Saken gjelder: 1. Tilbakeføring av fradragsført inngående avgift på kjøp av PC’er til bruk hjemme hos de ansatte. De ansatte finansierer ordningen ved trekk i bruttolønn. Skattedirektoratet la etter en vurdering av sakens opplysninger til grunn at det ikke var sannsynliggjort at PC’ene var til bruk i avgiftspliktig virksomhet. Ilagt tilleggsavgift måtte i henhold til praksis frafalles.

2. Tilbakeføring av fradragsført inngående avgift på utgifter til Energisenteret. Skattedirektoratet la til grunn at anskaffelsene til Energisenteret måtte anses til bruk i klagers avgiftspliktige virksomhet, og innstilte på at etterberegningen ble opphevet på dette punkt.

3. Tilbakeføring av fradragsført inngående avgift vedrørende anskaffelser av div. teknikk i forbindelse med 100-års jubileumsfest. Skattedirektoratet la til grunn at dette er utgifter til velferdstiltak for de ansatte/representasjon, og at fradragsretten således er avskåret. Tilleggsavgift ble ilagt med 10 % på dette punkt.

4. Tilbakeføring av fradragsført inngående avgift på vannkjølere og kaffeautomater. Ansett som utgifter til kost og naturalavlønning av de ansatte.  Tilleggsavgift ble ilagt med 10 % på dette punkt.

Klagenemnda (dissens 4-1) kom til at det i forhold til innstillingens punkt 1 skulle legges til grunn fradrag med 25 %. For øvrig sa nemnda seg enig i Skattedirektoratets innstilling.   Skattedirektoratet har vurdert om saken skal sendes til omgjøringsvurdering i Finansdepartementet, jf forskrift nr 17 § 4, men har etter en konkret vurdering kommet til at nemndas avgjørelse ikke bør anses ugyldig. Begrunnelsen for dette følger av Skattedirektoratets brev 13. februar 2007. Brevet er inntatt etter klagenemndas avgjørelse.

Bransje:  Produksjon av elektrisitet

Stikkord:  Fradrag for inngående avgift på  -hjemme-pc finansiert av de ansatte  -utgifter til Energisenteret  -div. teknikk i forbindelse med 100-års jubileum  -vannkjølere og kaffeautomater

Merverdiavgiftsloven:  § 21  § 23  § 22 første ledd nr. 3, jf. § 14 annet ledd nr. 1 og 3  § 73

KLAGENEMNDA FOR MERVERDIAVGIFT

Avgjørelse i møte 1. september 2003 i sak nr. 4853 vedrørende A AS (klager).

Skattedirektoratet har avgitt slik

i n n s t i l l i n g :

A AS ble registrert i avgiftsmanntallet med virkning fra 1. termin 1999 for produksjon av elektrisitet. A AS er i henhold til bokettersynsrapporten et vertikalintegrert konsern i kraftbransjen med produksjon og engrosomsetning, salg til sluttkunder i Norge og Sverige, overføring og distribusjon av elektrisk kraft som kjernevirksomhet. I tillegg driver konsernet relatert virksomhet som investering i fjernvarmeanlegg i X og bredbåndsvirksomhet. Selskapet er fellesregistrert med A Produksjon AS, A Nett AS, A Bredbånd AS og A Rådgivning AS.

Fylkesskattekontoret har i tiden 4. desember 2001 – 26. april 2002 avholdt bokettersyn i virksomheten for perioden 1999 - 2000. Bokettersynsrapporten er datert 26. april 2002. Det er også foretatt bokettersyn og etterberegning av avgift i A Nett AS og A Produksjon AS.

Som følge av bokettersynsrapporten fattet fylkesskattekontoret den 30. juni 2002 følgende vedtak om etterberegning av avgift:

 

 

Samlet etterberegning utgjør kr 2 008 165. Etterberegnet beløp omfatter både A AS og A Nett AS. Klagen vedrørende A Nett AS er imidlertid oversendt klagenemnda som en egen sak, se klagesak nr. 4932 (dok. 19), som ble avgjort i møte den 7. april 2003.

Renter er beregnet frem til 10. juli 2002 i henhold til merverdiavgiftsloven § 37, første ledd.

Tilleggsavgift er ilagt med 10 % i henhold til merverdiavgiftsloven § 73.

Videre fattet fylkesskattekontoret 14. august 2002 følgende vedtak om etterberegning av avgift vedrørende bokettersynsrapportens pkt. 9.3 – Energisenter Y:

 

 

Samlet etterberegning utgjør kr 144 950. Etterberegnet beløp omfatter både A AS og A Produksjon AS. Den delen av vedtaket som gjelder A Produksjon AS er ikke påklaget.

Renter er beregnet frem til 10. september 2002 i henhold til merverdiavgiftsloven § 37.

Tilleggsavgift er ilagt med 20 og 10 % i henhold til merverdiavgiftsloven § 73.

Klage til Klagenemnda for merverdiavgift er datert 30. august 2002.

Fylkesskattekontorets redegjørelse er sendt klager 18. september 2002. Tilsvar til redegjørelsen er ikke innkommet.

Saken ble mottatt i Skattedirektoratet den 20. september 2002.

Klagefristen er overholdt.

Saken er ikke brakt inn for domstolene.

Kopi av følgende dokumenter er vedlagt innstillingen til nemndsmedlemmene:

Dok. nr:  Innhold:       Dato: 01   Bokettersynsrapport      26.04.02 02   Varsel om etterberegning av avgift   13.05.02 03   Tilsvar til varselet      20.06.02 04   Vedtak om etterberegning av avgift   30.06.02 05   Vedtak om etterberegning av avgift   14.08.02 06   Klage        30.08.02 07   Brev fra klager til fylkesskattekontoret   12.03.02 08   Avtale om hjemme-PC    09   Skattedirektoratets fellesskriv    17.06.99 10   Brev fra Skattedirektoratet     17.02.97 11   Klagesak nr. 4472      27.02.02 12 Klagesak nr. 4675      21.02.02 13 Klagesak nr. 4716      26.04.02 14 Rt. 1985 s 93 (Sira-Kvina) 15 Rt. 2001 s. 1497 (Lysaker Prosjektledelse) 16 Klagesak nr. 3314      07.03.96 17 Finansdepartementets brev     26.04.71 18 Fylkesskattekontorets redegjørelse   18.09.02 19 Klagesak nr. 4932 – A Nett AS    07.04.03 20 Finansdepartementets omgjøring av kl. nr. 4772  12.06.03 21 Anmodning om omgjøring av kl. nr. 4716   02.05.02 22 Finansdepartementets beslutning om ikke å omgjøre klagesak nr. 4716     10.07.03 23   Tilleggsopplysninger vedr. Energisenteret på Y  15.08.03  

Klagen gjelder:

1. Bokettersynsrapportens pkt. 7.1 - Tilbakeføring av fradragsført inngående avgift på hjemme-pc’er med kr 1 717 201 for 6. termin 1999 og kr 278 682 for 6. termin 2000. Beregnet investeringsavgift ble godskrevet klager med kr 522 626 for 6. termin 1999 og kr 84 816 for 6. termin 2000. Klager anfører at det foreligger rett til forholdsmessig fradrag for inngående avgift med 75 %. Tilleggsavgift er ilagt med kr 10 000 tilknyttet dette punkt.

2. Bokettersynsrapportens pkt. 9.3 - Tilbakeføring av fradragsført inngående avgift vedrørende anskaffelser til Energisenteret med kr 109 195 mot godskrivelse av investeringsavgift med kr 17 996 for 4. termin 2000. Ilagt tilleggsavgift med 20 % tilknyttet dette punkt utgjør kr 18 240, og er også påklaget.

3. Bokettersynsrapportens pkt. 10 - Tilbakeføring av fradragsført inngående avgift vedrørende anskaffelser av div. teknikk i forbindelse med 100-års jubileumsfest i Zhallen. Inngående avgift er tilbakeført med kr 9 349 mot godskrivelse av investeringsavgift med kr 2 845 på 4. termin 2000. Tilleggsavgift er ilagt med 10 %.

4. Bokettersynsrapportens pkt. 13.2 – Tilbakeføring av fradragsført inngående avgift vedrørende vannkjølere og Cafe Bar med kr 35 098 mot godskrivelse av investeringsavgift med kr 10 682 for 6. termin 2000. Tilleggsavgift er ilagt med 10 %.

Etterberegningen tilknyttet bokettersynsrapporten pkt. 7.2 – Hjemme-PC til selskap som er utenfor fellesregistreringen, pkt. 8 – Kurssenter på Y, pkt. 9.1 – Velferdsbygninger/utlånshytter ansatte, pkt. 9.2 – Boliger/utleie, pkt. 13.1 – Gaver, pkt. 13.3 – Sanitæranlegg og pkt. 13.4 – Feilføring, er akseptert av klager.

Samlet påklaget beløp utgjør kr 2 035 969.

1. Bokettersynsrapportens pkt. 7 – Hjemme-pc

Når det gjelder bakgrunnen for etterberegningen, hitsettes følgende fra redegjørelsen (dok. 18):

”2.1 Faktum:

A AS kjøpte i 1999 og 2000 inn pc-er som er til bruk som hjemme- PC for ansatte i selskapene A AS, A Produksjon AS, A Nett AS, A Nord… AS, A Kraftsalg AS og B AS.

Ved bokføringen er all inngående avgift fradragsført og investeringsavgift er beregnet.

I brev av 12.03.02 (dok 7) opplyser A AS at de ansatte betaler hele kostnaden med kjøp av pc i form av månedlige trekk i bruttolønn over en 3 års periode. A AS har i denne perioden eiendomsrett over utstyret.

Det følger av avtalen (dok 8) som ble inngått i forbindelse med hjemme- pc ordningen at de ansatte forplikter seg til å gjennomføre opplæringstiltak som beskrevet der. Opplæringsprogrammet WIT følger med datamaskinen. I pkt 4 i tilbudet om hjemme- pc til de ansatte forutsettes det at den ansatte benytter medfølgende opplæringsprogram på interaktiv CD.

Pr telefon 2706.02 opplyser selskapet at det ikke blir kontrollert fra arbeidsgivers side at den ansatte har gjennomgått opplæringsprogrammet.

2.2 Fylkesskattekontorets vedtak av 30.06.02 (dok 4)

Fylkesskattekontoret tok utgangspunkt i at registrerte næringsdrivende har rett til fradrag for inngående avgift ved anskaffelse av varer og tjenester til bruk i  avgiftspliktig virksomhet, jf merverdiavgiftsloven § 21, første ledd. Fradragsretten gjelder ikke anskaffelser til bruk privat eller andre formål utenfor loven.

Ihht merverdiavgiftsloven § 23 kan den registrerte næringsdrivende fordele inngående avgift på anskaffelser dels til bruk i avgiftspliktig virksomhet og dels til bruk som ikke gir rett til fradrag.

Det følger av Skattedirektoratets fellesskriv av 17.06.99 pkt 2b) at”…i den utstrekning bedriftens kostnader tilsvarer sparte kostnader til lønn, arbeidsgiveravgift m m, vil utstyret som hovedregel ikke anses til bruk i bedriftens avgiftspliktige virksomhet. Bedriften vil i et slikt tilfelle ikke for noen del ha rett til fradrag for inngående avgift på kjøpesummen/leasingvederlagene. Etter Skattedirektoratets oppfatning har det en klar formodning mot seg at den ansatte direkte eller indirekte skulle påta seg alle utgifter som gjelder driftsmidler til bruk i bedriftens avgiftspliktige virksomhet” (dok 9).

Skattedirektoratet viser i fellesskriv av 17.06.99 til brev av 17.02.97 (dok 10) og den konkrete saken som der ble behandlet. Det slås fast at standardfordelingen på 75 % yrkesbruk og 25 % privatbruk var fastsatt på bakgrunn av konkrete opplysninger i den foreliggende sak. Saken fra 1997 er ikke sammenlignbar med A AS sin sak da hjemme- PC’ene i saken fra 1997 ble installert vederlagsfritt hjemme hos de ansatte samt at utplasseringen hovedsakelig var motivert ut fra den yrkesmessige bruken, herunder deltakelse i et opplæringsprogram.

Selskapet anførte i tilsvaret at det før fellesskrivet av 17.06.99 var bruken som var avgjørende for fradragsretten, men at gjeldende rett etter fellesskrivet er at det er finansieringsmåten som avgjør omfanget av fradragsretten. Fylkesskattekontoret anførte her at det fortsatt er bruken som avgjør fradragsretten. Finansieringsmåten vil imidlertid kunne gi en indikasjon på hva datautstyret er tenkt brukt til. Det er således bruken som avgjør fradragsretten.

Fylkesskattekontoret la i vedtaket til grunn at vilkåret om at den ansatte skal gjennomgå opplæringsprogrammet WIT ikke har noen reell betydning siden det ikke er noen oppfølgning av om den ansatte faktisk har gjennomgått programmet. Det er også et forholdsvis enkelt program som ikke har noe med arbeidsoppgavene til den ansatte å gjøre.

Fylkesskattekontoret fant heller ikke å kunne legge vekt på det forhold at oppdatert datautstyr i hjemmet i noen utstrekning kan åpne for mulighet til å jobbe hjemmefra eller gi større fleksibilitet med hensyn til arbeidstid. Det er ikke opplyst noe om at det foreligger konkrete planer/avtaler om at noen av de ansatte kan jobbe hjemmefra/har avtale om hjemmekontor.

Det er videre i vedtaket vist til at det i fellesskrivet er uttalt at det ikke kan trekkes paralleller mellom den avgiftsmessige og skattemessige behandling av datautstyr innkjøpt av bedrifter til utlån til de ansatte. Det uttales således at ”…avgjørelsen bygger på to vidt forskjellige lover/regelsett og det er vesentlige prinsipielle forskjeller mellom området for direkte inntektsbeskatning og indirekte forbruksbeskatning”.

I klagesak nr 4472 datert 27.02.02 (dok 11) gav Klagenemnda for merverdiavgift avgiftspliktige 25 % fradragsrett for inngående avgift med den begrunnelse at de ansattes alminnelige datakompetanse høynes ved å ha hjemme- pc. Klagenemnda fattet således vedtak om at 25 % av anskaffelseskostnadene kan henføres til bruk i virksomheten. Det var dissens 3-2.

Fylkesskattekontoret viste til at Skattedirektoratet har anmodet Finansdepartementet om å vurdere omgjøring av Klagenemndas avgjørelse av 27.02.02. Skattedirektoratet er fortsatt av den oppfatning at fellesskrivet av 17.06.99 gir uttrykk for riktig forståelse av reglene om fradragsrett.

På denne bakgrunn la fylkesskattekontoret til grunn at anførselen om at de ansattes generelle datakompetanse høynes ikke kan gi rett til forholdsmessig fradrag for inngående avgift vedrørende anskaffelseskostnadene.

Fylkesskattekontoret la således til grunn at anskaffelsene av hjemme-PC fullt ut var til bruk privat og tilbakeførte fradragsført inngående avgift med kr 1 717 201 for 6. termin 1999 og kr 278 682 for 6. termin 2000. Videre ble beregnet investeringsavgift tilbakeført med kr 522 626 for 6. termin 1999 og kr 84 816 for 6. termin 2000.”   Klagers anførsler hitsettes fra redegjørelsen (dok. 18):

”Klager anfører at det foreligger rett til forholdsmessig fradrag for inngående avgift ved anskaffelse av hjemme-PC til de ansatte i A- systemet, jf merverdiavgiftsloven § 23, jf forskrift nr 18 § 1.

Det vises til merverdiavgiftsloven § 21 hvor det følger at det foreligger fradragsrett for inngående avgift på anskaffelser til bruk i den avgiftspliktiges virksomhet. Gjennom rettspraksis, bl a ”Sira Kvina- dommen”, har § 21 blitt tolket slik at anskaffelsen må være relevant for den avgiftspliktige virksomheten. Alle anskaffelser som har en bedriftsøkonomisk sammenheng med virksomheten er i utgangspunktet relevante.

Klager bemerker at dersom fradragsretten skal reduseres eller nektes av avgiftsmyndighetene må korrekt hjemmel være merverdiavgiftsloven § 22, første ledd   nr 3, jf § 14, annet ledd nr 1, og ikke § 21 som fylkesskattekontoret har lagt til grunn. Det anføres at det også i forhold til § 22 er åpnet for forholdsmessig fradrag av inngående avgift ut fra faktisk bruk, jf merverdiavgiftsloven § 23, jf forskrift nr 18.

Det anføres at gjeldende oppfatning før fellesskrivet av 17.06.99 ( dok 9) var at det ved anskaffelse av PC’er til bruk hjemme hos ansatte forelå fradragsrett etter en konkret vurdering. Det ble da sett hen til anvendelsen av datautstyret og ikke lagt avgjørende vekt på finansieringsform. På bakgrunn av Skattedirektoratets uttalelse i brev av 17.02.97 (dok 10) ble det ofte vurdert slik at privatbruk av utstyret generelt ble satt til 25 %, dog med eventuelle konkrete justeringer.

Videre anføres det at Skattedirektoratet kom med en ny uttalelse i brev av 17.06.99. Skattedirektoratet har i denne uttalelsen understreket at det i en vurdering av hvorvidt fradragsrett foreligger skal foretas en konkret vurdering av PC- bruken i det enkelte tilfelle, men at det ”…har formodningen mot seg..” å anse anskaffelsen til bruk i virksomheten dersom den ansatte blir trukket i bruttolønn for hele kostnaden. Dersom bedriftens kostnader er større enn sparte kostnader til lønn mv. antar Skattedirektoratet at anskaffelsen er en fellesanskaffelse med rett il delvis fradrag for inngående avgift etter merverdiavgiftsloven § 23, jf forskrift nr 18.

Klager viser til flere Klagenemndsavgjørelser som anses relevante. Klagesak nr 4472 (dok 11) gjelder et bilfirmas anskaffelse av PC-utstyr hvor datautstyret fullt ut var finansiert ved trekk i de ansattes bruttolønn. Behov for opplæring ble i saken ansett som relevant i forhold til selskapets fradragsrett for inngående avgift. Klagenemnda innrømmet fradrag med 25 % som følge av det opplæringsbehov som forelå og den faktiske bruken av de ansatte.

Klagesak nr 4675 (dok 12). I denne saken godtok både Skattedirektoratet og Klagenemnda et forholdsmessig fradrag av inngående avgift med 75 % ut fra bruken av PC- utstyret hjemme hos de ansatte. Utstyret ble anskaffet til bruk i et opplæringsprogram i selskapet. Formålet med anskaffelsen var primært å øke de ansattes kunnskaper og ferdigheter vedrørende bruk av IT- teknologi.

Klagesak nr 4716 (dok 13). Fradrag ble innrømmer med 40 %. De ansatte dekket ca 75 % av anskaffelseskostnadene, selskapet resten. Klagenemnda innrømmet et fradrag som var høyere enn bedriftens faktiske kostnader med ordningen og begrunnet dette bl a med at PC- utstyret måtte anses benyttet til opplæring/kompetanseheving av de ansattes IT- kunnskaper.

Etter klagers vurdering tilsier forvaltningspraksis at det skal innrømmes fradrag også i denne saken. Det anføres at fylkesskattekontorets vedtak bryter med den praksis som foreligger vedrørende anskaffelse av hjemme- PC for ansatte når det i vedtaket ikke innrømmes fradrag for inngående avgift.

Klager anfører videre at selskapet har hatt en betydelig kostnad ved anskaffelsen av datautstyret. Dette innebærer en likviditetsbelastning for selskapet. Det gjøres i den forbindelse oppmerksom på at trekket foretas i en periode på 3 år. Videre har selskapet hatt administrasjonskostnader tilknyttet PC- ordningen. Det kan etter selskapets vurdering ikke være riktig å si at selskapet ikke har kostnader i forbindelse med ordningen.

I tillegg har selskapet hatt som forutsetning at alle ansatte som er med på hjemme- PC ordningen skal gjennomgå opplæringsprogrammet WIT. Programmet består av forskjellige moduler med egne ”eksamener” som skal gjennomføres av den enkelte ansatte.

Det kan ikke ha betydning at selskapet ikke kontrollerer at den ansatte har gjennomgått WIT- programmet. Klager mener det bør være tilstrekkelig at opplæringsprogrammet faktisk medfølger i utstyrspakken og at en gjennomgang av programmet er klart forutsatt av selskapet. Hensikten med WIT er nettopp å kunne gjennomgå et opplæringsprogram på egenhånd uten å ha noen form for muntlig gjennomgang/oppfølgning av dette.

Det vises i den forbindelse til at det av tilbudets pkt 4 følger at de ansatte forplikter seg til å gjennomføre opplæringsprogrammet WIT.

Videre vises det til at selskapet har eiendomsretten til utstyret under hele perioden. Skatterettslig vektlegges ikke finansieringsform.

Hjemme-PC ordningen åpner for muligheten til å jobbe hjemmefra. I A- systemet er det et stort antall ansatte som har sitt arbeid innenfor et stort geografisk område.

På bakgrunn av ovennevnte anfører klager at anskaffelsen må anses delvis til bruk i avgiftspliktig virksomhet. I henhold til forvaltningspraksis bør det innrømmes fradrag med 75 %.”

Fylkesskattekontoret anfører i sin redegjørelse (dok. 18) følgende:

”Fylkesskattekontoret har kommentert de fleste anførslene til klager i vedtak av 30.06.02. Vi vil i det følgende komme med merknader til nye anførsler/utdypning av anførsler fra klager.

Klager anfører at fylkesskattekontoret har lagt til grunn feil hjemmel når vi har nektet fradrag for inngående avgift. Riktig hjemmel anføres å være merverdiavgiftsloven § 22, første ledd nr 3, jf § 14, annet ledd nr 1.

Fylkesskattekontoret har nektet fradragsrett for inngående avgift vedrørende anskaffelser av hjemme-PC til de ansatte med hjemmel i merverdiavgiftsloven § 21. Vi har i vedtaket lagt til grunn at datautstyret ikke for noen del kan sies å være til bruk i virksomheten, kun privat.

Hovedregelen er at det foreligger fradragsrett for anskaffelser til bruk i virksomheten, jf merverdiavgiftsloven  § 21. Er anskaffelsen dels til bruk i avgiftspliktig virksomhet og dels til bruk som ikke gir rett til fradrag kan den avgiftspliktige fordele inngående avgift etter merverdiavgiftsloven § 23.

Vi kan ikke se at merverdiavgiftsloven § 22, første ledd nr 3, jf § 14, annet ledd nr 1 er relevant i denne sammenheng. Vi har lagt til grunn at det ikke skal foretas noen forholdsmessig fordeling av inngående avgift. Uansett vil denne hjemmel ikke kunne være riktig da § 14, annet ledd nr 1 forutsetter at de ansatte får datautstyret gratis. I dette tilfellet dekker de ansatte selv utgiftene vedrørende hjemme- PC.

Videre har klager vist til forvaltningspraksis og anfører at fylkesskattekontoret ikke har tatt hensyn til denne.

Som nevnt i vedtaket antar fylkesskattekontoret at fellesskrivet fra 17.06.99 (dok 9) er en stadfesting av det som var gjeldende rett. Saken som er nevnt i direktoratets brev av 17.02.99 er ikke sammenlignbar med nærværende sak da det der ble utplassert hjemme- PC hos de ansatte vederlagsfritt samt at de ansatte skulle gå gjennom et opplæringsprogram.

Når det gjelder klagesak nr 4472 datert 27.02.02 (dok 11) innrømmet Klagenemnda   25 % fradragsrett med den begrunnelse at de ansattes generelle datakompetanse ble høynet ved hjemme- PC ordningen. Skattedirektoratet har anmodet Finansdepartementet om å omgjøre klagesaken. Skattedirektoratet mener således at fellesskrivet fra 17.06.99 fortsatt skal legges til grunn.

Klagesak nr 4675 datert 21.02.02 (dok 12) gjaldt et oljeselskap som vederlagsfritt utplasserte hjemme- PC hos de ansatte som ledd i et opplæringsprogram. Skattedirektoratet og Klagenemnda innrømmet fradragsrett for 75 % av inngående avgift etter standardfordelingen som er anført i direktoratets brev av 17.02.97. Forholdene i denne saken var samsvarende med saken som ble beskrevet i brevet av 17.02.97. Klagesak nr 4675 er således ikke sammenlignbar med klagers sak og kan ikke tas til inntekt for at det foreligger fradragsrett med 75 % av inngående avgift vedrørende A AS sin anskaffelse av hjemme- PC til de ansatte.

Klagesak nr 4716 datert 26.04.02 (dok 13) gjaldt leasing av hjemme- PC til bruk hjemme hos de ansatte. De ansatte delfinansierte ordningen med trekk i bruttolønn. Selskapet dekket 25,8 % av leasingkostnadene. Skattedirektoratet mente at det forelå fradragsrett for 30 % av inngående avgift. Dette innbefatter at selskapet har betalt     25,8 % av leasingkostnadene samt at noen datamaskiner som ble returnert selskapet ble tatt i bruk i den ordinære virksomheten. Klagenemnda økte fradragsretten til 40 %. Den la vekt på medfølgende opplæringsprogram hvor de ansatte måtte levere inn dokumentasjon på gjennomgang av disse ved kursbevis og timelister samt de ansattes særskilte PC- behov. På grunn av at de ansatte fikk økt datakompetanse ved bruk av hjemme- PC ble således fradragsretten øket fra 30 % til 40 %.

Skattedirektoratet har også sendt klagesak nr 4716 til Finansdepartementet med anmodning om omgjørelse da det er uenig i at det foreligger fradragsrett for inngående avgift på grunn av økt datakompetanse. Skattedirektoratet legger til grunn at det er en avledet virkning at selskapets ansatte får økt kompetanse i PC- bruk, jf klagesak nr 4472 side 15.

Under bokettersynet har selskapet uttalt at kostnadene ved anskaffelsen av hjemme- PC’ene blir dekket gjennom trekk i de ansattes bruttolønn. I klagen anføres det imidlertid at ordningen medfører en betydelig kostnad for selskapet i form av en likviditetsbelastning. Det vises til at trekket i bruttolønnen foregår over en 3 års periode. Selskapet har også administrasjonskostnader tilknyttet ordningen.

I klagesak nr 4472 anførte klager at det ikke var tatt hensyn til merkostnader i form av administrasjonskostnader og kostnader relatert til oppfølgning av kompetanseoppbyggende tiltak som f eks opplæring. Klager hadde ikke lagt frem tall for dette. Skattedirektoratet la til grunn at saken lå an som beskrevet i fellesskrivet av 17.06.99 pkt2b), det vil si at det er lagt til grunn at de ansatte dekket de direkte kostnadene hjemme- PC ordningen kostet med trekk i bruttolønn, lavere arbeidsgiveravgift med mer. Klagenemnda har ikke kommentert dette og har heller ikke gitt fradragsrett ut fra begrunnelsen om at klager hadde utgifter med blant annet administrasjon av ordningen.

Klager har ikke fremlagt noen tall som viser hvilke kostnader selskapet har utover anskaffelseskostnadene. Fylkesskattekontoret antar imidlertid at dette uansett ikke kan tillegges vekt da dette er indirekte kostnader. Ut fra fellesskrivet er det kun tatt hensyn til de direkte kostnadene ved ordningen, enten anskaffelseskostnadene eller leasingkostnadene. Kostnadene til bl a administrasjon av ordningen må antas å være minimale og er som nevnt ikke hensyntatt i lignende saker.

Når det gjelder forpliktelsen til å gjennomgå WIT- opplæringsprogram fastholder fylkesskattekontoret at dette vilkåret ikke kan vektlegges da det ikke har noen reell betydning siden det ikke er noen kontroll av at de ansatte faktisk gjennomgår opplæringsprogrammet. Kontrollen kunne f eks bestått i at de ansatte måtte levere inn ”eksamensbevis” som skrives ut etter hvert som en gjennomgår WIT- programmet. Det er videre tale om et forholdsvis enkelt program som ikke har noe med arbeidsoppgavene til den ansatte å gjøre.

Fylkesskattekontoret kan på bakgrunn av ovennevnte ikke se at det har kommet frem opplysninger i klagen som medfører at vi vil endre vårt standpunkt om at datautstyret ikke er til bruk i virksomheten. Det foreligger således ikke fradragsrett for inngående avgift vedrørende anskaffelse av hjemme- PC’er til de ansatte, jf merverdiavgiftsloven  § 21.

Klager har i brev av 30.08.02 knyttet noen kommentarer til pkt 7.2 i rapporten – selskaper som er utenfor fellesregistreringen. Fylkesskattekontoret oppfatter ikke dette som en del av klagen. Vi har ansett PC’er fordelt til selskaper utenfor fellesregistreringen som ordinære omsetningvarer, og således etterberegnet utgående avgift. Fradragsretten for det enkelte selskap utenfor fellesregistreringen beror på bruken av PC’ene, jf merverdiavgiftsloven § 21.”

Skattedirektoratet skal bemerke at spørsmålet under dette punkt er i hvilken utstrekning datautstyr som klager kjøper og stiller til rådighet for de ansatte hjemme er til bruk i klagers avgiftspliktige virksomhet, slik at fradragsrett for inngående avgift foreligger etter merverdiavgiftsloven § 21 jf. § 23. Det er ikke gitt særskilte regler om fradragsretten ved anskaffelse av hjemme-PC til ansatte på merverdiavgiftens område. Det samme gjelder hvilke beviskrav som stilles for å innrømme slik fradragsrett. Fradragsretten må således vurderes i forhold til hovedbestemmelsen om fradragsrett i merverdiavgiftsloven § 21, første ledd, ut fra de alminnelige beviskrav som gjelder for å innrømme fradragsrett.

Skattedirektoratet kan i likhet med fylkesskattekontoret ikke se at merverdiavgiftsloven § 22, første ledd nr. 3, jf. § 14, annet ledd nr. 1, er relevant i denne sammenheng.

I vilkåret ”til bruk i virksomhet” i § 21, første ledd, ligger i henhold til rettspraksis at den inngående avgiften knytter seg til anskaffelser som er relevant for virksomheten. Alle anskaffelser som har en bedriftsøkonomisk sammenheng med virksomheten, er i utgangspunktet relevante. I den grad anskaffelsen er til privat bruk foreligger det derimot ikke fradragsrett. Det avgjørende er den tiltenkte bruken av utstyret, noe som i prinsippet er en ren bevisvurdering.

For at fradragsrett skal foreligge, gjelder det generelt at det må kunne dokumenteres eller i det minste tilstrekkelig sannsynliggjøres at anskaffelsen er skjedd til bruk i den avgiftspliktig virksomhet. Det må ikke minst gjelde i saker som denne, der utstyret befinner seg hjemme hos den enkelte ansatte. Vi viser i denne sammenheng til Finansdepartementets vedtak av 12. juni 2003 (dok. 20) om å omgjøre klagenemndas vedtak i klagesak nr. 4472.

I Skattedirektoratets fellesskriv av 17. juni 1999 (dok. 9) er det redegjort for den avgiftsmessige behandlingen av datautstyr som bedrifter kjøper/leier inn og låner ut til ansatte. For at fradragsrett skal foreligge må det kunne dokumenteres at anskaffelsen av datautstyret har skjedd til bruk i den avgiftspliktige virksomheten. Direktoratet uttaler i skrivets pkt 2a) at dersom bedriftens totale kostnader er større enn sparte kostnader til lønn, arbeidsgiveravgift mm, vil utstyret kunne anses som en fellesanskaffelse for bedriften med rett til forholdsmessig fradrag for inngående avgift, jf mval § 23. Fradragsprosenten må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle, men normalt kan ikke bedriften innrømmes et fradrag som i prosent overstiger bedriftens utgifter. Etter Skattedirektoratets syn har det en klar formodning mot seg at den ansatte direkte eller indirekte skulle påta seg utgifter som gjelder driftsmidler til bruk i bedriftens avgiftspliktiges virksomhet, jf skrivets pkt 2b).

Hvem som finansierer anskaffelsen er således i seg selv ikke avgjørende, men er et tungtveiende moment når man skal vurdere om en anskaffelse er foretatt til bruk i virksomheten eller ikke. Dersom man ikke har andre holdepunkter, vil dette momentet kunne få avgjørende betydning. Det må imidlertid foretas en konkret helhetsvurdering i hvert enkelt tilfelle av de opplysninger som foreligger. Reduksjon i bruttolønn avskjærer ikke automatisk retten til fradrag.

I Skattedirektoratets brev av 17. februar 1997 (dok. 11) uttales at datamaskiner samt programvare mv. som industribedriften anskaffer til bruk i opplæringsprogram for de ansatte må anses å være til bruk i bedriftens avgiftspliktige virksomhet, slik at det forelå rett til forholdsmessig fradrag for inngående avgift med 75 %. Skattedirektoratet er enig med fylkesskattekontoret i at denne saken ikke kan sammenlignes med faktum i vår sak. Det var ikke snakk om noen finansiering av utstyret fra de ansattes side, og utstyret var anskaffet til bruk i opplæringsprogram for de ansatte. Det ble således ansett godtgjort av utstyret for en viss andel var til bruk i avgiftspliktig virksomhet. Det samme gjelder for klagesak nr. 4675 (dok. 12).

Klagesak nr. 4716 (dok. 13) gjelder fradragsrett for inngående avgift på leasing av PC’er til bruk hjemme hos de ansatte. Klager dekket i 25,8 % av kostnadene selv, mens resten ble dekket gjennom trekk i de ansattes bruttolønn. Skattedirektoratet innstilte på at det ble gitt 25,8 % fradrag for den inngående avgiften i tillegg til fradrag for returnerte PC’er som var tatt i ordinær bruk i virksomheten (til sammen 30 % fradrag). Klagenemndas flertall fant at fradraget skjønnsmessig burde settes til 40 %, hensyntatt medfølgende opplæringsprogram, kursregistrering og kursbevis, de ansattes særskilte PC-behov i virksomheten, og at en del PC’er måtte forventes tatt i bruk i virksomheten.

Skattedirektoratet kan ikke se at denne saken får noen betydning for det foreliggende tilfellet, ettersom klagenemndas avgjørelse bygger på en konkret vurdering av opplysningene i saken. Skattedirektoratet har dessuten i brev av 2. mai 2002 (dok. 21) anmodet Finansdepartementet om å omgjøre klagenemndas vedtak. Finansdepartementet har i brev av 10. juli 2003 (dok. 22) etter en konkret vurdering besluttet ikke å omgjøre klagenemndas vedtak. Det vises til at spørsmålet om hvor stor andel av den inngående avgiften som kan fradragsføres, i en viss utstrekning vil bero på en skjønnsmessig vurdering. Departementet antar således at spørsmålet om det skal kunne fradragsføres 30 % eller 40 %  av inngående merverdiavgift på anskaffelseskostnadene, må anses å inngå i en slik skjønnsmessig vurdering. Denne vurderingen anses etter en totalvurdering å ligge innenfor klagenemndas skjønnsadgang. Det understrekes imidlertid at departementet er uenig i premissene som klagenemnda har lagt til grunn ved sin skjønnsutøvelse.

Klagesak nr. 4772 (dok. 11) gjaldt spørsmålet om fradragsrett for inngående avgift på leasing av PC’er som ble stilt til disposisjon for de ansatte hjemme. Kostnadene til leasingleie ble dekket inn ved at det ble foretatt en reduksjon i de ansattes bruttolønn tilsvarende arbeidsgivers kostnader. Bedriften hadde fradragsført 75 % av påløpt inngående avgift på utgifter til leasing av PC’ene. Fylkesskattekontoret tilbakeførte all fradragsført inngående avgift, ettersom det ble lagt til grunn at PC’ene måtte anses anskaffet fullt ut til privat bruk. Skattedirektoratet sa seg enig i dette i innstillingen til klagenemnda. Klagenemnda for merverdiavgifts flertall kom derimot til at det måtte innrømmes fradragsrett for inngående avgift av 25 % av utgiftene, først og fremst på grunnlag av at de ansattes alminnelige PC-kompetanse måtte antas å bli høynet ved bruken.

Finansdepartementet har imidlertid den 12. juni 2003 (dok. 20) besluttet å omgjøre klagenemndas vedtak. I brevet vises til at det har en klar formodning mot seg at den ansatte direkte eller indirekte skulle påta seg alle utgifter som gjelder driftsmidler til bruk i bedriftens avgiftspliktige virksomhet. Når det er foretatt en reduksjon i de ansattes bruttolønn tilsvarende arbeidsgivers kostnader, skal det etter departementets oppfatning i utgangspunktet ikke foreligge noen fradragsrett, hvis det ikke foreligger annen dokumentasjon som tilsier bruk i avgiftspliktig virksomhet. Andre momenter i en slik vurdering kan eksempelvis være om det foreligger avtale om hjemmekontor eller at utstyret er oppkoblet til virksomhetens nettverk. Om det er knyttet et opplæringsprogram til anskaffelsen av utstyret, samt måten ordningen finansieres på, er også momenter som vil kunne inngå i denne helhetsvurderingen. At privat bruk kan høyne arbeidstakerens kompetanse i arbeidssituasjonen, kan etter departementets oppfatning ikke alene gi grunnlag for fradragsrett etter merverdiavgiftsloven § 21. Det må i tillegg foreligge kontrollerbare opplysninger som tilsier at datautstyret er anskaffet til bruk i virksomheten. 

Skattedirektoratet finner, etter en vurdering av de foreliggende opplysninger, at det  heller ikke i dette tilfellet er tilstrekkelig sannsynliggjort at datautstyret er anskaffet til bruk i den avgiftspliktige virksomheten. At det er inngått avtale om redusert bruttolønn i perioden den ansatte har utstyret til disposisjon hjemme, taler for at utstyret er anskaffet til bruk utenfor den avgiftspliktige virksomheten. Det har en klar formodning mot seg at den ansatte direkte eller indirekte skulle påta seg utgifter som gjelder driftsmidler til bruk i bedriftens avgiftspliktige virksomhet. Det kan etter Skattedirektoratets oppfatning, ikke legges vekt på eventuelle indirekte kostnader klager har ved administrasjon av ordningen, og det vises i denne sammenheng til fylkesskattekontorets anførsler i redegjørelsen (dok. 20)..

Det foreligger heller ikke andre kontrollerbare opplysninger som tilsier at datautstyret er anskaffet til bruk i virksomheten. At datautstyr i hjemmet kan åpne for mulighet til å arbeide hjemmefra kan etter Skattedirektoratets oppfatning ikke være tilstrekkelig, så lenge det ikke foreligger konkrete avtaler om hjemmekontor eller lignende som kan dokumentere at slikt arbeid foregår. Når det gjelder forpliktelsen til å gjennomgå WIT- opplæringsprogram er Skattedirektoratet enig med fylkesskattekontoret i at dette ikke kan vektlegges, ettersom det ikke er noen kontroll av at de ansatte faktisk gjennomgår opplæringsprogrammet. Den avledede virkning at bedriftens ansatte får økt kompetanse i bruk av PC ved å disponere PC hjemme, kan i henhold til Finansdepartementets vedtak av 12. juni 2003 (dok. 20) ikke endre dette.

Fylkesskattekontorets tilbakeføring av all fradragsført inngående avgift på kjøp av datautstyr til bruk hjemme hos ansatte må således etter vår oppfatning stadfestes.

Tilleggsavgift er skjønnsmessig fastsatt til kr 10 000 for dette forhold. Skattedirektoratet finner, sett hen til at tilleggsavgift ikke var ilagt i klagesak nr. 4472, 4675 og 4716, samt at den aktuelle overtredelsen av merverdiavgiftsloven skjedde før Finansdepartementets vedtak av 12. juni 2003, at tilleggsavgiften bør frafalles.

2. Bokettersynsrapportens pkt. 9.3 – Energisenter Y

Når det gjelder bakgrunnen for etterberegningen, hitsettes følgende fra fylkesskattekontorets redegjørelse (dok. 18):

”3.1 Faktum

Selskapet har fradragsført inngående avgift på enkelte kostnader som er bokført under virksomhetsområde 7420 Energisenter og 7421 Energisenter skolebesøk, se vedlegg 4 til rapporten (dok 1).

Energisenteret er et utstillingssenter der det gis en fremstilling av kraftnæringen i historisk og moderne perspektiv. Det omsettes i beskjedent omfang matvarer, serveringstjenester, kioskvarer og lignende.

3.2 Fylkesskattekontorets vedtak av 14.08.02 (dok 5)

Spørsmålet er om anskaffelsene til Energisenteret kan sies å være til bruk i A AS sin avgiftspliktige virksomhet, jf merverdiavgiftsloven § 21.

Det er i vedtaket lagt til grunn at det foreligger fradragsrett for anskaffelse av varer og tjenester til den avgiftspliktige omsetningen i form av kiosksalg og matsalg. Det er ikke fremlagt faktura som vedrører innkjøp av kioskvarer. Videre la vi til grunn at det foreligger fradragsrett for inngående avgift vedrørende anskaffelser som er til bruk i møtevirksomheten til A AS.

Fylkesskattekontoret la videre til grunn at hovedfunksjonen til Energisenteret anses å være et utstillingssenter, et slags museum, som faller utenfor avgiftsområdet, jf merverdiavgiftsloven § 5 nr 4, jf § 13, annet ledd. Inngående avgift på anskaffelser til bruk utenfor avgiftsområdet er ikke fradragsberettiget, jf merverdiavgiftsloven § 21.

Selskapet anførte i tilsvaret at det foreligger fradragsrett idet senteret innebærer en reklame for den avgiftspliktige delen av virksomheten samt at senteret retter oppmerksomhet mot energiøkonomisering som selskapet i henhold til retningslinjer og vilkår er forpliktet til å rette fokus mot.

I ”Sira- Kvina” dommen fra 1985 s. 93 (dok 14) er det slått fast at det anses som en relevant anskaffelse dersom det foreligger et rettslig pålegg i form av et konsesjonskrav om f eks å sette ut fisk i vassdraget etter utbygging. Videre er det i ”Lysaker- Prosjektledelse” – dommen fra 2001 s 1497 (dok 15) uttalt at det må foreligge en naturlig og nær sammenheng til virksomheten. I sistnevnte dom er det slått fast at også krav om gjenoppretting medfører at det foreligger fradragsrett for inngående avgift vedrørende disse kostnadene.

Fylkesskattekontoret har som nevnt lagt til grunn at Energisenteret hovedsakelig er ment å være et utstillingssenter. Reklameverdien for den avgiftspliktige delen av virksomheten anses å være avledet og indirekte slik at det ikke foreligger fradragsrett for inngående avgift vedrørende anskaffelser til utstillingsdelen. I ”Sira- Kvina” dommen forelå det et rettslig pålegg i form av konsesjonsvilkår. I ”Lysaker Prosjektledelse” – dommen forelå det en avtale om gjenoppretting. Det er presisert i sistnevnte dom at ikke alle forpliktelser et selskap påtar seg vil kunne sies å være til bruk i virksomheten og dermed fradragsberettiget. Som eksempel nevnes at Lysaker Prosjektledelse påtar seg å lage en sykkelvei i et område som ikke blir berørt av ombyggingen.

I A AS sitt tilfelle er det tale om frivillig etablering av et utstillingssenter/museum for å ivareta historikken til selskapet gjennom et århundre.

I tilsvaret er det videre vist til klagesak nr 3314 (dok 16) som gjelder fradragsføring av utgifter til restaurering av et vannhjul samt opparbeiding av en gangsti på et nedlagt sagbruk der det selges keramikk. Klager nådde ikke frem med påstanden om at utgiftene var relevante i forhold til det avgiftspliktige keramikksalget.

Fylkesskattekontoret antok at klagesak nr 3314, som gjelder en konkret sak, ikke kan legges til grunn i dette tilfellet. Vi forstår vilkåret om at investeringene må henlede oppmerksomheten direkte på den avgiftspliktige virksomheten som at den avgiftspliktige virksomheten er i fysisk umiddelbar nærhet. F eks foreligger det fradragsrett ved anskaffelse av et troll som skal plasseres utenfor en souvernirbutikk. Energisenteret blir først og fremst ansett som et utstillingssenter, et slags museum som skal vise A AS sin historie som kraftleverandør. Reklameeffekten er således avledet, det vil si en bieffekt av museumsdriften.

På denne bakgrunn antok fylkesskattekontoret at det kun foreligger fradrag for de anskaffelser som gjelder møtevirksomheten til A AS i Energisenteret samt innkjøp av kioskvarer/matvarer. Som nevnt er det ikke lagt frem fakturaer som gjelder innkjøp av kioskvarer. Videre opplyste selskapet i mail av 12.08.02 at det er vanskelig gjennomførbart å trekke ut hvilke fakturaer som gjelder utstillingsdelen og møtedelen, eventuelt en fellesanskaffelse. Da selskapet ikke ønsket å foreta en slik fordeling la fylkesskattekontoret til grunn at det er minimale utgifter som refererer seg til møtevirksomhet i Energisenteret. Vi etterberegnet på denne bakgrunn inngående avgift samt investeringsavgift i samsvar med forslagene i rapporten”.

Klagers anførsler hitsettes fra redegjørelsen (dok. 18):

”Klager anfører at fylkesskattekontorets oppfatning av sakens faktiske side ikke er dekkende. Videre er fylkesskattekontorets rettsanvendelse i forhold til merverdiavgiftsloven § 21 etter klagers oppfatning ikke riktig.

Dersom Energisenteret var en selvstendig virksomhet kan det tenktes at det ville ligget utenfor avgiftsområdet. Energisenteret er imidlertid en integrert del av                         A -konsernets samlede virksomhet. Energisenteret er således et driftsmiddel i virksomheten. Klager mener at fylkesskattekontorets vedtak er uklart i forhold til hvordan dette faktum vurderes.

Spørsmålet er hvor langt merverdiavgiftsloven § 21 rekker. Fylkesskattekontoret har etter klagers mening lagt til grunn en for snever tolkning i dette tilfellet.

Klager opplyser at Energisenteret brukes på ulike måter i selskapets avgiftspliktige virksomhet.

For det første brukes det av klager direkte i forbindelse med den avgiftspliktige virksomheten. I noen utstrekning tar klager i mot forretningsforbindelser og benytter senteret som en ramme for bedriftsbesøk og relasjonsbyggende aktiviteter direkte. Det er vanskelig å knytte enkeltanskaffelser direkte til denne anvendelsen, men det er ett av flere bruksområder for senteret som sådan.

For det annet blir senteret blant annet brukt som omvisningslokaler som viser hvordan vannproduksjon går for seg. Ved å trekke oppmerksomheten mot klager som kraftprodusent har senteret en reklamemessig funksjon som er direkte knyttet til klagers avgiftspliktige omsetning.

Energisenteret retter seg både mot det alminnelige publikum og mot bransjetilknyttede gjester. Oppmerksomheten rettes mot selskapets kraftproduksjon ved at en viser noe av selskapets historie og lokale tilknytning. Dette må ses i sammenheng med at senteret knytter seg til klager direkte og at det er lokalisert slik at det er direkte sammenheng med både eldre og moderne produksjonslokaler.

Videre anføres det at klager i større sammenheng kan markedsføre seg ved at en har senteret. Dette skaper goodwill og åpner for en profilering av klager i en bredere kontekst enn bare strømsalg. På denne måten kan klager ha annonser mv ikke bare som selger strøm, men der klagers varemerke knyttes til en mer nøytral informasjonsform.

I tillegg har ethvert selskap av klagers størrelse behov for å ha et aktivt forhold til informasjon vedrørende sitt produkt.

For det tredje inneholder senteret betydelig informasjon om enøk- tiltak og strømforbruk. Ved hjelp av utstillingen i senteret rettes det oppmerksomhet mot energiøkonomisering mv. Kraftbransjen er pålagt å bruke ressurser på ENØK tiltak.

Spørsmålet er om anskaffelsene til senteret er til bruk i avgiftspliktig virksomhet, jf merverdiavgiftsloven § 21.

Klager viser til ”Sira- Kvina dommen” i RT 1985 s. 93 (dok 14) hvor Høyesterett tok stilling til merverdiavgiftsloven § 21 og omfanget av fradragsretten. Høyesterett kom til at et kraftselskaps utsetting av fisk i et vassdrag, noe som var et av kravene i konsesjonen, var relevant for selskapets avgiftspliktige omsetning, og at fradragsrett derfor forelå for anskaffelsen.

I juridisk teori har dette blitt tolket som at anskaffelser som er ”bedriftsøkonomisk fundert” medfører fradragsrett dersom de øvrige vilkår er oppfylt (Kildal og Gjems- Onstad, Lærebok i merverdiavgift s 237).

Videre vises det til dommen om ”Lysaker Prosjektledelse/NC/CPH”, RT 2001 s 1497 (dok 15), hvor Høyesterett tok stilling til merverdiavgiftsloven § 21 og omfanget av fradragsretten. Et selskap hadde i kontrakt tatt på seg å bygge en småbåthavn til en kommune til erstatning for en eksisterende småbåthavn som ble fjernet for å gi plass til utvidelse av virksomheten sitt areal.

Høyesterett uttalte at merverdiavgiftsloven § 21, ut fra forarbeider og RT 1985 s 93, måtte forstås slik at det avgjørende var om oppofrelsen hadde en naturlig og nær tilknytning til virksomheten. Høyesterett fant at det forelå fradragsrett i dette tilfellet.

Klager viser til at det således ikke er nødvendig for fradragsrett at det foreligger en konsesjonsforpliktelse. Det avgjørende er om oppofrelsen har en naturlig og nær tilknytning til virksomheten. Det er etter dette klart at fradragsretten omfatter anskaffelser som gjøres i virksomhetens selv om denne bruken er av mer indirekte karakter.

Videre viser klager til at fradragsretten også har vært tema i en del klagesaker som gjelder anskaffelse av driftsmidler til bruk i markedsføring der tilknytningen til den avgiftspliktige omsetningen er mer indirekte.

Klagesak nr 3314 (dok 16) for Klagenemnda for merverdiavgift gjelder fradragsrett for anskaffelser i tilknytning til restaurering av et vannhjul. Avgiftspliktiges virksomhet var blant annet salg og produksjon av keramikk. Virksomheten var lokalisert på et gammelt nedlagt sagbruk. Restaureringen av vannhjulet ble gjort for å øke publikumstilstrømningen og således også den avgiftspliktige omsetningen.

I Skattedirektoratets innstilling til Klagenemnda stilles det opp konkrete krav for at slike investeringer skal være tilstrekkelig relevant for virksomheten. – Investeringene må henlede oppmerksomheten direkte på den avgiftspliktige virksomheten. – Det må understrekes historisk tilknytning mellom den investeringen som blir gjort og den avgiftspliktige virksomheten det gjelder. – Formålet med investeringen må knytte seg til den avgiftspliktige omsetningen.

Klagen første ikke frem fordi de ovennevnte faktorene ikke ble funnet oppfylt. Det var dissens 3-2.

Klager viser i den forbindelse til at til forskjell fra klagesak 3314 er det for A i høy grad sammenheng mellom utstillingen i Energisenteret og den avgiftspliktige kraftproduksjonen. Oppmerksomheten henledes direkte på kraftproduksjon.

Klager anfører på bakgrunn av ovenstående at det foreligger fradragsrett for anskaffelsene til Energisenteret, jf merverdiavgiftsloven § 21.”

Fylkesskattekontoret anfører i sin redegjørelse (dok. 18) følgende:

”Fylkesskattekontoret kan ikke se at klager har kommet med nye påstander utover det som er anført i tilsvaret av 20.06.02 (dok  3). Fylkesskattekontoret vil imidlertid understreke at vi anser Energisenteret som et utstillingssenter, et slags museum. I den grad senteret innebærer reklame for klagers avgiftspliktige virksomhet anses denne virkningen som sekundær. ”

Klager har etter forespørsel fra Skattedirektoratet i brev av 15. august 2003 (dok. 23) kommet med tilleggsopplysninger vedrørende Energisenteret på Y. I brevet opplyses følgende:

”A AS tar ved Energisenteret på Y imot skoleklasser, primært niendeklasser fra eierkommunene, for omvisning på senteret samt tilliggende kraftstasjon. Elevene får lære om vannkraft og annen energi i et autentisk miljø.

Undervisningstilbudet er pedagogisk tilrettelagt og varer i tre timer. Omvisningen legger vekt på produksjon, transport og bruk av elektrisk kraft.

For A er aktiviteten ved Energisenteret på Y med på å markedsføre selskapet overfor fremtidige strømforbrukere, samt å markedsføre selskapet i rekrutteringsøyemed i forhold til de besøkende ungdommene ved å skape interesse for kraftbransjen. Energisenteret brukes således også til merkevarebygging av A.

Omvisningen foregår både i den gamle og nye kraftstasjonen som samlet utgjør rammen for Energisenterets utstillinger og modeller. Det foregår ordinær kraftproduksjon både i gammel og ny stasjon.

Elevene får derved oppleve kraftproduksjon på nært hold, og teste sine kunnskaper om vannkraft og annen energi gjennom interaktive dataspill, modeller og gruppeoppgaver.

Når det gjelder spørsmålet om billettinntekter og størrelsen på disse skal det bemerkes at selskapet ikke oppkrever betaling fra skoleklassene som besøker senteret og at de besøkende i all hovedsak er skoleelever. Tilbudet om omvisning er gratis for alle niendeklasser i As eierkommuner og kommuner hvor A eier og driver strømnett og kraftanlegg.

Energisenteret på Y har vært åpent for allmennheten sommerferier siden starten i 1992 og man har da krevd inngangspenger. Besøksantallet i fjor var på ca. 1 700. I år har senteret ikke vært åpent for allmennheten i sommerferien. Billettinntektene tilknyttet denne del av virksomheten er svært beskjedne. Som det fremgår har senteret ingen fast åpningstid for allmennheten, bortsett fra i sommerferien dersom senteret holder åpent. Grupper fra området kan imidlertid i hele skoleåret få omvisning i Energisenteret etter avtale og mot betaling.

As internettsider (www.A.no/energisenter) gir informasjon om den aktivitet og de tilbud som A AS tilbyr på Energisenteret.

Lokaliteten til Energisenteret er direkte knyttet sammen med den nye kraftstasjonen på Y. Videre har A et konferansesenter som ligger like i nærheten, men som ikke er direkte tilknyttet energisenteret.”

Skattedirektoratet skal bemerke at spørsmålet under dette punkt er om anskaffelsene til Energisenteret kan sies å være til bruk i klagers avgiftspliktige virksomhet, jf. merverdiavgiftsloven § 21.

Det foreligger enighet om at anskaffelser som vedrører avgiftspliktig kiosksalg og matsalg på senteret er fradragsberettigede. Det samme gjelder anskaffelser til bruk for klagers møtevirksomhet på senteret. Klager har imidlertid ikke fremlagt noen opplysninger om hvor stor andel av anskaffelsene som vedrører dette. Fylkesskattekontoret har derfor lagt til grunn at disse utgiftene er minimale, og har således tilbakeført all fradragsført inngående avgift som vedrører Energisenteret.

I vilkåret ”til bruk i virksomhet” i § 21, første ledd, ligger i henhold til Rt. 1985 s. 93 (Sira-Kvina-dommen), at den inngående avgiften knytter seg til anskaffelser som er relevant for virksomheten. Alle anskaffelser som har en bedriftsøkonomisk sammenheng med virksomheten, er i utgangspunktet relevante. I Rt. 2001 s. 1497 (Lysaker Prosjektledelse-dommen) uttalte Høyesterett at det må foreligge en naturlig og nær tilknytning mellom oppofrelsen og den avgiftspliktige virksomheten.

Utover kiosk-/matsalg og møtevirksomhet blir Energisenteret brukt som omvisningslokaler som viser vannkraftproduksjon, primært for skoleklasser. Det oppkreves etter det opplyste ikke betaling for omvisning av skoleklasser. Også andre grupper kan få omvisning i Energisenteret etter avtale og mot betaling. Det skjer i denne sammenheng noe omsetning i form av inngangspenger og vederlag for omvisning. Denne omsetningen er etter det opplyste beskjeden. Senteret har også vært åpent for allmennheten i enkelte sommerferier.

Videre rettes det ved hjelp av utstillingen i Energisenteret oppmerksomhet mot energiøkonomisering mv., noe virksomheten etter det opplyste har plikt til i henhold til retningslinjer og vilkår omkring den spesielle virksomheten som drives.

Spørsmålet bli om kostnadene i denne forbindelse har en tilstrekkelig naturlig og nær sammenheng med klagers avgiftspliktig virksomhet til at det foreligger fradragsrett i henhold til merverdiavgiftsloven § 21.

Til dette vil Skattedirektoratet bemerke at vi finner at hovedformålet med utstillingen på Energisenteret er å trekke publikums oppmerksomhet mot klagers kraftproduksjon. Senteret har således en klar markedsføringsfunksjon, og tjener klagers kommersielle interesser, dvs. bidrar til å generere avgiftspliktig omsetning. Videre rettes det ved hjelp av utstillingen oppmerksomhet mot energiøkonomisering, noe klager er forpliktet til gjennom sin virksomhet. Energisenteret må derfor etter Skattedirektoratets oppfatning anses som et driftsmiddel som er til bruk i klagers avgiftspliktige virksomhet, og det foreligger fradragsrett for de aktuelle utgiftene.

Etterberegningen tilknyttet dette punkt må således etter Skattedirektoratets oppfatning oppheves. Det samme gjelder ilagte renter og tilleggsavgift i tilknytning til dette. 3. Bokettersynsrapportens pkt. 10 – 100 års jubileum i Zhallen – avgift

Følgende hitsettes fra fylkesskattekontorets redegjørelse (dok. 18):

”Fylkesskattekontoret har tilbakeført fradragsført inngående avgift med kr 9 349 og beregnet investeringsavgift med kr 2 845 for 4. termin 2000 vedrørende anskaffelse av teknikk i forbindelse med 100 års jubileumsfest i Zhallen.

Klagers anførsler:

Klager anfører at anskaffelser vedrørende diverse teknikk i forbindelse med 100- års jubileumet i Zhallen klart må være innenfor fradragsretten slik dette er definert i merverdiavgiftsloven § 21.

Det aktuelle arrangementet var et jubileumsarrangementet som rettet seg mot en bredere krets enn selskapets ansatte. Arrangementet var en begivenhet med betydelig markedsføringsmessig verdi, jf også den omfattende annonsering vedrørende arrangementet.

Fylkesskattekontorets vurdering:

Bilag 2003171 gjelder teknikk i henhold til bestilling. Dette gjelder utgifter som relaterer seg til selve jubileumsfesten. Det følger av merverdiavgiftsloven § 22, første ledd nr 3, jf § 14, annet ledd nr 1 at det ikke foreligger fradragsrett for bl a firmafester. Utgifter til teknikk i forbindelse med jubileumsfesten anses som en del av velferdstiltaket.

Utgiftene til teknikk i forbindelse med selve jubileumsfesten kan ikke likestilles med utgifter til annonsering i aviser. Sistnevnte utgift anses som reklame for virksomheten.

Fylkesskattekontoret opprettholder vedtaket om tilbakeføring av inngående avgift og beregnet investeringsavgift vedrørende utgifter til teknikk.”   Skattedirektoratet skal bemerke at det foreligger fradragsrett for inngående avgift på anskaffelser til bruk i avgiftspliktig virksomhet, jf. merverdiavgiftsloven § 21, første ledd. I henhold til merverdiavgiftsloven § 22 første ledd nr. 3, jf. § 14 annet ledd nr. 1 og 3 omfatter retten til fradrag imidlertid ikke inngående avgift på varer og tjenester til kost og naturalavlønning til virksomhetens innehaver, ledelse, ansatte og pensjonister, samt representasjon.

Det følger av bokettersynsrapporten (dok. 1) at arrangementet i Zhallen var for ansatte og kunder. Skattedirektoratet er således enig med fylkesskattekontoret i at de aktuelle utgiftene må anses som utgifter til velferdstiltak overfor de ansatte/ representasjon, der fradragsretten er avskåret i henhold til nevnte bestemmelser. Fylkesskattekontorets tilbakeføring av fradragsført inngående avgift på dette punkt må således etter vår oppfatning fastholdes.

Tilleggsavgift er ilagt med 10 % i tilknytning til dette punkt.

Klager anfører at de eventuelle feil som er påpekt i bokettersynsrapporten må anses som ubetydelige i forhold til den omfattende bilagsmasse som behandles i konsernet. Videre anføres at klager legger stor vekt på å foreta riktig avgiftsmessig behandling av alle transaksjoner i virksomheten. Det oppleves på denne bakgrunn som urimelig at det anvendes tilleggsavgift, som betraktes som en straffereaksjon, i de påpekte tilfellene. I den utstrekning slike reaksjoner anvendes anføres det at de varslede satser synes uforholdsmessig høye. Sett i forhold til overtredelsens karakter synes det etter klagers oppfatning urimelig å anvende tilleggsavgift over ca 5 %.

Skattedirektoratet skal bemerke at det etter merverdiavgiftsloven § 73 er et vilkår for ileggelse av tilleggsavgift at det ved overtredelse av loven eller dennes forskrifter er utvist forsett eller uaktsomhet. Det er således tilstrekkelig at det er utvist simpel uaktsomhet.

Avgiftsmyndighetene må som utgangspunkt legge til grunn at den avgiftspliktige har plikt til å kjenne reglene for beregning av avgift, og at unnlatelse av å søke opplysninger om regelverket i seg selv må anses som uaktsomt.

Skattedirektoratet anser det som uaktsomt av klager å fradragsføre utgiftene til 100-års jubileet i Zhallen. Reglene om fradragsrett er sentrale, og det må forventes at avgiftspliktige har kjennskap til at det ikke foreligger fradragsrett for slike anskaffelser.

Merverdiavgiftsloven § 73 stiller i tillegg krav om at statskassen er eller kunne ha vært unndratt avgift. Skattedirektoratet anser også dette vilkåret som oppfylt.

Vilkårene for ileggelse av tilleggsavgift er dermed oppfylt, og Skattedirektoratet finner at tilleggsavgift bør ilegges. Den anvendte sats på 10 % er ikke for høy sett i henhold til praksis.

4. Bokettersynsrapportens pkt. 13.2 – Sosiale kostnader

Når det gjelder bakgrunnen for etterberegningen, hitsettes følgende fra fylkesskattekontorets redegjørelse (dok. 18):

”Selskapet hadde kjøpt inn Cafe Bar og vannkjølere som er plassert rundt om i administrasjonsbygget. Dette gjelder ikke innkjøp til kantinen.

I følge merverdiavgiftsloven § 22, første ledd nr 3, jf § 14, annet ledd nr 1, foreligger det ikke fradragsrett for inngående avgift for varer som anskaffes utelukkende til kost og naturalavlønning til virksomhetens innehavere, ledelse, ansatte og pensjonister.

Finansdepartementet har i brev av 26.04.71 (dok 17) uttalt at merverdiavgiftsloven § 14, annet ledd nr 2, annet punktum innebærer at det bare skal betales investeringsavgift av løst inventar til bruk i bedriftskantiner. En bedrift får dermed fradrag for inngående avgift på løst inventar til bruk i bedriftskantiner.

I administrasjonsbygget er kaffeautomatene og vannbeholdere plassert utenfor kantinene, og er dermed ikke i bruk i kantinen. Det foreligger såldes ikke fradragsrett for inngående avgift vedrørende anskaffelse av kaffeautomater og vannkjølere som er plassert rundt i administrasjonsbygget.”

Klagers anførsler hitsettes fra redegjørelsen (dok.):

”Klager anfører at det ut fra konsernbyggets størrelse er behov for plassering av slikt utstyr også utenom kantineområdet. Den reelle begrunnelse som ligger bak det aktuelle unntaket for kantineinvesteringer inntrer i like stor utstrekning for disse investeringene. Bruksområdet både med hensyn til funksjonalitet og personkrets vil være identisk.

Videre vises det til at vannbeholdere ofte anskaffes som en utvidelse/forbedring i forhold til byggets sanitære anlegg idet kvaliteten som drikkevann antas å forbedres i slike apparater.

Samlet sett foreligger på det på denne bakgrunn fradragsrett for inngående avgift på anskaffelse av vannkjølere.”

Fylkesskattekontoret anfører i sin redegjørelse (dok.) følgende:

”Fylkesskattekontoret antar at selv om unntaket i merverdiavgiftsloven § 14, annet ledd nr 2, annet punktum også gjelder løst inventar til bedriftskantiner så kan ikke dette gjelde samme type inventar som blir plassert rundt omkring på virksomhetenes administrasjonsbygg.

Det foreligger ikke særskilte behov for å ha vannkjølerne og kaffetrakterne plassert omkring på bygget. Selv om vannet på vannkjølerne påstås å holde bedre kvalitet enn vannet i springen er ikke det tilstrekkelig til å si at vannkjølerne dekker noe utover et velferdsbehov for de ansatte. Det foreligger dermed ikke fradragsrett for disse anskaffelsene, jf merverdiavgiftsloven § 22, første ledd nr 3, jf § 14, annet ledd nr 1.”

Skattedirektoratet skal bemerke at vi er enig med fylkesskattekontoret i at fradragsretten for vannkjølere og kaffeautomater er avskåret i henhold til merverdiavgiftsloven § 22første ledd nr. 3, jf. § 14 annet ledd nr. 1. Vi viser i denne sammenheng til fylkesskattekontorets vurderinger og konklusjon sitert ovenfor, og slutter og til dette.

Fylkesskattekontorets tilbakeføring av fradragsført inngående avgift på vannkjølere og kaffeautomater må således etter vår oppfatning stadfestes.

Tilleggsavgift er ilagt med 10 % i tilknytning til dette punkt.

Når det gjelder klagers anførsler vedrørende tilleggsavgiften, samt vilkårene for ileggelse av tilleggsavgift, vises til pkt. 3

Skattedirektoratet skal bemerke at vilkårene for ileggelse av tilleggsavgift må anses oppfylt også for dette forhold. Det er snakk om overtredelse av sentrale regler i merverdiavgiftsloven, som det må forventes at den avgiftspliktige kjenner til. Den anvendte sats er ikke for høy sett i henhold til praksis.

Skattedirektoratet tilrår etter dette at det treffes slikt

v e d t a k :

Tilleggsavgiften tilknyttet bokettersynsrapportens pkt. 7.1 – Hjemme-PC til ansatte i selskap som er med i fellesregistreringen oppheves. Etterberegningen samt ilagte renter og tilleggsavgift tilknyttet bokettersynsrapportens pkt. 9.3 – Energisenter Y oppheves. For øvrig stadfestes etterberegningen.

 

KLAGENEMNDAS AVGJØRELSE:

Nemndas formann Dons Heinfjell har votert slik:

”Ved etterberegningen legges til grunn at utgiftene til hjemme-PC er fradragsberettiget med 25%. Det sentrale er bruken av PC-ene i avgiftspliktig virksomhet, jf. ordlyden i merverdiavgiftsloven § 21. Jeg legger til grunn at Finansdepartementets omgjøringsvedtak i klagesak nr. 4472 og departementets vurderinger tilknyttet mulig omgjøring i klagesak nr. 4716 bygger på feil rettsanvendelse. Den bevispresumsjon som knyttes til finansiering gjennom ansattes lønnsreduksjoner tillegges etter mitt syn mer vekt enn det som er holdbart. Jeg viser til min argumentasjon i klagesak nr. 4472, som jeg fortsatt finner dekkende. Videre viser jeg til Langballes votering i klagesak nr. 4856. Eksistensen av Finansdepartementets uttalelser i de to klagesaker som ble vurdert omgjort, blir da ikke tilstrekkelig tungtveiende til å endre mitt standpunkt.

For øvrig enig i innstillingen.”

Nemndas medlem Langballe har votert slik:

”Uenig.

På samme måte som i klagesak 4472 er jeg uenig. At Finansdepartementet omgjorde avgjørelsen i ovennevnte klagesak endrer ikke mitt standpunkt.

Stortinget har innført regler hvor en bedrift kan stille datautstyr til rådighet for ansatte hjemme mot helt eller delvis trekk i bruttolønn. Ordningen er skattemessig gunstig og reelt reduserer kostnaden med ca 50% i forhold til at den ansatte selv kjøper datautstyr av beskattede midler. Bakgrunnen for denne skattemessige gunstige ordning er ikke at staten betaler 50% av en ren privat fordel, men et ønske om å øke datakompetansen for arbeidstakere til felles glede for bedriften og den ansatte.

Ordningen, vedtatt av Stortinget, reduserer kostnaden ved anskaffelse av utstyret vesentlig. Det er derfor feil når SKD hevder at det har en klar formodning mot seg at den ansatte direkte eller indirekte skulle påta seg utgifter som gjelder driftsmidler til bruk i bedriftens avgiftspliktige virksomhet. Ved full reduksjon av kostnaden i bruttolønnen betaler den ansatte bare en del av kostnaden på grunn av redusert skatt. Ved 50% bedriftsbruk vil derfor ”kostnaden” for den private delen være identisk med om den ansatte selv kjøper utstyr. Den ansatte har derfor et klart incitament til å akseptere ordningen selv om en stor del er til bruk i bedriftens avgiftspliktige virksomhet.

Den ansatte forplikter seg til å gå gjennom et opplæringsprogram. SKD hevder at dette kravet ikke innebærer noen realitet fordi bedriften ikke følger opp om dette virkelig skjer. Jeg oppfatter SKD’s påstand slik at det hevdes at de ansatte med stor sannsynlighet bryter vilkårene for anskaffelsen og dermed på en urettmessig måte skaffer seg en fordel. En slik påstand tar jeg klar avstand fra. Å sidestille en manglende oppfølging med at de ansatte ikke følger reglene må være feil. Så lenge avgiftsmyndighetene ikke har påvist at de ansatte ikke følger reglene, er dette ikke noe argument mot fradrag for merverdiavgift.

I klagesak 4716 fikk selskapet fradrag for den del av kostnadene som ikke ble trukket i bruttolønn. En slik praksis som denne avgjørelse legger opp til kan føre til omgåelser. I stedet for trekk i bruttolønn kan det tenkes at anskaffelse av datautstyr skjult dekkes ved lavere lønnstillegg, skjult avregning mot overtidstimer mv. Dette er ikke noen heldig utvikling.

Skattemyndighetene har på noen områder innført firkantede regler som ikke tar hensyn til millimeterrettferdighet. Dette gjelder spesielt på området firmabil. Firkantede regler er lett praktiserbare og skatte- og avgiftspliktige vet hva de har å forholde seg til. En slik regel vil være anvendbar ved anskaffelse av hjemmedatautstyr, uansett hvorledes utstyret er anskaffet.

Mitt forslag i denne saken er fradrag for 50% av kostnaden, og jeg foreslår at Klagenemnden på neste møte vedtar en generell fradragsprosent for hjemmedatautstyr.

For øvrig enig i innstillingen.”

Nemndsmedlemmene Haugerud, Jørgensen og Omdal har alle sagt seg enige i Dons Heinfjells votum.

 Vedtak:

I forhold til innstillingens punkt 1 legges til grunn fradrag med 25 %. For øvrig som innstilt.

Skattedirektoratets brev 13. februar 2007: Spørsmål om omgjøring av vedtak truffet i klagenemnda for merverdiavgift i klagesak nr 4853 - A AS Vi viser til Finansdepartementets brev 14. september 2006 hvor det fremgår at saken er returnert Skattedirektoratet for en ny vurdering.

Klagenemnda fattet vedtak den 1. september 2003 i klagesak nr 4853 om at A AS hadde fradragsrett for inngående merverdiavgift etter merverdiavgiftsloven § 21, jf § 23 for datautstyr anskaffet (kjøpt) og stilt til disposisjon for hjemmebruk hos den enkelte arbeidstaker.

Klager fradragsførte hele den inngående merverdiavgiften på anskaffelseskostnadene i sitt avgiftsoppgjør. Avgiftsmyndighetene var av den oppfatning at det ikke forelå fradragsrett for noen del av den inngående avgiften vedrørende datautstyret. Imidlertid kom klagenemnda (dissens 4-1) til at det forelå fradragsrett for 25 %. Som begrunnelse for fradragsretten er det anført at bevispresumsjonen som knyttes til finansiering gjennom de ansattes lønnsreduksjoner tillegges mer vekt enn det som er holdbart. Klagenemnda viser til at de ansattes alminnelige PC-kompetanse høynes, samt at de ansatte forpliktet seg til å gjennomgå et opplæringsprogram.

Skattedirektoratet har etter en fornyet vurdering kommet til ikke å anmode Finansdepartementet om å omgjøre klagenemndas vedtak.

Spørsmålet i saken er i hvilken utstrekning datautstyr som klager har leaset og stilt til rådighet for de ansatte er til bruk i virksomheten, slik at det foreligger fradragsrett for inngående avgift etter merverdiavgiftsloven § 21, jf § 23.

Utgangspunktet er at virksomheten må dokumentere eller tilstrekkelig sannsynliggjøre at anskaffelsen er skjedd til bruk i den avgiftspliktige virksomheten. Dette må ikke minst gjelde når utstyret befinner seg hjemme hos den enkelte ansatte.

For å ta stilling til omfanget av fradragsrett for inngående avgift i det enkelte tilfellet, må det foretas en selvstendig vurdering av hvor mye av den konkrete bruken av det aktuelle utstyr som omfattes av vilkåret ”til bruk i virksomheten”. Ved en slik helhetsvurdering vil ulike momenter kunne inngå, for eksempel om det foreligger avtale om hjemmekontor eller utførelse av konkrete arbeidsoppgaver hjemme, om datautstyret kan oppkobles til virksomhetens netteverk eller om det følger med et obligatorisk opplæringsprogram.

I den utstrekning de ansatte bruker utstyret til privat bruk foreligger det ikke fradragsrett etter merverdiavgiftsloven. Heller ikke den indirekte fordel en virksomhet kan ha av at den ansatte forbedrer sin yrkesmessige PC-kompetanse ved å bruke arbeidsgivers hjemme-PC til private gjøremål, har en slik naturlig og nær tilknytning til vrksomheten at den private bruken av den grunn kan anses å være til bruk i virksomheten etter merverdiavgiftsloven § 21. Skattedirektoratet vil presisere at å innrømme fradragsrett på et slikt grunnlag innebærer en utvidelse av fradragsretten etter merverdiavgiftsloven § 21 i forhold til hva som gjelder i andre tilfeller.

Som nevnt innrømmes det fradrag for inngående avgift dersom det sannsynliggjøres at anskaffelsen er til bruk i virksomheten. I denne saken var de ansatte som deltok i hjemme-PC-ordningen forpliktet til å gjennomføre medfølgende opplæringsprogram. Vi legger etter dette til grunn at det i denne konkrete saken foreligger slike momenter som tilsier en viss fradragsrett for inngående avgift ved anskaffelsen av utstyret.

Det at det i denne saken også foreligger øvrige momenter som tilsier fradragsrett, gjør at den stiller seg noe annerledes enn klagesak nr 4472 der fradragsretten utelukkende ble basert på kompetanseheving ved generell hjemmetrening/bruk av datautstyret. Hvor stor andel av den inngående avgiften som da kan fradragsføres vil i en viss utstrekning bero på en skjønnsmessig vurdering. Skattedirektoratet anser spørsmålet om det skal innrømmes fradrag med 25 % å ligge innenfor klagenemndas skjønnsadgang. I dette tilfellet hvor det foreligger en viss fradragsrett etter merverdiavgiftsloven § 21, jf § 23 finner vi det ikke riktig å omgjøre klagenemndas avgjørelse.

Skattedirektoratet vil likevel understreke at vi er uenige i premissene som klagenemnda har lagt til grunn ved sin skjønnsutøvelse.