Important information

This page is not available in English.

Domskommentar

Høyesteretts kjennelse av 2. februar 2012 (Höegh Eiendom AS) – Skattedirektoratets kommentar til kjennelsen

  • Published:

Innledning

Höegh Eiendom AS var gjort ansvarlig for kildeskatten til utenlandske aksjonærer etter skatteloven § 10-13. Bakgrunnen var en endringssak der salgsvederlag mottatt av aksjonærene for aksjene i Höegh Eiendom AS (HE) ble omklassifisert til utbytte fra selskapet. Kildeskatteplikten for de utenlandske aksjonærene ble fastslått i endringsvedtak fra skattekontoret, samtidig som selskapets betalingsansvar også ble slått fast.

Selskapet gikk til sak, men både tingrett og lagmannsrett (dissens) fant at ligningsvedtaket var rettet mot de utenlandske aksjonærene, ikke mot HE. Det følger av høyesterettspraksis at andre enn skattyter, her aksjonærene, ikke kan reise søksmål om ligningens gyldighet. Søksmålet fra selskapet ble dermed avvist.

Høyesteretts kjennelse

Høyesterett tok utgangspunkt i at partene var enige om at selskapet i et søksmål mot staten etter skattebetalingsloven § 17-2, vil ha rettslig interesse etter tvisteloven § 1-3 i å få prøvet gyldigheten av ansvarskravet. Partene var også enige om at i et slikt søksmål vil selskapet prejudisielt få prøvet vedtaket som ligger til grunn for kravet, i dette tilfellet omklassifiseringen av vederlag for aksjer til utbytte med ileggelse av kildeskatt.

Det Høyesterett skulle ta stilling til var om søksmålet rettet seg mot ileggelsen av kildeskatt på de utenlandske aksjonærene (ligningsvedtaket), eller mot ansvarskravet som ble gjort gjeldende etter skatteloven § 10-13, og om saken for øvrig var anlagt på en slik måte at den kunne fremmes.

Etter retts- og ligningsspraksis hører ileggelse av betalingsansvar inn under innfordringsmyndighetens kompetanseområde. Rette innkrevingsmyndighet for kildeskatt på aksjeutbytte er skatteoppkreveren. På denne bakgrunn ble det fra statens side anført at skattekontorets vedtak utelukkende var å anse som et ligningsvedtak rettet mot de utenlandske aksjonærene selv om selskapets betalingsansvar etter skatteloven § 10-13 også var omtalt, og at et eventuelt søksmål mot betalingsansvaret måtte rettes mot skatteoppkrevers etterfølgende pågang.

Høyesterett kom til at skattekontorets vedtak ikke bare var et ligningsvedtak rettet mot aksjonærene, men også et vedtak som fastslo selskapets betalingsansvar etter skatteloven § 10-13, og at skattekontoret var kompetent til å fatte slikt vedtak om ansvar.

Når det gjaldt skattekontorets kompetanse bemerket Høyesterett bl.a. at etter omorganiseringen av skatteetaten (ROS) består skattekontoret også av en innkrevingsmyndighet som er faglig overordnet skatteoppkreveren. Videre anså Høyesterett det for allment naturlig at det er skattekontoret som treffer vedtak om at et krav eksisterer og skal innfordres. Denne prinsipielle tilnærmingen er relevant for de tilfeller der selskapet holdes ansvarlig for kildeskatten på grunnlag av at den valgte form settes til side (gjennomskjæring). Det måtte tillegges vesentlig vekt at vedtak om ansvar på bakgrunn av gjennomskjæring er så tett sammenvevd med den materielle avgjørelse som fattes i forhold til aksjonærene, at det vil være lite naturlig at vedtaket fattes av et annet organ. 

Etter at Høyesterett konkluderte med at søksmålet var rettet mot selskapets betalingsansvar, og at det ikke forelå forhold som tilsa at søksmålet ikke kunne fremmes, ble saken henvist til tingretten for behandling.

Skattedirektoratets kommentar

Av tidligere høyesterettspraksis følger at ligningsloven § 11-1 om prøving av ligningsavgjørelse bare gjelder etter krav fra skattyteren selv, se Rt. 1996 s 596 og Rt. 2005 s 597, se også Borgarting lagmannsrettens dom av 13. januar 2010. I denne saken dreier det seg imidlertid om ansvarskrav overfor selskapet.

Kjennelsen stadfester partenes syn om at i tilfeller hvor selskapet blir pålagt et betalingsansvar som følge av vedtak rettet mot andre subjekter, vil selskapet ha en rettslig interesse i å få prøvd ansvaret i henhold til skattebetalingsloven § 17-2, jf tvisteloven § 1-3. Selskapet vil også prejudisielt kunne få prøvd gyldigheten av det bakenforliggende vedtaket (for eksempel ligningsavgjørelsen), selv om dette retter seg mot andre skattesubjekter.

Høyesterett la uten nærmere kommentarer til grunn at skattebetalingslovens rettergangsbestemmelse i § 17-2 fikk anvendelse på forholdet selv om ansvaret som ble gjort gjeldende er plassert i skatteloven § 10-13. Dette synspunktet har tidligere ikke blitt kommentert av domstolene, men har etter direktoratets oppfatning vært gjeldende rett.

Sentralt i kjennelsen er Høyesteretts presisering av at kompetansen til å ilegge betalingsansvar ikke utelukkende hører inn under innkrevingsmyndigheten for kravet. Skattedirektoratet vil likevel bemerke at hovedregelen fortsatt er at denne kompetansen må anses å ligge under innkrevingsmyndighetene, og at spørsmål om betalingsansvar normalt ikke skal behandles i skattekontorenes endringsvedtak.

Unntaksvis kan et betalingsansvar være så tett sammenvevd med den materielle ligningsavgjørelsen at det kan anses unaturlig dersom ikke ansvarsspørsmålet avgjøres av skattekontoret samtidig med ligningsfastsettingen. Ved siden av situasjonen i Høyesteretts avgjørelse kan dette også tenkes aktuelt hvor skattekontoret avdekker at et selskap har benyttet for lav kildeskattesats ved utdeling av utbytte.