KMVA 3550

-TVP-KEO

SAKEN GJELDER: KLAGE TIL KLAGENEMNDA FOR MERVERDIAVGIFT

Avgjørelse den                                    i sak nr 3550 vedrørende reg nr xxx xxx xx A AS.

Ved fylkesskattekontorets ekspedisjon av 11. september 1995 fikk Skattedirektoratet oversendt til forberedende behandling klage av 24. mai 1995 til Klagenemnda for merverdiavgift. Med fylkesskattekontorets ekspedisjon fulgte sakens dokumenter, herunder klagen og fylkesskattekontorets redegjørelse for saken.

Etter å ha gjennomgått sakens dokumenter, har Skattedirektoratet med hjemmel i merverdiavgiftsloven § 56 tredje ledd første punktum, besluttet å ville avgjøre saken selv i stedet for å fremme den for klagenemnda.

Til klagen bemerkes:

Selskapet ble registrert i avgiftsmanntallet med virkning fra og med 1. termin 1993 for hotellvirksomhet.

B AS kjøpte 19. mai 1994 alle aksjene i selskapet klager av C. Eiendomsselskapet fikk så overdratt den faste eiendom med bygningene, mens klager bare skulle stå for driften av hotellet. Den 30.desember 1994 ble det foretatt fusjon mellom de to selskapene ved at driftsselskapet gikk opp i eiendomsselskapet og endret navn til A AS.

I februar 1995 foretok fylkesskattekontoret kontroll av omsetningsoppgaven for  

6. termin 1994 som var en restitusjonsoppgave. Kontrollen viste at inngående avgift som var anført på omsetningsoppgaven, i hovedsak refererte seg til regnskapsbilag vedrørende vedlikeholdsarbeid på hotellet. Regnskapsbilagene var imidlertid stilet til det uregistrerte eiendomsselskapet B AS og ikke til det registrerte driftsselskapet A AS. Ifølge bokettersynsrevisor var utgiftene belastet regnskapet til A AS over en mellomregningskonto.

Fylkesskattekontoret anså ikke de omhandlede bilag som fradragsberettiget på klagers hånd, og tilbakeførte den fradragsførte inngående avgift på kr 755 201 mot godskriving av investeringsavgift kr 240 290, jf merverdiavgiftsloven § 25, jf legitimasjonsreglene i forskrift nr 2 § 2.

I forbindelse med kontrollen ble det utstedt kreditnotaer fra leverandørene til B AS og nye fakturaer til klager. Dette skjedde i februar 1995.

Fylkesskattekontoret er av den oppfatning at fusjonen mellom eiendomsselskapet og klager den 30. desember 1994 ikke kan legitimere fradragsrett på klagers hånd, selv om etterberegningen gjelder samme termin. Det er anført at fusjonen først fikk avgiftsmessig betydning/virkning fra og med 1. termin 1995. Fylkesskattekontoret har således forholdt seg til det faktum at det forelå et separat eiendomsselskap og et driftsselskap i 1994.

Videre er det anført at det at det senere er utstedt faktura til klager og kreditnota til eiendomsselskapet ikke kan avhjelpe det påviste forhold at inngående bilag i det kontrollerte tidsrom ikke var stilet til det selskap som var registrert i avgiftsmanntallet.

Klager viser til at det i leieavtalen mellom eiendomsselskapet og klager av 28. oktober 1994 fremgår at leietager skal betale alle utgifter som er nødvendige for å holde bygningene i godt vedlikeholdt stand både inn-og utvendig.

Hotellet trengte en generell oppussing og dette ble igangsatt sommeren 1994. Da arbeidene tildels var omfattende var det ikke mulig å ha full drift ved hotellet så lenge arbeidene pågikk. Inntektene var således minimale, slik at eiendomsselskapet forskutterte midler for at klager skulle få betalt vedlikeholdsomkostningene.
  Det vises også til at det fremgår av protokoll fra styremøte 30. november 1994 i eiendomsselskapet at det er driftsselskapet som til syvende og sist skal dekke vedlikeholdskostnadene. Det fremgår også av protokollen at det beløp som er benyttet til vedlikehold ble ansett som et lån til driftsselskapet.

Det hevdes at kreditnotaene til B AS og nye fakturaer til A AS må avhjelpe det forhold at inngående bilag i det kontrollerte tidsrom ikke var stilet til A AS.

Skattedirektoratet finner å kunne legge til grunn at fakturaene gjelder vedlikeholdsutgifter som ifølge pkt 3 i leieavtalen skulle betales av klager utenom leiesummen. Samme pkt omtaler også de angjeldende arbeider og en plan for videre oppgradering av bygningene for 1995. Her avtales det at utleier i nødvendig utstrekning vil bidra med finansieringen. Det er videre fremlagt utskrift fra styreprotokoll i eiendomsselskapet hvor utgiftene til arbeidene betegnes som lån til driftsselskapet.

Årsaken til at fakturaene ble stilet til og beløpet forskuttert av eiendomsselskapet er fra klageren begrunnet med manglende likvide midler hos klager i det aktuelle tidsrom.

Dersom partene mente å innrette seg slik man nå hevder var meningen, nemlig at arbeidene skulle belastes driftsselskapet, mens eiendomsselskapet skulle yte kredit gjennom å legge ut på vegne av driftsselskapet, er det klart at faktureringen ikke ga uttrykk for det underliggende forhold. Spørsmålet blir således om den senere omfakturering innebærer en korreksjon av bilagene eller en reell endring i de økonomiske mellomværender mellom eiendomsselskapet og driftsselskapet.
  Skattedirektoratet finner under tvil å kunne legge til grunn at arbeidene skulle belastes driftsselskapet direkte. Det legges i den forbindelse vekt på at dette har støtte i leieavtalen og den fremlagte styreprotokoll. Det er dessuten ubestridt at mor- og datterselskap tok skritt til å få omfakturert arbeidene i samsvar med det man hevder var realitetene, før restitusjonskontrollen ble varslet. Ved vurderingen av om rettingen skal godtas med virkning for klagerens avgiftsoppgjør finner vi dessuten å kunne legge vekt på at selskapene etter kort tid, og før den planlagte oppgradering av hotellet var gjennomført, ble fusjonert. Å nekte fradragsrett for angjeldende del av arbeidene på rent formelt grunnlag, fremstår på denne bakgrunn som en lite rimelig løsning.

Skattedirektoratet har etter dette truffet slikt vedtak
   

v e d t a k:

Den påklagede etterberegning oppheves.

Avgiftsavdelingen
________________

Johan von der Fehr

_________

Inge Moen