Spørsmål om velferdstiltak (weekendtur for ansatte) - arbeidsgiveravgift (folketrygdloven § 23-2 tredje ledd)

En bedrift planla en weekendtur for sine ansatte til London. Bedriften ligger langt fra alle aktuelle flyplasser i Norge, slik at avreise etter arbeidstidens slutt på fredag og hjemkomst søndag kveld ville medføre liten tid i London. Bedriften ønsket derfor at avreisen skulle foregå fredag morgen. De ansatte skulle benytte ferie eller avspasere fredagen. Skattedirektoratet kom til at reisen måtte anses som en feriereise for de ansatte, og ikke som et rimelig velferdstiltak.

Innsenders fremstilling av faktum og jus

På bakgrunn av de opplysninger som er gitt i anmodningen, legges det til grunn at bedriften planlegger å arrangere en weekendtur for sine ansatte til London. Reisen vil foregå våren 2006. Alle ansatte vil få tilbud om å delta, med unntak av noen få ansatte som må være på jobb på grunn av vaktordningen i bedriften. Bedriften har i dag 56 ansatte. Kostnaden for bedriften pr. ansatt vil ikke overstige det som er vanlig i arbeidslivet for et tilsvarende opphold i Norge. Det opplyses også at bedriften ikke har et omfang av velferdstiltak ellers i året som tilsier at bedriften tilbyr velferdstiltak som overstiger det som anses som rimelig.

Bedriftens plassering gjør at det er lang reisetid til alle aktuelle flyplasser, eksempelvis tar det fem timer å reise til Gardermoen. Skal turen gå fra Gardermoen, betyr det at de ansatte har en ti timers reisevei frem og tilbake til flyplassen, i tillegg til flyreisen begge veier i løpet av perioden fra fredag ettermiddag til søndag ettermiddag.

Dette innebærer at det blir svært liten tid de ansatte får tilbrakt på destinasjonen for reisen dersom reisen skal foretas i perioden fra fredag ettermiddag til søndag kveld. Det planlegges derfor en reise hvor man starter fredag morgen med hjemkomst søndag kveld, og at de ansatte benytter ferie eller avspasserer fredagen.

Innsender viser til at naturalytelser i utgangspunkt er skattepliktig for de ansatte, jf. skatteloven § 5-12, jf. § 5-10. I FSFIN § 5-15-6 første ledd er det angitt at velferdstiltak kan anses som skattefrie, hvis velferdstiltaket er rimelig og gjelder for alle eller en betydelig del av de ansatte. Ved vurderingen av om velferdstiltaket er rimelig, må man blant annet se hen til om velferdstiltaket er vanlig i arbeidslivet eller bransjen og verdien av velferdstiltaket, jf. Ot. prp. nr. 86 (1997-98). Weekendturer for ansatte til utlandet, hvor alle eller en betydelig gruppe får anledning til å delta, er vanlig i arbeidslivet.

Det påpekes at det i Lignings-ABC 2004 side 1266 flg. er gitt nærmere retningslinjer for hva som kan anses som skattefrie velferdstiltak. Det er under punkt 2.14 på side 1270 uttalt at helgeturer til utlandet kan være rimelig når man ser på den totale kostnaden for arbeidsgiver, samt at kostnaden ikke overstiger det som er vanlig i arbeidslivet for et tilsvarende opphold i Norge. Innsender legger til grunn at dette vilkåret er oppfylt her.

Innsender mener at i henhold til ligningspraksis kan opphold på hotell i 2-3 dager anses som skattefritt velferdstiltak, slik at lengden på det totale oppholdet her vil være innenfor denne grense. De ansatte vil ta ut fredagen som fridag, slik at denne dagen ikke vil innebære ytterligere kostnad for bedriften. Også de øvrige vilkår for skattefri weekendtur til utlandet er i følge innsender oppfylt.

Spørsmålet er om den omstendighet at de ansatte reiser fredag morgen vil føre til at weekendturen ikke blir ansett som et skattefritt velferdstiltak for de ansatte. På grunn av den lange reiseveien til Gardermoen, vil avreise fredag morgen i følge innsender ikke innebære at de ansatte i bedriften anses å ha fått en større fordel enn om ansatte ved en bedrift i Oslo hadde reist fredag ettermiddag, og det innebærer heller ikke større kostnad for bedriften. En motsatt konklusjon vil innebære en forskjellsbehandling i forhold til de som har en overkommelig reisevei til en flyplass. Årsaken til at fredagen må brukes i forbindelse med helgeturen er kun fordi reisetiden er lang til nærmeste flyplass, og at det av den grunn er nødvendig å reise før fredag ettermiddag.

Det anmodes om en bindende forhåndsuttalelse som tar stilling til om bedriften må beregne arbeidsgiveravgift av den fordel de ansatte oppebærer ved at bedriften dekker den planlagte weekendturen.

Skattedirektoratets vurderinger

Skattedirektoratet skal ta stilling til om bedriftens dekning av ansattes weekendtur til utlandet medfører at bedriften må betale arbeidsgiveravgift av den fordel de ansatte oppbærer.

Plikten til å betale arbeidsgiveravgift av naturalytelser er gjort avhengig av at det foreligger plikt til å foreta forskuddstrekk etter skattebetalingsloven, jf. folketrygdloven § 23-2 tredje ledd. Det følger av forskrift av 21. juni 1993 nr. 546 om forskuddstrekk i naturalytelser m.m., gitt med hjemmel i skattebetalingsloven § 6 nr. 2, at skattepliktige naturalytelser er gjenstand for forskuddstrekk. Arbeidsgivers plikt til å betale arbeidsgiveravgift er således avhengig av den skattemessige bedømmelse av om fordelen er skattepliktig på arbeidstakerens hånd, jf. skatteloven § 5-1 første ledd, jf. § 5-10, jf. § 5-12.

Skattedirektoratet legger til grunn at tilbudet om weekendtur til utlandet gjelder samtlige ansatte, bortsett fra noen få som må være på jobb på grunn av vaktordningen i bedriften. Skattedirektoratet forutsetter også at kostnaden for bedriften pr. ansatt ikke vil overstige det som er vanlig i arbeidslivet for et tilsvarende opphold i Norge, og at bedriften ikke har et omfang av velferdstiltak ellers i året som tilsier at bedriften tilbyr velferdstiltak som overstiger det som anses som rimelig.

Velferdstiltak kan omtales som tiltak som gjennomføres for å øke trivselen og samhørigheten på arbeidsplassen. Fordel ved velferdstiltak er i utgangspunktet skattepliktig inntekt for den ansatte som fordel vunnet ved arbeid, jf. skatteloven § 5-1 første ledd.

Med hjemmel i skatteloven § 5-15 annet ledd kan Finansdepartementet bestemme at mindre naturalytelser og andre mindre fordeler skal være skattefrie. Departementet har i FSFIN § 5-15-6 første ledd angitt at naturalytelser som anses som velferdstiltak er skattefrie, hvis velferdstiltaket i tillegg er rimelig. I tillegg kommer vilkåret om at tiltaket må gjelde for alle eller en betydelig del av de ansatte.

Dette innebærer et krav om at tiltaket etter sin art må kunne anses som et velferdstiltak. I tillegg må tiltaket anses som rimelig. Ved vurderingen av om velferdstiltaket er rimelig, må man bl.a. legge vekt på om velferdstiltaket er vanlig og verdien av det enkelte velferdstiltak.

Når det gjelder vurderingen av om velferdstiltaket er vanlig, kan det vises til forarbeidene til ny skattelov av 1999, se Ot. prp. nr. 86 (1997-98) s. 52 venstre spalte hvor det under "Til § 5-12 Naturalytelse" står:

".....ytelser av typisk sosial og velferdsmessig art med grunnlag i en bedrifts ønske om å skape trivsel på og tilknytning til arbeidsplassen. Fordel ved slike tiltak er gjennomgående fritatt for skattlegging etter særskilte fritaksbestemmelser eller ligningspraksis, såfremt tiltaket er rimelig hensett til hva som er vanlig i arbeidslivet eller bransjen og ikke bare gjelder for bedriftens eiere eller et fåtall ansatte."

I Lignings-ABC 2004 side 1266 flg. er det gitt nærmere retningslinjer for hva som kan ytes av velferdstiltak uten at de ansatte skal skattlegges for fordeler av slike tiltak. Det er på side 1270 under pkt. 2.14 gitt uttalelser om tilstelninger og weekendopphold. Det heter her bl.a.:

"2-3 dagers helgeopphold på hotell, anses som velferdstiltak. Helgeopphold/weekendopphold må oppfattes som begrenset til den normalt arbeidsfrie perioden knyttet til søndag. Dette innebærer at helgeopphold kan strekke seg fra fredag ettermiddag til mandag morgen, eventuelt fra lørdag ettermiddag til mandag morgen dersom lørdag er arbeidsdag. Helgeopphold vil ikke omfatte langhelger som strekker seg over flere dager enn angitt ovenfor. Dette gjelder selv om andre fridager på grunn av helligdager eller høytidsdager inngår i perioden."

Det er på side 1269 under pkt 2.8 Feriereise bl.a. uttalt:

"Arbeidsgivers kjøp av feriereise for ansatte, med eller uten familie, eventuelt refunderer kostnadene, er ikke et velferdstiltak i skattelovens forstand. Fordelen er alltid skattepliktig inntekt for den ansatte.  Flere dagers opphold på hotell i Norge eller i utlandet vil f.eks. være skattepliktig. Slike reiser kan ikke anses som velferdstiltak selv om reisen foretas som fellesreise for alle eller flere ansatte, ..."

Etter det som er opplyst skal den aktuelle reisen gå til utlandet og vare fra fredag morgen til søndag kveld. Fredagen vil de ansatte enten ta som feriedag eller avspasseringsdag.

Etter Skattedirektoratets oppfatning har begrepet "weekendopphold" eller "helgeopphold" det samme innhold. Slike opphold må oppfattes som begrenset til den normalt arbeidsfrie perioden knyttet til søndagen. Dette innebærer at helgeopphold kan strekke seg fra fredag ettermiddag til mandag morgen, eventuelt fra lørdag ettermiddag dersom lørdag er arbeidsdag. Det forhold at de ansatte tar fredagen fri (ferie) må i denne sammenheng likestilles med at hellig- eller høytidsdager inngår i perioden, jf. sitatet fra Lignings-ABC 2004 side 1270 pkt. 2.14 og Skattedirektoratets bindende forhåndsuttalelse BFU 02/03. Skattedirektoratet kan ikke se at det er grunnlag for å strekke praksis til også å omfatte lengre perioder enn ovenfor angitt. Dette må gjelde selv om de ansatte har lang reisevei til flyplassen.

Følgelig må den reise som er angitt å vare fra fredag morgen til søndag kveld anses som en feriereise for de ansatte, og ikke som et rimelige velferdstiltak. Arbeidsgivers dekning skal i slike tilfeller fullt ut regnes som lønn som det skal svares arbeidsgiveravgift av.

Konklusjon: 

Bedriften plikter å svare arbeidsgiveravgift av dekning av langweekend i utlandet for sine ansatte, jf. folketrygdloven § 23-2 tredje ledd, jf. forskrift av 21. juni 1993 nr. 546 om forskuddstrekk i naturalytelser m.m., gitt med hjemmel i skattebetalingsloven § 6 nr. 2, jf. skatteloven § 5-1 første ledd, jf. § 5-10, jf. § 5-12.