KMVA 8069

Klagenemnda stadfestet enstemmig innstillingen.

Saken gjelder: 1) Etterberegning av inngående avgift på advokattjenester knyttet til   emisjon gjennomført før klager drev avgiftspliktig virksomhet. 2) 20 % tilleggsavgift vedrørende pkt. 1.

   Samlet påklaget beløp inkl. tilleggsavgift utgjør kr 1 165 256

 

Stikkord:  Inngående avgift  Fradragsrett Emisjon    Tilleggsavgift

 

Bransje: Investeringsselskaper o.l./utleie av egen eller leid fast eiendom ellers/ annen forretningsmessig tjenesteyting ikke nevnt annet sted

 

Mval:   § 8-1 § 21-3

 

Skatteetaten.no: Fradrag

 

                Innstillingsdato: 5. mars 2014

KLAGENEMNDA FOR MERVERDIAVGIFT

Avgjørelse i møte 7. april 2014 i sak KMVA 8069 - Klager AS.

Skatt x har avgitt slik

I n n s t i l l i n g:

Klager AS, org.nr. xxx xxx xxxMVA, er registrert i Merverdiavgiftsregisteret med virkning fra 1. termin 2012. Oppgitt formål for virksomheten i Enhetsregisteret er ”Konsulent- og rådgivningsvirksomhet innen investering i aksjer/verdipapirer og fast eiendom.”.

På bakgrunn av avgrenset kontroll av alle omsetningsoppgavene for 2012 og omsetningsoppgaven for 1. termin 2013, fattet skattekontoret den 6. november 2013 vedtak om etterberegning av inngående avgift for periodene januar-februar 2012, mars-april 2012, mai-juni 2012, september-oktober 2012, november-desember 2012 og januar-februar 2013, samt ileggelse av tilleggsavgift.

Klage fra Klager AS v/A AS er mottatt 16. desember 2013. Det ble gitt utsatt klagefrist til 13. desember 2013. Klagefristen anses å være overholdt.

Påklaget beløp utgjør følgende:

 

Det er beregnet renter ved etterberegningen.

Det er ikke inngitt anmeldelse til påtalemyndigheten i saken. Skattekontorets innstilling har vært forelagt klager som har kommentert denne i brev datert 25. februar 2014. Merknadene er innarbeidet i innstillingen.

Kopi av følgende dokumenter er vedlagt innstillingen: Dok.nr. Dokument Dato 1 Varsel om oppgavekontroll 30. mai 2013 2 Innhenting av tilleggsopplysninger 17. juni 2013 3 E-post med tilleggsopplysninger  5. juli 2013 4 - vedlegg  5 Varsel om etterberegning 11. juli 2013 6 Tilsvar 15. august 2013 7 Innhenting av tilleggsopplysninger 23. september 2013 8 E-post med tilleggsopplysninger 10. oktober 2013 9 - vedlegg  10 - vedlegg  11 E-post med tilleggsopplysninger 28. oktober 2013 12 - vedlegg  13 Vedtak om etterberegning  6. november 2013 14 Klage 13. desember 2013 15 Kommentar til innstilling 25. februar 2014 16 KMVA 7645 22. april 2013

Klagen gjelder Klagen omfatter følgende forhold: 1) Etterberegning av inngående avgift på advokattjenester knyttet til emisjon gjennomført før klager drev avgiftspliktig virksomhet.

2) 20 % tilleggsavgift vedrørende pkt. 1.

1. Etterberegning av inngående avgift

1.1 Sakens faktum

Klager AS ble registrert i Merverdiavgiftsregisteret den 3. april 2013 med virkning fra 1. termin 2012. Den 27. mai 2013 leverte selskapet omsetningsoppgaver for alle terminer i 2012 og 1. termin 2013.

Skattekontoret ønsket å gjennomføre en rutinekontroll av grunnlaget for oppgavene, og varslet i brev av 30. mai 2013 om avgrenset kontroll for terminene. Den 6. juni 2013 ble etterspurt dokumentasjon innsendt. I e-post av 17. juni 2013 ba skattekontoret om ytterligere dokumentasjon og underbilag knyttet til enkelte anskaffelser som var fradragsført. Etter å ha gjennomgått innsendt dokumentasjon for terminene, varslet skattekontoret den 11. juli 2013 om etterberegning av avgift med kr 971 047 og 20 % tilleggsavgift med kr 194 209. Dette ble begrunnet med at fradragsført inngående merverdiavgift ved kjøp av advokattjenester ikke var til bruk i avgiftspliktig virksomhet. Skattekontoret la til grunn at advokatkostnadene var knyttet til et tidspunkt da selskapet ikke var registrert i Merverdiavgiftsregisteret.

Skattekontoret mottok en nærmere forklaring for selskapets advokatkostnader den 15. august 2013. Bakgrunnen for kostnadene var at selskapet høsten 2007 gjennomførte en emisjon fordi det hadde behov for egenkapital. Et annet selskap strukturerte emisjonsprosjektet og var tilrettelegger for kapitalforhøyelsen. På bakgrunn av en konflikt mellom de to selskapene, gikk Klager AS til sak mot selskapet som var tilrettelegger. For å få erstattet sitt økonomiske tap, innhentet Klager AS juridisk bistand i 2012 og 2013. På grunn av komplisert faktum ble advokatkostnadene store. Siden Klager AS utelukkende drev avgiftspliktig virksomhet fra 2012, ble kostnadene fradragsført i sin helhet.

I brev av 23. september 2013 ba skattekontoret om ytterligere dokumentasjon i forbindelse med kontrollen. I e-poster av 10. og 28. oktober 2013 mottok skattekontoret nærmere redegjørelse og dokumentasjon.

Den 6. november 2013 ble det fattet vedtak i saken.

1.2 Skattekontorets vedtak og begrunnelse

Det siteres fra vedtaket: ”Vi viser til vårt varsel av 11.07.2013 og til mottatt svar datert 18.08.2013 fra A AS v/B. Videre viser skattekontoret til vårt brev datert 23.09.2013 og til mottatt svar innkommet 10.10.2013 og 28.10.2013.

Skattekontoret kan opplyse at omsetningsoppgave for juli/august 2012, fradragsført med inngående avgift kr 26 094 ikke er med i vedtaket. Omsetningsoppgaven er funnet i orden etter gjennomgang av det mottatte regnskaEdokumentasjon og vil bli postert. Termin juli/august var ikke nevnt i skattekontorets varsel datert 11.07.2013

Vedtak Med hjemmel i merverdiavgiftsloven § 18-1 første ledd bokstav b har skattekontoret etterberegnet inngående merverdiavgift med kr 971 047.

Tilleggsavgift er ilagt i medhold av merverdiavgiftsloven § 21-3 med kr 194 209.

Det vil bli beregnet renter, jf skattebetalingsloven § 11-2.

Etterberegningen fordeler seg slik på terminene:

 

Saksforholdet i korte trekk: Selskapet søkte om registrering i Merverdiavgiftsregistert i brev mottatt fra A AS datert 25.01.2013.

I søknaden står blant annet: sitat: "Klager AS ble stiftet 27. juni 2007 og registrert i Enhetsregisteret 19. juli 2007. Selskapets formål er å drive virksomhet med omsetning av administrasjons- og konsulenttjenester. Selskapet har i 1. termin 2012 omsatt konsulenttjenester mv for over kr 50 000. Selskapet har ved en inkurie ikke blitt registrert i Merverdiavgiftsregisteret før, og vi ber på bakgrunn av dette at Klager AS registreres i henhold til mval. § 2-1 første ledd og med virkning fra og med 1. termin 2012." Sitat slutt.

Selskapet ble registert i Merverdiavgiftsregisteret, etter mottatt søknad om registrering datert 25.01.2013,03.04.2013 med startdato 01.01.2012.

Skattekontoret har avholdt en avgrenset kontroll for terminene: jan/febr 2012, mars/april 2012, mai/juni 2012, juli/august 2012, sept/okt 2012, nov/des 2012 og jan/febr 2013 etter å ha mottatt omsetningsoppgaver for alle nevnte terminer 27.05.2013.

Varsel om kontroll ble gitt i brev av 30.05.2013. Skattekontoret mottok svar den 06.06.2013.

Kopi av følgende regnskaEmateriale er fremlagt ved kontrollen: •Kontospesifikasjon (hovedbok) for alle terminer •Bokføringsspesifikasjon (bilagsjournal) for alle terminer •Kopi/utskrift av bilag for alle terminer •Kunde- og leverandørreskontro •Saldobalanse •Merverdiavgiftspesifikasjon for alle terminer

Etter skattekontorets gjennomgang av innsendt dokumentasjon, ble selskapet i brev av 11.07.2013 varslet om tilbakeføring av fradragsført inngående avgift med totalt kr 971 047, samt plikten til å ilegge renter etter sktbtl. § 11-2. Selskapet ble varslet om at skattekontoret vurderer å ilegge tilleggsavgift i medhold av merverdiavgiftsloven § 21-3 med 20 % = kr 194 209. Bakgrunn for varselet er at skattekontoret mente at inngående avgift ikke gjaldt kostnader knyttet til avgiftspliktig aktivitet i virksomheten.

Skattekontoret viser til det mottatte svaret og de mottatte dokumenter i sin helhet.

Avgiftspliktiges anførsler

Skattekontoret har mottatt tilsvar, datert 15.09.2013 på varsel om tilbakeføring av inngående avgift i brev fra A AS v/B. Av det mottatte svaret fremgår blant annet, Sitat: "Bakgrunnen for de advokatkostnadene som selskapet har pådratt seg er som følger: Klager var opprinnelig et hylleselskap som var eid av advokatfirmaet C. D AS kjøpte dette selskapet på vegne av E AS på bakgrunn av at E ønsket å investere i eiendomsprosjekter i F. I forbindelse med at selskapet hadde behov for innhenting av nødvendig egenkapital gjennomførte selskapet en emisjon høsten 2007, hvor E var tilrettelegger. Formålet med emisjon var å fremskaffe kapital som kunne benyttes til eiendomsinvesteringer i F.

Det var E som strukturerte emisjonsprosjektet og inntok rollen som tilrettelegger. I tegningsavtalen mellom E og den enkelte investor/tegner ble bakgrunnen og formålet med kapitalforhøyelsen beskrevet.

Det fremkom blant annet at selskapet etter gjennomført emisjon vil bruke provenyet til anskaffelse i ett eller flere "single-prupose" eiendomsselskaper i F slik at de etter aksjetegning vil eie opptil 49,9 % av aksjene i disse prosjektene. Tegningsinformasjonen ble mottatt gjennom presentasjoner av prosjektet og investeringen i F. For hver nye presentasjon var informasjonen vedrørende investeringen enten blitt utvidet og/eller endret.

Når emisjonen var fulltegnet ble det investert i to kroatiske selskaper som skulle kjøpe eiendommer i F gjennom hvert sitt datterselskap. Det har imidlertid i ettertid vist seg at når emisjonen ble avsluttet var investeringene gjennomført i strid med de forutsetninger E hadde forespeilet ved tegning av emisjonen i Klager.

E hadde i hele perioden begrenset sin rolle til å være tilrettelegger for kapitalforhøyelsen i Klager samt å besørge at emisjonsprovenyet ble benyttet til kjøp av aksjer i selskapene i F. I henhold til tegningsavtalen skulle Klagers første styre utpekes av D. Samtlige av styremedlemmene var ansatt i D og det ble også undertegnet en forretningssførselavtale med D.

Dette medførte at alle sentrale roller i Klager på dette tidspunkt var besatt av X-selskaper eller ansatt i et X-selskap. E hadde med dette mulighet til å fraskrive seg størst mulig grad av ansvar gjennom prosessen. Dette sammen med at det i ettertid har vist seg at styret var fraværende, mens initiativtakerne i E gjorde langt mer enn det eget mandat og tilhørende ansvarsfraskrivelser medførte at Klager var av den oppfatning at de hadde et erstatningskrav mot E.

Det var opplyst i tegningsinformasjonen for emisjonen i Klager at det ikke skulle investeres i eiendommer før disse var regulert. Grunnen til dette var at risikoen for prosjektet var betydelig lavere når eiendommene var regulerte. I etterkant har det vist seg at eiendommene ikke var regulert til boligformål slik som ble forespeilet når emisjonen var avsluttet. På bakgrunn av dette var den kommersielle beslutningen E tok om å gjennomføre investeringen/closingen av emisjonen foretatt i strid med det som ble forespeilet ved emisjonstegning.

På bakgrunn av dette reiste Klager sak mot E hvor de krevde erstattet sitt økonomiske tap som følge av deres ansvarsbetingende handlinger/unnlatelse i tilknytning til investeringene av Klagers penger i eiendomsselskapene. Det var E sine rutiner og systemer som sviktet som medførte at de Klager lidte et tap. Klager sitt krav mot E var på bakgrunn av dette ett uaktsomhetsansvar knyttet til E sin rolle som tilrettelegger.

For å få erstattet sitt økonomiske tap innhentet Klager juridisk bistand i 2012 og 2013. På bakgrunn av det kompliserte faktum var dette et omfattende arbeid som medførte store kostnader for Klager. Først etter ca ett år lyktes det partene å enes om en utenrettslig avtale. Forliket gikk ut på at E betalte et slikt beløp til Klager som styrket Klager sin kapital betydelig.

Klager drev utelukkende avgiftspliktig virksomhet fra og med 1. termin 2012, og på bakgrunn av det fradragsførte selskapet den inngående merverdiavgiften på kostnadene for de advokatkostnadene som ble pådratt. Dette grunnet at kostnadene ble ansett for å være til bruk i avgiftspliktig virksomhet.

Bakgrunnen for at Klager engasjerte advokat var at E sitt arbeid i forbindelse med emisjonen i 2007 var utilstrekkelig, og at selskapet dermed hadde grunnlag til å gå til søksmål mot E med krav om erstatning som følge av disse manglene.

Vi er av den oppfatning at advokatkostnadene er pådratt for å sikre Klager ett best mulig resultat i saken mot E. Kostnadene har følgelig vært nødvendige for å sikre at selskapets avgiftspliktige virksomhet ikke ble svekket over tid.

På bakgrunn av dette er kostnaden pådratt av Klager i den hensikt å oppnå best mulig resultat for selskapet. Kostnadene til juridisk bistand som er pådratt selskapet har vært helt avgjørende for å kunne ivareta Klager sine interesser, og kostnadene har blitt pådratt på et tidspunkt der selskapet drev fullt ut med avgiftspliktig virksomhet. Det er videre klart at håndteringen og utfallet av konflikten kunne påvirke selskapets tilgang på kapital, og muligheten for selskapet til å drive avgiftspliktig virksomhet. Dette vises blant annet gjennom at forliket som ble inngått styrket selskapets kapitaltilførsel betydelig. Disposisjonen er følgelig foretatt ut fra det hensyn som vil fremme den nåværende avgiftspliktige virksomheten i Klager og kravet om tilknytning er oppfylt.

Kostnadene er videre pådratt av Klager direkte, og er følgelig naturlige og relevante for selskapet. Dersom Klager ikke hadde oppnådd forlik med E ville det ikke bare ha blitt bedriftsøkonomiske virkninger morselskapet, men det hadde også innvirket på omdømmet til Klager og muligheten deres for å fortsette avgiftspliktig rådgivningstjenester ovenfor andre kunder.

Tilleggsavgift: Selskapet er varslet om ileggelse av tilleggsavgift med kr 194 209, hvilket tilsvarer 20 prosent av det varslede etterberegnede merverdiavgiftsbeløpet kr 971 047. I varselet er det lagt til grunn at staten er påført et avgiftstap, og at den aktuelle overtredelsen av merverdiavgiftsregelverket er uaktsom.

Dersom etterberegningen mot formodning opprettholdes er vi av den oppfatning at det ikke skal ilegges tilleggsavgift. Etter merverdiavgiftsloven § 21-3 skal den som forsettlig eller uaktsomt overtrer loven, og ved det har eller kunne ha påført staten tap ilegges tilleggsavgift. Vi er av den oppfatning at selskapet under enhver omstendighet ikke har handlet uaktsomt når de fradragsførte advokatkostnadene. Dette begrunnes med at selskapet, på det tidspunkt kostnadene ble pådratt, kun utøvet avgiftspliktig virksomhet og det fremsto ikke som tvilsomt for selskapet at kostnaden knyttet seg til avgiftspliktig virksomhet. På bakgrunn av dette er det heller ikke noe som tilsier at Klager burde forstått at spørsmålet om fradragsrett for advokatkostnader var tvilsomt. Vi viser som nevnt ovenfor at kostnader i forbindelse med emisjon anses som fradragsberettiget. På bakgrunn av dette er vi av den oppfatning at det ikke kan være slik at enhver uriktig fradragsføring medfører at avgiftssubjektet har handlet uaktsomt i forhold til reglene om tilleggsavgift. Vi er følgelig av den oppfatning at vilkårene for tilleggsavgift ikke er oppfylt.

Videre har dette støtte i klagenemndsavgjørelse nr 7645 som gjaldt spørsmålet om fradragsrett for inngående merverdiavgift på anskaffelse av advokattjenester knyttet til salg av aksjer i datterselskap. Det ble ikke ilagt tilleggsavgift i denne saken og det vil være urimelig forskjellsbehandling dersom skattekontoret ilegger Klager tilleggsavgift for fradragsføring av inngående merverdiavgift når kostnadene ble pådratt mens selskapet drev fullt ut avgiftspliktig virksomhet.

Under enhver omstendighet fremstår den ilagte tilleggsavgiften som urimelig i forhold til den feil som skattekontoret anfører er blitt gjort. Etter vår oppfatning står man her ovenfor så problematiske og kompliserte avgiftsspørsmål at tilleggsavgift bør unnlates." Sitat slutt.

Skattekontoret viser til det mottatte tilsvaret i sin helhet.

Behov for ytterligere dokumentasjon/redegjørelse og mottatt tilsvar:

I forbindelse med det mottatte tilsvaret ble selskapet tilskrevet i brev datert 23.09.2013. Skattekontoret ba om innsending av selskapets årsberetning for året 2007 og 2008, samt dokumentasjon for selskapets virksomhet i perioden 2007 til 2010/2011.

Årsberetning for året 2007 og 2008 er mottatt 10.10.2013 og resterende dokumentasjon er mottatt 28.10.2013.

I det mottatte tilsvaret står blant annet: Sitat: "Videre kan jeg gi en kort bakgrunn til at kostnadene ble så høye var på bakgrunn av manglende samarbeidsvilje fra Pareto slik at det først måtte tas ut søksmål og Klager måtte gå ut svært bredt mht. krav og parallelt måtte avklare det faktiske grunnlaget for kravet. Videre måtte Klager basere seg på å føre prosesser både i voldgiftsapparatet og i de alminnelige domstoler for å sikre alle krav. Basert på at Klagers stevning i voldgiftssaken, ble Klager og E enige om et forlik som inkluderte samtlige krav." Sitat slutt.

Skattekontoret viser til saken og sakens øvrige dokumenter i sin helhet.

Begrunnelse for vedtaket

Regelverket

Etter merverdiavgiftsloven § 8-1 kan næringsdrivende som er registrert i Merverdiavgiftsregisteret gjøre fradrag for inngående merverdiavgift på varer og tjenester til bruk i den avgiftspliktige virksomheten. Vurderingen om anskaffelsen anses å være til bruk i den avgiftspliktige virksomheten gjøres ut fra hvorvidt anskaffelsen er relevant for og har en naturlig tilknytning til den avgiftspliktige virksomheten.

En forutsetning for å kunne fradragsføre inngående avgift er at kostnaden er til bruk i den avgiftspliktige virksomheten som det aktuelle selskapet driver.

Når det gjelder fradragsført inngående avgift vedrørende advokatkostnader fremgår det av mottatt tilsvar at bakgrunn for at Klager engasjerte advokat var at E sitt arbeid i forbindelse med emisjonen i 2007 var utilstrekkelig, og at selskapet da hadde grunnlag for å gå til søksmål mot E med krav om erstatning som følge av disse manglene.

Selskapet innhentet juridisk bistand i 2012 og 2013 for å få erstattet selskapets økonomiske tap. Det forklares at, på bakgrunn av det kompliserte faktum, var dette et omfattende arbeid som medførte store kostnader og at det først etter ca ett år lyktes å enes om en utenrettslig avtale/forlik.

Selskapet drev i årene 2007 - 2012 ikke-avgiftspliktig virksomhet (holdingvirksomhet). Erstatningssaken gjelder rådgivningstjenester utført 2007/2008 - altså rådgivningstjenester til bruk i Klagers holdingvirksomhet. Erstatningsprosessen vedrørende disse tjenstene må kunne sies å gjelde selskapets ikke-avgiftspliktige aktivitet. Et erstatningskrav er et krav om å få dekket kostnader/tap som selskapet pådro seg i tilknytning til disse rådgivningstjenestene. Selskapet drev i denne perioden kun holdingsvirksomhet.

Skattekontoret legger til grunn at advokatkostnadene som er pådratt er knyttet opp mot det tidspunktet hvor Klager AS ikke var registert i Merverdiavgiftsregisteret, det vil si når de drev ikke-avgiftspliktig virksomhet. At de aktuelle tjenestene er anskaffet i en periode hvor de også drev avgiftspliktig virksomhet kan ikke ha betydning i denne sammenheng, idet anskaffelsene knyttes til en ikke-avgiftspliktig virksomhet flere år tilbake i tid.

De innsendte omsetningsoppgavene anses etter dette for uriktige idet det er gjort uriktig fradrag for inngående avgift.”

1.3 Klagers innsigelser

Klager har i brev av 13. desember 2013 påklaget etterberegningen.

Når det gjelder faktum, viser klager hovedsakelig til tilsvar til klage (antas å være tilsvar til varsel om etterberegning), der det ble foretatt en grundig gjennomgang av bakgrunnen for de påløpte advokatkostnadene og en beskrivelse av kostnadene. Klager bemerker imidlertid at Klager AS utelukkende drev avgiftspliktig virksomhet fra 1. termin 2012, og at selskapet av den grunn fradragsførte den inngående merverdiavgiften. Selskapet anså anskaffelsen å være til bruk i avgiftspliktig virksomhet all den tid en eventuell erstatning ville påvirke selskapets avgiftspliktige virksomhet.

Klager viser til regelverket om fradragsrett og vilkårene om at anskaffelsene må ha en nær og naturlig tilknytning til den avgiftspliktige virksomheten, og at retten til fradrag må vurderes på anskaffelsestidspunktet. Det vises til et brev av 30. juni 2003 fra skattekontoret vedrørende juridisk rådgivning som et morselskap pådro seg som ledd i gjennomføring av en emisjon, der skattekontoret bl.a. skal ha uttalt at tjenester til innhenting av ny kapital i forbindelse med drift av avgiftspliktig virksomhet, fremstår som relevant for virksomheten. Klager opplyser at den aktuelle emisjonen tilførte kapital både til selskaper som var fellesregistrert med morselskapet, og til datterselskaper som ikke var en del av avgiftskonsernet.

Videre viser klager til MVA-kommentaren 4. utgave av Ole Gjems-Onstad side 435 om at rådgivning knyttet til virksomhetens finansiering av egen avgiftspliktig virksomhet må kvalifisere som anskaffelser som er relevante for virksomheten. Det anføres at dette må medføre at kostnader i forbindelse med finansiering av avgiftspliktig virksomhet er relevant for virksomheten, og at det skal innrømmes fradragsrett.

Klager viser til Tønsberg bolig-dommen der et morselskap fikk delvis rett til fradrag for inngående merverdiavgift ved anskaffelse av advokattjenester som i stor grad gjaldt et heleid datterselskap på bakgrunn av at det hindret økonomisk tap for byggefirmaet og ivaretok deres renommé.

Videre viser klager til at EU-domstolen bl.a. i sak C-465/03 (Kretztechnik) har konkludert med at merverdiavgift på kostnader i forbindelse med emisjon er en generalomkostning som er i en "direkte og umiddelbar forbindelse med hele den afgiftspligtige persons økonomiske virksomhet". Klager anfører at dette medfører full fradragsrett når virksomheten driver avgiftspliktig virksomhet.

Klager anfører at dersom innhenting av kapital er en prosess som er relevant for og som direkte angår hele virksomheten, skal det innrømmes fradrag for inngående merverdiavgift på kostnader i tilknytning til dette.

Det er forklart at Klager engasjerte advokat fordi selskapet hadde grunnlag for å gå til sak mot E AS som følge av mangelfull rådgivning i forbindelse med emisjonen utført på vegne av Klager. Da klager vurderte å gå til sak mot E AS, drev klager fullt ut avgiftspliktig virksomhet.

Klager viser til Tønsberg Bolig-dommen og anfører at det fremgår av denne at det foreligger fradragsrett for inngående merverdiavgift på anskaffelser som har en klar interesse for den avgiftspliktige virksomheten. Høyesterett kom til at advokatbistand måtte anses å være til bruk i morselskapets avgiftspliktige virksomhet, selv om tjenestene også kunne hevdes å være til bruk i datterselskapets ikke-avgiftspliktige virksomhet. Det ble ansett at morselskapet hadde en interesse i å opprettholde sitt renommé som en seriøs aktør overfor fremtidige oppdragsgivere. Klager anfører videre at dette også ble bekreftet i Telenor-dommen (Oslo tingrett 10. juni 2013) hvor advokatkostnader vedrørende en konflikt i Russland og Ukraina hadde en klar interesse for Telenors avgiftspliktige virksomhet gjennom at Telenor sin internasjonale aktivitet er relevant for vurderingen av fradragsretten. Klager anfører at det tilsvarende i denne saken vil være avgjørende for Klager å sikre at de rettslige prosessene ble håndtert på en god og fornuftig måte, og at det ble engasjert advokatbistand for å redusere omdømmerisikoen gjennom at erstatning ikke ble innrømmet.

Klagers kostnader til advokatbistand ble pådratt for å sikre at selskapet kunne oppnå et best mulig resultat, da dette ville få innvirkning på selskapets renommé og daglige drift. Utfallet ville klart påvirke selskapets tilgang på kapital og dermed mulighet til fortsatt å drive avgiftspliktig virksomhet. Det anføres at disposisjonen er foretatt ut i fra det hensyn om å fremme den nåværende avgiftspliktige virksomheten i Klager, og etter klagers oppfatning er kravet om direkte tilknytning oppfylt. Kostnadene må anses som nødvendige for å sikre at den avgiftspliktige virksomhet ikke ble skadelidende, og at fremtidige kunder skal anse selskapet som en seriøs aktør. Kostnadene må anses som naturlige og relevante for klagers avgiftspliktige virksomhet.

Klager anfører videre at selskapet har en interesse i at ansvarsplikten vedrørende emisjonen blir avklart og at selskapet ikke blir skadelidende som følge av dette. Klager er av den oppfatning at det er avgjørende at kostnadene er pådratt på et tidspunkt da selskapet drev fullt ut med avgiftspliktig virksomhet. Selv om emisjonen ble gjennomført før selskapet registrerte seg i avgiftsregisteret, er kostnadene knyttet til den nåværende avgiftspliktige virksomheten og dette må styre fradragsretten i saken. Som støtte til dette viser klager til Elkjøp-dommen (Rt 2012 s 432) hvor Høyesterett innrømmet fradragsrett for inngående merverdiavgift på kostander knyttet til anskaffelsen av en tomt som skulle bygges ut og byttes mot en utvidelse av den tomten de brukte i sin avgiftspliktige virksomhet. Klager anfører at denne dommen viser at relevanskravet ikke kan tolkes for snevert. Selv om emisjonen ikke gjaldt avgiftspliktig virksomhet, ble kostnadene pådratt når klagers virksomhet fullt ut var avgiftspliktig, og kostnadene må følgelig anses å knytte seg til avgiftspliktig virksomhet.

1.4 Skattekontorets vurdering av klagen

Skattekontoret kan ikke se at det i klagen har fremkommet nye opplysninger som gir grunnlag for å omgjøre vedtaket.

Et registrert avgiftssubjekt har, med visse begrensninger, rett til å gjøre fradrag for inngående avgift på varer og tjenester anskaffet til bruk i den registrerte virksomheten, jf. merverdiavgiftsloven § 8-1.

Vilkåret om at anskaffelsen må være til bruk i registrert virksomhet, innebærer at det ikke foreligger fradragsrett for inngående avgift på varer og tjenester anskaffet til bruk privat eller til bruk i virksomhet som er unntatt fra merverdiavgiftsloven. For slike anskaffelser kan for eksempel også registrert virksomhet bli belastet merverdiavgift som en endelig forbruker i merverdiavgiftssystemet.

Fradragsretten knytter seg til anskaffelser som er relevante for den delen av virksomheten som har omsetning som omfattes av loven. Spørsmålet i saken er om advokattjenestene som ble anskaffet i 2012 og 2013 har en nær og naturlig tilknytning til klagers avgiftspliktige konsulent- og rådgivningsvirksomhet. Relevanskravet innebærer ikke at enhver oppofrelse som en næringsdrivende påtar seg, vil gi fradrag for inngående merverdiavgift. Det må i realiteten kunne sannsynliggjøres at den aktuelle anskaffelsen er et nødvendig vilkår/forutsetning og/eller innsatsfaktor for den avgiftspliktige virksomheten. Det må videre foretas en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle.

I Tønsberg Bolig-dommen, Rt. 2008 s. 939, var spørsmålet om Tønsberg Bolig AS hadde fradragsrett for inngående merverdiavgift på advokattjenester, som i stor grad gjaldt det heleide datterselskapet Bygg Nor AS. Høyesteretts flertall kom til at Tønsberg Bolig AS hadde krav på forholdsmessig fradrag for inngående merverdiavgift på disse anskaffelsene. Flertallet uttaler at det er tilstrekkelig at anskaffelsene har en klar interesse for den avgiftspliktige virksomheten, jf. avsnitt 43 i dommen. Tønsberg Bolig begrunnet sin interesse i å kjøpe advokattjenestene blant annet ut fra hensynet til selskapets renommé, nødvendigheten av oversikt over alle forhold knyttet til vurderingen av hvilke deler av virksomheten som kunne videreføres og i interessen i å unngå eller redusere tap som følge av egne garantistillelser. I avsnitt 46 legger Høyesterett til grunn at hensynet til å ivareta selskapets renommé ikke gir tilstrekkelig grunnlag for avgiftsfradrag etter merverdiavgiftsloven § 21 (nå 8-1). Den aktuelle interessen for Tønsberg Bolig måtte være knyttet til selskapets avgiftspliktige entreprenørvirksomhet. Siden selskapet kort tid forut for oppryddingen startet med entreprenørvirksomhet gjennom overtakelsen av de Bygg Nors prosjekter som konsernet var byggherre for, mente retten at Tønsberg Bolig åpenbart hadde en interesse i å opprettholde sitt renommé som en seriøs aktør overfor blant annet framtidige oppdragsgivere, leverandører innenfor entreprenørvirksomhet og overfor finansieringsinstitusjoner.  Etter at flertallet hadde konkludert med at Tønsberg Boligs interesse i kjøp av advokattjenester ga rett til fradrag etter merverdiavgiftsloven § 21, viste retten i avsnitt 52 til at selskapet måtte fordele den inngående avgiften. Ved fordelingen måtte det tas hensyn til at advokatkostnadene måtte anses pådratt både til bruk i den avgiftspliktige entreprenørvirksomheten, og i selskapets unntatte virksomhet. Tønsberg Bolig-dommen må tolkes på bakgrunn av faktum i saken. Det er sentralt i denne sammenheng at Bygg Nor AS faktisk ville hatt full fradragsrett dersom selskapet selv hadde stått for anskaffelsen, men det hadde ikke selskapet økonomi til. Selskapene kunne dessuten formelt ha innrettet seg slik at Bygg Nor AS stod som anskaffer av tjenestene, og dermed oppnådd full fradragsrett. I den situasjonen som forelå var dette imidlertid upraktisk. Etter skattekontorets syn, tolket flertallet merverdiavgiftsloven § 21 vidt for dermed å oppnå et resultat som flertallet fant rimelig. Det er skattekontorets oppfatning at dommen har begrenset verdi for løsning av foreliggende sak.

Klager har anført at kostnaden ble pådratt mens selskapet kun drev avgiftspliktig virksomhet. Kostnadene har derfor en naturlig og nær tilknytning til den avgiftspliktige virksomheten. Skattekontoret mener imidlertid det vil være naturlig å ta utgangspunkt i hva kostnadene knytter seg til når man skal vurdere om det er en relevant tilknytning mellom kostnadene og klagers avgiftspliktige virksomhet. I vedtaket har skattekontoret foretatt en vurdering av om advokatkostnadene er relevant for klagers avgiftspliktige virksomhet, og kommet til at det ikke foreligger en tilstrekkelig tilknytning mellom kostnaden og den avgiftspliktige omsetningen. Skattekontoret har vurdert saken på nytt, og fastholder skattekontorets konklusjon i vedtaket. Den eneste tilknytningen mellom kostnadene og klagers avgiftspliktige virksomhet, synes å være at selskapets tilgang på kapital som følge av resultatet i konflikten kunne benyttes i klagers avgiftspliktige virksomhet. Skattekontoret mener at det kun foreligger en bedriftsøkonomisk tilknytning mellom den avgiftspliktige virksomheten og advokatkostnadene. Høyesterett har i Bowling 1-dommen (RT 2008 932) sagt at en ren bedriftsøkonomisk sammenheng normalt ikke er tilstrekkelig til å gi fradrag etter mval. § 8-1. Skattekontoret kan følgelig ikke se at advokatkostnadene knyttet til emisjonen har en relevant tilknytning til klagers avgiftspliktig virksomhet.

Emisjonen ble gjennomført i 2007 og advokatkostnadene er direkte knyttet til emisjonen og situasjonen som oppsto rundt denne. Tjenestene ble anskaffet for å få avklart ansvarsplikten vedrørende emisjonen og sikre et best mulig resultat av konflikten. Selv om det er viktig for selskapet med et godt omdømme, er det skattekontorets vurdering at dette ikke er tilstrekkelig grunnlag for fradragsrett. Videre er det skattekontorets vurdering at advokattjenestene ikke er å anse som rådgivning knyttet til finansiering av selskapets avgiftspliktig virksomhet. Det at utfallet av konflikten var positivt for selskapets økonomiske situasjon og videre drift, medfører etter skattekontorets vurdering ikke at tjenestene er fradragsberettiget.

Til slutt vil skattekontoret vise til klagers anførsler i forhold til Elkjøp-dommen (RT 2012 s. 432), hvor klager anfører at dommen viser at relevanskravet for fradragsrett ikke kan tolkes for snevert.

Dommen gjelder spørsmål om en avgiftspliktig virksomhet har fradrag for inngående merverdiavgift på kostnader til oppføring av en tomannsbolig som var blitt ytet som vederlag for erverv av tomt til forretningsbygning. I dommen ble det både av flertallet og mindretallet lagt til grunn at omsetning av fast eiendom er avgiftsfri, og at bytte omfattes av omsetningsbegrepet, jf. mval. § 3-11 første ledd § 1-3 første ledd. Etter Høyesteretts flertall hadde ikke byttet av eiendommene noen egenverdi for selskapet, men var et vilkår for at selskapet skulle få tilstrekkelig stor tomt til å oppføre et nytt forretningsbygg. Eiendomsbyttet kunne derfor ikke anses som en særskilt virksomhet, men måtte anses foretatt som ledd i selskapets handelsvirksomhet. Oppføringskostnadene var relevante for selskapets handelsvirksomhet, og også ansett for å ha tilstrekkelig nær og naturlig tilknytning til denne. Vilkåret for fradragsrett etter merverdiavgiftsloven var da oppfylt etter Høyesterett sitt syn.

Høyesteretts mindretall fant at selskapet ikke kunne ha fradragsrett da tomannsboligen ble anskaffet og benyttet som betalingsmiddel for erverv av annen fast eiendom. Ved omsetning – herunder bytte – av fast eiendom skal det ikke beregnes utgående merverdiavgift, men heller ikke gis fradrag for inngående merverdiavgift. Etter mindretallets syn må den næringsdrivende ved anskaffelser til omsetning utenfor avgiftsområdet betraktes som sluttbruker.

Skattekontoret er av den oppfatning at dommen vedrørende Elkjøp er en avgjørelse i nettopp den konkrete saken, med de faktiske forhold som forelå der. I denne saken er ikke advokatkostnadene knyttet til den avgiftspliktige virksomheten som startet i 2012.

Skattekontoret viser til redegjørelsen ovenfor, og innstiller på at mval. § 8-1 ikke hjemler rett til fradrag for advokatkostnadene knyttet til emisjonen.

Det fremgår av merverdiavgiftsloven § 18-1 første ledd at avgiftsmyndighetene kan fastsette beløpet for inngående merverdiavgift ved skjønn, herunder rette feil i et avgiftsoppgjør, når

”b) mottatt omsetningsoppgave er uriktig eller ufullstendig eller bygger på regnskap som ikke er ført i samsvar med gjeldende regnskapslovgivning"

Med henvisning til merverdiavgiftsloven § 18-1 første ledd bokstav b, vil skattekontoret fastholde at det er grunnlag for den foretatte etterberegningen.

1.5 Klagers merknader til skattekontorets innstilling

Klager anfører at kostnadene som er pådratt, har til hensikt å sikre avgiftspliktig virksomhet. Klager viser til Tønsberg bolig-dommen og anfører at det fremgår av høyesterettsdommen at en tilknytning vil være til stede så fremt tjenesten kan sies å ha en klar interesse for den avgiftspliktige virksomheten til den som har betalt for og krever avgiftsfradrag for tjenestene. Det var tre forhold som kunne begrunne en slik tilknytning: hensynet til selskapets renommé, nødvendigheten av oversikt over alle forhold for å kunne vurdere hvilke deler av virksomheten som kunne videreføres, og interessen i å unngå eller å redusere økonomisk tap. Alle disse momentene vil gjøre seg gjeldende i denne saken, særlig momentene om å redusere økonomisk tap og hensynet til selskapets renommé. Dersom Klager ikke hadde pådratt seg kostnadene på det tidspunktet det gjorde, er det helt klart at selskapet hadde blitt skadelidende. Klager anfører at det følgelig ikke bare er tale om en ren bedriftsøkonomisk tilknytning slik skattekontoret anfører. Resultatet som ble oppnådd var også avgjørende for tilliten selskapet hadde ved levering av administrasjonstjenester. Kostnaden er følgelig avgjørende for videre drift i selskapet. Disse to momentene må sees samlet, og vil etter klagers oppfatning medføre at tilknytningsvilkåret anses oppfylt. Klager kan ikke se at faktum i saken stiller seg forskjellig fra den tilknytning Høyesterett aksepterte i Tønsberg bolig-dommen. Videre anføres at det ikke er slik at skattekontoret kan velge å se bort fra Høyesterettspraksis. Næringsdrivende må kunne forvente en viss forutberegnelighet, og må kunne forvente at skattekontoret retter seg etter høyesterettsavgjørelser.

Klager anfører at alle høyesterettsdommer vil ha sprikende faktum, men at prinsippene som fremgår av dommene må anvendes som rettskilde ved tolkning av bestemmelsen om fradragsrett.

Videre anfører klager at det er forholdene på anskaffelses- eller oppofrelsestidspunktet som må avgjøre om tilknytningskravet er oppfylt. I 2012 hadde selskapet startet sin avgiftspliktige virksomhet. Kostnadene er pådratt som følge av at rettssubjektet er registrert i avgiftsmanntallet og for å avgrense rettigheter og plikter som det avgiftspliktige selskapet kunne pådra seg. Det består da den nærmeste tilknytning, relevans og interesse i å pådra seg disse kostnadene.

Avslutningsvis bemerker klager at dersom Klager blir nektet fradragsrett, vil avgiften ikke ramme de reelle sluttbrukerne av administrasjonstjenestene, men Klager, og det vil følgelig oppstå avgiftskumulasjon i Klager sin virksomhet. Dette vil følgelig stride mot prinsippet i merverdiavgiftsloven om at avgiften ikke skal utgjøre en kostnad for næringsdrivende.

Klager anmoder Klagenemnda for merverdiavgift om å oppheve skattekontorets vedtak.

1.6 Skattekontorets vurdering av klagers merknader til innstillingen

Skattekontoret mener at klagers merknader til skattekontorets foreløpige innstilling ikke inneholder noe nytt som gjør at skattekontoret vil endre konklusjon. Skattekontoret vil imidlertid kommentere en av klagers merknader.

Klager anfører at advokatkostnadene er pådratt som følge av at selskapet er registrert i avgiftsmanntallet og for å avgrense rettigheter og plikter som det avgiftspliktige selskapet kunne pådra seg. Skattekontoret forstår denne anførselen slik at selskapet ikke ville pådratt seg advokatkostnadene hvis det ikke hadde vært registrert i Merverdiavgiftsregisteret. Skattekontoret antar imidlertid ut fra sakens opplysninger at selskapet ville hatt interesse av å få erstattet sitt økonomiske tap uansett avgiftsstatus. Det er tidligere opplyst at klager engasjerte advokat fordi E sitt arbeid med emisjonen i 2007 var utilstrekkelig, og at klager hadde grunnlag for å gå til søksmål mot E med krav om erstatning som følge av disse manglene.

2. Tilleggsavgift

2.1 Faktum i saken

Det vises til gjengivelse av sakens faktum under pkt. 1 vedrørende de materielle forhold.

Tilleggsavgift ble varslet i brev av 11. juli 2013. Det ble i varselet påpekt at selskapet har fradragsført kostnader ved kjøp av advokattjenester knyttet til emisjonen i 2007. Selskapet var ikke registrert i Merverdiavgiftsregisteret på tidspunktet for emisjonen, og skattekontoret anså ikke kostnadene å være til bruk i avgiftspliktig virksomhet.

I vedtak av 6. november 2013 er tilleggsavgift på etterberegnet inngående avgift ilagt med 20 %. Tilleggsavgiften utgjør kr 194 209.

2.2. Skattekontorets vedtak og begrunnelse

Det siteres fra vedtaket:

"Tilleggsavgift Skattekontoret har ilagt tilleggsavgift med 20 %, som utgjør kr 194 209.

Generelt om vilkårene for og utmåling av tilleggsavgift

Ileggelse av tilleggsavgift er hjemlet i mval. § 21-3. Bestemmelsen siteres:

(1) Den som forsettlig eller uaktsomt overtrer denne loven eller forskrifter gitt i medhold av loven, og ved det har eller kunne ha påført staten tap, kan ilegges inntil 100 prosent avgift i tillegg til merverdiavgift fastsatt etter § 18-1 og § 18-4 første og annet ledd. Tilleggsavgift kan ilegges inntil ti år etter utløpet av den aktuelle terminen.

(2) Den som ansvaret etter denne paragraf retter seg mot, svarer også for medhjelperes, ektefelles og barns handlinger.

Skattedirektoratet har den 10. januar 2012 fastsatt retningslinjer for ileggelse av tilleggsavgift.

I mval. § 21-3 oppstilles det tre hovedvilkår for ileggelse av tilleggsavgift. For det første må det ha skjedd en overtredelse av loven eller forkrifter gitt i medhold av loven. Videre må overtredelsen ha medført at staten har eller kunne ha blitt påført tap. Dernest må det konstateres at selskapet har opptrådt uaktsomt eller forsettlig ved den uriktige avgiftsbehandlingen.

Det oppstilles spesielle beviskrav ved ileggelse av tilleggsavgift. Hvor ileggelsen bygger på uaktsomhet, er beviskravet klar sannsynlighetsovervekt. Hvor ileggelsen bygger på grov uaktsomhet eller forsett, må det være bevist utover enhver rimelig tvil at vilkårene er oppfylt.

Beviskravet gjelder både i forhold til skyldkravet (om det er utvist uaktsomhet) og med hensyn til de faktiske forhold.

Mval. § 21-3 er en ”kan” bestemmelse. Det skal foretas en konkret vurdering ved hvert enkelt forhold om det skal ilegges tilleggsavgift. Ved spesielle forhold kan tilleggsavgift unnlates ilagt.

Tilleggsavgift kan fastsettes med inntil 100 % av det beløp som har eller kunne ha påført staten tap.

Det fremkommer av retningslinjene at normalsatsen ved uaktsomme overtredelser av regelverket er 20 % tilleggsavgift. Ved grovt uaktsomme eller forsettlige overtredelser er normalsatsene 40 % eller 60 % tilleggsavgift. Satsene ved grov uaktsomhet og forsett er i utgangspunktet de samme. Valg av normalsats avgjøres ut fra en totalvurdering av avgiftssubjektets forhold.

Individuelle forhold kan tilsi at normalsatsene fravikes.

Uaktsomhet Det er tilstrekkelig at det foreligger uaktsomhet for å ilegge tilleggsavgift. Utgangspunktet for vurderingen av det konkrete tilfellet er at den avgiftspliktige plikter å sette seg inn i de regler som gjelder ved beregning av avgift for sin virksomhet.

På bakgrunn av det som er kommet frem under kontrollen finner skattekontoret at det er klar sannsynlighetsovervekt for at virksomheten har fradragsført inngående merverdiavgift i omsetningsoppgaver for 1.,2.,3.,5., 6. termin 2012 og 1. termin 2013 uriktig og at loven dermed er overtrådt med det resultat at staten er eller kunne bli påført et tap.

Skattekontoret finner det videre godtgjort med klar sannsynlighetsovervekt at det er utvist uaktsomhet ved forholdet. Det vises til at dere har fradragsført inngående avgift hvor det ikke foreligger fradragsrett. Selskapet har engasjert advokatbistand i 2012 og 2013, men de pådratte advokatkostnadene anses å være pådratt med bakgrunn i tidligere periode hvor selskapet ikke var registrert, men drev ikke-avgiftspliktigvirksomhet (holdingvirksomhet). Reglene om fradragsrett er sentrale og det å gjøre fradrag i foreliggende tilfelle må etter skattekontorets syn anses for uaktsomt.

Vilkårene for ileggelse av tilleggsavgift etter merverdiavgiftsloven anses derfor oppfylt.

Skattekontoret kan ikke se at det forligger omstendigheter som tilsier at det likevel ikke skal ilegges tilleggsavgift. Overtredelsen av lovverket er så klanderverdig at det er riktig å reagere med tilleggsavgift for forholdet."

2.3 Klagers innsigelser

Klager har anført at selskapet under enhver omstendighet ikke har handlet uaktsomt da de fradragsførte advokatkostnadene. Dette begrunnes med at selskapet kun drev avgiftspliktig virksomhet på tidspunktet kostnadene ble pådratt, og at det for selskapet ikke fremsto som tvilsomt at kostnaden knyttet seg til avgiftspliktig virksomhet. Det anføres at det heller ikke er noe som tilsier at selskapet burde forstått at spørsmålet om fradragsrett var tvilsomt. Det vises til gjennomgått rettspraksis om at retten til fradrag inntrer på det tidspunkt oppofrelsen skjer.

Klager anfører at kostnader i forbindelse med emisjon anses som fradragsberettiget. Videre at det heller ikke er avgjørende at kostnadene er pådratt for en aktivitet som er avgiftspliktig, det avgjørende er at kostnaden er pådratt og til bruk i avgiftspliktig virksomhet. På denne bakgrunn er klager av den oppfatning at det ikke kan være slik at enhver uriktig fradragsføring medfører at avgiftssubjektet har handlet uaktsomt i forhold til reglene om tilleggsavgift. Det er klagers oppfatning at vilkårene for tilleggsavgift ikke er oppfylt.

Det anføres at prosessen med emisjonen var relevant for den fremtidige avgiftspliktige driften, og at det er emisjonen som medfører at selskapet kan starte med avgiftspliktig virksomhet.

Avslutningsvis anfører klager at dette har støtte i klagenemndsavgjørelse nr. 7645 som gjaldt spørsmålet om fradragsrett for inngående merverdiavgift på anskaffelse av advokattjenester knyttet til salg av aksjer i datterselskap. Det ble ikke ilagt tilleggsavgift i saken, og klager anfører at det vil være urimelig forskjellsbehandling dersom skattekontoret ilegger klager tilleggsavgift for fradragsføring av avgift når kostnadene ble pådratt mens selskapet drev fullt ut avgiftspliktig virksomhet.

2.4 Skattekontorets vurdering av klagen

Skattekontoret kan ikke se at det i klagen har fremkommet nye opplysninger som gir grunnlag for å omgjøre vedtaket om ileggelse av tilleggsavgift.

Merverdiavgiftsloven § 21-3 oppstiller tre hovedvilkår for ileggelse av tilleggsavgift. For det første må det ha skjedd et brudd på merverdiavgiftsloven, eller forskrift gitt i medhold av loven. Videre må bruddet ha ført til at staten har, eller kunne ha blitt påført et tap. Det er ikke noe krav om at staten faktisk er unndratt avgift. Dernest må en kunne slå fast at selskapet har vært uaktsom, eller opptrådt forsettlig ved den uriktige avgiftshåndteringen.

Merverdiavgiftsloven § 21-3 er en "kan-bestemmelse". Dette innebærer at selv om vilkårene som ovenfor nevnt er oppfylt, må det likevel vurderes konkret om tilleggsavgift kan ilegges eller ikke.

I denne saken har klager krevd fradrag for inngående merverdiavgift for anskaffelser som ikke er til bruk i avgiftspliktig virksomhet, jf. vurderingen som gjennomgått over. Ved å fradragsføre inngående merverdiavgift som ikke kan anses å være til bruk i avgiftspliktig virksomhet, synes det klart at staten kunne vært påført tap som følge av dette.

De objektive vilkår for å ilegge tilleggsavgift i medhold av mval. § 21-3 antas dermed å være oppfylt.

Det er tilstrekkelig for å ilegge tilleggsavgift etter mval. § 21-3 at det foreligger et uaktsomt brudd på merverdiavgiftsloven, eller forskrift gitt i medhold av denne.

Enhver som driver virksomhet har en plikt til å sette seg inn i de regler som gjelder for beregning av merverdiavgift for sin virksomhet, og det å ikke gjøre det – eventuelt å ikke søke nødvendig bistand, kan i seg selv være uaktsomt. 

Skattekontoret kan ikke se at vurderingen av de subjektive og objektive vilkårene for ileggelse av tilleggsavgift er uriktig, jf. mval. § 21-3. Anvendt sats på 20 % er i henhold til gjeldende retningslinjer.

Klager har anført at det vil være en urimelig forskjellsbehandling å ilegge tilleggsavgift i denne saken, og viser til at det i klagenemndsavgjørelse 7645 ikke ble ilagt tilleggsavgift. Den nevnte klagenemndsavgjørelsen gjaldt uberettiget fradragsføring av inngående avgift på advokatkostnader knyttet til salg av aksjer i et datterselskap. Etterberegnet beløp var ca. kr 355 000. De faktiske forhold var dermed ikke de samme som i foreliggende sak. Valg av normalsats, jf. Skattedirektoratets retningslinjer av 10. januar 2012 som nevnt i vedtaket av 6. november 2013, avgjøres ut fra en totalvurdering av avgiftssubjektets forhold. Retningslinjene skal i størst mulig grad sikre lik behandling av like saker. Etter en konkret vurdering av foreliggende sak har skattekontoret funnet det riktig å reagere med tilleggsavgift for forholdet.

Skattekontoret har vurdert om det foreligger formildende omstendigheter som skulle tilsi at tilleggsavgiften skal reduseres eller falle bort, men har ikke funnet grunnlag for dette.

På bakgrunn av overnevnte vurderer skattekontoret det slik at vilkårene for å ilegge tilleggsavgift er oppfylt, jf. mval. § 21-3.

Skattekontoret fastholder etter dette vedtaket av 6. november 2013.

2.5 Klagers merknader til skattekontorets innstilling

Klager viser til klagen hvor det anføres at selskapet ikke har handlet uaktsomt, all den tid selskapet drev fullt ut avgiftspliktig virksomhet da kostnadene ble pådratt, og advokatkostnader pådratt av hensyn til bedriftsøkonomi og renommé har vært akseptert fradragsført tidligere. Klager kan følgelig ikke se at det er noe som taler for at Klager skulle forstått at spørsmålet om fradragsrett for advokatkostnadene var tvilsomt.

Videre gjentar klager sin anførsel om at det ikke er ilagt tilleggsavgift i en lignende sak, bl.a. KMVA 7645, og at det vil være urimelig forskjellsbehandling om det ilegges tilleggsavgift i denne saken. Klager viser til skattekontorets vurdering i innstillingen, og ser det slik at det bare er det fradragsførte beløpet som skiller faktum i de to sakene. Klager anfører at dette ikke kan medføre at sakene ikke kan sammenlignes, og at prinsippet om likebehandling vil gjøre seg gjeldende selv om beløpene som er etterberegnet er forskjellige.

Klager ber om at Klagenemnda for merverdiavgift under enhver omstendighet opphever vedtaket om ileggelse av tilleggsavgift.

2.6 Skattekontorets vurdering av klagers merknader til innstillingen

Skattekontoret mener at klagers merknader til skattekontorets foreløpige innstilling ikke inneholder noe nytt som gjør at skattekontoret vil endre konklusjon. Skattekontoret vil imidlertid kommentere merknaden om urimelig forskjellsbehandling.

Som nevnt over i pkt. 2.4, må det vurderes konkret i hvert tilfelle om tilleggsavgift kan ilegges. I denne saken har skattekontoret etter en helhetsvurdering funnet det riktig å reagere med tilleggsavgift for forholdet. Det at skattekontoret i en annen sak om uriktig fradragsføring av advokatkostnader ikke har ilagt tilleggsavgift, innebærer ikke i seg selv en urimelig forskjellsbehandling. For at det skal være forskjellsbehandling, må det være to saker som kan sammenlignes. I KMVA 7645 drev klager i utgangspunktet avgiftspliktig virksomhet, og advokatkostnadene ble pådratt i forbindelse med salg av aksjer i et datterselskap. Formålet med anskaffelsen var salg av aksjer. Det fremgår ikke av saken hvorfor tilleggsavgift ikke er ilagt. Skattekontoret antar imidlertid at spørsmålet om fradragsrett i den aktuelle saken kan ha fremstått som mer tvilsomt for klager, og at dette momentet kan ha vært ansett som formildende i vurderingen.

Skattekontorets innstilling til vedtak

Skattekontoret foreslår etter dette at det fattes slikt

V e d t a k :

Den påklagede etterberegningen av merverdiavgift og ileggelsen av tilleggsavgift stadfestes.

KLAGENEMNDAS AVGJØRELSE:

Nemndas medlem Ongre var inhabil i denne saken.

Nemndas medlemmer Rivedal, Slettebøe, Frøystad, Hines Grape og Stenhamar sluttet seg til skattekontorets innstilling.

V e d t a k:

Som innstilt.