Important information

This page is not available in English.

Klagenemnda for merverdiavgift

KMVA 5228

  • Published:
  • Avgitt 15 October 2004
Whole serial number KMVA 5228

Klagenemndas avgjørelse av 15. oktober 2004.

Spørsmålet i saken var om en pianobar falt inn under ”konsertfritaket” i mval § 5 b første ledd nr 5. Utestedet hadde én inngang som ledet både til diskotekdel og piano- og annen bardel med felles inngangspenger.

Klagenemnda kom til at andel inngangspenger som forholdsmessig kunne anses å referere seg til pianobaren, var omfattet av avgiftsunntaket i mval § 5 b første ledd nr 5.

Finansdepartementet har den 12. juni 2006, med hjemmel i forskrift av 19. desember 1969 (nr 17) om avgiftsforvaltningen og avgiftskontrollen og om klagenemndas organisasjon og saksbehandling § 4 første ledd, jf forvaltningsloven § 35 annet ledd, jf første ledd bokstav c, besluttet å omgjøre klagenemndas vedtak.

Bransje: Bar, diskotek

Stikkord:   Utgående avgift - konsertfritaket - pianobar

Mval:           § 5 b første ledd nr 5

 

Dato for Skattedirektoratets  innstilling:  14. september 2004

KLAGENEMNDA FOR MERVERDIAVGIFT

Avgjørelse i møte 15. oktober 2004 i sak nr 5228 vedrørende Klager. 

Skattedirektoratet har avgitt slik

i n n s t i l l i n g :

Klageren ble registrert i avgiftsmanntallet fra og med 2. termin 2000 for drift av restaurant/bar.

På grunnlag av bokettersyn for årene 2001 og 2002, jf bokettersynsrapport av 6. januar 2004 (dok 1), fattet NN fylkesskattekontor den 26. april 2004 vedtak om etterberegning av merverdiavgift, tilleggsavgift og renter.

I brev av 13. mai 2004 klaget advokat NN på vegne av Klager på vedtaket.

Påklaget beløp utgjør:

 

Klagen er ble mottatt på fylkesskattekontoret 18. mai 2004, og klagefristen er derved overholdt.

Det er ikke inngitt anmeldelse til påtalemyndigheten i saken.

 Kopi av følgende dokumenter er vedlagt saken:

Dok. nr.  Dokument Dato 1 Bokettersynsrapport 6. januar 2004 2 Varsel om etterberegning av merverdiavgift  26. januar 2004 3 Brev fra Klager 3. februar 2004 4 Vedtak om etterberegning av merverdiavgift  26. april 2004 5 Klage over vedtaket fra advokat NN 13. mai 2004 6 Foreløpig svar 28. mai 2004 7 Anmodning fra fylkesskattekontoret om ytterligere opplysninger  4. juni 2004 8 Brev fra Klager 22. juni 2004 9 Fylkesskattekontorets redegjørelse            20. juli 2004 10 Tilsvar til redegjørelsen       11. august 2004 11 Skattedirektoratets fellesskriv av 21. desember 2001        12 Klagenemnda for merverdiavgift, klagesak nr 4971  13 Dom i Stavanger tingrett 19.02.04, Cobra Club AS   

Fylkesskattekontoret har redegjort for saken slik (dok 9):

”Klagen gjelder:

Klagen gjelder følgende to forhold:

1. Spørsmål om inngangspenger til pianobar er betaling for en avgiftspliktig tjeneste, eller om dette faller inn under konsertfritaket i merverdiavgiftsloven § 5b første ledd nr. 5. 2. Tilleggsavgift vedrørende punkt 1.

1. Avgiftsplikt på inngangspenger til pianobar

Sakens faktum:

Klager driver bar og nattklubb fordelt på to plan i leide lokaler i …... Utestedet har én inngang, som leder til Pianobaren og Sportsbaren i første etasje og diskoteket i kjelleren.

Klager tar inngangspenger i helgene (fredag og lørdag) og har i enkelte perioder også tatt inngangspenger andre dager i uken. Det tas alltid covercharge i de tilfeller hvor band eller artister opptrer. Billettprisene varierer avhengig av om det er underholdning eller ikke, og hvem som opptrer. Billettprisen kan være opp til kr 250 når kjente grupper holder konsert. Selskapet engasjerer også personer til å spille piano i Pianobaren. Disse inngår stort sett kontrakt gjennom byrå, og spiller 3-4 timer hver kveld fra onsdag til lørdag. Billettinntektene registreres på eget kassaapparat.

Under kontrollen ble det avdekket at Klager ikke har beregnet merverdiavgift på noen del av inngangspengene.

Fylkesskattekontorets vedtak og begrunnelse

Fra fylkesskattekontorets vedtak siteres:

”Klager har én inngang, som leder både til en diskotekdel og en bar/konsertdel. Inngangspenger til diskotek er avgiftspliktig, mens inngangspenger til konsert ligger utenfor avgiftsområdet. Basert på funn gjort under bokettersyn varslet fylkesskattekontoret om etterberegning av merverdiavgift på grunnlag av at Klager AS ikke har beregnet merverdiavgift på noen del av inngangspengene. Ettersom gjestene kan bevege seg fritt når de først er inne i lokalene, vil det være en umulig oppgave å fordele billettinntektene på de ulike delene av lokalene. Billettinntekter på dager med konsert ble derfor foreslått holdt helt utenfor ved vurderingen av avgiftsplikt. Dette til tross for at vi må kunne anta at en del av gjestene også disse dagene har kommet for å være i diskotekdelen.

Billettinntekter på dager uten konsert ble foreslått behandlet som avgiftspliktig omsetning. I Deres uttalelse avviser De dette under henvisning til Skattedirektoratets skriv av 21. desember 2001 side 10. Det fremgår her at artistens vederlag er unntatt etter merverdiavgiftsloven § 5 første ledd nr. 1 bokstav a i de tilfellene hvor det skapes musikk fra scenen. For en discjockey gjelder dette dersom vedkommende setter sitt personlige preg på fremførelsen av andres verk ved at det enkelte stykket blir bearbeidet gjennom eksempelvis schratching, sampling og overlapping.

Det må foretas en selvstendig vurdering for hvert betalingsledd, og vi er enig i at vederlaget utestedet betaler til discjockeyen kan være omfattet av dette unntaket. Når det gjelder neste ledd, inngangspengene de besøkende må betale for å komme inn på utestedet, omfattes ifølge Ot.prp. nr. 2 (2000-2001) s. 129 ikke inngangspenger til diskoteker og liknende av unntaket for konsertarrangementer. Dette fremgår også av Skattedirektoratets fellesskriv av 21. desember 2001, som De viser til i Deres brev, side 6. Fellesskrivet følger vedlagt.

Fylkesskattekontoret har med hjemmel i merverdiavgiftsloven § 55 første ledd nr. 2 derfor etterberegnet merverdiavgift i samsvar med varselet, med kr 79.387 for 2001 og kr 166.796 for 2002.”

Klagers innsigelser til vedtaket

Klager innser i brev av 13. mai 2004 at regelverket er tolket feil med hensyn til hvorvidt inngangspenger på kvelder med discjockey er fritatt fra avgiftsplikt.

I klagen er det anført at fylkesskattekontoret i rapport og vedtak har lagt til grunn at det ikke skal beregnes merverdiavgift på de kveldene hvor det har vært underholdning i pianobaren. Vedlagt klagen fulgte oversikt over hvilke pianister som var engasjert den enkelte måned.

På dette grunnlag anfører klager at det ikke skal beregnes merverdiavgift på noen del av inngangspengene for perioden 1. juli 2001 – 1. august 2002. 

Klager erkjenner imidlertid at det skulle vært beregnet merverdiavgift på inngangspenger for perioden 1. august – 31. desember 2002, ettersom det i denne perioden kun har vært innleid DJ.

Fylkesskattekontorets vurdering av klagen

Det er ikke riktig som det anføres i klagen, at fylkesskattekontoret har lagt til grunn at det ikke skal beregnes merverdiavgift på de kveldene hvor det har vært underholdning i pianobaren. Tvert imot er det i rapporten side 5 uttalt:

”Tradisjonelt er inngangspenger til pianobarer ansett som avgiftspliktige. Nå har imidlertid Klagenemnda for merverdiavgift i klagesak nr 4971 av 1 sept 2003 kommet til at det neppe er avgiftsplikt etter mval § 5b første ledd nr. 5 for inngangspenger til pianobar. Skattedirektoratet har oversendt avgjørelsen til Finansdepartementet med anmodning om å vurdere omgjøring. Inntil det foreligger en endelig avgjørelse i denne saken antas inngangspenger å måtte anses som avgiftspliktig omsetning.”

Spørsmålet i denne saken er hvorvidt pianistenes underholdning i Pianobaren gjør at en forholdsmessig andel av inngangspengene må anses som betaling for konserter, som er avgiftsfri, eller om konsertelementet er så lite fremtredende at inngangspengene må anses som betaling for en avgiftspliktig tjeneste.

Etter fylkesskattekontorets vurdering vil de besøkendes formål med å besøke en pianobar normalt ha et større element av sosial omgang enn en konsertopplevelse. I tillegg tas det etter det opplyste som regel bare inngangspenger på fredager og lørdager, mens pianisten i måneder med underholdning i pianobaren spiller 3-4 dager pr. uke. Også dette taler etter fylkesskattekontorets vurdering for at underholdningen pianistene står for ikke kan karakteriseres som en konsert som er omfattet av fritaket i merverdiavgiftsloven § 5b første ledd nr. 5.   Inntil klagesak 4971 er avgjort i Finansdepartementet fastholder derfor fylkesskattekontoret at inngangspenger til pianobar er betaling for en avgiftspliktig tjeneste.

Subsidiært, for det tilfellet at Klagenemnda finner at klager gis medhold i anførselen om at inngangspenger til en pianobar er å anse som betaling for en tjeneste som ligger utenfor avgiftsområdet, må det tas stilling til hvilke måneder det har vært innleid pianist i Pianobaren. I tillegg må det vurderes hvorvidt alle inngangspengene disse månedene i såfall skal anses å være avgiftsfri, eller om omsetningen må fordeles forholdsmessig ettersom lokalene også inneholder en diskotekdel.

Ifølge klagen har det vært innleid pianist i perioden 1. juli 2001 – 1. august 2002. Selskapet har selv opplyst at det ikke var engasjert pianist i perioden august – desember 2002. Ifølge brev av 22. juni 2004 var det slutt på musikere fra og med 1. juli 2002.

Rapportens vedlegg 2 og 3 gir en oppstilling over kostnader knyttet til regnskapets konto 5500 covercharge.

I brev av 4. juni 2004 ba fylkesskattekontoret om forklaringer og dokumentasjon knyttet til enkelte av påstandene i klagen. Fylkesskattekontoret ba også om å få oversendt hovedboksliste/posteringsliste som kunne dokumentere påstandene. På grunnlag av opplysninger innhentet under bokettersynet og gitt i klagen og i brevet av 24. juni 2004 kan det settes opp følgende oversikt over underholdning i Pianobaren:

Juli 2001: Ifølge regnskapene og tilsendt kontrakt spilte NN i juli. Det fremgår av vedlegg til klagen at han spilte i to uker. NN spilte ifølge regnskapene og tilsendt kontrakt 18., 19., 20. og 21. juli. Tilsvarende spilte NN 25., 26., 27. og 28. juli.

August 2001: Ifølge brev av 22. juni 2004 mangler kontrakt for august 2001, ”men er skrevet på en annen kontrakt”. Dette skal være bilag nr. 011107, selv om kontraktsperioden er angitt å være 01.05.02 – 29.05.02. Det er i tillegg fremlagt et overføringsbilag som viser at det er overført kr 31.250,- til NN 04.09.01. Fylkesskattekontoret antar derfor at ovennevnte kan godtas som dokumentasjon på at det har vært engasjert pianist i august 2001.

September 2001: Ifølge regnskapene og tilsendt kontrakt spilte NN i september 2001.

Oktober 2001: NN skal ifølge tilsendt kontrakt datert 1. mai 2000 være hyret for å spille i oktober 2001. Kostnaden kan ikke gjenfinnes i regnskapet. Vedlagt brevet av 22. juni 2004 fulgte kopi av et utbetalingsbilag fra bank, som viste at det var utbetalt kontant kr 50.000 den 2. november 2001. Det fremgår imidlertid ikke hvem som har mottatt pengene. Det er til tross for anmodning fra fylkesskattekontoret ikke fremlagt hovedboksliste/posteringsliste som dokumenterer hvordan kontrakten er behandlet regnskapsmessig. Etter fylkesskattekontorets vurdering kan derfor ikke påstanden om at det har vært engasjert pianist denne måneden aksepteres.

November 2001: Ifølge regnskapene og tilsendt kontrakt spilte NN i november 2001.

Desember 2001: Ifølge regnskapene og tilsendt kontrakt spilte NN i desember 2001.

Januar 2002: Det er ikke fremlagt dokumentasjon på at det var engasjert pianist i januar 2002. Det er heller ingenting i regnskapene som tyder på dette. Det fremgår av selskapets brev av 22. juni 2004 at faktura vedrørende NN på kr 7.500, med forfallsdato 1. februar 2002, gjelder provisjon for administrasjon. Denne fakturaen knyttes opp mot kontrakten for februar 2002. Anførselen om at det har vært engasjert pianist i januar 2002 kan derfor etter fylkesskattekontorets vurdering ikke godtas.

Februar 2002: Ifølge regnskapene og tilsendt kontrakt spilte NN i februar 2002.

Mars 2002: Ifølge regnskapene og tilsendt kontrakt spilte NN i mars 2002.

April 2002: Ifølge regnskapene og tilsendt kontrakt, bilag nr. 020428, spilte NN i april 2002.

Mai 2002: Ifølge regnskapene og tilsendt kontrakt, bilag nr. 020433, spilte NN i mai 2002. Det er også fremlagt bankbilag som viser utbetaling ”lønn NN”.

Juni 2002: For juni 2002 er det i brev av 22. juni 2004 anført at NN spilte i tre uker. Dette er underbygget med et bankbilag. Beløpet fremkommer i regnskapet under 30. mai, med bilag nr. 020436. NN spilte siste uke i juni. Dette fremgår også av regnskapene, bilag nr. 020550.

Omsetning knyttet til inngangspenger i måneder uten pianist utgjør etter dette følgende:

Oktober 2001: kr  48.450 Sum 2001:  kr  48.450 (herav merverdiavgift kr 9.377)

Januar 2002:  kr  57.950 Juli 2002:  kr  69.645 August 2002:  kr  44.850 September 2002: kr  84.900 Oktober 2002: kr  36.365 November 2002: kr  58.385 Desember 2002: kr 226.205 Sum 2002:   kr 578.300 (herav merverdiavgift kr 111.929)

Samlet vil merverdiavgift av omsetning i måneder uten pianist for 2001 og 2002 utgjøre kr 121.306.

Fylkesskattekontoret la i vedtaket om etterberegning av merverdiavgift til grunn at inngangspenger på dager med konsert i sin helhet var å anse som avgiftsfri omsetning, til tross for at gjestene også disse dagene har adgang til diskoteket.

Etter fylkesskattekontorets vurdering vil ikke det samme gjelde når det er underholdning i pianobaren. Inngangspengene i disse tilfellene ligger på samme nivå som det normalt kreves for inngang til et diskotek, og underholdning i pianobaren vil ikke dominere aktiviteten i lokalene på samme måten som når det er en konsert med en kjent gruppe eller artist.

Såfremt Klagenemnda fastholder at inngangspenger til pianobar faller inn under konsertfritaket i merverdiavgiftsloven § 5b første ledd nr. 5 antar fylkesskattekontoret derfor at inngangspengene i de aktuelle månedene må fordeles forholdsmessig mellom Pianobaren, Sportsbaren og diskoteket.

Ifølge Klagers konseptbeskrivelse er Pianobaren på 180 m2 (42 %), Sportsbaren på 80 m2 (18 %) og diskoteket på 170 m2 (40 %). Lokalene er ifølge Brannvesenet i …… godkjent med 60 sitteplasser i Pianobaren (33 %), 40 sitteplasser i Sportsbaren (22 %) og 80 sitteplasser i diskoteket (44 %). Det er ikke fastsatt noe maksimum for antall personer i lokalene.

Pianobaren utgjør altså 42 % av arealene og 33 % av antall sitteplasser. Som et forsiktig anslag for fordelingen foreslår derfor fylkesskattekontoret å henføre 50 % av billettinntektene til Pianobaren i måneder med pianist engasjert.

Etterberegnet beløp vil i såfall bli følgende:

Differanse etterberegning – måneder uten pianist x ½: (246.169 - 121.306)/2 = kr   62.431 + Merverdiavgift måneder uten pianist      = kr 121.306 Sum           = kr 183.737”

Klageren v/advokat NN har i tilsvar av 11. august 2004 til fylkesskattekontorets redegjørelse (dok 10), kommet med ytterligere merknader. Fra brevet hitsettes:

”Fylkesskattekontoret anfører i sin innstilling at:”de besøkendes formål med å besøke en pianobar (vil) normalt ha et større element av sosial omgang enn en konsertopplevelse”.

Jeg finner det i utgangspunktet noe merkelig at en offentlig etat skal gå inn og vurdere karakteren av opplevelser den enkelte får ved et underholdningsinnslag, enn videre at dette skal være avgjørende for avgiftsplikt eller ikke. Kravet til klarhet i regelverk tilsier etter mitt skjønn at skillet må gå mellom underholdning av artist eller ikke.

Klager har i det vesentlige kun krevd inngangspenger når det har vært konsert/underholdning av pianist. Det er kun i perioden 1. august 2002 og ut året at det ble krevd inngangspenger uten at det var noen form for underholdning. Denne andelen av omsetningen har klager erkjent vil være avgiftspliktig.

For den delen av inngangspenger som klagen refererer seg til, er altså publikum avkrevd betaling for det ekstra elementet av underholdning/konsert, og ikke kun for å få adgang til sosial omgang. De kveldene hvor det ikke var underholdning i pianobaren/konsert i denne perioden, ble det i følge klager ikke avkrevd inngangspenger. Eventuelle ”hull” i kontrakter for denne perioden må antas å skyldes at kontraktene er kommet bort, ikke at det ikke har vært underholdning.

I og med at betalingen i den perioden klagen refererer seg til, kun er knyttet opp mot dager hvor det har vært underholdning i pianobar, har Klagenemnda et rimelig klart saksforhold å ta stilling til; Er inngangspenger for å oppleve underholdning i pianobar avgiftspliktig. Under henvisning til Klagenemndas tidligere sak 4971, skulle da svaret gi seg selv.

Ad fylkesskattekontorets subsidiære anførsler:

Fylkesskattekontoret anfører subsidiært at at det under en hver omstendighet må foretas en forholdsmessig fordeling av inntektene, dersom Klagenemnda skulle gi klager medhold vedrørende avgiftsplikten.

Som anført ovenfor, har klager krevd inngangspenger for underholdningen i pianobaren. Innlater man seg først på en vurdering av om den enkelte gjest kommer for å høre på pianisten, ta en dans i kjelleren eller begge deler, legger man igjen opp til at subjektive vurderinger som ikke er praktisk kontrollerbare, skal danne grunnlaget for avgiftsplikt eller ikke. Dersom slike vurderinger skal innfortolkes i regelverket, mister man følgelig objektiviteten og klarheten som et regelverk skal gi, slik at det blir umulig for den enkelte å vite hva som er riktig eller ikke.

Det fastholdes derfor på vegne av klager at inngangspenger avkrevd i forbindelse med underholdning i pianobar er avgiftsfri i sin helhet.

For det tilfellet at Klagenemnda for merverdiavgift skulle være uenig i klagers anførsel om at inngangspengene i sin helhet er avgiftsfri, anføres at den fordeling Fylkesskattekontoret legger opp til basert på areal, ikke vil gi en korrekt fordeling. Dette selv om andelen tilgode for klager er justert opp til 50 %.

Piano-og sportsbaren ligger i samme etasje, og i en slik nærhet til hverandre at det er vanskelig å skille disse. Det er blant annet ingen dør mellom disse. Det er derfor vanlig at publikum beveger seg mye mellom barene.

Diskoteket ligger i underetasjen, og er i større grad atskilt fra resten av etablissementet.

Omsetningen mellom de tre salgsstasjonene gjenspeiler i langt større grad hvor publikum oppholder seg, enn areal og sitteplasser. Vedlagt følger kopi av omsetningsstatistikk for januar og februar måned 2004. På dager med arrangement i pianobaren, utgjør andelen omsetning i piano- og sportsbaren fra minimum vel 60 % og opp til 75-80 %.

Klager opplyser videre at mens piano- og sportsbar rommer ca. 400 gjester, er det kun plass til ca. 100 nede. Arealmesig utgjør også diskoteket kun ca. 25 % av det totale arealet.

Skal man først gi seg inn på en slik  forholdsmessig vurdering, må man etter mitt skjønn, basert på omsetning, areal og publikumskapasitet, henføre 75 – 85 % av omsetningen som avgiftsfritt.

Jeg finner også grunn til å påpeke at det ikke går klart frem av Fylkesskattekontorets innstillling til Klagenemnda, hvorvidt det er tatt hensyn til dager med konserter i oppstillingen på side 7 (Skd.bem: side 7 i dok 9). Det reageres særlig på omsetningen for desember 2002 på vel 226.000,-. Det bes derfor bla undersøkt om det er tatt hensyn til at det vesentlige av virksomhetens omsetning i desember skriver seg fra romjulen, hvor det i stor grad er leid inn liveartister.”

Videre siteres fra redegjørelsen:

”2. Tilleggsavgift

Sakens faktum

Det vises til fremstillingen under 1.

Fylkesskattekontorets vedtak og begrunnelse

Fra fylkesskattekontorets vedtak siteres:

”Tilleggsavgift kan ifølge merverdiavgiftsloven § 73 ilegges den som forsettlig eller uaktsomt overtrer merverdiavgiftsloven med tilhørende forskrifter, såfremt statskassen derved er eller kunne ha vært unndratt avgift. Tilleggsavgiften kan ilegges med inntil 100 %. Som utgangspunkt legges det til grunn at den avgiftspliktige plikter å kjenne reglene for beregning av avgift. Unnlatelse av å søke opplysninger om regelverket vil i seg selv anses som uaktsomhet. Sett på bakgrunn av at det i dette tilfellet dreier seg om nytt regelverk med nye grensedragninger, har fylkesskattekontoret anvendt en sats på 15 %.”

Klagers innsigelser

I klagen er det anført at den avgiftspliktige omsetningen vil bli betydelig redusert som følge av innvendingene.

Ettersom det er snakk om avgiftsberegning på et nytt område med nye regler, og virksomheten har forsøkt å forholde seg til disse reglene, fremtrer det ikke som spesielt klanderverdig at virksomheten har bommet på anvendelsesområdet for merverdiavgiftsloven § 5 a og § 5 b.

Fylkesskattekontoret bes derfor om å vurdere om det i det hele tatt er nødvendig å bruke tilleggsavgift i tillegg til ordinær renteberegning.

Fylkesskattekontorets vurdering av klagen

Etter fylkesskattekontorets vurdering er vilkårene for å ilegge tilleggsavgift i merverdiavgiftsloven § 73 oppfylt. Fylkesskattekontoret har allerede vektlagt at det i dette tilfellet dreier seg om nytt regelverk og nye grensedragninger, ved å halvere tilleggsavgiften i forhold til nedre del av den satsen som normalt benyttes i tilfeller hvor avgiftspliktig omsetning er ført som avgiftsfri.”

Klageren v/advokat NN har i tilsvar av 11. august 2004 til fylkesskattektontorets redegjørelse (dok 10), kommet med ytterligere merknader. Fra brevet hitsettes:

”Som anført i klagen, bes det om at det tas hensyn til at det dreier seg om forståelsen av nye regler. Dette gjelder særlig for den del av etterberegningen som her er påklaget.

Dersom det innføres nye, klare regler, er det akseptabelt at det reageres med tilleggsavgift dersom den næringsdrivende ikke får dette med seg. I dette tilfellet dreier det seg imidlertid om innføring av regler som gir atskillig rom for tolking, uten at den næringsdrivende er gitt noen konkret veiledning.

Klager må kanskje akseptere en viss tilleggsavgift for den delen av etterberegningen som refererer seg til inngangspenger hvor det kun har vært disc jockey. Klagers feil består her av at man har blandet sammen avgiftsfritaket for vederlag til disc jockyen med spørsmålet om avgift på inngangspenger til etablissementet. I og med at klager lojalt har forsøkt å innrette seg etter lovverket, bør han ikke rammes for hardt med tilleggsavgift, kun som følge av en tilforlatelig tolkningsfeil.

Forutsatt at fylkeskattekontoret får medhold i at inngangspengene når det har vært underholdning i pianobaren, helt eller delvis er avgiftspliktig, bes det om at tilleggsavgift utelukkes helt for denne delen av etterberegningen.

Også her har klager etter beste evne og etter forsvarlige vurderinger, innrettet seg etter lovverket. Tilleggsavgift skal på den ene side virke som en straff/korreksjon, og på den andre siden preventivt for fremtiden. Det er etter mitt skjønn meningsløst å reagere med et slikt virkemiddel på denne delen av etterberegningen.

Dersom fylkesskattekontoret får medhold i sitt prinsipale syn, bygger dette på at fylkesskattekontoret har gjort en avvikende vurdering av karakteren på underholdningen. Det blir grunnleggende feil å stille en næringsdrivende til ansvar for ikke å ha vurdert karakteren av underholdning riktig. Dette gjelder særlig når Klagenemnda tidligere har vurdert denne underholdningen på samme måte som klager.

De samme synspunkter gjør seg gjeldende dersom fylkesskattekontoret får medhold i sitt subsidiære syn mht. fordeling. Også her må det være galt å stille den næringsdrivende til ansvar for at han ikke har vurdert hvorfor den enkelte gjest kom inn på kvelder med underholdning i pianobaren.

Er det slik at klager blir pålagt en slik fordeling for fremtiden, basert på en antagelse om hvor mange gjester som kommer for å oppleve underholdning eller ikke, må man bare innrette seg etter dette. Hva angår tilleggsavgift, må man imidlertid ikke glemme at det her er snakk om skjønnsmessige vurderinger. Når klager har gjort en fornuftig og begrunnet vurdering mht. tidligere inngangspenger, blir det da urimelig at han senere skal rammes av tilleggsavgift som følge av at fylkesskattekontoret i ettertid gjør en annen skjønnsmessig vurdering. Dette særlig når disse skjønnsmessige vurderinger er gjort på et nytt rettsområde.”

Skattedirektoratet anser at fylkesskattekontorets vurdering mht hvilke måneder det var innleid pianist i pianobaren (juli, august, september, november og desember 2001 og februar -  juni 2002) samt skjønnsmessige fordeling med 50 % andel omsetning inngangspenger til pianobaren i de månedene ( bortsett fra de dagene det var konsert og  coverchargen således var avgiftsfri i sin helhet), må anses fullt ut forsvarlig, slik at for lite innberettet avgift i hvert fall må være kr 183 737.

(Fylkesskattekontorets vurderinger bygger direkte på de bilag med kontrakter og/eller utbetalinger som forefinnes i regnskapet,  jf oppstillingene ovenfor vedrørende hvilke måneder det var pianist i pianobaren og vedlegg 2 g 3 til rapporten (dok 1) vedrørende hvilke dager det var konsert slik at coverchargen uansett var avgiftsfri. Dette gjelder også desember 2002, hvoretter vi under den forberedende behandling i Skattedirektoratet har fått opplyst fra bokettersynsrevisor at det ikke er registrert flere utbetalinger i ettertid i janaur eller februar 2003 som gjelder desember 2002 enn det som fremgår av vedlegg 3 til rapporten, sml spørsmålet klageren v/advokat NN reiser i tilsvaret av 11. august gjengitt ovenfor om hvorvidt det er tatt hensyn til dager med konserter, særlig for desember 2002.

Som det fremgår ovenfor, opererer fylkesskattekontoret og klageren med forskjellige arealstørrelser for de forskjellige deler av lokalene. Videre  kan det ikke utelukkes at selve omsetningen av drikkevarer i hhv diskotek, sports- og pianobar, som klageren har vist til, gjenspeiler vel så godt hvor mange mennesker som oppholder seg der som selve arealenes størrelse. På den annen side kan det uansett ikke være riktig å regne omsetningen i sportsbaren inn under pianobardelen, og omsetningen i sportsbaren alene er ikke over 50 % gjennomsnittlig, sml vedlegget til dok 10. )

Men uansett mener vi at det prinsipale hovedspørsmålet, om pianobaren som sådan er omfattet av det såkalte konsertfritaket i mval § 5 b første ledd nr 5, må besvares benektende, slik at korrekt etterberegnet avgiftsbeløp skal være kr 246 169:

For det første er ovennevnte avgjørelse nr 4971 av 1. september 2003, hvor klagenmenda kom til at det iht mval § 5 b første ledd nr 5 ikke forelå avgiftsplikt for inngangspenger til pianobar, nå omgjort ved Finansdepartementets vedtak av 8. juni 2004, med hjemmel i § 4 i forskrift nr 17 til mval. Fra Finansdepartementets avgjørelse hitsettes (dok 12):

”Finansdepartementets vurderinger Spørsmålet i saken er om unntaket i merverdiavgiftsloven § 5 b første ledd nr. 5 for omsetning av rett til å overvære konsertarrangementer kommer til anvendelse.

 Det følger av forarbeidene (Ot.prp. nr. 2 (2000-2001) at det opprinnelig var ment å gi et unntak for teater, opera og ballett. Dette fordi det på disse områdene er omfattende offentlige støtteordninger. Ut i fra likhetshensyn og for å unngå avgrensningsproblemer valgte imidlertid lovgiver også å la kinoforestillinger, utstillinger i gallerier og museer, konserter og idrettsarrangementer være omfattet av unntaket.

I forarbeidene ble det videre uttalt at ”Restauranter og bevertningssteder er avgiftspliktig for serveringsvirksomhet. Disse må beregne avgift av den delen av inngangspengene som gjelder servering, dans diskotek eller lignende, mens det for eventuelt særskilte inngangspenger i forbindelse med arrangementet av konserter i nevnte lokaler, ikke skal beregnes avgift”.

Hovedregelen etter merverdiavgiftsreformen er avgiftsplikt på tjenester etter merverdiavgiftsloven § 13. Når det gjelder unntak for rett til å overvære konserter etter merverdiavgiftsloven § 5 b første ledd nr 5, er Finansdepartementet av den oppfatning at et restauranthus som dette, hvor gjestene også tilbys underholdning i form av diskotek  eller pianobar mot et vederlag (covercharge) som et tilbud til sine gjester, i utgangspunktet må anses å falle utenfor unntaket. Departementet vil også vise til at det her er felles inngang og betaling til diskotek og pianobar, samtidig som gjestene tilbys serveringstjenester. Etter departementets mening tilsier rettskildefaktorene, både ordlyden ”rett til å overvære konserter” og forarbeider, at det må kreves noe mer enn at det tilbys levende musikk for at unntaket skal komme til anvendelse.

Videre er det departementets vurdering at det ikke kan trekkes den motsetningsslutning at et arrangement med levende musikk, men som ikke er en dansetilstelning, må anses å være en konsert. Også i andre tilfeller enn ved dansetilstelninger kan det forekomme at det tas inngangspenger til lokaler hvor det spilles levende musikk, uten at dette naturlig kan karakteriseres som en konsert.

Et hvoedhensyn etter merverdiavgiftsloven er at likeartede tjenester som tilbys til et publikum bør ha den samme merverdiavgiftsmessige behandling. Etter vår oppfatning vil det konseptet det er snakk om i dette tilfellet i ganske stor grad avvike fra et konsertarrangement som tilbys til publikum. Det mangler kjennetegnet med en særskilt annonsering av artist. Og selv om pianisten i dette tilfelle skiftes ut så fremstår konseptet mer som å være et fast tilbud til utestedets gjester enn å være et tilbud om en konsert i konkurranse med andre konsertarrangementer.

Ut i fra de opplysninger som foreligger er det derfor Finansdepartementets vurdering at arrangementet i dette tilfellet ikke kan anses for å være en konsert. Det er således ikke omfattet av unntaket i merverdiavgiftsloven § 5 b første ledd nr 5.

Finansdepartementet har adgang til å omgjøre klagenemndas vedtak dersom vedtaket er truffet i strid med merverdiavgiftsloven mv. og kan få betydning utover den enkelte sak, jf. forskrift nr. 17 § 4 første ledd.

Vedtaket i denne saken vil etter departementets vurdering kunne åpne for en praktisering av unntaket som ikke er i samsvar med bestemmelsens ordlyd eller bakgrunnen for unntaket. Finansdepartementet har derfor funnet grunn til å omgjøre klagenemndas vedtak.

Fylkesskattekontorets etterberegningsvedtak 13. januar 2003 blir således stående.”

For det andre foreligger det en dom i en parallell sak  hvor spørsmålet gjaldt avgiftsplikten for inngangspenger (covercharge) til nattklubb med pianobar, og hvor virksomheten ikke hadde beregnet avgift for noen del av inngangspengene. Dommen konkluderer med at konsertunntaket i mval § 5 b nr 5 ikke kom til anvendelse for noen del. Jf Stavanger tingretts dom av 19. januar 2004, vedlagt som dok 13 til innstillingen. I dommen heter det bl a:

”Det fremgår av Ot.prp. nr. 2 fra 200-2001 – som er en vesentlig del av forarbeidne til reformen – at forslaget opprinnelig gikk ut på å holde teater, opera, ballett og lignende sceneaktiviteter utenfor avgiftsområdet, fordi disse i stor grad er avhengig av offentlig støtte for å opprettholde driften. På bakgrunn bl.a. av uttalelser fra høringsinstansene, ga departementet uttrykk for at et så snevert unntak ville føre til store avgrensningsproblemer, og nevnte bl.a. at konserter og artistopptredener har mange fellestrekk med teater, og at det f.eks. kunne bli problematisk å avgjøre om musikaler og revyer skulle regnes som teater eller som konserter. Departementet foreslo derfor en avgiftsmessig likebehandling og kom til at ”retten til å overvære arrangementer innenfor disse tjenesteområdene” skulle unntas generelt og uansett om det er tale om rent kommersielle arrangementer eller arrangementer som nyter godt av særlige støtteordninger. I denne forbindelse uttales det så i proposisjonen – nederst i høyre spalte på side 129:

Restauranter og bevertningssteder er avgiftspliktig for serveringsvirksomhet. Disse må beregne avgift av den delen av inngangspengene som gjelder servering, dans, diskotek e.l., mens det for eventuelt særskilte inngangspenger i forbindelse med arrangementer av konserter i nevnte lokaler, ikke skal beregnes avgift.

Som Cobras prosessfullmektig har fremholdt, var det stort sett dette bedriften hadde å holde seg til høsten 2001, da man skulle ta standpunkt til om det skulle betales avgift av inngangspengene eller deler av disse. Slik retten ser det, gir uttalelsen en ganske grei anvisning på hvordan Cobra måtte forholde seg hvis man mente seg berettiget til ikke å betale avgift av inngangspengene som følge av at man arrangerte konserter.

Gjems-Onstad og Kildal uttaler i MVA-kommentaren – utgave 2002 side 130 – om det nevnte sitatet fra Ot.prp. nr. 2:

Denne anvisningen løser en rekke potensielle tolkningsproblemer, og letter avgiftstilpasning. Arrangeres en konsert på et diskotek, må arrangøren, for å spare tilhørerne for mva, sørge for at det selges separate billetter til konserten. Hvis billetten også gir adgang til diskoteket, og derved dansemuligheter, må det skje en forholdsmessig fordeling av billettpengene. ………. Det er imidlertid ubestridt at Cobra ikke har tatt ”særlige inngangspenger” eller solgt ”separate billetter” til konserter i Vinduet i den perioden denne sak gjelder - og vel heller ikke senere. Grunnen til at lokalenes innredning må tillegges betydning, er at inngangspengene man hevder i sin helhet – eller for det alt vesentligste – er betaling for den liveopptreden/konsert som finner sted i Vinduet, avkreves i inngangsdøren til selve nattklubben. Denne døren ligger altså 2 etasjer over lokalet Vinduet, og gir den som har betalt de avkrevde kr. 100 – evt. kr. 60 – adgang både til diskoteket én trapp ned, og til Vinduet to trapper ned. Det må følgelig i hvert fall kunne fastslås at lokalene er innredet slik at ”det er lagt opp til at gjestene kan danse”, om det i tillegg kan sies at det også er lagt opp til at de kan få en konsertopplevelse.

Som påpekt av statens prosessfullmektig, har Cobra i liten utstrekning ført bevis for sine påstander. På bakgrunn av de sparsomme opplysninger som foreligger, er det både vanskelig å se at det fra Cobras side er gjort noe for å gjøre publikum oppmerksom på at de betaler inngangspenger fordi det spilles levende musikk, og at den liveopptreden som tilbys i Vinduet, ut fra vanlig språkbruk kan defineres som en konsert. ………. Etter en konkret vurdering basert på bevisene i saken, er det rettens oppfatning at det ikke er grunnlag for å fastslå noe annet eller mer enn at publikum betaler for et samlet underholdningstilbud som består av dans, mulighet for servering, musikk fra disc-jockey og levende musikk, og at konsertunntaket i mval § 5 b nr. 5 ikke kan komme til anvendelse på den artistopptreden som tilbys i Vinduet. Det er følgelig ikke grunnlag for å kjenne fylkesskattekontorets vedtak ugyldig.”

Etter dette foreslår vi for klagenemnda at etterberegningen stadfestes.

Tilleggsavgift er ilagt med 15 % av etterberegnet beløp iht mval § 73.

Vi anser at både vilkårene for å ilegge tilleggsavgift er til stede og at den anvendte sats ikke er for høy.

Klageren hadde ikke beregnet avgift for noen del av inngangspengene som kan refereres til de forskjellige deler av lokalene. Det tyder på at avgiftsbehandlingen neppe kan ha bygget på særlig inngående vurderinger fra klagerens side, idet det i hvert fall for diskotek (og sportsbar-)delen må ha vært klart at konsertfritaket i mval § 5 b første ledd nr 5 ikke kunne komme til anvendelse. Det at spørsmålet om pianobaren faller inn under konsertfritaket i seg selv er mer komplisert, kommer da mer i bakgrunnen ved en uaktsomhetsvurdering. Videre er den store hovedregel avgiftsplikt for inngangspenger til servering, dans, diskotek mv, slik at klager her må ha hatt særlig oppfordring til å søke å avklare avgiftsforholdene med avgiftsmyndighetene dersom han mente at han kom inn under det spesielle konsertfritaket for alle de forskjellige delene inngangspengene kunne refereres til.

Til slutt kan det påberopte (vedrørende annet enn pianobaren) om at man har blandet sammen avgiftsfritaket for vederlag til discjockeyen med spørsmålet om avgift på inngangspenger til etablissementet, ikke være relevant. Det er jo her spørsmål om å beregne avgift av egen omsetning, i motsetning til discjockeyens, og det burde ikke være mulig å blande de to forhold sammen. Men om så var skjedd, måtte det i så fall anses som helt klart uaktsomt.

Skattedirektoratet anser således at en tilleggsavgift på 15 % ikke er for høy etterberegnignen sett under ett. Vi foreslår for klagenemnda at den ilagte tilleggsavgiften stadfestes.

Skattedirektoratet tilrår etter dette at det treffes slikt

V e d t a k :

Den påklagde etterberegningen stadfestes.

KLAGENEMNDAS AVGJØRELSE: Nemndas medlem Jørgensen har votert slik:

”Uenig.

Det tas til etterretning at Finansdepartementet har omgjort Klagenemndas avgjørelse i sak nr. 4971. Undertegnede er imidlertid ikke enig i den tolkning av avgiftsunntaket i mval. § 5 b første ledd nr. 5 som Finansdepartementet har lagt til grunn.

I Ot.prp. nr. 2 (2000-2001) åpnes det for at restauranter og utesteder som ellers driver avgiftspliktig omsetning, kan arrangere konserter i sine lokaler og dermed falle inn under avgiftsunntaket i mval. § 5 b første ledd nr. 5. Fra forarbeidene hitsettes:

”Restauranter og bevertningssteder er avgiftspliktig for serveringsvirksomhet. Disse må beregne avgift av den delen av inngangspengene som gjelder servering, dans diskotek e.l., mens det for eventuelt særskilte inngangspenger i forbindelse med arrangement av konserter i nevnte lokaler, ikke skal beregnes avgift.”

Finansdepartementet anfører i sitt omgjøringsvedtak at ”det må kreves noe mer enn at det tilbys levende musikk for at unntaket skal komme til anvendelse”. Jeg kan ikke se at dette kan utledes verken av ordlyden i mval. 5 b første ledd nr. 5 (”rett til å overvære konsertarrangement”), eller av forarbeidene.

Ut fra ordlyden i bestemmelsen, faller rett til å overvære konsertarrangement utenfor avgiftsplikten. Det er ikke nærmere presisert verken i mval. eller i forarbeidene, hva som ligger i begrepet ”konsertarrangement”, annet enn at konserter kan holdes i restauranters og bevertningssteders lokaler. Hadde man ment at det skulle være et skille mellom en pianists konsert i en pianobar i forhold til andre konsertopptredener, burde dette i det minste vært presisert i forarbeidene. Dette er ikke gjort. Den eneste presiseringen som er foretatt er Skattedirektoratets skriv av 21.12.2001 hvor det synes å argumenteres for et skille mellom der det legges opp til dans og der det ikke er det. Konsekvensen må bli at også konserter som avholdes i pianobarer omfattes av avgiftsunntaket. Også likhetshensyn tilsier dette.

I herværende sak anfører fylkesskattekontoret i tillegg at de besøkendes formål med å besøke en pianobar normalt vil ”ha et større element av sosial omgang enn en konsertopplevelse”. Jeg kan ikke se at verken ordlyd eller forarbeider legger opp til slike særdeles subjektive betraktninger om hvorfor man ønsker å besøke en pianobar.

Uansett: ser man hen til omsetningstallene som er vedlagt klagen for januar og februar 2004, synes det som om de fleste av stedets gjester oppholder seg i pianobaren, fremfor sportsbaren og diskoteket. Årsaken til dette blir ren spekulasjon, men det er et faktum at det er kun i pianobaren det er levende musikk.

At det bare tas inngangspenger fredager og lørdager, mens pianisten også spiller andre dager i uken, kan ikke tas til inntekt for at det ikke foreligger en konsertopptreden, da markedet kan tilsi at man ikke kan ta betalt for øvrige dager i uken.

Når det gjelder Stavanger tingretts dom av 19.01.2004, kan jeg vanskelig se at den kan tas til inntekt for at det skal beregnes mva av inngangspenger til pianobaren. Det ble i dommen vist til at det ble lagt opp til at gjestene kan danse, samt at retten bevismessig ikke kunne fastslå noe annet enn at publikum betalte for et samlet underholdningstilbud med både dans, servering, musikk fra DJ og levende musikk. Dette er ikke forholdet i herværende sak.

Jeg legger etter dette til grunn at inngangspenger til pianobaren faller inn under avgiftsfritaket i mval. § 5 b første ledd nr. 5.

Da det ikke er beregnet mva på noen del av inngangspengene, må det foretas en forholdsmessig fordeling, da lokalene også inneholder et diskotek. Jeg finner fylkesskattekontorets subsidiære anførsel om å henføre 50 % av billettinntektene til pianobaren i måneder med pianist engasjert, som rimelig og fornuftig.

Eterberegnet beløp blir således kr. 183.737,-

Når det gjelder tilleggsavgiften settes denne til 10 % for månedene uten pianist (dvs. av kr. 121.306,-).”

Nemndas formann Dons Heinfjell har votert slik:

”Det kan være flytende overganger mellom ”konsert” og ”dans”. Slik lokalene er i denne sak er jeg enig med Jørgensen i at det må foretas en fordeling av inngangspengene mellom avgiftspliktige og avgiftsfritt og tiltrer hennes votering. Tilleggsavgift settes til 10 % av kr 121 306.

Nemndas medlem Omdal har sluttet seg til Dons Heinfjell, mens Nordkvist har sluttet seg til Jørgensen.

Etter dette ble det truffet slikt enstemmig

V e d t a k:

Etterberegnet avgift reduseres til kr 183 737. Tilleggsavgiften reduseres til 10 % av kr 121 306.

 

Finansdepartementet har den 12. juni 2006, med hjemmel i forskrift av 19. desember 1969 (nr 17) om avgiftsforvaltningen og avgiftskontrollen og om klagenemndas organisasjon og saksbehandling § 4 første ledd, jf forvaltningsloven § 35 annet ledd, jf første ledd bokstav c, besluttet å omgjøre klagenemndas vedtak.

Fra Finansdepartementets avgjørelse hitsettes: ”Finansdepartementets vurderinger Spørsmålet i saken er om unntaket i merverdiavgiftsloven § 5b første ledd nr. 5 for omsetning av rett til å overvære konsertarrangementer kommer til anvendelse.

Hovedregelen er at det er avgiftsplikt på alle tjenester, jf. merverdiavgifts¬loven § 13. Når det gjelder unntaket for retten til å overvære konserter, følger det av forarbeidene (Ot.prp. nr. 2 (2000-2001)) at det opprinnelig var meningen å gi et unntak for teater, opera og ballett. Dette fordi det på disse områdene er omfattende offentlige støtteordninger. Ut fra likhetshensyn og for å unngå avgrensningsproblemer, valgte imidlertid lovgiver også å la utstillinger i gallerier og museer, konserter og idrettsarrangementer være unntatt. I forarbeidene ble det uttalt:

”Restauranter og bevertningssteder er avgiftspliktig for serveringsvirksomhet. Disse må beregne avgift av den delen av inngangspengene som gjelder servering, dans, diskotek eller lignende, mens det for eventuelt særskilte inngangspenger i forbindelse med arrangementet av konserter i nevnte lokaler, ikke skal beregnes avgift.”

Ved tolkingen av unntaket må det tas utgangspunkt i lovens ordlyd. Det vises til Gulating lagmannsretts avgjørelse 7. juli 2005 (Cobra Club AS). Cobra Club AS besto av nattklubb og pianobar med felles inngang. Gjestene kunne uhindret gå mellom de ulike delene av utestedet. Fredag og lørdag ble det oppkrevd inngangspenger med kr 100. Om tolkingen av konsertunntaket uttalte lagmannsretten bl.a.:

”Poenget er slik lagmannsretten ser det, at bruken av omgrepet ”konsert” må oppfattast slik at musikkframføring må vera hovudelementet i hendinga for at den skal kunna koma inn under unnataket i § 5b første ledd nr. 5.

For å kunna fastslå om musikkframføringa utgjorde hovudelementet i arrangementet dei aktuelle helgene hausten 2001, må det gjerast ein heilskapsvrudering av tilhøva kring musikkfram¬føringane på pianobaren.”

Momenter av betydning for vurderingen vil være kunngjøringen og markedsføringen av arrangementene, musikerne og musikken, størrelsen på inngangspengene og innredningen. Ut fra en helhetsvurdering kom retten til at opplegget i og rundt pianobaren ikke framsto slik at musikken var noe hovedelement, dvs. at musikken var en del av et større underholdningstilbud/en lydkulisse. Etter rettens oppfatning var dermed framføringa av musikken ikke omfattet av unntaket i merverdiavgiftsloven § 5b første ledd nr. 5. De faktiske forhold i Cobra Club-saken er sammenfallende med faktum i den aktuelle saken. Dommen er dermed etter departements oppfatning i høyeste grad relevant.

Etter Finansdepartementets oppfatning faller et utested som dette, der det tilbys underholdning i form av diskotek og pianobar, utenfor konsertunntaket i merverdiavgiftsloven § 5b første ledd nr. 5. Som det framholdes i Cobra Club-dommen kjennetegnes en konsert ved at musikkframføring er hovedelementet i arrangementet. Departementet kan ikke se at det er tilfellet i denne saken. Verken markedsføringen, musikerne eller andre forhold tilsier at det i dette tilfellet er snakk om konsert i konsertunntakets forstand. Konseptet framstår mer som å være et fast tilbud til utestedets gjester enn å være et tilbud om en konsert i konkurranse med andre konsertarrangementer. På samme måte som i Cobra Club-saken, må musikken i pianobaren etter departementets oppfatning sees på som en lydkulisse og som en del av et større underholdningstilbud.

Som nevnt er det i utgangspunktet avgiftsplikt på alle tjenester. Det er dermed ikke grunnlag for å legge avgjørende vekt på at det ikke er omtalt i forarbeidene at pianobarer ikke er omfattet av unntaket. For ordens skyld vil departementet presisere at konserter i pianobarer kan være omfattet av unntaket. Forutsetningen er imidlertid da at det dreier seg om en konsert – dvs. en opplevelse der musikkframføring er hovedelementet – og ingen lydkulisse. Det må altså kreves noe mer enn at det tilbys levende musikk for at unntaket skal komme til anvendelse.

Når det gjelder Skattedirektoratets brev 21. desember 2001 gjelder den omtalen klagenemnda viser til avgrensningen mot dansegallaer. Departementet kan derfor vanskelig se at denne omtalen kan tas til inntekt for at inngangspenger til pianobarer er unntatt avgiftsplikt.

Ut i fra de opplysninger som foreligger er det derfor Finansdepartementets vurdering at musikkframføring ikke er hovedelementet i arrangementet og at de derfor ikke kan anses for å være omfattet av konsertunntaket.

Finansdepartementet har adgang til å omgjøre klagenemndas vedtak dersom vedtaket er truffet i strid med merverdiavgiftsloven mv. og det kan få betydning utover den enkelte sak, jf. forskrift nr. 17 § 4 første ledd.

Vedtaket i denne saken vil etter departementets vurdering kunne åpne for en praktisering av unntaket som ikke er i samsvar med verken bestemmelsens ordlyd, bakgrunnen for unntaket eller rettspraksis. Finansdepartementet har derfor funnet grunn til å omgjøre klagenemndas vedtak.

Fylkesskattekontorets etterberegningsvedtak 26. april 2004 blir dermed stående, likevel slik at tilleggsavgiften fastsettes i tråd med klagenemndas avgjørelse.”