Tannlegers og andre selvstendig næringsdrivende helsepersonells utleie av utstyr mv.

Avgiftsunntaket for tannlegers og andre selvstendig næringsdrivende helsepersonells utleie av utstyr mv. trådte i kraft 1. mars 2006, jf. merverdiavgiftsloven § 5 b annet ledd nytt fjerde, femte og sjette punktum og forskrift nr. 119 § 3 bokstav e. Unntaket erstatter det midlertidige fritaket for utleie av utstyr mv. gitt med hjemmel i merverdiavgiftsloven § 70 den 8. juli 2003.

Under henvisning til Finansdepartementets omtale av saken i Ot.prp. nr. 1 (2005-2006) har Den norske tannlegeforening tatt opp diverse problemstillinger knyttet til den nærmere avgrensing av unntaket.

Skattedirektoratet har på denne bakgrunn, i samråd med departementet, foretatt enkelte avklaringer og trukket opp noen grenser utover de som fremgår av forarbeidene til lovendringen.

Avgiftsunntaket for tannlegers og andre selvstendig næringsdrivende helsepersonells utleie av utstyr mv. trådte i kraft 1. mars 2006, jf. merverdiavgiftsloven § 5 b annet ledd nytt fjerde, femte og sjette punktum og forskrift nr. 119 § 3 bokstav e. Unntaket erstatter det midlertidige fritaket for utleie av utstyr mv. gitt med hjemmel i merverdiavgiftsloven § 70 den 8. juli 2003.

Under henvisning til Finansdepartementets omtale av saken i Ot.prp. nr. 1 (2005-2006) har Den norske tannlegeforening tatt opp diverse problemstillinger knyttet til den nærmere avgrensing av unntaket.

Skattedirektoratet har på denne bakgrunn, i samråd med departementet, foretatt enkelte avklaringer og trukket opp noen grenser utover de som fremgår av forarbeidene til lovendringen. Selv om vi nedenfor refererer til tannleger, vil de foretatte presiseringer også gjelde andre grupper selvstendig næringsdrivende helsepersonell.

Departementet gir i Ot.prp. nr. 1 anvisning på at det bør stilles krav om at den hovedsakelige delen, nærmere bestemt 80 %, av utleiers inntekt må komme fra avgiftsfri omsetning av helsetjenester. Tallmateriale både fra tannlegeforeningen og Oslo likningskontor viser imidlertid at et slikt krav vil føre til at mange av de virksomheter som avgiftsunntaket har som målgruppe, det vil si mindre virksomheter der praksiseier selv yter helsetjenester, ikke vil falle inn under unntaket. Vi har derfor kommet til at det vil være mer hensiktsmessig å stille krav om at den vesentligste delen av inntektene må relatere seg til helsetjenestene. Dette innebærer at minst 50 % av inntektene må komme fra denne delen av virksomheten.

Når det gjelder leiebeløpets størrelse legger vi til grunn at det må kunne godtas leiebeløp med en viss avkastning. Vi ser det imidlertid slik at det vanskelig kan gjøres noen tallfesting av en eventuell påslagsprosent. Vi viser til at Finansdepartementet i nevnte Ot. prp. forutsetter at det ikke tas påslag på utleiebeløpene av en slik størrelse at denne virksomheten fremstår som en tilnærmet vanlig utleievirksomhet. Det legges til grunn at bransjen selv er nærmest til å ha kunnskap om størrelsesordenen på leiebeløp som oppkreves av virksomheter som kun driver næringsmessig utleie av lokaler, utstyr, pasientportefølje mv., og at potensielle utleiere dermed vil være i stand til å fastsette leiebeløpene slik at utleiedelen om ønskelig faller inn under unntaket.

Videre legger vi til grunn at en tannlegevirksomhet mv. med flere kontorer/filialer kan anses som én praksis under forutsetning av at det dreier seg om ett rettssubjekt. Vi ser det videre slik at den enkelte tannlege ikke trenger å arbeide ved hvert enkelt kontor/filial for at utleievirksomheten skal omfattes av avgiftsunntaket.

Under forutsetning av at vilkårene for avgiftsunntatt utleie foreligger, er det uten betydning om det er etablert et AS, DA eller ANS. Det vil heller ikke være avgjørende at alle parter i selskapet eier like store deler. Det er imidlertid en forutsetning at eierne av driftsselskapet yter helsetjenester i virksomheten. Å fastsette en administrativ norm for eierandel anser vi som uaktuelt.

Kortvarige og mer tilfeldige avbrudd i utleiers egen virksomhet med å utføre helsetjenester fører ikke til at avgiftsunntaket for utleietjenesten faller bort. Eksempler på slike avbrudd er bl.a. utdanning, svangerskap og omsorgspermisjon. Både når det gjelder  tannlegers utdanning til spesialist, som etter det opplyste normalt tar tre år, og utvidet svangerskapspermisjon/omsorgspermisjon aksepteres en utleieperiode på tre år. Hensynet til praktikabilitet for avgiftsmyndighetene og for potensielle utleiere er bakgrunnen for at vi har falt ned på den samme tidsangivelsen for begge tilfellene. Videre har vi ingen innvendinger mot at en praksiseier som har tatt inn en assistenttannlege, kan ta inn ytterligere en tannlege som erstatning for en selv når en går ut i for eksempel svangerskapspermisjon.