Spørsmål om opphevelse av tidligere vedtak i saken der fylkesskattekontoret hadde tilbakeført inngående avgift med fradrag for beregnet investeringsavgift, da fylkesskattekontoret ikke anså klager for å ha drevet yrkesmessig utleie av bil. Klagenemnda opprettholdt fylkesskattekontorets vedtak (dissens 3 – 1) Anmodning om omgjøring av klagenemndas vedtak under henvisning til Borgarting lagmannsretts dom av 23. 03. 2004. Skattedirektoratet fant å måtte opprettholde tidligere fattet vedtak, da sakene ikke var helt identiske.

Klagenemnda sluttet seg til Skattedirektoratets innstilling (dissens 3 – 1)

Bransje:   Bilutleie

Stikkord: Bilutleie -yrkesmessig næringsvirksomhet

Mval:  § 14 annet ledd nr. 5

Forskrift: Nr. 90

 

KLAGENEMNDA FOR MERVERDIAVGIFT

Avgjørelse i møte 13. juni 2005 i sak nr. 4874 A vedrørende org nr. xxxx – A AS.

Skattedirektoratet har avgitt slik

i n n s t i l l i n g :

B Advokatfirma DA v/advokat C har i brev av 10. desember 2004 på vegne av A AS bedt om fornyet behandling av klagenemndas vedtak i klagesak nr. 4874 – A AS. Bakgrunnen for anmodningen er den rettsutviklingen som har funnet sted med hensyn til tolkningen av begrepet ”yrkesmessig utleievirksomhet”, jf. merverdiavgiftsloven § 14 annet ledd nr. 5 og forskrift nr. 90, etter at klagenemnda traff sitt vedtak 1. september 2003.

Fylkeskattekontoret fattet 6. mars 2002 vedtak om etterberegning av avgift med kr 728 192 og renter kr 305 687, til sammen kr 1 033 879. Etterberegningen gjelder perioden 2. termin 1998 – 3. termin 2000.  Det ble med hjemmel i merverdiavgiftsloven § 73 ilagt 20 % tilleggsavgift, men beløpet ble minket ved vedtak av 14. oktober 2002.   

Fylkesskattekontorets vedtak ble påklaget til Klagenemnda for merverdiavgift i klage av 8. juli 2002 fra advokatfirma E DA v/adv.fullm. C. Klagenemnda for merverdiavgift stadfestet i møte 1. september 2003 fylkesskattekontorets etterberegning av merverdiavgift (dissens 3-1).

Kopi av følgende dokumenter vedlegges innstillingen til nemndsmedlemmenes orientering: Dok 01: Anmodning om fornyet behandling av klagenemndas vedtak Dok 02: Klagesak nr 4874 Dok 03: Borgarting lagmannsretts dom av 23. mars 2003 Dok 04: Klage til klagenemnda av 8. juli 2002 Dok 05: Forlik F og staten

Det vises til klagesak nr 4874 for en nærmere redegjørelse for saken. Fra vedtaket hitsettes: ”A AS har hovedsakelig leid ut biler til søsterselskapet H AS.  Øvrige leietakere har vært ansatte i H AS og idrettsutøvere i tilknytning til sponsoravtaler, foruten en person med familietilknytning til aksjonærene og en virksomhet.

A AS har ingen ansatte og har samme adresse som søsterselskapet, H AS. A AS har ikke direkte utgifter i og med at det er søsterselskapet H AS som administrerer utleievirksomheten med sine ansatte. Lokalene til K AS benyttes uten at det er bokført kostnader til lokaler.

A AS reklamerer ikke for utleievirksomheten og har ikke til hensikt å skaffe seg ”eksterne”, tilfeldige kunder. Regnskapet er ikke belastet med driftsutgifter som for eksempel husleie, lønningsutgifter og regnskapsføring. Årsavgifter, renter,  tinglysnings-omkostninger og andre diverse kostnader for 1998 på biler utleid til H AS er viderefakturert til leietaker med kr 42 000, jf. faktura 298. Det er i regnskapet for årene 1998 og 1999 til A AS ikke registrert forskudd fra kunder eller utgifter til service/vedlikehold og forsikringer. I regnskapet for 2000 og 2001 er kostnader vedrørende vedlikehold og forsikringer tatt med.

Fra og med 3. termin 1998 til og med 6. termin 1998 er det utbetalt kr 165 090 gjennom omsetningsoppgaver som viser avgift til gode (restitusjonsoppgaver). For året 1999 er det utbetalt kr 238 056 og frem til og med 3.termin 2000 er det utbetalt kr 170 711. Totalt har statskassen i perioden utbetalt kr 573 857 til A AS.

A AS disponerte pr. januar 1999 25 biler for utleie. 17 av bilene ble leaset (fra L Leasing AS), mens 8 biler var kjøpt av H AS og aktivert i regnskapet.

I desember 1999 er det aktivert 12 biler og 7 biler er leaset, til sammen 19 biler, en reduksjon av virksomheten med 6 biler.

Leietakere er H AS, ansatte i H AS samt en virksomhet og en privatperson.

Leiebeløpet på egne biler er opplyst å være avskrivningsbeløp med tillegg av 2-3 %. For de leasede bilene legges et tiNarende påslag på leasingleien eks. mva.”

Det kan videre opplyses at A AS solgte bilene tilbake til H AS, som så videresolgte bilene. Det var således H AS som mottok eventuell fortjeneste ved bilsalgene. Klager legger til grunn at det resultat Borgarting lagmannsretts kom til i dom av 23. mars 2004 (G), må få direkte innvirkning på klagesaken vedrørende A AS. Det vises dessuten til forlik i sak vedrørende F AS (heretter kalt F), der det ble inngått forlik med staten. Klager anfører følgende i sitt brev av 10. desember 2004:

”Alle sakene gjelder salg og utleie av biler mellom nærstående selskap. Ingen av utleieselskapene hadde egne ansatte. Utleieselskapene var samlokalisert med det nærstående selskapet. I alle sakene var det manglende formalisering av avtaler mellom utleieselskapet og det nærstående selskapet, og betaling for lokaler og administrative tjenester har bare skjedd i et beskjedent omfang. Videre er det et fellestrekk at utleieselskapene kjøpte biler fra det nærstående selskapet, for deretter å leie bilene tilbake. Det nærstående selskapet har benyttet bilene i korttidsutleie til sine kunder (service- og verkstedkunder). Det har vært ingen eller bare liten grad av markedsføring av utleievirksomheten utad. Et annet fellestrekk er at alle utleieselskapene har hatt små underskudd/svake resultat i oppstartfasen, noe som resulterte i at avgiftsmyndighetene i alle tre saker la til grunn at ingen av selskapene oppfylte kravene til ”yrkesmessig utleievirksomhet. ”

Videre anfører klager at det i G-dommen vedrørende kravet om yrkesmessig utleievirksomhet, ikke ligger noe mer enn at det må foreligge næringsdrift, jf kravet i merverdiavgiftsloven § 10 første ledd første punktum. Dette innebærer krav til en viss varighet og omfang av virksomheten, at denne er egnet til å gå med et økonomisk overskudd – i all fall på noe lengre sikt og at virksomheten drives for eiers regning og risiko.

Når det gjaldt spørsmålet om virksomheten var egnet til å gå med overskudd, kom lagmannsrettens flertall til at bilutleie i sin alminnelighet er egnet til å frembringe overskudd. G hadde inngått langtidskontrakter med det nærstående selskapet, noe som sikret G sikre leieinntekter. Lagmannsretten fant ikke å kunne legge avgjørende vekt på at G i bokettersynsperioden i liten grad drev med ekstern markedsføring.

Fra lagmannsrettens dom hitsettes vedrørende regnskapet:

”G har vist til at selskapet faktisk gikk med et regnskapsmessig overskudd i 1993 og 1994. Staten har anført at dette ikke var reelt. G betalte ikke for lokaler og administrasjonskostnadene var satt urealistisk lavt. Lagmannsrettens flertall vil bemerke at kostnadene må vurderes ut fra den virksomhet som ble drevet på tidspunktet for bokettersynet. Virksomheten i G var basert på langtidsutleie til M. Det var da ikke nødvendig med egne lokaler for selskapet. Det var heller ikke nødvendig med egne ansatte, i det administrative tjenester ble kjøpt av M. Behovet for slike tjenester må ha vært relativt beskjedent. Selv om det fakturerte beløp på kroner 12 000 for 1993 og 1994 synes lavt, kan ikke lagmannsrettens flertall se at det er sannsynliggjort at det foreligger noen vesentlig underfakturering.”

Lagmannsretten fant dessuten at det avgjørende måtte være om virksomheten var egnet til å gi overskudd på noe lengre sikt, at året 1994 i realiteten var et oppstartår. Lagmannsretten fant det heller ikke avgjørende for spørsmålet om det forelå yrkesmessig utleievirksomhet at inngående avgift oversteg utgående avgift i virksomheten også fremover i tid. Det ble her vist til at virksomheten etter regelverket var fritatt for beregning av utgående merverdiavgift ved salg av biler etter en viss eiertid. Spørsmålet om vilkåret om yrkesmessig utleie var oppfylt, må etter lagmannsrettens flertalls oppfatning  vurderes ut fra de samlede rammebetingelser etter det regelverk som gjaldt.

Lagmannsretten la heller ikke vekt på at det var M og ikke G som tok ut gevinsten ved videresalg av den enkelte bilen. Det at partene ikke innrettet seg med tanke på størst mulig fortjeneste på Gs hånd, var ikke til hinder for at G drev yrkesmessig utleie.

Klager viser derfor til at det på bakgrunn av lagmannsrettens dom nå ikke kan legges vekt på anførselen om at det ville gå drøye fire år før utgående avgift oversteg inngående avgift.

Også for F’s del dreide saken seg om opprettelsen av et utleiefirma. F kjøpte alle utleiebilene fra N AS og leide bilene ut til N AS. N AS drev salg, service og reparasjon av biler. Erik Jacobsen eide i 1996 og 1997 100% av aksjene i F og 85% av aksjene i N AS. Han var dessuten styreformann og daglig leder i begge selskapene.

F hadde ingen egne ansatte, ikke egne lokaler og det foregikk ingen utadrettet markedsføring. Det var ikke inngått noen formalisert leieavtale mellom F og N AS. Det foregikk ingen fortløpende fakturering av utleien mellom F og N AS. Fakturering av utleie skjedde en gang i året ved en samlefaktura for antatt bruk. Bilene ble etter en tid solgt tilbake til N AS, som så solgte dem videre. Eventuell fortjeneste tilfalt således N AS, ikke F. Oslo tingrett kom i dom av 2. desember 2003 frem til at F ikke drev yrkesmessig utleie av biler. Dommen ble anket til Borgarting lagmannsrett, men saken ble forlikt på bakgrunn av lagmannsrettens dom i G.

Det bemerkes at regnskapene i de seks selskapene gjennomgående ikke viste de reelle forhold i ettersynsperioden.

Skattedirektoratet skal bemerke:

Det presiseres innledningsvis at anmodningen om fornyet behandling ikke inneholder nye faktiske opplysninger i saken. Det er utelukkende Borgarting lagmannsretts vurderinger av konkrete forhold i en tilsvarende sak som ligger til grunn for anmodningen om fornyet behandling. Skattedirektoratet vil derfor vise til klagesak nr 4874 hva angår de regnskapsmessige forhold og beregninger av overskudd m.m.

Anskaffelse av personkjøretøyer til bruk i virksomheten eller til annen bruk berettiger ikke til fradrag, jf. merverdiavgiftsloven § 22 første ledd nr. 3, jf. § 14 annet ledd nr. 5. I henhold til ovennevnte bestemmelser vil det således måtte beregnes merverdiavgift ved uttak av personkjøretøy til bruk som demonstrasjons-, firma- og verkstedbiler. Unntak fra denne hovedregelen gjelder kjøretøyer anskaffet til bruk i yrkesmessig utleie, jf. merverdiavgiftsloven § 14 annet ledd nr. 5 annet avsnitt og forskrift nr. 90. Det følger av § 2 i forskrift nr. 90, at kjøretøyet må ha vært i virksomhetens eie i 36 måneder for å få fullt fradrag.

I denne saken foregikk utleie av biler mellom to selskaper med nær tilknytning til hverandre. Begge virksomhetene hadde de samme eierinteresser. Bilene ble solgt fra søsterselskapet H AS til klager, A AS, som i hovedsak leide bilene ut igjen til søsterselskapet. Klager hadde ikke egne lokaler, ingen ansatte, ikke egen telefon og drev ikke aktiv markedsføring utad for virksomheten. Samtlige aktiverte biler ble kjøpt fra H AS. Ved salg av bilene etter endt utleieperiode, var det H AS som oppnådde gevinst eventuelt tap, ikke A AS.

Skattedirektoratet vil bemerke at det at det opprettes et utleieselskap er i seg selv ikke diskvalifiserende for fradragsretten. Det er med andre ord ikke selve konstruksjonen av virksomheten i et bilforhandlerselskap og et utleieselskap Skattedirektoratet har motforestillinger mot. Det må etter Skattedirektoratets vurdering imidlertid kunne kreves at de to virksomhetene drives ”på armlengdes” avstand. De to selskapene må administrativt og økonomisk fremstå som to rettssubjekter, med andre ord må de kunne stå på egne ben. I dette ligger også et krav om at virksomhetene hver for seg oppfyller vilkårene som stilles til avgiftspliktig næringsvirksomhet.

Skattedirektoratet er følgelig av den oppfatning at A ASs og H ASs virksomheter må vurderes på selvstendig grunnlag og hver for seg. Det må således vurderes hvordan det enkelte selskap har innrettet sitt regnskap og sin forretningsvirksomhet utad, dvs mot andre. Det må kunne kreves at det enkelte selskap både drives på et selvstendig grunnlag og som følge av denne virksomheten er egnet til å gå med overskudd.

I den sammenheng er å bemerke at regnskapene i A AS og H AS hver for seg ikke viste de reelle forhold i ettersynsperioden. Det vises til inntak fra klagesaken foran på side 2, 3. avsnitt. Tilsvarende forhold gjorde seg også gjeldende i sakene vedrørende G og F. Det har ved vurderingen av om et selskap har drevet yrkemessig utleie av biler, vanligvis blitt lagt vekt på det enkelte selskaps muligheter for å drive med overskudd og om virksomheten drives for egen regning og risiko. Det pekes særlig på at drift for egen regning og risiko normalt innebærer at avtalevilkårene mellom to selvstendige parter styres av forretningsmessige vurderinger. Borgarting lagmannsrett synes derimot å ha vurdert G og M for en stor grad under ett.   Egen regning og risiko:   Det fremgår av klagesaken vedrørende A AS at regnskapene for de angjeldende år ikke viste reelle forhold. Det vises til at regnskapet ikke er belastet med driftsutgifter som husleie, lønningsutgifter og regnskapsføring. Det er for årene 1998 og 1999 ikke registrert forskudd fra kunder eller utgifter til service/vedlikehold og forsikringer i regnskapet til A AS. Det vises til side 7 i klagesak nr. 4874.

Et selskaps virksomhet må vurderes ut fra de samlede rammebetingelsene. Dette medfører at man må se på hvordan det enkelte selskap har innrettet seg. Det nære forholdet mellom selskapene gir et særskilt ansvar for disse til å kunne dokumentere at merverdiavgiftsbehandlingen i begge selskapene blir korrekt. Dersom man i regnskapet ikke tar høyde for kostnader som påløper ved drift av en virksomhet, men av andre årsaker velter disse over på et annet, nærstående selskap, er det vanskelig å komme frem til at det foreligger en næringsvirksomhet som blir drevet for egen regning og risiko og som på noe sikt er egnet til å gå med overskudd.

Når det gjelder fradragsretten, kan Skattedirektoratet ikke se at det må foreligge en illojal omgåelse av reglene for å kunne nekte fradragsrett for inngående avgift. Det må være tilstrekkelig for å kunne nekte fradragsrett, å fastslå hvorvidt det foreligger yrkesmessig utleie av personkjøretøy for egen regning og risiko og om denne virksomheten er egnet til å gå med overskudd. Heri ligger en vurdering av hvordan regnskapet er innrettet og hvordan virksomheten fremstår utad, dvs at A ASs virksomhet vurderes etter alminnelige forretningsprinsipper (”armlengdes avstand”)og ikke sett under ett med virksomheten i H AS.   

Av lagmannsrettens dom i G fremgår det at det ikke uten videre var avgjørende om virksomheten var egnet til å gå med overskudd i den begrensede periode bokettersynet gjaldt. Retten la til grunn at året 1994 måtte regnes som en oppstartperiode. Det er imidlertid vanskelig å følge Borgarting lagmannsretts konklusjon om at G drev yrkesmessig utleievirksomhet ut fra dommens anførsel om at bilutleie i sin alminnelighet er egnet til å frembringe overskudd. Lagmannsrettens konklusjon bygger i det store og hele på hvordan de regnskapsmessige og forretningsmessige forhold i et annet selskap, her M, var innrettet. Det vises her til det som er anført av klager i brev av 10. desember 2004 side 2 iflg. punkt 3 og 4. Lagmannsretten har lagt vekt på forhold i M da den kom frem til sin konklusjon om at G drev yrkesmessig utleie av biler.   Lagmannsretten la dessuten betydelig vekt på opplysningene fra eieren av G om at de startet opp i 1993/1994 med langtidsutleie av biler gjennom M (bilforhandleren) og at planen var å bygge opp en pool for utleie utenfor M-sfæren. Lagmannsretten fant derfor ikke grunnlag for å legge særlig vekt på at G i bokettersynsperioden i liten grad drev med ekstern markedsføring.

Skattedirektoratet vil til ovenstående vurderinger bemerke at hensikten med virksomheten til A AS ikke var å komme ut på det åpne marked. Selve utleievirksomheten ble overlatt til H AS, hvor kundegrunnlaget i hovedsak var H ASs service- og verkstedkunder. Det er ikke anført  av klager at han skulle bygge opp en pool for utleie til andre, slik det kom frem skulle være tilfelle i G og som lagmannsretten tydeligvis  la vekt på, da den kom til at det forelå næringsvirksomhet som var egnet til å gå med overskudd. Lagmannsretten har her bygd på en forutsetning i fremtiden vedrørende G som ikke var tilsvarende for A AS. Tvert i mot var det H AS som skulle ta seg av utleien, A AS hadde ingen ansatte til å administrere dette. En må da kunne stille spørsmål om hva slags næringsvirksomhet A AS egentlig drev. Det er opplyst av klager at H AS i perioden 1998 – 2003 genererte fra kr 252 000 til 425 000 i årlige leieinntekter på videreutleie av biler til service- og verkstedkunder.

I saken vedrørende G har lagmannsretten i mye større grad enn Skattedirektoratet vurdert de to virksomhetene under ett. Retten kom dermed til at det forelå yrkesmessig utleie av biler og at utleievirksomheten på sikt var egnet til å gå med overskudd. Lagmannsrettens vurdering av hva som er ”yrkesmessig utleie” og hva ”drift for egen regning og risiko” innebærer, synes å være basert på en samlet vurdering av virksomheten i begge selskapene. Dette i motsetning til det syn som har vært gjennomgående i en rekke tilsvarende saker for klagenemnda for merverdiavgift og dommene i tingretten vedrørende G og F, hvor utleieselskapet og leieselskapet har vært vurdert hver for seg hva angår virksomhet og resultat.

Det er således to forhold som skiller denne klagesaken fra Borgarting lagmannsretts dom.  For det første var det ikke ført relevante kostnader vedrørende driften i A ASs regnskap de første årene. G hadde derimot ført noen kostnader i regnskapet selv om disse var satt lavt. For det andre tok ikke A AS sikte på utleie av biler til andre enn H ASs kundekrets. For Gs vedkommende ble det opplyst at G etter hvert skulle arbeide seg inn på det eksterne utleiemarkedet.

Dommerne la vekt på ovenstående forhold da de i dommen kom frem til at det forelå yrkesmessig utleie av biler.  

Egnet til å gå med overskudd:

Klager viser til at virksomheten var egnet til å gå med overskudd og viser til beregninger gjort av klagers revisor over blant annet lønn- og finanskostnader. Beregningene viste at klager genererte overskudd.

Til dette vil Skattedirektoratet vise til klagesak nr 4874 hvorfra hitsettes:

”For ytterligere å dokumentere at selve utleievirksomheten var egnet til å gå med overskudd, foretok klager en fordeling av beregnede kostnader på henholdsvis leieinntektene og ”salgsgevinstene” . Det vises til vedlegg 3 til klagen (dok 08) side 5. Klager kom på denne måten frem til et overskudd på utleievirksomheten på kr 292 503 for perioden 1998 - 2001.

Til ovenstående vil Skattedirektoratet bemerke at dette er en helt teoretisk beregning, da det ikke foreligger dokumentasjon som viser gevinster i en slik størrelsesorden. Det er ikke dokumentert at hver bil som ble solgt tilbake til H AS skulle være solgt for kr 20 000 mer enn bokført i regnskapet. Det er også vanskelig å forholde seg til de beregninger som fremgår av vedlegg 2 til klagen (dok 8) fordi det ikke fremgår i hvilken grad bilene ved videresalg fra H AS er tilført ekstrautstyr. Eventuelle kostnader på klagers hånd ved tilbakesalg av bilene til H AS er på ingen måte forsøkt dokumentert.

For øvrig er vel det å bemerke at fortjeneste ved eventuell lav innkjøpspris for H AS, antas å være regnskapsført som fortjeneste hos H AS og således kommet dette firma til gode. Skattedirektoratet vil påpeke at klager hadde som formål å drive yrkesmessig utleie av biler. Avhending av driftsmidler vil være en naturlig del av denne virksomheten og kan ikke behandles som en egen virksomhet. Det vil derfor ikke være naturlig å fordele driftskostnadene forholdsmessig mellom utleievirksomheten og salg av driftsmidler.”   Etter Skattedirektoratets vurdering viser dette sammenholdt med hvordan utleievirksomheten var innrettet, at de avgiftsmessige fordelene klager og H AS sett under ett hadde, antas å være formålet med klagers virksomhet Det fremstår som overveiende sannsynlig at hensikten med klagers virksomhet var å dekke H AS’s behov for demonstrasjons- verksted- og firmabiler, da klager i hovedsak har leid ut biler til H AS.  

Skattedirektoratet vil fremholde at det er de reelle forhold i det enkelte selskap som skal vurderes opp mot kriteriene for hvorvidt det foreligger næringsvirksomhet eller ikke. I foreliggende sak kan Skattedirektoratet ikke se at den næringsvirksomhet som er utøvd av A AS i etterberegningsperioden er egnet til å gå med overskudd på selvstendig grunnlag. Det vil etter Skattedirektoratets oppfatning bære galt av sted dersom man også må vurdere det nærstående selskaps virksomhet, her H AS, for å kunne slå fast om det foreligger yrkesmessig utleie av biler for egen regning og risiko og som er egnet til å gi økonomisk overskudd.

Det vises til at regnskapet for A AS for årene 2000 og 2001 ble innrettet mer i overensstemmelse med de reelle kostnadsforhold. Videre ble månedsleien økt med kr 500, noe som medførte at fylkesskattekontoret reaktiviserte virksomheten i manntallet fra 4. termin 2002. Fylkesskattekontoret la vekt på at A AS nå hadde innrettet virksomheten med en slik grad av selvstendighet i forhold til H AS, og med en tilstrekkelig inntjening til at det forelå yrkesmessig utleie av biler. Klager har imidlertid opplyst at A AS ble innfusjonert i H AS fra 4. desember 2003 og driver dermed ikke med utleie av biler lenger. Skattedirektoratet konstaterer at klager, etter å ha rettet opp manglende inntekts- og kostnadsføringer i regnskapet, samt lagt på månedsleien, etter et års tid likevel fant å la denne virksomheten opphøre.

Lagmannsretten fremholdt at de avgiftmessige konsekvensene av etableringen av G ikke er andre enn det situasjonen hadde blitt dersom M hadde valgt å etablere en tilsvarende ordning med et ”eksternt” selskap, for eksempel Volvo Finans. En kan derfor ikke nekte G den fradragsretten som et ”eksternt” selskap ville hatt. Skattedirektoratet er enig i dette synspunktet. Avgiftsreglene skal praktiseres likt ved like tilfeller. Skattedirektoratet har imidlertid grunn til å tro at et ”eksternt” selskap ville ha fakturert bilutleieselskapet for både lønns- og personalkostnader, samt husleie og andre relevante kostnader, dersom forholdene hadde vært tilsvarende som mellom G og M. Regnskapene i et ”eksternt” selskap ville mest sannsynlig reflektert de faktiske inntekts- og kostnadsforhold, noe det ikke gjorde i forholdet mellom G og M.

Lagmannsrettens dom vedrørende G synes å ha lagt for stor vekt på forholdene i det nærstående selskap, her M, da næringsvirksomheten i G ble vurdert. Skattedirektoratet vil her vise til det prinsipp som følger av merverdiavgiftsloven § 19 annet ledd. Bestemmelsen forutsetter at det legges alminnelig omsetningsverdi til grunn mellom leverandør og mottaker når det består et interessefellesskap dem i mellom. Det er etter Skattedirektoratets oppfatning ikke tilstrekkelig at vederlaget for selve bilutleien er beregnet etter alminnelig omsetningsverdi dersom det likevel foreligger andre forhold i det økonomiske mellomværende mellom selskapene som bærer preg av interessefelleskap. Det vises her til det som er påpekt vedrørende fakturering av kostnader og inntekter selskapene i mellom.

Skattedirektoratets oppfatning av at et selskap skal vurderes på selvstendig grunnlag i spørsmålet om det foreligger næringsvirksomhet, sammenholdt med de påpekte forskjeller mellom Gs virksomhet og A ASs virksomhet, kan Skattedirektoratet ikke se at det er grunnlag for å endre vedtaket i klagesak nr 4874.

Skattedirektoratet vil anbefale klagenemnda å fatte følgende

v e d t a k:   Klagenemndas vedtak av 1. september 2003 fastholdes.

KLAGENEMNDAS AVGJØRELSE :

Nemndas medlemmer Dons Heinfjell, Omdal og Jørgensen har alle sagt seg enig i Skattedirektoratets innstilling.

Nemndsmedlemmet Langballe har votert slik:

Uenig. Lagmannsrettens dom i G styrker etter min mening min dissens i klagesak 4874.

Dette, sammen med at ved å øke leieprisen til nærstående med kr 500,- pr mnd reaktiviserte FSK A AS i avgiftsmanntallet, tilsier at problemet i sak 4874 ikke var at det ikke ble drevet yrkesmessig utleie, men at prisen mellom nærstående parter var feil.

Jeg stemmer for at saken tas opp til ny behandling, at selskapet aksepteres å drive yrkesmessig utleie, men at grunnlaget for utgående MVA økes med kr 500,- pr mnd for de biler som har vært utleid i perioden.

 V e d t a k :

Som innstilt.