Saken gjelder krav om fornyet behandling av klagesak nr 5111 som ble avgjort av klagenemnda 24. mai 2004. Spørsmålet gjelder fylkesskattekontorets etterberegning av utgående avgift ifm salg av en lystbåt, samt en del utstyr til denne.

Klager hevdet at fritaket i mval § 17 første ledd nr 1 bokstav a og første ledd nr 2 kom til anvendelse, og at klager hadde godtgjort at omsetningen var avgiftsfri, jf mval § 43. Ifm konkursbegjæring som følge av klagesak nr 5111 måtte domstolene ta stilling til spørsmålet.

Lagmannsretten kom til at klager, etter en helhetsvurdering av de opplysninger som forelå ved salget, sett i sammenheng med opplysningene om senere faktisk bruk, har sannsynliggjort at selskapet har opptrådt med den aktsomhet som kreves for å forvisse seg om at det reelle formål var at båten hovedsakelig skulle nyttes til passasjerbefordring mot vederlag.

Fylkesskattekontoret tok lagmannsrettens kjennelse til etterretning og la rettens bevisbedømmelse til grunn, og foreslo derfor at klagenemnda skulle omgjøre sitt tidligere vedtak.

Klagenemnda omgjorde enstemmig sitt tidligere vedtak.

 

12.12.2005. KL 5111A Bransje: Engroshandel med sports- og fritidsutstyr, spill og leker.

Stikkord: Skip på minst 15 meter største lengde bestemt for passasjerbefordring mot vederlag. Dokumentasjonskrav for avgiftsfri omsetning.

Merverdiavgiftsloven: §§ 17 første ledd nr 1 bokstav a, 43

FW FW/siz Dato for Skattedirektoratets innstilling: 8. november 2005

KLAGENEMNDA FOR MERVERDIAVGIFT Avgjørelse i møte den 12. desember 2005 i sak nr 5111 A vedrørende org nr xxx xxx xxx MVA - Klager AS.

Skattedirektoratet har avgitt slik i n n s t i l l i n g : Saken gjelder krav om fornyet behandling av klagesak nr 5111 som ble avgjort av klagenemnda i møte 24.05.04.

Klager AS (tidligere A AS) ble registrert i merverdiavgiftsmanntallet fra og med termin 5/00 den 01.12.00. Selskapet er opplyst å drive under bransjekode 51.477, engroshandel med sports- og fritidsutstyr, spill og leker. Virksomhetens formål er oppgitt å være import, kjøp, salg, charter og utleie av båter.

På bakgrunn av oppgavekontroll for juli - august 2002, en kontroll som senere ble utvidet til å gjelde hele registreringsperioden, fattet fylkesskattekontoret den 20.10.03 vedtak om etterberegning av avgift, tilleggsavgift og fastsettelsesrenter med hjemmel i merverdiavgiftsloven § 55 første ledd nr 2.

Vedtaket ble delvis påklaget, og klagenemnda for merverdiavgift stadfestet i møte den 24.05.04 (dissens 3-2) den påklagede del av etterberegningen. I brev 11.01.05, 21.01.05 og 11.02.05 ber klager om at saken blir tatt opp på nytt.

Saken er ikke brakt inn for domstolene. Det er tatt ut stevning med krav om erstatning for urettmessig konkursbegjæring etter konkursloven § 76.

Følgende dokumenter følger innstillingen:

Dok.nr.	Dokument	Dato
1	Klagesak nr 5111	24.05.04
2	Brev fra klager	11.01.05
3	Brev fra klager	21.01.05
4	Brev fra klager	11.02.05
5	Brev fra fylkesskattekontoret til klager	17.02.05
6	Brev fra fylkesskattekontoret til klager	02.06.05
7	Tingrettens kjennelse i konkurssaken	13.01.05
8	Lagmannsrettens første kjennelse i konkurssaken	27.04.05
9	Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse i konkurssaken	08.07.05
10	Lagmannsrettens andre kjennelse i konkurssaken	12.08.05
11	Brev fra klager om krav om omgjøring mv.	19.09.05
12	Merknader til fylkesskattekontorets forslag til innstilling	17.10.05

Saken gjelder spørsmål om fornyet behandling av klagesak nr. 5111. Klager solgte en lystbåt, samt en del tilleggsutstyr og utstyr levert i forbindelse med reparasjon av båten, uten å beregne utgående avgift, jf merverdiavgiftsloven § 17 første ledd nr 1 bokstav a og første ledd nr 2.

Det siteres fra Skattedirektoratets innstilling: "Det avgjørende for båtens avgiftsmessige status vil være dens beskaffenhet og den aktuelle bruk. Ved tvilstilfeller må selger kunne sannsynliggjøre at båten skal benyttes til slik passasjerbefordring som næringsvirksomhet. Hvilken dokumentasjon som skal kreves i det enkelte tilfellet må avgjøres konkret.

I denne saken er båtens beskaffenhet av en slik art at det ikke er naturlig å anta at den skal benyttes til passasjerbefordring mot vederlag. Det dreier seg om en dyr lystbåt som er særdeles godt egnet til privat bruk. Når dette er tilfellet, må det etter Skattedirektoratets syn stilles strenge krav til dokumentasjon for at båten likevel skal kunne selges avgiftsfritt. Selger har i vår sak ikke sannsynliggjort at båten skulle brukes til slik passasjerbefordring som næringsvirksomhet, og på bakgrunn av sakens opplysninger fremstår det som rimelig klart at båten rent faktisk heller ikke benyttes til slik bruk som nevnt."

Klagenemnda sluttet seg 24.05.04 til Skattedirektoratets innstilling og stadfestet fylkesskattekontorets vedtak (dissens 3-2). Nemndas medlem Jørgensen voterte slik:

"Uenig. Spørsmålet er hvilke krav som skal settes til selgers undersøkelsesplikt i forbindelse med salg av fartøy. I denne saken bekrefter kjøper ved kontraktsinngåelsen at fartøyet skal registreres som passasjerbåt. I tillegg har kjøper utstedt en bekreftelse i forbindelse med innførselen av fartøyet, hvor det uttrykkelig fremgår at fartøyet skal brukes som "passasjerbåt og charter mot vederlag". Videre er det blitt søkt om og gitt tillatelse av Sjøfartsdirektoratet om at fartøyet kan benyttes til passasjerbefordring. Ut fra den fremlagte dokumentasjon, finner jeg det bevist at kontakt med direktoratet i alle fall ble opprettet den 16.04.02, da begjæring om besiktigelse ble undertegnet - altså forut for salgstidspunktet 30.06.02.

På bakgrunn av ovennevnte finner jeg således at selger ikke hadde grunn til, eller oppfordring til, ytterligere undersøkelser vedrørende bruken av båten. Hans undersøkelsesplikt anses således som oppfylt. At fartøyet i ettertid ikke benyttes til passasjerbefordring mot vederlag, er således kjøpers ansvar og risiko. Det skal for øvrig i den forbindelse bemerkes at kjøper i brev av 16.02.04 bekrefter at fartøyet benyttes til passasjerbefordring mot vederlag." Nemndas medlem Langballe sluttet seg til Jørgensens votering.

Nemndas leder Dons Heinfjell og nemndsmedlemmene Omdal og Nordkvist sa seg alle enige i Skattedirektoratets innstilling.

Staten ved skattefogdkontoret fremmet 30.11.04 begjæring om at boet til klager skulle tas under tingrettens behandling som konkursbo i medhold av konkursloven § 60 jf. § 63. Tingretten avsa kjennelse 13.01.05 med slutning om at konkursbegjæringen ikke ble tatt til følge. Retten la til grunn at staten ikke hadde et reelt merverdiavgiftskrav mot klager.

Tingrettens kjennelse ble påkjært til lagmannsretten, som 27.04.05 avsa kjennelse om at klagers bo skulle tas under behandling som konkursbo. Lagmannsrettens kjennelse ble påkjært til Høyesteretts kjæremålsutvalg, som 08.07.05 opphevet lagmannsrettens kjennelse og hjemviste saken til fortsatt behandling. Den 12.08.05 avsa lagmannsretten ny kjennelse om at tingrettens kjennelse 10.01.05 stadfestes.

Lagmannsrettens nye kjennelse ble ikke påkjært, og er rettskraftig.

Klagers innsigelser I brevet 19.09.05 ber klager om omgjøring på bakgrunn av lagmannsrettens kjennelse 12.08.05 i konkursåpningsspørsmålet. Det anføres at både fylkesskattekontorets og klagenemndas vedtak må anses ugyldige.

Fylkesskattekontorets vurdering av omgjøringskravet Grunnforutsetningen for åpning av konkurs er at saksøker har et reelt krav mot skyldneren, jf. konkursloven § 63. Fordi klager har bestridt dette i de rettsinstanser som har behandlet spørsmålet, har domstolene måttet ta prejudisiell stilling til dette. Dette innebærer i realiteten en prøvelse av gyldigheten av vedtaket om etterberegning av merverdiavgift.

Det sentrale spørsmål i saken er om vilkårene for avgiftsfrihet i merverdiavgiftsloven § 17 nr 1 bokstav a jf. § 43 er oppfylt. Det er skipets beskaffenhet og den aktuelle bruk som er avgjørende. Høyesteretts kjæremålsutvalg og lagmannsretten forstår fritaksregelen slik at bruken til fritaksberettiget formål må utgjøre en hovedsakelig del av den totale bruken. Det blir vist til Skattedirektoratets avgiftshåndbok, 2 utg. (2004) side 316.

Det er den næringsdrivende som må godtgjøre at omsetning ikke skal avgiftsberegnes, jf. merverdiavgiftsloven § 43. Dokumentasjon av avgiftsfri omsetning skal i første rekke skje ved hjelp av bokføring, regnskapsbilag etc. som tilfredsstiller de generelle kravene til dokumentasjon av regnskapsopplysninger i samsvar med regnskapsregelverket. Bestemmelsen åpner for at avgiftsmyndigheten i konkrete tilfelle kan godta andre måter å dokumentere avgiftsfriheten. Refsland (kommentarutgaven, s. 454 flg.) viser til Finansdepartementets brev 5. august 1988. Av dette brevet følger det at fartøyets status, dvs. dets aktuelle bruk og beskaffenhet, må avgjøres konkret. I tvilstilfelle må det kunne fremlegges passasjersertifikat. Videre må selger/importør sannsynliggjøre at fartøyet skal benyttes til slik passasjerbefordring mot vederlag som næringsvirksomhet. Hvilken dokumentasjon som kreves må avgjøres konkret. Dersom tilstrekkelig dokumentasjon ikke foreligger på innførsels- eller salgstidspunktet, skal avgifter kreves opp.

Det er nettopp bevisvurderingen som fremstår som det sentrale i domstolenes prejudisielle behandling i konkursåpningssaken.

Tingrettens kjennelse legger til grunn at klager ved salget av fartøyet vartilstrekkelig aktsom når klager fant salget avgiftsfritt etter merverdiavgiftsloven.

Retten mener at kjøperens erklæringer om bruken, som var det klager hadde å forholde seg til på salgstidspunktet, var tilstrekkelig. Tingretten mener i tillegg at fartøyets beskaffenhet som lystbåt ikke var egnet til å gi klager "noe hint" om bruken etter salget. Rettens vurdering av spørsmålet rundt den manglende passasjerlisensiering på salgstidspunktet, er ikke lett å trekke noe ut av, men nevnes for ordens skyld her.

Høyesteretts kjæremålsutvalg oppfatter merverdiavgiftsloven § 43 slik at det med "godtgjøres" ikke menes noe annet enn vanlig sannsynlighetsovervekt. I lagmannsrettens siste kjennelse 12.08.05 tar retten først for seg de bevis som forelå på salgstidspunktet. I kjennelsen viser lagmannsretten til gjennomgangen av disse i sin første kjennelse 27.04.05 der retten kom til at klager ikke hadde vært aktsom nok. Det vises til at både den generelle henvendelsen til fylkesskattekontoret i september 2001 og kontrakten mellom selger og kjøper viser at klager var "opptatt av spørsmålet om avgiftsfritak". Retten viser også til kjøpers brev til Toll- og avgiftsdirektoratet 26.02.02 der han opplyser at fartøyet skal brukes som passasjerbåt og charter mot vederlag. I tillegg vises det til Sjøfartsdirektoratets vedtak 09.12.02 der tillatelse til begrenset passasjerbefordring blir gitt etter søknad 16.04.02. Videre vises det til firmaattesten for kjøpers enkeltpersonforetak der formålet er oppgitt å være "utleie av båt, samt befordring av personell og gods". I brev 16.02.04 til klager opplyser kjøper at fartøyet ikke er eller vil bli bortleid til noe annet selskap".

Når det gjelder bevisene i forbindelse med kjæremålet til Høyesteretts kjæremålsutvalg, har klager i følge lagmannsretten fremlagt nye dokumenter for den faktiske bruk av båten. Det gjelder blant annet en brosjyre; "Når styrerommet blir for trangt", der fartøyet tilbys for leie. Det er videre lagt frem et brev av 02.01.03 fra det lokale destinasjonsselskap hvor det fremgår en samarbeidsavtale med kjøper. Det er også lagt frem en avtale av 30.06.04 mellom nevnte destinasjonsselskap og kjøpers rederiselskap om leie av fartøyet. Klager har videre lagt frem under kjæremålet kopi av kjøpers regnskaper for 2002 og 2003 som viser at omsetningen i 2002 var på kroner 493.000 og kroner 692.375 i 2003. Det eneste anleggsmiddelet er det aktuelle fartøy. Endelig viser lagmannsretten til kopi av kjøpers registreringsmelding 24.09.04 om registrering i merverdiavgiftsmanntallet, registreringsbekreftelsen fra skatteetaten og kopi av omsetningsoppgavene for terminene mars - april og juli - august 2004.

Lagmannsretten foretar så en "helhetsvurdering av de opplysninger som forelå ved salget, sett i sammenheng med opplysningene om senere faktisk bruk", og kommer frem til at klager har sannsynliggjort at selskapet har opptrådt med den aktsomhet som kreves for å forvisse seg om det reelle formål var at fartøyet "hovedsakelig skulle nyttes til passasjerbefordring mot vederlag".

Fylkesskattekontoret tar lagmannsrettens kjennelse til etterretning og legger rettens bevisbedømmelse til grunn. Dette innebærer at faktum som klager har lagt til grunn anses som mest sannsynlig ut i fra de bevis som foreligger, og fylkesskattekontoret foreslår derfor at klagenemnda omgjør sitt tidligere vedtak.

Klagers merknader til fylkesskattekontorets forslag til innstilling Klagers advokat viser til at det overfor Høyesteretts kjæremålsutvalg er dokumentert at kjøper er avgiftsregistrert for å frakte passasjerer. Det hevdes at fylkesskattekontoret har forsøkt å holde dette faktum skjult. Det anføres at staten ikke har trukket denne anførselen overfor kjæremålsutvalget. Det vises også til at den aktuelle avisartikkelen der kjøper uttaler seg om den private bruken av fartøyet, på ingen måte dokumenterer fylkesskattekontorets påstander. Fylkesskattekontoret har ifølge klager "forledet" lagmannsretten til å åpne konkurs. Klagers advokat antar som en mulighet at fylkesskattekontoret har så svake rutiner eller arbeider så usystematisk at man ikke var klar over at kjøper betalte passasjermoms. Det hevdes at fylkesskattekontoret burde trukket konkursbegjæringen når klager fremla disse bevis overfor Kjæremålsutvalget. Videre anføres det at fylkesskattekontoret i forslaget til innstilling burde sitert Kjæremålsutvalgets bemerkninger til bevisbyrdereglene.

Fylkesskattekontorets vurdering av klagers merknader Først det formelle som gjelder konkurssaken: Fylkesskattekontoret har ikke begjært klager konkurs, det har innfordringsmyndigheten gjort. Dernest foreligger det ikke noen rettskraftig kjennelse som åpner konkurs hos klager. I lagmannsrettens første kjennelse 27.04.05 viser retten til kjøpers uttalelse i avisartikkelen og retten tillegger den ikke "nevneverdig vekt, men (den) peker i retning av at vilkårene for avgiftsfritak ikke er til stede". Hvordan kan fylkesskattekontoret "forlede" retten når retten ikke tillegger opplysningen nevneverdig vekt? Det er i tillegg kjøpers uttalelser til media om fartøyets bruk som fremgår av artikkelen. At retten legger større vekt på kjøpers erklæringer overfor klager med avgiftsfrihet for øye enn kjøpers uttalelser til media med andre formål for øye, er noe fylkesskattekontoret må ta til etterretning. Faktisk viser verken Kjæremålsutvalget eller lagmannsretten i sin siste kjennelse til artikkelen. Fylkesskattekontoret antar derfor at rettsinstansene ikke har lagt vekt på kjøpers opplysninger om fartøyets bruk gjengitt i media. Det er for øvrig vanskelig å se hvilken vekt lagmannsretten i sin siste kjennelse har lagt på fartøyets beskaffenhet som lystbåt velegnet til privat bruk. Fylkesskattekontoret kan ikke forstå dette annerledes, også med iakttaking av presiseringen av fritaksregelen slik at bruken av et fartøy må kun være hovedsakelig til passasjerbefordring mot vederlag, enn at kontroller på området heretter vil være umulig.

Persontransport kom inn under avgiftsområdet med redusert sats fra og med 01.03.04. Følgelig var ikke kjøper avgiftsregistrert på tidspunktet for vedtaket. Klagers advokat anførte i klagen for øvrig at det er forholdene på salgstidspunktet som er avgjørende. Det har fylkesskattekontoret vært enig i hele tiden, men registrerer at domstolene som har behandlet konkurssaken mener at det er riktig å la etterfølgende faktum kaste et lys over opplysningene som forelå på salgstidspunktet.

Fylkesskattekontoret sendte over klagesaken 05.01.04 til Skattedirektoratet. Heller ikke på dette tidspunkt var kjøper aktuell for avgiftsregistrering for persontransport. 08.03.04 skrev klagers advokat et brev til fylkesskattekontoret der man opplyste at kjøpers enkeltpersonforetak har en beredskapsavtale med kjøpers aksjeselskap om at båten stilles til disposisjon med mannskap. Det opplyses også at båten ikke leies ut til noe annet firma. Vedlagt fulgte en uttalelse datert 16.02.04 fra kjøper om disse forhold. 16.03.04 oversendte fylkesskattekontoret disse opplysningene og dokumentene til Skattedirektoratet. Både klagers advokats brev og fylkesskattekontorets oversendelsesbrev var vedlagt klageinnstillingen slik direktoratet la den fram for nemnda. Opplysningene om persontransport forelå med andre ord når nemnda behandlet saken. Nemnda fattet sin avgjørelse 24.05.04. På dette tidspunkt var heller ikke kjøper avgiftsregistrert for persontransport. Ifølge våre arkiver kom det inn registreringsmelding 27.09.04 fra kjøper der han søker om registrering i avgiftsmanntallet for persontransport. Samme dag registreres han i avgiftsmanntallet. Fylkesskattekontorets avgiftsmanntall har ingen rutiner, og er heller ikke pålagt det, for å varsle øvrige ansatte om de løpende registreringer i avgiftsmanntallet.

Skattedirektoratets innstilling til vedtak Skattedirektoratet slutter seg til fylkesskattekontorets vurdering og foreslår at det fattes slikt v e d t a k: Klagenemndas vedtak i klagesak nr 5111 omgjøres i sin helhet.

KLAGENEMNDAS AVGJØRELSE: Klagenemndas medlemmer Dons Heinfjell, Langballe, Omdal, Nordkvist og Jørgensen har alle sagt seg enig i Skattedirektoratets innstilling. Det ble etter dette fattet slikt v e d t a k : Som innstilt. Ingrid Bøe Svestad underdirektør Rett avskrift: