 (2000-2001) side 194 Finansdepartementets høringsnotat 3 Finansdepartementets uttalelse Kredittilsynets rundskriv 7/2005 Avgiftshåndboken side 111 Avgiftshåndboken side 114 Avgiftshåndboken side 113-116 BFU 90/02 Svensk dom, 6056-2001 Svensk dom, 7900-1999  10 BFU 06/07 

Klagen gjelder

Klagen gjelder etterberegning av utgående merverdiavgift med tilhørende tilleggsavgift.

Fylkesskattekontorets vedtak og begrunnelse, herunder sakens faktum

Det vises til vedtakets punkt 1.1 og 1.3 om regelverket og tilsvar fra selskapet. Punktene tas ikke med

Vedtakets punkt 1.2 om faktum er inntatt i sin helhet, se følgende:

”1.2.1 – Faktum om selskapet Selskapet har i tilsvarets punkt 3 beskrevet selskapets historikk og tjenesteytelser:

”Selskapet startet sin virksomhet i 26. februar 1998, og ble registrert i Brønnøysund 16. mars 1998. Da selskapet startet var det opprinnelig planlagt at det skulle drive både med ordreformidling og markedsføring av finansielle instrumenter. De finansielle instrumentene selskapet formidlet skulle være fondsandeler og andre verdipapirer. Selskapet søkte derfor Kredittilsynet om konsesjon for markedsføring og ordreformidling. Dette ble innvilget i 1998. Imidlertid begynte selskapet aldri med konsesjonspliktig markedsføring av fondsandeler. Selskapet drev kun med ordreformidling. Ordreformidlingen refererer seg i første rekke til fondsandeler. Imidlertid formidles også enkelt aksjer i noen tilfeller. Både fondsandeler og aksjer er finansielle instrumenter. Vi vil derfor i det følgende benytte begrepet finansielle instrumenter om de verdipapirene som Selskapet formidler.

I 2003 hadde Kredittilsynet et stedlig tilsyn hos Selskapet, som ledet til en vurdering av omfanget av konsesjonsplikten for selskapets tjenesteytelser. Som følge av at selskapet ikke drev med konsesjonspliktig markedsføring opphørte konsesjonen for å yte markedsføringstjenester. Når det gjaldt konsesjonen for ordreformidlingen var det et spørsmål om selskapet var omfattet av fritak for konsesjonsplikt for investeringstjenester etter verdipapirhandelloven § 7-1. Kredittilsynet fant at selskapet ikke trengte konsesjon, selv om de yter investeringstjenester i form av ordreformidling. Kredittilsynets brev i denne sammenhengen ble oversendt som vedlegg til vårt forrige brev av 31. mars 2006.

Tjenestene som ble vurdert av Kredittilsynet i 2003 er de tjenestene som varslet fra fylkesskattekontoret omhandler.

3.2 Nærmere om tjenestene (Forvaltning service avtale)

Selskapet omsetter to typer tjenester. • Den ene kategorien er rådgivingstjenester som er avgiftspliktige og som behandles som sådan av selskapet. Rådgivingen kan igjen deles i to underkategorier, o rådgiving som gjelder investeringer og o rådgiving knyttet til pensjoner. • Den andre kategorien er det som selskapet benevner som Forvaltningsserviceavtalen tjenester.”

1.2.2 – Faktum om Forvaltningserviceavtalen Det ble opplyst i brev datert 14. oktober 2005 at selskapet betrakter alle tjenestene i Forvaltningsserviceavtalen som unntatt fra merverdiavgiftsloven. Videre ble det vedlagt et eksempel på en standard Forvaltningsserviceavtale.

Ved brev datert 28. oktober 2005 ble det oversendt kopi av fire inngåtte avtaler. På bakgrunn av de mottatte avtaler og selskapets brev datert 14. oktober 2005, legges det til grunn at disse er representative for øvrige inngåtte Forvaltningsserviceavtaler.

Rapportens vedlegg nr. 2 har inntatt avtalen inngått mellom XX kommune og selskapet, og det vises til avtalen i sin helhet i tillegg til avtalens vedlegg 1 og 2. De mest relevante delene er inntatt, det vises til avtalen punkt 2 og 3, hvor det fremgår følgende:

”2. FORMÅL Formålet med denne avtalen er å regulere oppdragsgivers og rådgivers ansvar og rettigheter i forbindelse med det rådgivningsmandat rådgiver er tildelt (ref. vedlegg 2 rådgivermandat).

3. RÅDGIVERS ANSVAR 3.1 Rådgiver skal gi råd ved utarbeidelse av investeringspolicy, herunder fordeling  av verdipapirporteføljen mellom aksjer, obligasjoner, pengemarked samt eventuell  internasjonal diversifisering m.v. En investeringspolicy vil normalt også omfatte  fastsetting av rammer og retningslinjer knyttet til forvaltning av  verdipapirporteføljen, herunder referanseindekser, frihetsgrader, durasjonsgrenser  m.v. Rådgiver skal dermed også gi råd ved halvårlig eller årlig revurdering av  investeringspolicy.

3.2 Rådgiver skal gi råd vedrørende verdipapirporteføljen i henhold til de rammer  og retningslinjer som følger av rådgivermandatet og investeringspolicyen

3.3. Rådgiver skal opptre etter beste skjønn for å ivareta oppdragsgivers interesser og i samsvar med god forretningsskikk, herunder overholde relevante lovregler for verdipapirforvaltning og markedspraksis for øvrig.

3.4 Rådgiver skal føre løpende portefølje- og posisjonskontroll av oppdragsgivers verdipapirportefølje. Krav til rapportering av posisjoner og avkastning fremgår av rådgivermandatet. Rådgiver plikter å kunne framvise på forespørsel oversikt over verdipapirporteføljens sammensetning og risikoposisjoner.

3.5 Rådgiver skal ivareta oppdragsgivers eierrettigheter knyttet til verdipapirporteføljen til beste for oppdragsgiver.

3.6 Rådgiver er ikke ansvarlig for brudd på denne avtalen som skyldes forhold på oppdragsgivers side..”

I vedlegg 1 til Forvaltningsserviceavtalen, som gjelder avtale om honorar, fremgår det blant annet:

”Honorar beregnes som et gjennomsnitt av markedsverdien ved begynnelsen og utgangen av hver måned og faktureres etterskuddsvis. Oppdragsgiver blir med utgangspunkt i en verdipapirportefølje på ca. NOK 224 millioner fakturert som følger:”

I vedlegg 2 til Forvaltningsserviceavtalen, som gjelder rådgivermandat, fremgår det blant annet:

”Rådgiver vil på vegne av oppdragsgiver stå for implementering av verdipapirporteføljen hos de valgte forvalterne. Rådgiver skal bistå oppdragsgiver med fysisk implementering og eventuelle endringer av verdipapirporteføljen hos de valgte forvalterne.

Rådgiver skal stå for konsolidert rapportering fra de valgte forvalterne. Rapportering fra rådgiver til oppdragsgiver skal skje etter hvert månedsskifte forutsatt at midlene er helt eller delvis investert.

Strategisk aktivaallokering (fastsettes senere) Rådgiver skal følge opp at oppdragsgivers verdipapirportefølje er innenfor de frihetsgrader, risikorammer og investeringsbegrensninger som er angitt i tabell nedenfor. Rådgiver skal ved behov gi råd om rebalansering av verdipapirporteføljen.

…….

Revurdering av investeringspolicy / strategisk aktivaallokering Rådgiver skal komme med forslag til revisjon av valgte investeringsstrategi /  strategisk aktivaallokering kvartalsvis eller halvårlig eller ved vesentlige  endringer som kan ha store konsekvenser for oppdragsgivers verdipapirportefølje.”

Selskapet har vedlagt et brev fra Kredittilsynet. I brevet blir virksomheten beskrevet slik:

”Det opplyses at virksomheten i dag kan deles i tre:

1.  Utarbeidelse og evaluering av investeringsstrategi for investorer. Med investeringsstrategi mener Selskapet den langsiktige fordelingen som en investor har mellom aktivaklasser og regioner. 2.  Forvalteranalyser og anbefalinger. Evaluering av både norske og    internasjonale forvaltere. Dette innebærer å se på de historiske resultatene   til forvalterne opp mot markedet, og med sammenlignbare forvaltere. I   tillegg til rent kvantitative resultater, vurderes også forvalters kvalitative   sider. Basert på kunders kriterier, finner så Selskapet de forvaltere og   verdipapirfond som passer til disse kriteriene. Foretaket driver ikke aktiv   markedsføring av verdipapirfond eller forvaltere, men gir     analyser/anbefalinger basert på kundenes kriterier. 3.  Avkastningsrapportering og bidragsanalyse. Selskapet utfører også avkastningsrapportering på kundenes finansielle portefølje, samt bidragsanalyse.

Det opplyses at Selskapet mottar og videreformidler kjøps- og salgsordre på vegne av kunden. Selskapet presiserer at det aldri handles på kundens vegne, ettersom alle transaksjoner skjer ved at kunden signerer og sender inn kjøps- eller salgsordre til Selskapet, som så registreres og videreformidles til fondsforvaltningsselskapet. Det opplyses også at Selskapet har nominee-kontoer hos enkelte utenlandske forvaltere, og at begrunnelsen for dette er å redusere kundenes kostnader.”

Fremlagte avtaler viser at kjøp eller salg av aksjer/andeler initieres av investor ved enkeltvis selvstendig fullmakt/ordre om dette.

Etter selskapet vurdering gir ikke bruken av begrepet rådgiver i de inngåtte avtaler et korrekt bilde av de tjenestene selskapet utfører.

Selskapet har beskrevet sin rolle som ”kundens mann”. Selskapet foretar ingen markedsføring av de enkelte fond eller fondsforvaltere. Valg av fond og forvaltere skjer på grunnlag av kundens investeringsstrategi som settes opp etter kundens ønske om risiko, avkastning, etc. Det opprettes en klientkonto hos selskapet, og selskapet overfører penger og tegningsblanketter til forvalterne i henhold til instruks fra kunden.

Selskapet har opplyst at selskapets aktivitet dekkes av konsernets felles ansvarsforsikring når det gjelder mulige konsekvenser av begåtte feil fra selskapet. Selskapet pådrar seg egen risiko ved utføring av de finansielle tjenester, eksempel er overføring av penger, bruk av fullmakter, etc.

I forbindelse med Forvaltningsserviceavtalen utfører selskapet flere oppgaver slik som ID og hvitvaskingskontroll, bistand med å fylle ut tegningsblanketter og formidling av disse mellom kunde og forvalter, transaksjonshåndtering (fysisk overføre penger mellom kunde og forvalter etter skriftlig instruks fra kunde) og månedlig avkastningsrapport.

Det vises til rapportens punkt 6.2. for ytterligere faktum, herunder et par figurer.”

Vedtakets punkt 1.4 om fylkesskattekontorets begrunnelse er inntatt i sin helhet, se følgende:

”1.4 – Fylkesskattekontorets vurdering Spørsmålet er om selskapets tjenester vedrørende Forvaltningsserviceavtalen er unntatt fra avgiftsplikt etter merverdiavgiftsloven § 5 b første ledd nr. 4. Omfattes ikke tjenestene av unntaket, har selskapet feilaktig unnlatt å beregne merverdiavgift av omsetningen, jf. merverdiavgiftsloven § 13.

Selskapet har selv avvist spørsmålet om selskapet yter aktiv/reell kapitalforvaltning. I tillegg legger fylkesskattekontoret til grunn at selskapet heller ikke anses å ha kjøpt eller solgt verdipapirfond.

Fylkesskattekontoret vil først gå inn på ovennevnte lovbestemmelse om finansielle tjenester, og se den i forhold til verdipapirhandelloven (heretter vphl) § 1-2 første ledd om investeringstjenester. Deretter vil fylkesskattekontoret se på begrepet meglingstjeneste på et mer generelt grunnlag før selskapets konkrete anførsler blir drøftet og avgiftsplikten vurdert.

Spørsmålet om selskapet yter investeringstjenester i henhold til vphl § 1-2 første ledd avgjøres av Kredittilsynet. På bakgrunn av innsendt brev av 4. mars 2003 kan det tyde på at selskapet driver virksomhet som faller innenfor bestemmelsen siden brevet omtaler unntaket for konsesjon og ikke hovedvilkåret om tjenesten. Fra brevet fremgår det at unntaket for konsesjon er betinget av at selskapet ikke kan ha oppgjørsfunksjon, kun formidle omsettelige verdipapirer og fondsandeler og kun formidle ordre til verdipapirforetak og forvaltningsselskap for fond.

Lovens ordlyd i merverdiavgiftsloven § 5 b første ledd nr. 4 er inntatt i punkt 1.1. Begrepet finansielle tjenester har ingen definisjon, men bestemmelsen gir eksempler på hva som skal inngå i begrepet, uten at eksempelfiseringen anses uttømmende.

Selskapet viser til uttalelse i Ot.prp. nr. 2 (2000-2001) side 123 nederst på høyre spalte:

“Megling ved salg av finansielle instrumenter, i verdipapirhandelloven §1-2 benevnt som investeringstjenester, er blant annet mottak og formidling av ordre på vegne av investor i forbindelse med for eksempel aksjer, opsjoner og terminer. Videre omfattes såkalt aktiv forvaltning, hvor megler har fullmakt til å foreta handler på vegne av investor uten dennes fullmakt i det enkelte tilfellet”.

Fylkesskattekontoret er enig med selskapet om at aksjemegling er en tjeneste som er unntatt avgiftsplikt. Vurderingen av Forvaltningsserviceavtalen kommer fylkesskattekontoret tilbake til nedenfor.

I Ot.prp. nr. 2 (2000-2001) side 124 annen spalte annet avsnitt fremgår:

”For verdipapirforetak vil slik avgrensning i stor utstrekning innebære at de tjenestene verdipapirhandelloven § 8-1 omtaler som tilknyttede tjenester, vil bli omfattet av avgiftsplikten, mens de tjenestene som er definert som investeringstjenester i samme lovs § 1-2 blir omfattet av unntaket.”

Fylkesskattekontoret oppfatter ovennevnte avsnitt som en oppsummering for verdipapirforetak, jf. verdipapirhandelloven (heretter vphl) § 1-3 første ledd, hvor vphl § 8-1 er ”hovedregelen” for tilknyttede tjenester som medfører avgiftsplikt og hvor vphl § 1-2 er ”hovedregelen” for investeringstjenester som medfører et unntak fra avgiftsplikten. At uttalelsen må tolkes som en ”hovedregel med unntak” kommer best frem i vphl § 1-2 første ledd nr. 5. Fylkesskattekontoret vil belyse dette med et eksempel.

Et foretak som kun driver med markedsføring av finansielle instrumenter vil bli omfattet av investeringstjenester i vphl § 1-2 første ledd. Kun omsetning av markedsføringstjenester var avgiftspliktig før avgiftsreformen. Det fremgår av Ot. prp. nr. 2 side 125 første spalte første avsnitt at avgiftspliktige tjenester før reformen ikke omfattes av unntak etter reformen. Det vil si at markedsføring av verdipapirforetak etter reformen ikke skulle endre avgiftsstatus til en unntatt tjeneste. Foretaket vil etter reformen også omsette en avgiftspliktig tjeneste, samtidig som den vil bli betegnet som investeringstjeneste i vphl § 1-2.

Etter fylkesskattekontorets oppfatning kan det derfor ikke settes likhetstegn mellom en investeringstjeneste etter vphl § 1-2 første ledd og en finansiell tjeneste etter merverdiavgiftsloven § 5 b første ledd nr. 4.

Det er på denne bakgrunn at fylkesskattekontoret oppfatter lovbestemmelsen om finansielle tjenester og forarbeidene slik at de aller fleste aktører som leverer investeringstjenester etter vphl § 1-2 første ledd nr. 1 vil yte avgiftsfrie tjenester ved formidling av en ordre med finansielle instrumenter. Lovgiver har i Ot.prp. nr. 2 side 124 uttalt ”i stor utstrekning”. Med dette har lovgiver sannsynligvis holdt det åpent for at aktører kan være omfattet av forannevnte bestemmelse og allikevel ikke bli omfattet av unntaket for finansielle tjenester. Fylkesskattekontoret er heller ikke kjent med at utenlandsk avgiftsrett er betinget av vurderinger fra verdipapirhandelsrett. Det er fylkesskattekontorets oppfatning at det er en forskjell i rekkevidden mellom ordet ”formidling” i vphl § 1-2 første ledd nr. 1 og ”meglingstjeneste” i merverdiavgiftsloven § 5 b første ledd nr. 4 bokstav e, hvor sistnevnte ord sannsynligvis har en snevrere rekkevidde i merverdiavgiftslovens forstand enn i vphl.

En oppsummering av ovennevnte viser at klassifisering av en tjeneste i henhold til vphl ikke er avgjørende for avgiftsplikten. Siden fylkesskattekontoret legger til grunn at Kredittilsynet har vurdert at selskapet yter en investeringstjeneste i henhold til vphl, men at den ikke automatisk blir en unntatt finansiell tjeneste i forhold til merverdiavgiften, må fylkesskattekontoret vurdere innholdet i Forvaltningsserviceavtalen. Det er hva selskapet yter overfor sine kunder som er avgjørende. I den sammenheng kan det nevnes at begreper, som for eksempel rådgivning, har mindre betydning, det er realitetene som er avgjørende for vurderingen. I tilknytningen til vurderingen av Forvaltningsserviceavtalen, finner fylkesskattekontoret det hensiktsmessig først å vise til uttalelser fra norsk, dansk og svensk rett.

Under punkt 1.1 ovenfor er det inntatt Finansdepartementets uttalelse om formidling. Uttalelsen sier lite om innholdet i en formidlingstjeneste.

Det fremgår av avgiftshåndboken, 4. utgave 2006, på side 114 fra tredje avsnitt:

”Formidling må avgrenses mot rådgivning, markedsføring og annen avgiftspliktig medvirkning. Utenfor unntaket faller derfor tjenester fra såkalte «ratingbyråer» og andre som yter investeringsrådgivning på selvstendig grunnlag uten sammenheng med konkrete finansielle tjenester. Formidling uten forbindelse med en avgiftsfri finansiell tjeneste kan omfattes av meglingsbegrepet, men er altså avgiftspliktig. Det gjelder for eksempel eiendomsmegling.

Meglingsbegrepet må videre avgrenses mot tjenesteytelser av teknisk, administrativ eller forvaltningsmessig karakter. Når det gjelder meglingstjenester i forbindelse med omsetning av verdipapirer er rekkevidden av unntaket nærmere presisert blant annet gjennom EF-domstolens avgjørelse av 13. desember 2001 (sak nr. C-235-00).

Saken gjaldt CSC Financial Services Ltd., som på vegne av et finanskonsern skulle ivareta all kundekontakt i forbindelse med salg av andeler i et investeringsfond. Tjenesten omfattet kontakt med publikum frem til gjennomføringen av salget, ved blant annet å gi potensielle investorer alle nødvendige opplysninger og behandling av bestilling/avvikling av andeler. Formalitetene i forbindelse med utstedelsen og overføringen av andelene ble imidlertid utført av et annet selskap.”

Fylkesskattekontoret anser at ovennevnte sak, CSC, har et faktum som er forskjellig fra denne saken. Blant annet gjelder det kontakten mellom partene. Fylkesskattekontoret finner at begrunnelsen for avgiftsplikt i CSC saken i mindre grad har relevans for denne saken.

Det fremgår av avgiftshåndboken, 4. utgave 2006, på side 111 fra tredje avsnitt:

”Unntaket for omsetning og megling av finansielle instrumenter mv. må avgrenses mot rene rådgivningstjenester, for eksempel generell rådgivning omkring selskaps- eller markedsforhold. BFU 90/02 gjaldt et selskap som driver aktiv forvaltning og som har kunder som investerer i utlandet. Når selskapets kunder skal investere i utlandet, benytter selskapet tjenester fra et foretak hjemmehørende i utlandet. Det utenlandske foretaket identifiserer investeringsobjekter og gir råd om investeringer og porteføljer til selskapet. Det utenlandske foretaket har imidlertid ikke fullmakt til å handle på eget initiativ, og det må gis særskilt bekreftelse til det utenlandske foretaket om ordregjennomførelse. Det utenlandske foretaket iverksetter ordren gjennom en ordre til megler. Etter Skattedirektoratets syn yter det utenlandske selskapet rådgivningstjenester til det norske selskapet. Dette er tjenester som faller utenfor unntaket for finansielle tjenester, og som må avgiftsberegnes ved innførsel, jf. forskrift nr. 121.”

I ovennevnte BFU 90/02 er problemstillingen om et norsk foretak skal beregne snudd avregning på en fjernlevert tjeneste fra et utenlandsk foretak. Spørsmålet er om det utenlandske foretaket yter en finansiell tjeneste eller en avgiftspliktig tjeneste. Det utenlandske foretaket gir skriftlig rådgivning om mulige investeringer uten å ha en generell fullmakt til å handle, men får særskilt fullmakt for hver handel. Det utenlandske foretaket iverksetter handelen gjennom en ordre til megler. Skattedirektoratet legger til grunn at det utenlandske foretaket yter en avgiftspliktig tjeneste. Selv om faktum er noe annerledes i forhåndsuttalelsen enn i denne saken, finner fylkesskattekontoret at forhåndsuttalelsen er et eksempel på at en ordre om å handle finansielle instrumenter kan gå gjennom et foretak uten at foretaket selv blir vurdert som en megler eller formidler av finansielle tjenester. Resultatet blir at foretaket yter en avgiftspliktig tjeneste.

I den danske avgiftshåndboken, 2006-3 punkt D 11.11.3 om formidling, fremgår det blant annet:

”Formidlingsvirksomhed har således til formål at træffe de nødvendige foranstaltninger for, at de to parter indgår en kontrakt, uden at formidleren har en selvstændig interesse i kontraktens indhold, jf. præmis 39.

Det er derimod ikke tale om formidling, når en af kontraktparterne overlader det til en underleverandør at udføre en del af de faktiske transaktioner i forbindelse med kontrakten, herunder at give oplysninger til den anden part, at modtage og behandle bestillinger på tegning af de værdipapirer, kontrakten angår, jf. præmis 40. I så fall indtager underleverandøren samme position som sælgeren af det finansielle produkt. Den pågældende er dermed ikke en mellommand.”

Det er fylkesskattekontorets oppfatning at dansk rett retter fokus på arbeid som er medvirkende til at kontrakt inngås. For at arbeidet skal klassifiseres som formidling må arbeidet være nødvendig. Fylkesskattekontoret forstår ovennevnte uttalelse slik at forarbeid til en avtaleinngåelse ikke anses som formidling hvis det som utføres ikke er nødvendig for avtalen. I den sammenheng vil fylkesskattekontoret vise til begrepene rådgivning, informasjon og markedsføring. Etter fylkesskattekontorets oppfatning vil innholdet i begrepene isolert sett sjelden være et nødvendig arbeid for at en kontrakt inngås.

I den svenske avgiftshåndboken, 2006 del 2 om finansielle tjenester, er det vist til to dommer på side 995 vedrørende formidling av kjøps- og salgsordrer. Begge dommene er datert 18. november 2003, den ene med nr. 6056-2001 og den andre med nr. 7900-1999.

I sak nr. 6056-2001 fremgår det at foretak A har kunder som ønsker aksjehandel. Foretak A har i oppdrag å se til at aksjehandel kommer i stand og tar derfor opp ordre fra kundene. Foretak A velger hvor og hvem som skal utføre aksjemeglingen. Oppdraget gis deretter til en aksjemegler som foretak A velger. Aksjemegleren medvirker således i transaksjonskjeden som den som utfører aksjehandelen. Det uttales i dommen at ansvaret foretak A påtar seg i normaltilfelle ikke påvirker kjøperen eller selgerens rettigheter eller plikter vedrørende aksjene. Videre uttales det at foretak A tar i mot og viderebringer kundenes kjøps- og salgsordre, men foretak A deltar ikke i transaksjonen eller forhandlingen vedrørende aksjehandelen. Selv om foretak A har en viss kredittrisiko, kan ikke foretak As tjenester betegnes som formidling av verdipapir.

I sak nr. 7900-1999 fremgår det at foretak Bs virksomhet har vært for kunders regning å forestå handel og forvaltning av verdipapirer. Siden foretak B mangler konsesjon for å handle med verdipapirer som kommisjonær, har kundenes kjøp og salg av verdipapirer blitt håndtert av ulike aksjemeglere. Foretak Bs formidling av kunder til aksjemeglerne har blitt regulert i avtaler der foretak B har krav på 50 % av courtagen aksjemegleren oppkrever fra kunden. Det uttales i dommen at foretak B ikke har stilling som fullmektig. Kjøpernes og selgernes rettigheter og plikter vedrørende de finansielle instrumentene påvirkes ikke av foretak Bs virksomhet ettersom rettighetene og pliktene i normaltilfellene først oppstår ved inngåelse av avtale om kjøp eller salg. Foretak Bs tjenester kan derfor ikke anses som formidling av verdipapirer.

Svensk rett viser at et foretak kan ha oppgave med å formidle kontakt mellom kunde og aksjemegler uten at foretaket selv blir vurdert som en formidler av verdipapir.

En oppsummering av ovennevnte viser at et foretak kan ha oppgaver i forbindelse med at en kontrakt inngås uten at foretaket blir vurdert som en formidler av finansielle tjenester. Det fremgår både av norsk og svensk avgiftsrett. Fylkesskattekontoret viser til den danske uttalelsen ovenfor. Selv om det ikke er uttalt i norsk avgiftsrett at en meglertjeneste må inneholde arbeid som er nødvendig for at en finansiell handel blir inngått, mener fylkesskattekontoret at den danske uttalelsen sannsynligvis ikke er i strid med norsk avgiftsrett.

Det fylkesskattekontoret oppfatter som kjernen i en meglertjeneste er at et verdipapirforetak selv inngår en handel som mellommann om kjøp og salg av verdipapirer. I den sammenheng vises det til at megleren kjøper og selger andeler i verdipapirfond i eget navn, jf. vphl § 11-1. Arbeidet som megleren utfører kan karakteriseres som nødvendig for at den finansielle handelen er kommet i stand.

Fylkesskattekontoret viser til de forskjellige oppgavene selskapet utfører overfor sine kunder og fondsforvaltere. Oppgavene rundt analyser og rådgivning er etter fylkesskattekontorets oppfatning viktige elementer i hva selskapet utfører, elementer som enkeltvis ikke er noen meglingstjeneste.

Det vises til selskapets anførsel om ansvar, honorar og fullmakt.

Det er ingen tvil om at selskapet yter en tjeneste til sine kunder. At selskapet har ansvar for tjenesten, vil være naturlig for alle som leverer tjenester, men vil etter fylkesskattekontorets oppfatning ikke være avgjørende for at tjenesten skal klassifiseres som en meglertjeneste eller ikke.

Fylkesskattekontoret er uenig med selskapet om at honoraret er et moment som taler for at selskapet yter en meglingstjeneste. Honorar for megling blir vanligvis beregnet som en del av kjøpe- eller salgssummen ved en transaksjon. I denne saken mottar selskapet et honorar basert på hele porteføljen, uavhengig av hvor mange transaksjoner som gjennomføres og hvilke beløp transaksjonen gjelder.

Uten at det har betydning for denne saken, legger fylkesskattekontoret til grunn at det hadde  vært få holdepunkter for å knytte selskapet til en formidlingstjeneste uten at handelsoppdraget hadde blitt gitt gjennom selskapet.

Fylkesskattekontoret peker på at det er fondsmegleren som megler avtalen om handel. Selskapet mottar en fullmakt/beslutning fra investor i hvert enkelt tilfelle. Fylkesskattekontoret kan ikke se at fullmakten er utslagsgivende for om tjenesten skal kategoriseres som megling eller som avgiftspliktig rådgivningstjeneste mv.

Slik fylkesskattekontoret har forstått saken, har selskapet gjort avtaler med fondsforvaltere om at selskapet kan komme med kunder til fondsforvalterne. Kundene vil kjøpe og selge verdipapirfond gjennom fondsforvalterne. Avtalene med fondsforvalterne regulerer blant annet prising av fondsforvalternes tjenester og hva selskapet mottar for kundetilførselen. Selskapet har skaffet seg kunder som ønsker å investere i verdipapirfond. Selskapet mottar betaling fra kundene for en andel av hele verdipapirporteføljen. Overfor kundene skal selskapet utforme en investeringsstrategi, gi råd om verdipapirporteføljen og videresende ordre om handel til fondsforvalterne. Det er kunden som bestemmer om en handel skal foretas. Det er fondsforvalter som megler handel med andeler i verdipapirfond.   Fylkesskattekontoret legger til grunn at selskapet har som hovedoppgave å utarbeide og følge opp en investeringsstrategi for kunden. Selskapet gir kunden anbefalinger, det er kunden som bestemmer kjøp og salg. Fylkesskattekontoret finner etter en helhetsvurdering at selskapets tjeneste i henhold til Forvaltningsserviceavtalen ikke kan anses å omfatte en avgiftsfri formidlingstjeneste. Tjenesten blir dermed vurdert som avgiftspliktig, og selskapet må etterberegnes utgående merverdiavgift.

Selskapet har i e-post datert 1. mars 2006 oppgitt følgende omsetning relatert til Forvaltningsserviceavtalene:

År   Forvaltningsserviceavtalen honorar 2002     5 293 699 2003     6 166 949 2004   10 041 918 2005   15 315 524 Sum   36 818 090

I tråd med praksis vil ovennevnte beløp anses å inneholde merverdiavgift, merverdiavgiften må derfor trekkes ut av beløpene:

kr   5 293 699 : 1,24 x 0,24 = kr 1 024 587 kr   6 166 949 : 1,24 x 0,24 = kr 1 193 603 kr 10 041 918 : 1,24 x 0,24 = kr 1 943 597 kr 15 315 524 : 1,25 x 0,25 = kr 3 063 105

Klagers anførsler Utvalgte deler av klagen inntas i sin helhet. Ellers vises det til punkter, eventuelt til en kort omtale av punkter.

Det vises til klagers innledning, jf. punkt 1.

Det vises til klagers omtale av det rettslige utgangspunkt for vurderingen, punkt 2. Klager vises både til lovens ordlyd, forarbeider og Skattedirektoratets retningslinjer. Det anføres at retningslinjene er helt klare, og at vedtakets begrunnelse er en omlegging av tidligere praksis og retningslinjer.

Det fremgår av punkt 2.2 om forarbeidene:

“Under utarbeidelsen av unntaket for finansielle tjenester, ble det som for andre  unntak i samme bestemmelse, benyttet begreper fra regulatorisk lovgiving for å  avgrense unntaket. Bakgrunnen var ønske om å skape forutsigbare regler. For  meglertjenester omfattet av merverdiavgiftsloven § 5b nr 4 bokstav e, ble det vist til begrepet investeringstjenester i verdipapirhandelloven. Bakgrunnen for dette var at Storvikutvalget i sitt forslag hadde tatt utgangspunkt i den dagjeldende  verdipapirhandelloven med hensyn til vurderingen av hvorvidt aksjemegling  skulle omfattes av avgiftsområdet eller om sllke tjenester skulle unntas. Utvalget  delte seg, men flertallet landet på at fondsmeglerforetakenes formidling av  verdipapiromsetning ble foreslått unntatt.

 Storvikutvalget uttaler i NOU 1990:11 følgende (vår understrekning):

“Fondsmeglerforetakenes stilling i markedet synes ikke i like sterk grad som for finansforsikrings- og valutameglemes vedkommende å kunne begrunne et avgiftsfritak på tjenester som gjelder formidling av verdipapiromsetning.   ….

  Det er likevel en realitet at det oppstår en forskjell mellom     verdipapiromsetning som inn går i fondsmeglerforetakenes rammer for   egenhandel og deres øvrige formidling av verdipapiromsetning. ….     Utvalget har delt seg i synet på aksje- og fondsmeglernes virksomhet.   Flertallet finner å kunne anbefale at også formidling av     verdipapiromsetning fritas”.

 I Ot.prp nr 2 (2000-2001) følges flertallet i Storvik utvalgets forslag. Det bemerkes  at enkelte av begrepene og en del av lovgivingen som regulerer bank og finans har  endret seg siden Storvikutvalgets utredning. Det vises blant annet til at:     “Megling ved salg av finansielle instrumenter i verdipapirhandellovens 1-2   benevnt som investeringstjenester, er blant annet mottak og formidling av   ordre på vegne av investor....” Videre omfattes såkalt aktiv forvaltning, hvor   megler har fullmakt til å foreta handler på vegne av investor uten dennes   fullmakt i det enkelte tilfellet. Også garantistillelse ved fulltegning av   emisjoner og markedsføring av finansielle instrumenter anses som    investeringstjeneste.

 Forholdet mellom ny og gammel verdipapirhandellov for så vidt gjelder  ordreformidllngstjenester beskrives svært godt i boken Børs og verdipapirrett av  Knut Bergo . Under kapittelet “Megling av ordre om finansielle instrumenter”  skriver han følgende:

  “Kjernen i spekteret av investeringstjenester er den klassiske meglingen av   handel med finansielle instrumenter, jf definisjonen av “fondsmegling i   vphl 1985 § 2 (senere §1-2) bokstav b. Denne tjenesten dekkes nå av § 1-2   annet ledd nr 1, som gjelder mottak og formidling av ordre på vegne av en   investor i forbindelse med finansielle instrumenter, samt utførelse av slike   ordre.”

Kjernen i begrepet investeringstjenester er således klassisk megling av finansielle  instrumenter. Denne klassiske meglingen er det som beskrives i bestemmelsen om  ordre formidling. Fylkesskattekontorets argumentasjon om at det skal sondres  mellom begrepet megling i merverdiavgiftsloven og begrepet formidling i  verdipapirhandelloven synes etter dette som svært tynt fundert. Videre er det heller ikke i tråd med den alminnelige forståelse av begrepet.

 At ordreformidling er omfattet av unntaket for finansielle instrumenter fremgår  også klart av lovkommentaren i Ot.prp nr 2 (2000-2001) til merverdiavgiftslovens  § 5 b nr 4 bokstav e (side 194).

  “Bestemmelsen omfatter også megling knyttet til denne type omsetning   (omsetning av finansielle instrumenter mv. vår merknad]. Det siktes her   blant annet til investeringstjenester som definert i verdipapirhandelloven §   1-2 og til meglingstjenester ved omsetning av andre selskapsandeler, det vil   si såkalt prosjektmegling”

Det fremgår av punkt 2.3 om Skattedirektoratets retningslinjer:

”Det er flere versjoner av myndighetenes retningslinjer når det gjelder unntaket for finansielle tjenester. På dette punktet har det imidlertid ikke vært endringer, etter det vi kan se. Av retningslinjene fremgår følgende:

  Megling ved omsetning av finansielle tjenester omfatter tjenester som nevnt   i verdipapirhandelloven §1-2, der kalt investeringstjenester.

  Verdipapirhandelloven § 1-2 lyder:

  Med investeringstjenester menes følgende tjenester når disse ytes på    forretningsmessig basis:

  1.  motta og formidling av ordre på vegne av investor i forbindelse med    finansielle instrumenter, samt utførelse av slike ordre”

Klager foretar en foreløpig oppsummering i punkt 3. I den sammenheng anføres det at fylkesskattekontoret ikke har reist tvil om at selskapets Forvaltningsserviceavtalen tjenester er ordreformidling.

I punkt 4 har selskapet kommentarer til fylkesskattekontorets rettslige utgangspunkt.

Selskapet er usikre på hva slags aksjemeglingsbegrep fylkesskattekontoret opererer med, jf. punkt 4.1

Det fremgår av punkt 4.2 om Fylkesskattekontorets fortolkning av forarbeidene:

 ”Fylkeskattekontoret legger også en noe uvanlig fortolking til grunn av  forarbeidene. Lovkommentarens innhold oversees, og kommenteres ikke. Til tross  for at dens innhold har vært påpekt i vår korrespondanse med myndighetene. Det  er lovkommentarer som i første rekke presiserer innholdet i de enkelte  bestemmelsene. Selvfølgelig er også de merknadene som fremkommer i kapittelet  om finansielle tjenester relevante ved fortolkingen av den aktuelle bestemmelsen.  Imidlertid kan man ikke da lese en setning løsrevet fra sin sammenheng og trekke  konklusjoner om unntakets rekkevidde på bakgrunn av dette, når sammenhengen  for øvrig gir helt klart andre indikasjoner.

 Det vises her til følgende uttalelse i forarbeidene (vår understrekning):

  “Avgrensingen av unntaket vil videre innebære at omsetning for eksempel   av tjenester som gjelder rådgiving knyttet til kredittytelser som ikke ytes   samtidig med kredittytelsen, blir merverdiavgiftspliktig, mens rådgiving i   direkte forbindelse med en kredittytelse vil bli avgiftsfri….. For    verdipapirforetak vil en slik avgrensing i stor utstrekning innebære at de   tjenestene verdipapirhandelloven 8-1 omtaler som tilknyttede tjenester, vil   bli omfattet av avgiftsplikten, mens de tjenestene som er definert som   investeringstjenester i samme lov §1-2 blir omfattet av unntaket.

Fylkesskattekontoret er av den oppfatning at dette sitatet innebærer at  investeringstjenester kun i utgangspunktet er omfattet av unntaket, og at det derfor ikke kan hevdes at ordreformidling er unntatt fra avgiftsplikt.

Som nevnt i vår tidligere korrespondanse er dette sitatet hentet fra den delen av  forarbeidene som uttaler hva som ikke er omfattet av unntaket. Uttalelsen viser til  at tjenester omfattet av verdipapirhandelloven § 8-1 i stor utstrekning er  avgiftspliktig. Denne bestemmelsen ramser opp en del tjenester som ikke anses som investeringstjenester og følgelig ikke er konsesjonspliktige. At disse tjenestene i stor utstrekning vil være avgiftspliktige betyr at lovgiver åpner for at enkelte av disse tjenestene likevel er unntatt, selv om de ikke er investeringstjenester. Når  fylkesskattekontoret fortolker dette til å bety at investeringstjenester i stor  utstrekning er unntatt, snus hele meningen på hodet. Dette kommer helt klart frem  når denne setningen sammenholdes med lovkommentaren i forarbeidene.

 Bakgrunnen for forbeholdet på dette punktet er at det er mulig at enkelte av  tjenestene i § 8-1 er unntatt efter andre alternativer i § 5b nr 4. Dette gjelder  spesielt tjenester i tilknytning til valuta virksomhet, jf § 8-1 nr 7. Man holdt åpent  for at slike tjenester kunne være unntatt valutamegling etter merverdiavgiftsloven  § 5b nr 4 bokstav d, “omsetning av gyldige betalingsmidler og meglingstjenester  ved slik omsetning”.

 Når forarbeidene leses under ett, og en spesielt ser hen til lovkommentaren, er det  åpenbart at fylkesskattekontorets fortolking av forarbeidene på dette punktet ikke  kan forsvares. Når det i tillegg sees hen til Storvikutvalgets utredning og Bergos  beskrivelse av forholdet mellom ny og gammel verdipapirhandellov samt  beskrivelse av ordreformidling er den åpenbart uriktig.

Fylkesskattekontoret har vist til et eksempel om markedsføring. Selskapet anfører at eksempelet ikke gir et særlig logisk resonnement, jf. punkt 4.3.

Selskapet viser til at Finansdepartementets fortolkningsuttalelse ikke tar noe forbehold vedrørende investeringstjenester, og anfører at fylkesskattekontorets vedtak er i strid med overordnet myndigheters instruks om forståelse av regelverket, jf. punkt 4.4.

I punkt 4.5 anfører selskapet at fylkesskattekontorets henvisning og vurdering av dansk rett er klart snevrere enn lovgivers intensjoner. Selskapets tjenester sammenlignes med en aksjemegler som plasserer en ordre på børsen, eneste forskjell er at ordren gjelder børsnoterte aksjer i motsetning til fondsandeler.

I punkt 4.6 gjennomgår selskapet den bindende forhåndsuttalelsen, og punktet inntas i sin helhet:

”Den bindende forhåndsuttalelsen er noe uklar med hensyn til faktum. Imidlertid  fremgår det både av argumentasjonen til den næringsdrivende og til begrunnelsen fra Skattedirektoratet at selskapet ikke driver med ordreformidling.

 Den næringsdrivende viser til unntaket for forvaltning av investeringsselskap, og  at deres tjenester må vurderes tilsvarende. Forvaltere av investeringskap har som  regel ikke konsesjon med mindre de driver aktiv forvaltning. Unntaket fra  merverdiavgift for slike virksomheter forutsetter at virksomheten ikke har  konsesjon. Slike forvaltere vi da bruke andre meglere for å få handelen  gjennomført.

 Dette er også tilfellet i den bindende forhåndsuttalelsen. I uttalelsens siste side i  første avsnitt etter sitatet av avtalen står det (siste setning):

  “Det utenlandske selskapet iverksetter ordren gjennom ordre til en megler”

 Det eneste det utenlandske selskapet da yter er rådgiving og identifisering av investeringsportefølje. En slik tjeneste er åpenbart avgiftspliktig. Selskapet oppkrever også merverdiavgift når de omsetter slike tjenester.

 I den bindende forhåndsuttalelsen er det således to “formidlere” på den ene siden,  og har således parallelt faktum til de to svenske dommene, Dette illustreres  påfølgende måte

  Den bindende forhåndsuttalelsen adskiller seg imidlertid vesentlig fra den  foreliggende saken, hvor det kun er en formidler. Den andre formidleren er på den  andre siden. Eksempelvis dersom en kunde av Selskapet skal kjøpe en fondsandel, så representerer Selskapet og dets kunde kjøper siden. På selger siden er fondet (som kun er en formuesmasse) og dets forretningsfører som er fondsforvalteren. Når denne figuren sammenlignes med fig 2 under punkt 4.6 og fig 3 under punkt 5.2, ser man  at den bindende forhåndsuttalelsen og den de to svenske dommen vurderer tilnærmet samme faktum, mens det for Selskapets tilfelle er et helt annet faktum.

I punkt 4.7 gjennomgår klager fylkesskattekontorets henvisning til to svenske dommer. Klager viser til at investor benytter to formidlere på ”samme side”. Formidler 1 manglet konsesjon, og hadde derved ikke lov til å foreta de aktuelle transaksjonen for kunden. Klager viser til en figur, den er identisk med den ovenfor.

Det vises til at herværende sak at investor kun har en formidler, dvs. selskapet. Klager er et verdipapirforetak etter verdipapirhandelloven, fordi det ytes investeringstjenester.

De to siste avsnittene i punkt 4.6 inntas nedenfor:

”Det er også noe påfallende at fylkesskattekontoret viser til disse to dommene.  Dommene viser for det første til CSC dommen. Vi har i tidligere brev opplyst at  CSC dommens faktum beskriver markedsføring av finansielle instrumenter. Så  lenge Selskapet omsetter ordreformidlingstjenester har vi vanskelig for å anse dommen som relevant. Dette har fylkesskattekontoret sagt seg enig i. Likevel finner de det  relevant å vise til to dommer som nettopp bygger på CSC dommen, og som i tillegg åpenbart ikke omhandler tjenester som er investeringstjenester.

I tillegg skal det bemerkes at de to svenske dommene er upublisert av norske  avgiftsmyndigheter. Videre er svenske dommer ikke ensbetydende med at dette er  rettstilstanden i EU. I tilegg bør norske avgiftsmyndigheter utvise stor forsiktighet  med å sette tilside norsk lovgivervilje ved bruk av utenlandske dommer. Det må  anses som lite skjønnsomt i forhold til norsk lovgiver, så lenge vi ikke er medlem  av EU, og merverdiavgift ikke er omfattet av EØS avtalen. Imidlertid kommer  dette ikke på spissen her, da dommene vurderer tjenester som avviker på vesentlige punkter fra de forliggende Forvaltningsserviceavtale-tjenestene.”

I punkt 5 kommer klager med en faktisk beskrivelse av de aktuelle tjenestene.

I punkt 5.1 beskrives de to typer tjenestene. Klager går nærmere inn på faktum av pedagogiske hensyn. Punktene 5.2 til 5.7 inntas i sin helhet:

 ”5.2 Skjematisk fremstilling av parter og transaksjoner

   Kjøpssiden     Salgssiden

 Investor --------- Selskapet                                Fondsforvalter --------- Fond   

 Det er således to parter i transaksjonen med hver sin mellommann.

 Fondsforvalteren driver sin virksomhet etter lov om verdipapirfondsloven. Et  verdipapirfond er en formuesmasse oppstått ved kapitalinnskudd fra en ubestemt  krets personer mot utstedelse av andeler i fondet. Fondsforvalteren er fondets  forretningsfører og treffer i denne egenskap alle disposisjoner over fondet som  forvaltningen medfører. Dette omfatter også salg og innløsning av andeler i fondet  samt kjøp og salg av finansielle instrumenter for fondet.

Selskapet driver virksomhet etter lov om verdipapirhandelloven, og yter  investeringstjenester, idet tjenestene etter Forvaltningsserviceavtalen anses som ordreformidling.

Som illustrasjonen viser, representerer således Selskapet og fondsforvalteren hver sin part. Dette er helt parallelt til verdipapir som omsettes på Oslo Børs. Der vil den megleren som legger inn kjøpsordre i systemet til Oslo Børs representere en  potensiell kjøper av et finansielt instrument, mens megleren som legger inn en  salgsordre, vil representere en potensiell selger av et finansielt instrument. Det er  lite tvil om at begge meglerne omsetter en unntatt ordreformidlingstjeneste til hver sin investor.”     5.3 Nærmere om det arbeidet som utføres   Begrepet Forvaltningsserviceavtale er noe misvisende, fordi det ikke er snakk om forvaltning i tradisjonell forstand, men ordreformidling.    I forbindelse med at en investor inngår kontrakt med Selskapet, går man igjennom  investors ønsker om risikoprofil og investeringsønsker, og utarbeider en  investeringsstrategi. I enkelte tilfeller ytes dette som en separat tjeneste før det  inngås kontrakt om Forvaltningsserviceavtale. Det oppkreves da et separat vederlag i form av en fast pris.  behandler da tjenesten som en avgiftspliktig rådgivingstjeneste.  Etter at strategiplanen er utført vil ofte kunden inngå kontrakt om kjøp av Forvaltningsserviceavtalen  tjenester.

I de fleste tilfellene utarbeides investeringsstrategien etter at kontrakt om Forvaltningsserviceavtalen tjenester er inngått. Vederlaget kunden betaler for Forvaltningsserviceavtalen tjenesten i de tilfellene strategiplan er utarbeidet før kontrakt om kjøp av Forvaltningsserviceavtalen tjenester er inngått, er det  samme som når strategiplan er utarbeidet som ledd i Forvaltningsserviceavtalen. Den utgjør således ikke en stor del av tjenesten. Hadde utarbeidelsen av strategiplanen vært omfattende, ville Selskapet ha måttet ta ekstra betalt i de tilfellene hvor strategiplanen var en del av Forvaltningsserviceavtalen.

Investeringsstrategien danner senere grunnlag for Selskapets forslag til kjøp og salg av finansielle instrumenter overfor den aktuelle investor. Kjøp eller salg av finansielle instrumenter initieres av investor. Når investor tar kontakt i forbindelse med endringer av porteføljen vil Selskapet som regel bistå investor om hvilke kjøp eller salg investor bør foreta. På bakgrunn av denne bistanden gir investor Selskapet fullmakt til å gjennomføre den aktuelle kjøps- eller salgsordren.

 Selskapests kunder er institusjonelle investorer. Det betyr store investorer som  pensjonskasser, organisasjoner som Xxxx, store selskaper osv. Kundene, dvs  investorene, er de som vil bli eier av de finansielle instrumentene som er kjøpt  gjennom Selskapet.

 5.4 Fullmakt fra investor

 Ingen kan gjennomføre kjøp og salg av finansielle instrumenter for andre uten en  fullmakt. Det gjelder strenge regler for dette i Norge. Når det foreligger en generell  fullmakt fra investor anses tjenesten som aktiv forvaltning. Der det gis fullmakt i  det enkelte tilfellet anses tjenesten som ordreformidling.

Selskapet har fullmakt for det enkelte kjøps- og salgs tilfelle når de yter sine tjenester etter Forvaltningsserviceavtalen. Det er nettopp dette som kjennetegner ordreformidling, og som blant annet gjør at Selskapet yter ordreformidling etter verdipapirhandelloven § 1-2 nr 1.

 Det blir derfor ikke korrekt å konkludere med at tjenesten som ytes skal anses som  avgiftspliktig rådgiving fordi det gis fullmakt i det enkelte tilfellet.

 5.5 Selskapets ansvar i forhold til ytelsen av tjenesten

Det fremgår korrekt av bokettersynsrapporten at Selskapet har ansvaret for at kjøpet eller salget gjennomføres. Dersom kjøpet eller salget ikke gjennomføres som følge av en feil som skyldes Selskapet kan Selskapet komme i ansvar. Selskapet har derfor ansvarsforsikring for å være forsikret mot slike tilfeller.

Det har vært tilfeller der Selskapet har måttet godskrive kunden et erstatningsbeløp, som følge av ikke korrekt gjennomføring av transaksjoner, på bakgrunn av ordre for kunde. Ansvaret for gjennomføringen av kjøpet eller salget er således høyst reelt.

 Dette viser at Selskapet er ansvarlig for at bindende avtale om kjøp eller salg av  finansielle tjenester finner sted.

 5.6 Honorarmodell

Honorarer beregnes normalt som en prosentandel av et gjennomsnitt av  markedsverdien ved begynnelse og utgang av hver måned. Slike vederlagsmodeller  benyttes ikke ved rådgiving. Ved rådgiving betales det en fast pris på kr X. Valg av  vederlagsmodell for tjenestene etter Forvaltningsserviceavtalen er dessuten direkte knyttet til investors plasseringer og viser at selve plasseringene er det sentrale element av tjenesten. Honorarmodellen viser således at det ikke tas betaling for rådgiving når dette er  en del av ordreformidlingen.

 5.7 Nærmere om begrepet “rådgiver” brukt i kontrakten

I avtalene kaller Selskapet seg rådgiver. Dette kan være egnet til å villede i forhold til avgiftsbehandlingen av tjenestene etterForvaltningsserviceavtalen. Imidlertid benyttes denne benevnelsen for å gi kunden en følelse av at Selskapet spesielt ivaretar deres kundeforhold. Begrepet gir således ingen veiledning med hensyn til tjenestens karakter.

Rådgivingen innledningsvis i kontraktforholdet til investoren har som formål å  selge Selskapets tjenester. Begrepet rådgiving benyttes iherdig av finansbransjen i slike salgssituasjoner. Enhver bank har for eksempel såkalte rådgivere. Disses funksjon er å selge produkter til kundene i banken, enten det være seg lån, spareprodukter eller forsikringer. Bransjen har den oppfatning at begrepet rådgiving i slike tilfeller gir salgsprosessen en større troverdighet, og derved større  gjennomslagskraft. Bransjens bruk av begrepet rådgiving må derfor tas med en  klype salt. Begrepet er følgelig ikke alltid dekkende for tjenestens karakter.

Derfor oversendte vi brevet fra Kredittilsynet, som viser at selskapet driver med  formidling av kjøps- og salgsordre, for å dokumentere at tjenesten som ytes ikke er  rådgiving, selv om de kaller seg rådgivere i avtalen. Etter det vi forstår har  fylkesskattekontoret godtatt denne dokumentasjonen ved at de skriver at “mye kan tyde på at selskapet driver virksomhet som faller innenfor bestemmelsen” i  verdipapirhandelloven § 1-2 første ledd.

 Vi finner likevel grunn til å utdype nærmere om rådgivingens funksjon i relasjon  til ordreformidlingen som Selskapet driver.

Selskapet har 40-50 kunder. Disse kundene er stabile. Det foregår få utskiftninger av kunder. De kjenner derfor sine kunder godt. Utarbeidelse av strategiplan ved  innledning av nye kundeforhold er derfor ikke det sentrale arbeidet. Det fremgår  av avtalen som inngås at strategiplanen skal vurderes årlig eller halvårlig. Dette  skjer normalt ved at det avholdes et møte hvor man diskuterer om det foreligger  forhold som tilsier at det bør foretas endringer i investors portefølje.

Den rådgiving Selskapet utfører utover utarbeidelsen av strategiplan for investorene er knyttet til de aktuelle kjøps- og salgsordre investor gir. For å kaste lys over rådgivingens funksjon for Forvaltningsserviceavtale-tjenestene som Selskapet yter, kan det nevnes at omsetningen av de finansielle instrumentene Selskapets investorer foretar gjennom Selskapet beløper seg til rundt xx milliarder kroner i 2005.

Som nevnt over er utarbeidelsen av strategiplanen av underordnet betydning. Det  spiller som nevnt ikke inn på prisen på tjenestene hvorvidt investor kjøper denne som en selvstendig tjeneste før de inngår Forvaltningsserviceavtalen eller om utarbeidelsen av strategiplanen er en del av Forvaltningsserviceavtalen tjenestene.”

Klager foretar en oppsummering i punkt 6. Klager har kommet med merknader til innstillingen 18. desember 2006. I punkt 2 fremkommer et ønske om å vedlegge rettskilder. I punkt 3 bes det om å innta klagers anførsler i innstillingen. Begge punktene er nå innarbeidet i innstillingen.

I punkt 4 kommer klager med kommentarer til innstillingen, som inntas i sin helhet:

 ”4.1 Kommentarer vedrørende den BFU 90/02 og de svenske dommene

 Fylkesskattekontoret synes å være av den oppfatning at BFU 90/02 er å anse som  ordreformidling. Dersom det er en korrekt regulatorisk vurdering må uttalelsen  etter klagers oppfatning være uriktig. En enkelt uttalelse vil dessuten uansett ikke  isolert sett kunne anses som hjemmel for avgiftsbelegging.

Vi presiserer videre at det ikke fremgår av klagen at klager er av den oppfatning at den tjenesten som er omfattet av den bindende forhåndsuttalelsen og de to svenske dommene er avgiftspliktige etter norsk rett. Det som påpekes er at det er vesentlige forskjeller mellom faktum i de aktuelle avgjørelsene og i det foreliggende tilfellet, og at de derfor etter klagers oppfatning ikke kan anses som relevante i den foreliggende saken.

 Det er i klagen videre uttalt at vi forstår faktum i den bindende forhåndsuttalelsen  dit hen at tjenesteleverandøren kun yter rådgiving og identifisering av  investeringsobjekter, og at en slik tjeneste er avgiftspliktig er vi enig i. Imidlertid  er faktum i uttalelsen etter vår oppfatning noe uklart presentert, noe som gjør det  vanskelig å gi uttalelsen særlig vekt utover det konkrete tilfellet som ble vurdert.

Når fylkesskattekontoret da videre trekker den slutning at klager og  fylkesskattekontoret er enig om at det ikke er tilstrekkelig at en tjeneste innebærer formidling i generell forstand, har fylkesskattekontoret vridd klages anførsler til det ugjenkjennelige. Klager har nettopp argumentert med at formidling er omfattet av unntaket, jf sitatet overfor som vi ønsker å ha med i innstillingen.

Dersom de svenske dommene omhandler ordreformidlingstjenester, reiser saken et  spørsmål om svenske dommer kan sette norske forarbeider til side. Ut fra  forarbeidenes beskrivelser av gjeldende rett i Sverige og Danmark er det gode  grunner for å anta at departementet var klar over at man ikke la regulatoriske  regler til grunn for avgrensningen av unntaket for finansielle tjenester i de aktuelle landene. Likevel fant departementet grunn til å ha så klare referanser til  regulatorisk rett i Norge på dette området. Det må således kunne utledes at man  ønsket å ha klarere grenser på dette området enn det man har i våre naboland.  Dette ble etter det vi kjenner til gjort i samarbeid med finansmarkeds avdelingen i  Finansdepartementet.    4.2 Betydningen av hvem som innløser andelen

 Et annet moment som må bemerkes er fylkesskattekontorets henvising til tilfeller  der investor har bestemt at andelen skal innløses. Fylkesskattekontoret påpeker at  i de tilfellene sender klager ordren til fondsforvalteren som faktisk gjennomfører  transaksjonen. Dette tar fylkesskattekontoret til inntekt for at klager har gitt  ukorrekt faktum, og at klager ikke kan sammenlignes med megler 2 i de nevnte  eksemplene. Investors megler kan aldri innløse et verdipapir i slike tilfeller. Det er  kun utsteder (i dette tilfellet fondet) med hjelp av dets meglere/forvaltere som kan  innløse et slikt finansielt instrument. Fylkesskattekontorets henvisning på dette  punkt viser nettopp at fondsforvalteren representerer fondet, mens klager  representerer investor. Dette understreker således vårt poeng med illustrasjonene.    Klager understreker dessuten at fylkesskattekontorets anførsel om at det kun er  den formidleren som innløser andelen som driver unntatt “megling” i relasjon til  merverdiavgiftsloven, vil innebære at det kun er Oslo Børs som vil være den som  omsetter unntatte meglertjenester etter merverdiavgiftsloven. Det er i Oslo Børs  sine systemer at det finansielle instrumentet skifter eier. Et slikt resultat vil være  en vesentlig innskrenking av unntaket, som ikke kan anses å ha tilstrekkelig  rettslig fundering.

 4.3 Betydningen av hvilket ansvar Selskapet har

 Fylkesskattekontoret bemerker at næringsdrivende kan ha “fullmakt til å  gjennomføre transaksjoner uten at det har noen betydning for gjennomføringen av  transaksjonen”. Videre uttales det at enhver næringsdrivende kan ha et ansvar for  sine utførte tjenester. Fylkesskattekontoret kan ikke se at det kan utledes noe mer  om av arten av tjenestene selskapet utfører utfra det som anføres om ansvaret  selskapet har.

Uansett rettslig utgangspunktet er det på generelle basis av interesse hvilket  ansvar tjenesteleverandøren har overfor sin kunde. Ansvaret gir en indikasjon på  arten av tjenesten som omsettes. Dette synes å ha vært en avgjørende faktor ved EU domstolens vurderinger i SDC saken. SDC saken gjaldt betalingsformidling, og  har derfor i utgangspunktet ikke relevans i dette tilfellet. Imidlertid synes  domstolen å ha lagt til grunn at SDC hadde et ansvar for å “flytte”  betalingsmidler fra A til B. SDC hadde således et ansvar utover det rent tekniske.  Slik vi forstår dommen ble derfor tjenesten SDC ytte av domstolen ansett som en  unntatt betalingsformidlingstjeneste, da de vesentlige kjennetegnene til en  betaingsformidlingstjeneste er å “flytte” betalingsmidler. EU domstolen ser ut til i  den saken å ha foretatt en nesten direkte kobling mellom tjenesteleverandørens  ansvar og den avgiftsmessige klassifiseringen av tjenesten.

Har en tjeneste leverandør kun ansvar for å gi råd, vil det selvsagt være en  rådgivertjeneste. Når tjenesteleverandøren, som i det foreliggende tilfellet, har  ansvar for at kjøpet eller salget gjennomføres, skiller således tjenesten seg fra en  rådgivingstjeneste på et vesentlig punkt. Selskapet yter således noe kvalitativt annet.  Ansvaret viser at Forvaltningsserviceavtalen tjenestene går ut på at investor skal bli eier av en  fondsandel til en bestemt pris. Det er også vist til at Selskapet i enkelte tilfeller har måttet godskrive kunden et erstatningsbeløp som følge av at transaksjonen ikke er korrekt gjennomført. Selskapet har dessuten tegnet forsikring for å sikre seg mot slikt ansvar.”

I punkt 6 kommer klager med avsluttende kommentarer, som inntas i sin helhet:

”Vi vil presisere at fylkesskattekontoret her hele tiden har hevdet at tjenestene etter Forvaltningsserviceavtalen er avgiftspliktig, men har hele tiden endret oppfatning med hensyn til hvorfor. Det har derfor fra klagers side vært vanskelig å vite hvilket faktum som er relevant med hensyn til å dokumentere hvorfor tjenesten er unntatt. Klager ba om et møte med fylkesskattekontoret, som ikke er etterkommet. Vi har derfor etter beste evne forsøkt å beskrive relevante faktum i saken.

 Vi ber derfor Skattedirektoratet spesielt være oppmerksom på at det her kan være  mangler i faktum etter fylkesskattekontorets saksbehandling. Dersom det under  Skattedirektoratets saksbehandling er behov for supplerende opplysninger så  bistår vi selvsagt med dette.”

Fylkesskattekontorets vurdering av klagen

Klager kommer med to hovedanførsler. Den ene gjelder rettskildene og den andre gjelder den rettslige vurderingen av de ytte tjenester, og de behandles i nevnte rekkefølge.

Klager tar utgangspunktet i brevet fra Kredittilsynet og reglene i verdipapirhandelloven. Brevet fra Kredittilsynet stadfester at selskapet utfører virksomhet som er omfattet av verdipapirhandelloven. Klager anfører at forarbeidene til avgiftsreformen og fortolkningsuttalelse fra Finansdepartementet legger til grunn at reglene i verdipapirhandelloven er bestemmende for avgiftsvurderingen. Til støtte for sitt syn vises det til alminnelig aksjemegling og at herværende sak må vurderes på samme måte.

Fylkesskattekontoret viser til at det ikke hersker noen tvil om at en ordre om å kjøpe et antall børsnoterte aksjer fra en investor til en aksjemegler, som legger inn kjøpsordre på Oslo børs, vil bli omfattet av både verdipapirhandelloven og unntak for finansielle tjenester.

Fylkesskattekontoret er av den oppfatning at de oppgaver som utføres i en ordinær tjeneste om aksjemegling ikke er identisk med herværende sak. Dette blir tatt opp nedenfor.

Det er spørsmål om det er forskjell mellom mottak og formidling av ordre etter verdipapirhandelloven § 1-2 første ledd nr. 1 og meglingstjenester i merverdiavgiftsloven § 5 b første ledd nr. 4 bokstav e med hensyn på formidlingsbegrepet slik fylkesskattekontoret mener.

Fylkesskattekontoret har innhentet rundskriv nr. 7/2005 fra Kredittilsynet. Rundskrivet gjelder ”Videreformidling av ordre – presisering av verdipapirforetakets ansvar”. Tilsynet uttaler følgende under punkt 2 tredje og fjerde avsnitt om unntaket fra konsesjonsplikt for ordreformidling:

 ”Unntaket omfatter den situasjon at en investor tar direkte kontakt med en  formidler, som så formidler vedkommendes ordre til enten et verdipapirforetak  eller et forvaltningsselskap for verdipapirfond. Kredittilsynet har lagt til grunn at  unntaket også omfatter den situasjon at formidleren tar direkte kontakt med  investor, hvorpå investor treffer sin beslutning som så formidles i samsvar med  bestemmelsen.

”Unntaket er snevert og må avgrenses mot konsesjonspliktige investeringstjenester som for eksempel markedsføring av finansielle instrumenter. Innenfor denne tjenesten faller i utgangspunktet ethvert salgsfremmende tiltak mot markedet, det vil si mot et publikum som kan tenkes å ha interesse for et finansielt instrument som foretaket har i oppdrag å markedsføre. Salgsfremmende tiltak overfor  enkeltpersoner eller en snevrere investorgruppe enn det potensielle markedet som sådan, må derimot anses som en del av ordreformidlingen.”

Det er fylkesskattekontorets forståelse av Kredittilsynets rundskriv at tilsynet har en vid tolkning av begrepet mottak og formidling av ordre.

Ordlyden i merverdiavgiftsloven har ingen henvisning til verdipapirhandelloven.

Uenigheten ligger blant annet i tolkning av forarbeidene til avgiftsreformen. Klager anfører at forarbeidene er helt klare, alle investeringstjenester i verdipapirhandelloven § 1-2 skal være unntatt avgiftsplikt.

Fylkesskattekontoret har i vedtaket fremmet et mer nyansert syn enn at alle  investeringstjenester i verdipapirhandelloven er unntatt avgiftsplikt. Vi har i denne forbindelse særlig vist til at markedsføring er en investeringstjeneste i henhold til verdipapirhandelloven.

Fylkesskattekontoret har i forbindelse med klagebehandlingen igjen vurdert departementets uttalelser. Uttalelsene i både forarbeidene og fra departementet viser til verdipapirhandelloven, men det fremstår som mer uavklart hvilken virkning alle investeringstjenester skal ha i forhold til den avgiftsmessige vurdering. Utvilsomt vil kjernen av investeringstjenestene også inngå i unntaket for finansielle tjenester, men skal det gjelde alle? Fylkesskattekontoret opprettholder sitt standpunkt om at investeringstjenester i verdipapirhandelloven ikke automatisk kan legges til grunn som avgiftsunntatte. Igjen vises det til markedsføring av finansielle instrumenter. Med klagers syn skal alle investeringstjenester, inkludert markedsføring, være avgiftsunntatte. Dette mener fylkesskattekontoret er feil. Det fremgår av Finansdepartementets Høringsnotat nr. 3 vedrørende avgiftsreformen, et utkast til forskrift om merverdiavgiftsunntaket for omsetning av finansielle tjenester i tredje og fjerde avsnitt under merknader til §3, formidling av finansielle tjenester:

 ”Kjerneområdet for de unntatte formidlingstjenestene er tjenester av samme art  som opplistingen i verdipapirhandelloven § 1-2 første ledd som lyder:….”

 ”Det bemerkes at generelle markedsføringstjenester ikke er omfattet av unntaket  fra merverdiavgift.”

Fylkesskattekontoret antar at uttalelsene viser at departementet mener at kjernen i investeringstjenester skal være avgiftsunntatte tjenester, men at ikke alle investeringstjenester skal omfattes av avgiftsunntaket. Det er uklart hvorfor departementet fjernet disse henvisningene i tolkningsuttalelsen. Men det må være klart at avgiftpliktige markedsføringstjenester ikke skulle bli avgiftsunntatte etter reformen.

Når Kredittilsynet tolker unntaket i verdipapirhandelloven snevert og samtidig vurderer selskapet til å formidle en ordre, betyr det etter fylkesskattekontorets oppfatning at tilsynet legger til grunn en vid tolkning av investeringstjenester i samme lov. Dette utgangspunktet vil få motsatt virkning for avgiften, det vil si at avgiftsunntaket tolkes utvidende, hvis verdipapirhandelloven skal være førende for avgiftsvurderingen. Finansielle tjenester er unntatt fra avgiftsplikt. Unntak skal i utgangspunkt tolkes snevert, men resultatet blir motsatt hvis verdipapirhandelloven skal være førende for den avgiftsmessige vurdering. Det bemerkes også at et resultat av Kredittilsynets uttalelse, synes å være at Kredittilsynet vurderer både ”Formidler 1” og ”Formidler 2”, jf. ovenfor, å drive formidling i henhold til verdipapirhandelloven. Dette synspunktet er både klager og fylkesskattekontoret enige om ikke kan være holdbart i forhold til den avgiftsmessige vurderingen. Dette kommenteres nedenfor.

Verken lovgiver eller departement har uttalt eller ment at unntaket for finansielle tjenester skal tolkes på bakgrunn av en tolkning av investeringstjenester i verdipapirhandelloven. Fylkesskattekontoret mener derfor at avgiftsmyndighetene må foreta en selvstendig vurdering vedrørende avgiftsplikten.

Fylkesskattekontoret behandler deretter den rettslige vurderingen i forhold til sakens faktum.

Det er fylkesskattekontorets oppfatning at klager har benyttet figurene i punkt 4.6 og 4.7 til å lage et oppsett, som overføres på herværende sak, som så skal brukes til å forklare hvilken posisjon selskapet er i vedrørende transaksjonsrekken. Denne transaksjonsrekken bruker klager som argument for sitt standpunkt. Problemet er at klager ikke tar utgangspunkt i hvilke oppgaver som ytes, men forholder seg mer til posisjonene i transaksjonsrekkefølgen.

Klager har benyttet mye plass i klagen for å beskrive tjenestene, angivelig av pedagogiske hensyn. Fylkesskattekontoret har vurdert at klagen ikke inneholder nye momenter om faktum, vedtakets faktum anses som et korrekt faktum. Det er derimot uenighet om den rettslige vurderingen.

Fylkesskattekontoret finner det hensiktsmessig å gå inn på de rettslige argumentene som ligger til grunn for klagers vurderinger i henhold til figuren i punkt 5.2 sammenholdt med figurene i punkt 4.6 og 4.7. Det benyttes de samme navnene som finnes i figurene.

I forbindelse med Formidler 1, legger klager vekt på manglende konsesjon og at det kun var Formidler 2 som kunne plassere ordren på ”markedsplassen”.

I tråd med Kredittilsynets uttalelse, kan det neppe være tvil om at tilsynet anser at Formidler 1 utfører investeringstjenester i henhold til verdipapirhandelloven. Det kan da stilles spørsmål om hvorfor klager er enig med avgiftsmyndighetene om at Formidler 1 ikke omfattes av unntaket for finansielle tjenester. Fylkesskattekontoret bemerker at manglende konsesjon ikke har betydning for den avgiftsmessige vurdering av tjenesten.

Fylkesskattekontoret har i vedtaket både vist til en bindende forhåndsuttalelse og svensk avgiftsrett der Formidler 1 ikke anses omfattet av avgiftsunntaket. Det fremgår av sakene at Formidler 1 mottar en beslutning/fullmakt fra investor som videresendes til et verdipapirforetak, som medvirker til at handlene blir gjennomført. I de svenske sakene blir oppgavene som Formidler 1 utfører negativt avgrenset, det vi si at transaksjonene gjennomføres uten medvirkning fra Formidler 1. Det er klart at ordren går gjennom Formidler 1, men anses ikke som unntatt formidling. I stedet for omtales Formidler 1 som en budbringer. Selv om fylkesskattekontoret er skeptisk til å sette begreper på tjenesteyterne, er begrepet med på å synliggjøre forskjellen mellom formidling av finansielle tjenester og annen avgiftspliktig medvirkning.   Selskapet har i klagens punkt 4.6 og 4.7 vist at Formidler 1 ikke driver med ordreformidling i avgiftsmessig forstand. Det må være relativt klart at språklig sett anses tjenesten til Formidler 1 som en formidling av ordre og skulle da falle innenfor ordlyden i verdipapirhandelloven § 1-2 første ledd nr. 1, i henhold til selskapets argumentasjon når det gjelder egen virksomhet. Etter fylkesskattekontorets oppfatning viser dette at selskapet og avgiftsmyndighetene er enige om at det ikke er tilstrekkelig at en tjeneste innebærer formidling i generell forstand. Tjenesten må innebære noe mer enn det. Svensk og dansk avgiftsrett er med på å synliggjøre grensen mellom formidling i generell forstand på den ene siden og formidling av avgiftsunntatte finansielle tjenester på den andre siden. Sistnevnte begrep er snevrere enn førstnevnte begrep.

I punktene 4.6 og 4.7 er det Formidler 2 som medvirker til at ordren faktisk blir gjennomført. Dette gjøres blant annet gjennom å registrere et forpliktende tilbud gjennom en børs. Denne utførelsen, formidling av en finansiell tjeneste, vurderes både av klager og avgiftsmyndighetene som en finansiell tjeneste som faller utenfor merverdiavgiftsområdet. Formidler 1 har også fått den samme ordren fra Investor 1, men i motsetning til Formidler 2, er Formidler 1 kun ”en transportetappe”. Formidler 1 vil språklig sett formidle en ordre, men vil ikke medvirke ved gjennomføringen av transaksjonen. Derfor vil ikke tjenesten som Formidler 1 yter anses som en formidling av en finansiell tjeneste i avgiftsmessig forstand.

Av figuren i punkt 5.2 oppfattes klager å likestille selskapet (Selskapet) med Formidler 2 både med hensyn til utførte tjenester og lik rettslig avgiftsmessig vurdering. Denne sammenligningen mener fylkesskattekontoret er feil. Det tas utgangspunkt i brev av 22. april 2004, se vedlegg til rapporten. Investor har bestemt å innløse andeler for kr 2 500 000 i Orkla Finans Investment Fund. Selskapet sender ordren til fondsforvalter, Orkla Finans. Av endringsmelding nr. 3-2004 av 29. april 2004 fremgår det at fondsforvalter har innløst andeler for kr 2 500 000. Det er fondsforvalter som gjennomfører transaksjonen, hvor blant annet basiskurs og beregnet gevinst fremkommer, uten medvirkning fra selskapet. Hovedoppgavene for selskapet er å utarbeide og evaluere strategiplan, avgi forvalteranalyser og anbefalinger og rapportering, det vil si rådgi selskapet hvilke transaksjoner som bør gjennomføres. Disse oppgavene blir ikke ansett som en avgiftsunntatt tjeneste bare på grunn av at ordren fra investorene går gjennom selskapet.

Selskapet har anførsler rundt fullmakt, ansvar og honorar.

Fylkesskattekontoret viser i utgangspunktet til vedtakets begrunnelse. I tillegg bemerkes det at næringsdrivende kan ha fullmakt til å gjennomføre transaksjoner uten at det har noen betydning for gjennomføringen av transaksjonen. I tillegg vil enhver næringsdrivende ha et ansvar for sine utførte tjenester. Vi ser ikke at det kan utledes noe mer om arten av tjenestene selskapet utfører ut fra det som anføres om ansvaret selskapet har.

Selskapet har kommentarer til innstillingen.

Fylkesskattekontoret viser til at hjemmel for avgiftsbelegging er merverdiavgiftsloven §§ 1 og 13, hvis klager skulle være i tvil. Spørsmålet har vært om selskapets tjeneste omfattes av et unntak, saken er vurdert i forhold til unntaket for finansielle tjenester. Fylkesskattekontoret har hele tiden vurdert at selskapets tjeneste er avgiftspliktig, jf. §§ 1 og 13.

I selskapets klage ble det ikke klaget på at faktum var ufullstendig eller at et møte med avgiftsmyndighetene var avgjørende. Fylkesskattekontoret finner det derfor merkelig at dette tas opp nå, særlig når partene i hovedsak kun er uenige om rettsanvendelsen. Klager fremholder heller ikke hva som er eventuelle mangler i faktum, det står derfor som uklart hva fylkesskattekontoret skulle ha undersøkt.

Fylkesskattekontoret stiller seg undrende til at klagers anførsler er vridd til det ugjenkjennelige. Klagers anførsler er direkte gjengitt etter klagers ønske.

Fylkesskattekontoret viser til ovennevnte figur på side 16. Der fremkommer det at Formidler 1 omsetter meglertjenester, det vil si at det ikke kun er Oslo Børs som kan anses som en formidler ved aksjehandel over børsen.

Klager anfører SDC saken i forhold til anførselen om ansvar. Fylkesskattekontoret er ikke kjent med saken godt nok til å vurdere klagers anførsel, ei heller har klager fremlagt dokumentasjon som kan vurderes. Klager har dessuten anført at saken i utgangspunktet ikke har relevans for vår sak, derfor finner ikke fylkesskattekontoret det hensiktsmessig å gå videre med anførselen.

Fylkesskattekontorets vedtak om tilleggsavgift

Det inntas deler av vedtakets punkt 5 om tilleggsavgift:

 ”Selskapet har unnlatt å beregne merverdiavgift på avgiftspliktige tjenester.  Selskapet anfører at de ikke har opptrådt uaktsomt.

 Fylkesskattekontoret er av den oppfatning at unntaket for formidling av  finansielle tjenester er et vanskelig område i avgiftsretten. Finansdepartementet  valgte ikke å regulere unntaket i en forskrift, men gav en fortolkningsuttalelse. I  de første tiden etter reformen har det vært få saker om formidling.  Fylkesskattekontoret finner at senest med den bindende forhåndsuttalelsen, BFU  97/03, bør de avgiftspliktige blitt mer kjent med problemstillinger rundt  formidling, særlig burde selskapet ha vurdert sin avgiftsmessige status på nytt i  2003. Fylkesskattekontoret finner det derfor uaktsomt at selskapet har fortsatt  sin virksomhet fra 2004 uten at spørsmålet er tatt opp av selskapet, for eksempel  med avgiftsmyndighetene.

 Fylkesskattekontoret finner at selskapet har handlet uaktsomt fra 2004, og  tilleggsavgift settes i samsvar med forvaltningspraksis til 10 % av det  etterberegnede avgiftsbeløp for 2004 og 2005.”

Klagers anførsler om tilleggsavgiften

I punkt 5 i kommentarer til innstillingen kommer klager med anførsler om tilleggsavgift, som inntas i sin helhet:

 ”Vi har i tidligere korrespondanse vist til at vi mener at det uansett ikke kan  ilegges tilleggsavgift i denne saken.

 Dersom fylkesskattekontorets oppfatning mot formodning skulle være korrekt er vi  av den oppfatning at det uansett ikke kan ilegges tilleggsavgift. Ileggelse av  tilleggsavgift forutsetter at den avgiftspliktige enten har opptrådt uaktsomt eller  forsettlig.

På bakgrunn av de retningslinjene som er gitt i forarbeider og i Skattedirektoratets  merverdiavgiftshåndbok, hadde ikke Selskapet noen foranledning til å forstå at det forelå noen usikkerhet med hensyn til at investeringstjenester i form av ordreformidling var omfattet av unntaket. Det er ingenting i avgiftshåndboken som tar forbehold om at ordreformidling i noen tilfeller kan være avgiftspliktig. Finansdepartementet og Skattedirektoratet har i sine retningslinjer uttalt at:

 Megling ved omsetning av finansielle tjenester omfatter tjenester som nevnt i  verdipapirhandelloven §1-2, der kalt investeringstjenester.

  Verdipapirhandelloven § 1-2 lyder:     Med investeringstjenester menes følgende tjenester når disse ytes på    forretningsmessig basis:

  2. mottak og formidling av ordre på vegne av investor i forbindelse med   finansielle instrumenter, samt utførelse av slike ordre

 Hadde direktoratet og departementet uttalt at megling ved omsetning av  finansielle tjenester i utgangspunktet omfatter ……, så hadde saken stilt seg  annerledes. Det har de imidlertid ikke gjort.

Dersom man skulle mene at Selskapet burde forelagt spørsmålet om avgiftsbehandling av Forvaltningsserviceavtale-tjenestene for fylkesskattekontoret i dette tilfellet, vil det innebære at alle bør få vurdert alle sine tjenesteytelser av fylkesskattekontoret for å unngå tilleggsavgift.     Legges en slik aktsomhetsnorm til grunn vil det i realiteten innebære et objektivt  ansvar for den næringsdrivende. Selv om aktsomhetsnormen i  merverdiavgiftsloven § 73 er streng, er det fremdeles en aktsomhetsnorm.    Vi er derfor av den oppfatning at det ikke foreligger hjemmel til å ilegge  tilleggsavgift i dette tilfellet.   Fylkesskattekontorets vurdering av klagen om tilleggsavgift Fylkesskattekontoret er av den oppfatning at klager har en plikt til å sette seg inn i reglene om merverdiavgift når den omsetter avgiftspliktige ytelser. Det samme vil gjelde ved spørsmålet om ytelsen er avgiftspliktig. Har ikke klager nødvendig kunnskap om regelverket, vil det være naturlig å søke etter nødvendig bistand. Avgiftsmyndighetene kan være en aktuelle kandidat, men det finnes også mange andre rådgivere i det private nærligsliv.

Fylkesskattekontoret tilbakeviser at det foreligger et objektivt ansvar, vedtaket er et eksempel da kun deler av kontrollperioden er ilagt tilleggsavgift.

Fylkesskattekontoret opprettholder vurderingen av at klager har handlet uaktsomt, og at en tilleggsavgift på 10 % for 2004 og 2005 synes som rimelig i denne saken. Skattedirektoratets innstilling til vedtak

Skattedirektoratet slutter seg idet vesentlige til fylkesskattekontorets begrunnelse og vil foreslå at det påklagede vedtak stadfestes. Vi har følgende bemerkninger:

Spørsmålet i saken er om klagers Forvaltningsserviceavtalen-tjenester er omfattet av unntaket for meglertjenester i forbindelse med omsetning av finansielle instrumenter og lignende i merverdiavgiftsloven § 5b første ledd nr. 4 bokstav e.

I Storvikutvalgets innstilling NOU: 1990:11 og Ot.prp. nr. 2 (2000-2001) (Merverdiavgiftsreformen 2001) er det en gjennomgående forutsetning om at unntaket for formidlere av finansielle instrumenter og lignende, i hovedsak må begrenses til de tradisjonelle aksje- eller fondsmegleres konsesjonspliktige tjenester. Det vises til Ot.prp. nr. 2 (2000-2001) Kap. 7.2.5.3 hvor det fremkommer at flertallet i Storvikutvalget under noe tvil kom til at unntaket for finansielle tjenester også måtte omfatte ”fondsmeglernes mellommannstjenester ved verdipapirhandel”. I Kap. 7.2.5.5. peker departementet på at enkelte begreper og lovgivningen som regulerer bank og finans er endret siden utvalgets utredning ble avgitt. Om mellommannstjenester ved verdipapirhandel uttales det at ”Megling ved salg av finansielle instrumenter, i verdipapirhandelloven § 1-2 benevnt som investeringstjenester, er blant annet mottak og formidling av ordre på vegne av investor i forbindelse med for eksempel aksjer, opsjoner og terminer. Videre omfattes såkalt aktiv forvaltning, hvor megler har fullmakt til å foreta handler på vegne av investor uten dennes fullmakt i det enkelte tilfellet.” Som en følge av at aktiv forvaltning omfattes ble også forvaltning av verdipapirfond unntatt, jf. unntaksbestemmelsens bokstav f. 

Andre former for forvaltning av finansielle instrumenter er ikke omfattet av unntaket. Slike former for forvaltning er tjenester av administrativ, økonomisk og juridisk art som i seg selv er avgiftspliktige. Dersom tjenestene er av en art som sedvanlig ytes som ledd i en finansiell tjeneste, har departementet likevel lagt til grunn at de avgiftsmessig må behandles på samme måte som den finansielle tjenesten. Dette vil gjelde hvor den tilknyttede tjenesten er direkte knyttet til den finansielle hovedtjenesten og mindre vesentlig enn denne. Det vises til Finansdepartementets tolkingsuttalelse av 15. juni 2001 om merverdiavgiftsunntaket for omsetning av finansielle tjenester Kap. 4 Tilknyttede tjenester og tjenester levert fra underleverandører.

I nærværendes sak innebærer dette at det først må vurderes om klagers oppgaver ved investorenes kjøp og salg av finansielle instrumenter omfattes av begrepet ”meglertjenester” i unntaket i merverdiavgiftsloven § 5b første ledd nr. 4 bokstav e. Dersom dette er tilfellet, må det vurderes om de administrative, økonomiske og juridiske tjenester som Forvaltningsserviceavtalen-tjenestene omfatter kan anses som tilknyttede tjenester som skal avgiftsmessig behandles som meglertjenestene.

Klagers oppgave i forbindelse med investorenes kjøp og salg av finansielle instrumenter består i å bistå investorene med å legge inn kjøps- eller salgsordre til verdipapirforetak med konsesjon til å ”foreta mottak og formidling av ordre på vegne av investor i forbindelse med finansielle instrumenter samt utførelse av slike ordre”, jf. verdipapirhandelloven § 1-2 første ledd nr. 1 eller til forvaltningsselskaper for verdipapirfond. Selve transaksjonen formidles, megles, således av vedkommende verdipapirforetak eller forvaltningsselskap for verdipapirfond.

Begrepet ”meglertjenester” ved omsetning av finansielle instrumenter omfatter også andre investeringstjenester i verdipapirhandelloven § 1-2 første ledd, men klager utfører ingen slike tjenester. Spørsmålet er således begrenset til om den ordreformidling som utføres er en unntatt meglertjeneste.

Unntaket er begrenset til tjenester av en art som er omfattet av verdipapirhandelloven § 1-2 første ledd nr. 1. I realiteten innebærer dette bare tjenester som kan utføres av verdipapirforetak som kan benytte betegnelsen ”fondsmeglerforetak”, jf. verdipapirhandelloven § 7-11. Avgiftsmessig er det imidlertid ikke avgjørende om foretaket har konsesjon etter verdipapirhandelloven § 1-2 første ledd nr. 1, men klager har ikke anført at det drives virksomhet av en art som krever slik konsesjon.

Skattedirektoratet vil også vise til Tor Bechmann m.fl. ”Verdipapirhandelloven Kommentarutgave” Oslo 2002 side 36 hvor det i omtalen av begrepet aktiv forvaltning bl.a. uttales:

”Aktiv og spesifikk rådgivning kombinert med ordreformidling skiller seg i praksis ikke nødvendigvis særlig fra aktiv forvaltning, idet rådgivers anbefalinger i all hovedsak vil bli fulgt av investor dersom han stoler på sin rådgivers vurderingsevne. Rettslig sett er slik virksomhet likevel ikke aktiv forvaltning dersom de anbefalte transaksjoner godkjennes av investor før de gjennomføres, jf. note 1.11 til § 8-1. Slik virksomhet vil dermed falle utenfor konsesjonsplikten dersom formidlingen skjer til et verdipapirforetak, idet rådgivning ikke er en investeringstjeneste og formidling av ordre til verdipapirforetak er unntatt fra konsesjonsplikt i henhold til § 7-1 tredje ledd nr. 3.”          Etter vår vurdering gir dette et dekkende bilde av klagers oppgaver knyttet til investorenes kjøp og salg av finansielle instrumenter. Sammenholdt med lovens forarbeider og departementets fortolkingsuttalelse fremstår det som lite tvilsomt at klagers oppgaver i forbindelse med kjøp og salg av finansielle instrumenter faller utenfor unntaket for meglertjenester i merverdiavgiftsloven § 5b første ledd nr. 4 bokstav e. Da bortfaller også problematikken knyttet til om deler av Forvaltningsserviceavtalen-tjenestene omfattes av unntaket som såkalte tilknyttede tjenester.

Skattedirektoratet vil også vise til en bindende forhåndsuttalelse avgitt 2. februar 2007 som gjelder en forvaltingsvirksomhet av lignende art som det klager driver. Uttalelsen vil bli publisert som BFU 06/07. Vi vedlegger en utskrift av saken i anonymisert form. (Dok. 10)

Vi finner også grunn til å vise til de omtalte sakene fra Sverige som synes å være helt i tråd med avgiftsmyndighetenes syn på ordreformidling av denne art.

Skattedirektoratets innstilling til vedtak

Skattedirektoratet viser til ovenstående og foreslår at det fattes slikt

v e d t a k:

Den påklagede fastsettelse stadfestes.

KLAGENEMNDAS AVGJØRELSE Nemndas medlem Langballe har votert slik: ”Etterberegning: Enig. Jeg anser dette som rådgivningstjenester som er et vesentlig element i Forvaltningsserviceavtalen-tjenesten. Hadde dette vært en ren formidlingstjeneste av kundeordres til finansforetak, ville sannsynligvis hele Forvaltningsserviceavtale-tjenesten vært et unødvendig mellomledd. Så lenge selskapet ikke driver aktiv forvaltning og derved kommer inn under unntaket, må virksomheten være avgiftspliktig rådgivningstjeneste.

Tilleggsavgift: Uenig. Avgiftsplikten for finansielle tjenester er en komplisert materie. Min votering om avgiftsplikten har voldt tvil. Derfor stemmer jeg mot tilleggsavgift.”

Nemndas formann Dons Heinfjell og medlemmene Jørgensen, Nordkvist og Omdal sluttet seg alle til Langballes votum.

V e d t a k:

Tilleggsavgiften frafalles. For øvrig som innstilt.