Innsenders fremstilling av faktum og jus:
X AS (heretter kalt skattyter) eier 2000 ordinære aksjer, 3000 B-aksjer og 7000 preferanseaksjer i AB AS (”selskapet”).

Samlet aksjekapital i selskapet er kr. 3.000.000 fordelt på 30.000 aksjer à kr. 100. Selskapet har tre aksjeklasser: ordinære aksjer (heretter kalt A-aksjer), B-aksjer og preferanseaksjer. Hver A-aksje har fem stemmer, B-aksjene har to stemmer og preferanseaksjene en stemme. Eier av preferanseaksjene er berettiget til og begrenset til 5 % årlig utbytte kumulativt. Videre har eierne av A- og B-aksjene rett til å innløse preferanseaksjene til pari kurs med seks måneders varsel etter generalforsamlingsbeslutning. Ut fra aksjefordelingen i selskapet er det antakelig ikke mulig for eierne av A- og B-aksjene å benytte denne retten.

Ulikhetene i aksjeklasser anses lite hensiktsmessig og det er derfor ønskelig å oppheve skillet mellom de ulike aksjeklassene, og i stedet innføre én aksjeklasse med like rettigheter for samtlige aksjer. Som følge av at det er ulike rettigheter knyttet til de ulike klassene, har aksjene ulik verdi og ombytting av aksjer vil dermed ikke skje i forholdstallet 1:1, men som følger: 1 A-aksje = 1 ny aksje, 1 B-aksje = 0,9 ny aksje og 1 pref.aksje = 0,45 ny aksje.

I praksis vil omklassifisering skje ved at eierne av A-aksjene beholder disse, mens eierne av B-aksjer og preferanseaksjer innløser en relativ del av disse aksjene mot at vedtektene endres slik at alle gjenværende aksjer får like rettigheter. Innløsningen av B-aksjer og preferanseaksjer medfører en kapitalnedsettelse på kr 791.000 som avsettes til fond som skal benyttes etter generalforsamlingens beslutning, jf. asl. § 12-1 første ledd nr. 3.

Skattyter har reist spørsmålet om opphevelsen av skillet mellom aksjeklassene som ovenfor beskrevet kan anses som skattemessig realisasjon og utløse beskatning for gevinst/fradragsrett for tap for aksjonær X AS.

Skattyter peker i sin anmodning på at utgangspunktet i skatteloven § 10-31 er at gevinst ved realisasjon av aksjer er skattepliktig inntekt, jf. skatteloven § 9-2 om hva som er skattemessig realisasjon. Etter denne bestemmelsen omfatter realisasjon overføring av eiendomsrett mot vederlag. Spørsmålet blir dermed om ombytte av B-aksjer og preferanseaksjer til nye aksjer innebærer at de blir eiere av noe annet ved ombyttingen og slik at de mottatte aksjer må anses som vederlag ved ombyttingen.

Skattyter påpeker at det foreligger en del administrative uttalelser og teori som går i retning av at aksjer kan konverteres fra en klasse til en annen uten at dette anses som realisasjon.

I Utv. 1973 side 593 er gjengitt en uttalelse av Skattedirektøren hvor det er gitt uttrykk for at ombytting av preferanseaksjer i ordinære aksjer ikke kunne ses som salg i henhold til den tidligere aksjegevinstskatteloven. Det ble lagt til grunn for uttalelsen at preferanseaksjene og de ordinære aksjenes pålydende var de samme, og at preferanseaksjenes fortrinn bare lå i rett til utbytte før de ordinære aksjonærene fikk noe. Stemmeretten var den samme. Videre ble det forutsatt at en preferanseaksje ga rett til en ordinær aksje.

Det vises videre til advokat Wahlstrøm i Aksjesalg og inntektsskatt på side 245 som drøfter situasjonen hvor aksjeklasser slås sammen ved generalforsamlingsvedtak eller en del av en aksjeklasse omgjøres til en egen klasse med spesielle rettigheter hvor han sier at;

”ved slike ”ombyttinger” kan det diskuteres om det foregår avhendelse og erverv av aksjer. Retten i selskapet uttrykt som andel av aksjekapitalen forblir imidlertid den samme, og dette må ha avgjørende betydning.”

Han legger med andre ord til grunn at det i en slik situasjon ikke skjer noen avhendelse/erverv.

Aarbakke uttaler i Skatt på inntekt, 4. utgave side 72:

”Omplassering av en aksje fra klasse A til klasse B i samme selskap kan ikke regnes som avhendelse, selv om det skjer ombytting av aksjebrev.”

Zimmer uttaler i Lærebok i skatterett, 4. utgave side 274:

”I visse tilfeller må man se det slik at skattyter egentlig har beholdt samme gjenstand, bare i litt endret form. Et hovedeksempel er aksjer som endrer status fra A- til B-aksjer eller omvendt (asl. § 4-1). Dette vil altså ikke bli ansett som realisasjon av aksjen”.

Finansdepartementet har i brev av 14. oktober 1999 (Utv. 1999 side 1834) tatt standpunkt til et tilfelle hvor det var spørsmål om tegning av aksjer til underpris i forbindelse med opphevelsen av skillet mellom A- og B- aksjer. Det er i uttalelsen ikke opplyst hvilke ulikheter som gjaldt for A- og B-aksjene, men det er lagt til grunn at selskapets A-aksjer hadde høyere markedsverdi enn selskapets B-aksjer. For å ivareta A-aksjenes høyere markedsverdi ville selskapet kombinere opphevelsen av skillet mellom de to aksjeklassene med en ny fortrinnsrett der samtlige A-aksjonærer fikk rett til å tegne ny aksje til pari kurs for hver syvende A-aksje som aksjonæren allerede eide. Styret hadde ikke fullmakt til å gjennomføre fortrinnsrettsemisjonen uten å oppheve skillet mellom A- og B-aksjene. Tegningsretter som aksjonærene ikke selv benyttet ville bli solgt i markedet. Det ble reist spørsmål om de skattemessige konsekvensene for selskapets A-aksjonærer ved tegning av aksjer til underpris.

Departementet uttaler imidlertid:

”… I praksis vil det være en økonomisk grunn til at tildelingen bare skjer til en del av aksjonærene. Denne økonomiske grunnen vil normalt være at deres aksjer har en annen verdi enn de øvrige, og at tildelingen skjer for å jevne ut denne forskjellen. Dermed elimineres momentet nettooverføring. Dette er situasjonen for det aktuelle typetilfelle som er forelagt. Realiteten i dette typetilfelle er at samtlige aksjonærer sitter igjen med samme verdi i aksjer som før, etter at tildelingstransaksjonen er gjennomført. ….. På dette grunnlag finner departementet at det ikke er grunnlag for skatteplikt i denne typesituasjonen. Det er de lokale ligningsmyndigheter som tar stilling til den konkrete klassifiseringen."

Også rettspraksis/administrative uttalelser ved det generelle realisasjonsbegrep synes i stor grad å legge vekt på hvorvidt en eierinteresse reelt sett er endret, og ikke på de mer formelle forhold, for eksempel om innløsning har skjedd for samtlige aksjeeiere.

Skattedirektørens uttalelse fra 1973 er basert på nokså konkrete forutsetninger om at begge aksjeklassene har stemmerett mv., mens uttalelsene i teorien er mer generelle med hensyn til at ombytting fra en aksjeklasse til en annen ikke kan anses som realisasjon.

Skattyter peker til slutt på at uttalelsen fra Finansdepartementet ikke gjelder spørsmål om realisasjon, men om tegning til underpris, og presiserer at uttalelsen forutsetningsvis er basert på at opphevelsen av skillet mellom aksjeklassene ikke kan anses som realisasjon. Også i dette tilfellet hadde aksjeklassene ulik markedsverdi, men differansen ble utlignet gjennom den beskrevne fortrinnsrettsemisjonen, i stedet for at aksjeeierne fikk et ulikt antall nye aksjer. Essensen i Finansdepartementet sin uttalelse om at ”realiteten i dette typetilfelle er at samtlige aksjonærer sitter igjen med samme verdi i aksjer som før, etter at tildelingstransaksjonen er gjennomført” gjelder tilsvarende for omhandlede tilfelle.

Skattyter ønsker som nevnt en avklaring av om innløsning av enkeltaksjer som ledd i opphevelsen av skillet mellom aksjeklassene (nedenfor omtalt som ombytting eller omklassifisering) kan anses som skattemessig realisasjon.

Skattedirektoratets vurderinger:
Det følger av skatteloven § 10-31 at gevinst ved realisasjon av aksje er skattepliktig inntekt. Videre angir skatteloven § 9-2 hva som anses som realisasjon, herunder at bytte av formuesgoder og innløsning av enkeltaksjer er å anse som realisasjon, jf. skatteloven § 10-37 annet ledd.

Skattedirektoratet skal i det følgende ta stilling til om omklassifiseringen samlet sett er å anse som realisasjon eller ikke. Skattedirektoratet forutsetter i denne sammenheng at de bytteforhold som partene har forhandlet seg frem til i forbindelse med omklassifiseringen, utelukkende bygger på de reelle verdiene av aksjene i de enkelte klassene, slik at omklassifisering ikke innebærer noen form for vederlag mellom aksjonærene, og at verdsettelsen ikke påvirkes av eventuelle interessefellesskap mellom partene.

Skattyter henviser i sin anmodning bl.a. til en rekke uttalelser i juridisk teori og til en uttalelse fra Skattedirektøren inntatt i Utv. 1973 side 593, som alle konkluderer med at omklassifisering av aksjer fra en aksjeklasse til en annen ikke utløser beskatning. Disse uttalelsene syntes imidlertid å bygge på en forutsetning om at aksjene byttes i forholdet 1:1, og at aksjekapitalen dermed forblir uforandret. I skattyters tilfelle er derimot faktum annerledes i og med at omklassifiseringen medfører en kapitalnedsettelse med innløsning av enkeltaksjer. Drøftelsen nedenfor har derfor et noe annet utgangspunkt enn de ovenfor nevnte uttalelsene.

Finansdepartementet har som ovenfor nevnt i en uttalelse av 14. oktober 1999 (Utv. 1999 side 1834) lagt til grunn at omklassifisering fra en aksjeklasse til en annen, kombinert med en rett til tegning av aksjer til underpris for eierne av de aksjene som hadde høyest markedsverdi, ikke kunne anses som en skattepliktig realisasjon.

I foreliggende sak har imidlertid partene valgt en ”motsatt” fremgangsmåte. En relativ andel av aksjene i de klassene med lavest markedsverdi innløses gjennom kapitalnedsettelse og overføring til fond, jf. asl. § 12-1 første ledd nr. 3. Deretter endres selskapets vedtekter slik at alle aksjene får like rettigheter. Aksjonærene som før hadde B- og preferanseaksjer sitter da igjen med et mindre antall aksjer samlet sett, men aksjenes andel av selskapets nettoverdier er uforandret. Spørsmålet blir derfor om kapitalnedsettelsen og vedtektsendringen er å anse som realisasjon, med andre ord om valg av fremgangsmåte blir avgjørende.

Det følger som nevnt av skatteloven § 10-37 annet ledd (tidligere skattelov § 5-8 nr. 2) at innløsning av enkeltaksje anses som realisasjon. Ordlyden gir ikke grunnlag for å sondre mellom innløsning av enkeltaksjer hvor aksjonærens eierandel endres og hvor eierandelen ikke endres, det avgjørende er om aksjen innløses.

Spørsmålet er derfor om de øvrige rettskildene medfører en annen konklusjon.

Uttalelsene i skattelovens forarbeider er ikke helt entydige. Finansdepartementet sier i Ot.prp.nr. 35 (1990-91) side 371 at:

”innløsning av selskapets aksjer, med eller uten tilbakebetaling til aksjonærene, anses som realisasjon”

På s. 303 flg. i proposisjonen behandles imidlertid innholdet av realisasjonsbegrepet generelt. Her sies bl.a. flg.:

”Realisasjon som innvinningskriterium forutsetter at eierposisjonen i formuesobjektet opphører.”

Høyesterett har bl.a. i Rt. 1998 side 1425 (Utv. 1999 side 477, Troll Salmon) lagt vekt på at hele aksjonærforholdet må ses i sammenheng når man skal avgjøre om eierposisjonen i formuesgodet er endret (delvis opphørt).

I Troll Salmon-saken var det spørsmål om fradrag for tap ved nedskriving av aksjekapitalen til null og innløsning av aksjer, samtidig med at den tidligere aksjonær tegnet ny aksjekapital som ledd i refinansieringen av selskapet. Aksjonæren Iversen stiftet selskapet Troll Salmon i 1987. I 1993 eide han 630 av 2.250 aksjer. Som ledd i refinansieringen overtok han de øvrige aksjonærenes aksjer for kr 1, deretter ble aksjekapitalen nedskrevet til null og samtidig oppskrevet til 1 mill (1.000 aksjer à kr 1.000), hvorav Iversen tegnet seg for hele beløpet. Som et ledd i avtalen overtok Iversens fetter umiddelbart etterpå 200 av aksjene. De øvrige aksjonærene deltok ikke i refinansieringen. Iversen krevde fradrag for tap på de gamle aksjene som ble innløst, men fikk ikke medhold ved likningen. Høyesterett bemerket følgende:

”Selskapsskatteloven § 5-2 nr 2 bestemmer at tap ved realisasjon av aksjer kan føres til fradrag i alminnelig inntekt. Avgjørende blir hva som anses som realisasjon. Innløsning av enkelt aksje regnes som realisasjon, jf § 5-8 nr 2. Spørsmålet er om dette også gjelder når aksjonæren samtidig tegner nye aksjer, som medfører at han opprettholder sin eierposisjon i selskapet.

Førstvoterende i Høyesterett (med tilslutning av de øvrige dommerne), konkluderer med at:

”Jeg kan ikke se at det i et slikt tilfelle foreligger en reell oppgivelse av den ankende parts posisjon som aksjonær i selskapet. Realiteten i den avtalte refinansieringen som fant sted høsten 1993, var at den ankende part i kraft av sin aksjonærposisjon uten avbrudd opprettholdt sine økonomiske og organisatoriske rettigheter som aksjonær, og for en langt større prosentvis andel av aksjene enn han hadde før refinansieringen ble gjennomført. Det foreligger for ham en helt annen situasjon enn for de øvrige aksjonærene, som har oppgitt sine eierposisjoner i selskapet og fått fradrag for tapet i 1993.

Reelle hensyn taler også for at kontinuitet i eierforholdet må bli avgjørende når en eller flere av de tidligere aksjonærene viderefører sin deltakelse som aksjonær umiddelbart etter nedskrivingen av aksjekapitalen til null og innløsning av de verdiløse gamle aksjene.

….. Jeg tilføyer at inngangsverdien av aksjene før nedskrivingen uavkortet vil bli fordelt på de nye aksjer, og derved komme i betraktning ved en eventuell fremtidig realisasjon.”

Høyesterett legger således avgjørende vekt på om det foreligger en reell oppgivelse av aksjonærens eierposisjon, og legger til grunn at aksjonærens eierposisjon er uforandret når han opprettholder ”sine økonomiske og organisatoriske rettigheter som aksjonær”.

Høyesterett har opprettholdt disse synspunktene i senere dommer, bl.a. i Rt. 2001 side 170 (Utv. 2001 side 405, Espeland) og i en dom avsagt 14. juni 2002, sak nr. 2001/819, (”CBK-saken”).

I foreliggende sak er det klart at aksjonæren opprettholder sine reelle økonomiske rettigheter som aksjonær idet han beholder sin andel av nettoverdiene i selskapet uendret, selv om aksjonærens andel av aksjekapitalen endres.

Når det gjelder de organisatoriske rettighetene blir disse noe endret som følge av at selskapet bare får én aksjeklasse, i stedet for tre, gjennom en vedtektsendring. En slik endring er nødvendig ved endring av aksjeklasser og antas ikke i seg selv å være en realisasjon. I foreliggende sak gjennomføres imidlertid både vedtektsendringen og innløsningen av enkeltaksjer som ledd i samme transaksjon, og transaksjonene må derfor vurderes under ett. Det er usikkert om dette medfører at man må legge til grunn at aksjonærenes organisatoriske rettigheter er endret på en slik måte at transaksjonen er å anse som en realisasjon. Både i Troll Salmon-saken, Espeland-saken og CBK-saken var faktum av en slik art at det nærmere innholdet i vilkåret, om at organisatoriske rettigheter skulle opprettholdes uendret, ikke ble utdypet av Høyesterett.

Finansdepartementet legger i ovennevnte uttalelse inntatt i Utv. 1999 side 1834 avgjørende vekt på at ” I praksis vil det være en økonomisk grunn til at tildelingen bare skjer til en del av aksjonærene. Denne økonomiske grunnen vil normalt være at deres aksjer har en annen verdi enn de øvrige, og at tildelingen skjer for å jevne ut denne forskjellen. Dermed elimineres momentet nettooverføring. Dette er situasjonen for det aktuelle typetilfelle som er forelagt. Realiteten i dette typetilfelle er at samtlige aksjonærer sitter igjen med samme verdi i aksjer som før, etter at tildelingstransaksjonen er gjennomført. ….. På dette grunnlag finner departementet at det ikke er grunnlag for skatteplikt i denne typesituasjonen. Det er de lokale ligningsmyndigheter som tar stilling til den konkrete klassifiseringen."

Det syntes således å være lagt avgjørende vekt på den økonomiske realiteten, og ikke det faktum at aksjonærene i én klasse, gjennom fortrinnsretten til tegning til pari kurs, får utvidet sine organisatoriske rettigheter, mens aksjonærene i den andre klassen på tilsvarende måte får reduserte organisatoriske rettigheter. Finansdepartementets standpunkt syntes å være at når partene som ledd i ombyttingen og overgangen til én aksjeklasse har forhandlet seg frem til et resultat som innebærer at noen aksjonærer får utvidet, mens andre får reduserte organisatoriske rettigheter, så er dette uten betydning dersom aksjonærens andel av selskapets nettoverdier er uforandret. En endring av aksjonærens andel av aksjekapitalen syntes dermed heller ikke å være avgjørende fordi denne ikke gjenspeiler de reelle eierforholdene til nettoverdiene.

Skattedirektoratet finner ut fra en samlet vurdering, med særlig vekt på rettspraksis, Finansdepartementets uttalelse fra 1999 og lovens forarbeider, at en ombytting som er beskrevet ikke utløser realisasjonsbeskatning av skattyter.

Konklusjon
En opphevelse av skillet mellom ordinære aksjer (A-aksjer), B-aksjer og preferanseaksjer i AB AS, kan gjennomføres som ovenfor beskrevet uten realisasjonsbeskatning av aksjonæren X AS.