This page is not available in English.
Klagenemnda for merverdiavgift
KMVA 5755
Klagenemndas avgjørelse i møte 11. desember 2006.
Spørsmålet i saken var om det forelå fradragsrett for renovering/oppussing av leilighet fordi det var kontor til virksomheten, eller om leiligheten faktsik skulle dekke boligbehov mv, jf mval § 22 første ledd nr 3, jf § 14 annet ledd nr2.
Bransje: Konsulentvirksomhet
Stikkord: Fradragsretten -spørsmål om kontor eller boligbruk -oppussing/renovering av leilighet
Mval: § 22 første ledd nr 2, jf § 14 annet ledd nr 2, § 21
Dato for Skattedirektoratets innstilling: 3. november 2006
KLAGENEMNDA FOR MERVERDIAVGIFT
Avgjørelse i møte 11. desember 2006 i sak nr 5755 vedrørende org nr xxx xxx xxx Klager AS.
Skattedirektoratet har avgitt slik
i n n s t i l l i n g:
Klager AS ble registrert i avgiftsmanntallet fra 6. termin 2001. Selskapet driver konsulentvirksomhet tilknyttet system- og programvare.
På grunnlag av avholdt oppgavekontroll vedrørende omsetningsoppgaven for 6. termin 2005, jf. kontrollrapport av 22. mai 2005, fattet NN fylkesskattekontor den 24. juni 2006 vedtak om etterberegning av inngående merverdiavgift med kr 88 179 samt ileggelse av tilleggsavgift med 20 %, kr 17 636.
Klage fra NN v/ NN ble mottatt på fylkesskattekontoret 31. juli 2006. Idet klagefristen ble utsatt til 10. august 2006, anses klagefristen å være overholdt. Påklaget beløp utgjør etter dette kr 105 815.
Det er ikke inngitt anmeldelse til påtalemyndigheten i saken. Saken er heller ikke innbrakt for domstolene.
Følgende dokumenter er vedlagt innstillingen: Dok. nr. Dokument Dato 1 Kontrollrapport 22.05.06 2 Behandlingsblad 22.05.06 3 Varsel om etterberegning 12.06.06 4 Tilsvar 21.06.06 5 Vedtak om etterberegning 24.06.06 6 Foreløpig klage og søknad om utsatt klagefrist 07.07.06 7 Begrunnet klage 19.07.06 8 Oversendelse av utkast til innstilling til klager 10.10.06 9 Klagers kommentarer 12.10.06 10 Oversendelse av innstilling til Skattedirektoratet/klager 23.10.06 11 Klagers ytterligere kommentarer 26.10.06
Fylkesskattekontoret har redegjort for saken slik:
”Klagen gjelder Klagen gjelder fradragsføring av inngående merverdiavgift vedrørende anskaffelser i forbindelse med oppussing av en leilighet i NN vei 27 (seksjon nr. 43) i NN i NN.
Fylkesskattekontorets vedtak og begrunnelse Ifølge kontrollrapportens punkt 5 har selskapet fradragsført inngående merverdiavgift vedrørende anskaffelser i forbindelse med oppussing av en leilighet i NN vei 27 i NN i NN. Leiligheten ble kjøpt i 2005, og daglig leder NN har opplyst at leiligheten benyttes som kontor for selskapet. Naboleiligheten benyttes av NN og hans familie som bolig.
Selskapet har i brev av 8. mars 2006 bl.a. forklart at leiligheten inneholder kontor, møterom, kjøkken og bad, og at bruttoarealet er på 45 m2. I løpet av høsten 2005 ble det foretatt betydelige vedlikeholdsarbeider i leiligheten. Badet ble satt i stand i henhold til gjeldende våtromsnorm (membranløsning). På kjøkkenet ble vegger og tak malt, gammel kjøkkeninnredning skiftet ut med ny (inklusiv integrerte hvitevarer), og gulvet flislagt. På kontor og møterom ble vegger og tak sparklet, strielagt og malt, og gulvene ble slipt og lakkert. Det elektriske anlegget i leiligheten ble i sin helhet skiftet ut med nytt.
Ifølge merverdiavgiftsloven § 21 første ledd kan registrert næringsdrivende gjøre fradrag for inngående merverdiavgift vedrørende anskaffelser til bruk i den avgiftspliktige virksomheten. Ifølge § 22 første ledd nr. 3 sammenholdt med § 14 andre ledd nr. 2 foreligger det imidlertid ikke fradragsrett for inngående merverdiavgift vedrørende anskaffelser til bruk ved arbeid på og drift av fast eiendom som skal dekke boligbehov, fritids-, ferie-, eller andre velferdsbehov, herunder løsøre og utstyr til slike eiendommer.
På bakgrunn av en konkret totalvurdering la fylkesskattekontoret til grunn at det fremstod som mest sannsynlig at leiligheten ikke var anskaffet til bruk i selskapets avgiftspliktige virksomheten, men til boligformål. Feilaktig fradragsført inngående merverdiavgift ble følgelig tilbakeført med kroner 88 179.
I tillegg ble det ilagt tilleggsavgift med 20 %, idet fylkesskattekontoret la til grunn at selskapet ved denne avgiftsbehandlingen i alle fall hadde utvist simpel uaktsomhet samt at statskassen kunne ha vært unndratt merverdiavgift.
Klagers innsigelser Klager AS er et selskap som i det vesentlige driver konsulentvirksomhet tilknyttet systemer og programvare. Virksomheten faller i sin helhet innenfor merverdiavgiftslovens område, jf. merverdiavgiftsloven § 13. Deler av virksomheten vil, avhengig av hvem som er oppdragsgiver, kunne være avgiftsfritatt, jf. merverdiavgiftsloven § 16 sammenholdt med forskrift nr. 24, 35 og 121. Selskapet har per tiden én ansatt, NN, som også er aksjonær i selskapet.
I forbindelse med at NN og hans ektefelle sammen kjøpte en leilighet i NN vei 27 på i alt 175 m2, kjøpte selskapet en tilliggende helt frittstående leilighet på i alt 45 m2. Bakgrunnen for selskapets kjøp var behovet for kontorplass, samt at det av hensyn til kontorlokalets nærhet til den ansattes bolig, fremstod som særdeles praktisk.
Etter at selskapet kjøpte dette lokalet er det foretatt en viss oppussing for å sette lokalet i en stand som tilfredsstiller et naturlig krav for en moderne kontorarbeidsplass. Lokalene var nye i 1972, og det har visstnok etter dette tidspunkt ikke vært foretatt vedlikehold av betydning. Kostnadene ved disse arbeider med tilhørende materialkostnader er utgiftsført i selskapet i sin helhet. Merverdiavgiften er ført til fradrag på omsetningsoppgaven for 6. termin 2005, som viste kroner 100 933 til gode.
Idet selskapet har sin virksomhet utelukkende innenfor merverdiavgiftslovens område, vil selskapet i henhold til merverdiavgiftsloven § 21 første ledd ha fradragsrett for alle pådratte kostnader som er relevante og naturlige for den type virksomhet som drives. En nærmere forståelse av dette relevanskravet følger av de høyesterettsdommer vi har på området. Selskapet vil selvsagt også være undergitt de restriksjoner mht. fradragsrett for inngående avgift som fremkommer av merverdiavgiftsloven § 22, jf. §§ 14 og 25, eventuelt også § 21 tredje ledd.
I nærværende sak bygger det påklagede vedtak på bestemmelsene i merverdiavgiftsloven § 22, jf. § 14. Bestemmelsen det her vises til lyder slik:
”Ved arbeid på og drift av fast eiendom som skal dekke boligbehov, fritids-, ferie-, eller andre velferdsbehov, herunder løsøre og utstyr til slike eiendommmer”.
Grunnlaget for klagen er at denne bestemmelsen ikke kan få anvendelse i nærværende tilfelle utifra det foreliggende faktum.
Eiendommen er anskaffet av et AS med de formelle og reelle virkninger dette innebærer bl.a. for skattesituasjonen og adgang til pantsettelse mv. Eiendommen leies ikke ut av AS`et, men benyttes av AS’et i dets avgiftspliktige virksomhet som kontor. Eiendommen benyttes verken som bolig eller til velferd eller på annen måte som nevnt i § 14, jf. ordlyden ovenfor.
Avgiftsmyndighetene kan når som helst ved selvsyn/befaring få bekreftet at eiendommen ikke er utstyrt med senger eller lignende, som forutsettes i forbindelse med beboelse eller velferdsbruk. Det er her tale om kontor/møterom.
Bestemmelsen i merverdiavgiftsloven § 22, jf. § 14, er etter sin ordlyd således overhodet ikke anvendbar for å nekte fradragsrett for inngående avgift på det faktum som foreligger i saken. Dersom selskapet på noe tidspunkt skulle selge eiendommen, kunne merverdiavgiftsloven § 21 tredje ledd komme til anvendelse i form av tilbakeføring, men slike salgsplaner foreligger ikke. For øvrig hviler vedtaket på ytterligere faktiske feil, idet avgiftsmyndighetene har lagt til grunn at det er utført gulvarbeid i leiligheten på et areal tilsvarende 215 m2. Dette skyldes at vederlaget for gulvarbeidet er beregnet per m2. Det er utført sliping av gulv samt påføring av fire strøk lakk, hvilket tilsier 215 m2 (5 x 45 m2).
Dette nevnes særlig fordi avgiftsmyndighetene synes å antyde at arbeidet også omfatter arbeid utført i NNs private leilighet. Dette medfører imidlertid ikke riktighet.
På denne bakgrunn anføres det at fylkesskattekontorets skjønnsfastsettelse ikke har hjemmel i merverdiavgiftsloven. Vedtaket anses å være ugyldig og må således oppheves. Dette innebærer også at den ilagte tilleggsavgiften må oppheves.
I forhold til relevanskravet i merverdiavgiftsloven § 21 første ledd er det anført at et tidsmessig kontor med møterom også bør inneholde toalett (som i nærværende tilfelle også har dusj). Kontoret bør også ha mulighet for å tilberede enkel mat, slik det synes forutsatt i merverdiavgiftsloven § 14 andre ledd nr. 2 siste punktum (bedriftskantine). Det kan imidlertid reises spørsmål om hvorvidt nevnte relevanskrav vil være oppfylt for kjøkkeninnredningen som vel fyller vilkårene for en boenhet, all den tid behovet i nærværende sak er av mer tekjøkken-karakter.
Etter dette antar klager at § 21 første ledd ikke hjemler fradragsrett for inngående avgift vedrørende kjøkkeninnredningen med tilhørende monteringsarbeid. Dette utgjør kroner 10 032 i merverdiavgiften for varene og kroner 1 900 i merverdiavgiften for monteringsarbeidet.
På dette grunnlag finner klager å kunne akseptere en tilbakeføring (reduksjon) av inngående merverdiavgift for 6. termin 2005 med til sammen kroner 11 932. Det forutsettes at tilleggsavgiften frafalles i sin helhet. Dersom fylkesskattekontoret endrer sin fastsettelse i samsvar med ovennevnte, skulle det ikke være noen grunn til å oversende saken til Klagenemnda for merverdiavgift for videre behandling.
Fylkesskattekontorets vurdering av klagen Fylkesskattekontoret finner ikke grunn til å endre vår fastsettelse, idet vi fortsatt er av den oppfatning at det fremstår som mest sannsynlig at leiligheten ikke var anskaffet til bruk i selskapets avgiftspliktige virksomheten, men til boligformål. Leiligheten er beliggende i Sameiet NN vei, og er regulert for boligformål. Selskapet har ikke søkt NN kommune om bruksendring, hvilket er påkrevd ved slik endret bruk. Uten innvilget søknad er bruken av leiligheten som kontor således lovstridig.
Dette forhold kan ikke anses avgjørende for nærværende sak, men må etter vår oppfatning tillegges betydelig vekt, idet det kaster lys over den avgiftspliktiges egentlige intensjon med anskaffelsen.
Dessuten synes det vedlikeholdsarbeid som er utført å være langt mer omfattende enn det klager omtaler som ”en viss oppussing”. Merverdiavgiften knyttet til arbeid og materialer utgjør kroner 88 179, og bruttobeløpet for anskaffelsene utgjør således hele kroner 440 895. Sett i forhold til at det her er tale om en relativt liten leilighet, tilsier beløpets størrelse at det her mer er tale om en totalrenovering. Dette underbygges av det relativt høye antall arbeidstimer som er benyttet (317 timer til rørlegger- og vedlikeholdsarbeid). Etter vår oppfatning fremstår vedlikeholdsarbeidet som langt mer omfattende enn det klagers behov skulle tilsi. Det tenkes da bl.a. på anskaffelsene knyttet til kjøkkenet, herunder hvitevarer som kombiskap, stekeovn, platetopp, ventilator, oppvaskmaskin og microbølgeovn. Det forhold at klager nå i ettertid har sagt seg villig til å tilbakeføre merverdiavgiften knyttet til kjøkkeninnredningen med tilhørende monteringsarbeid forandrer ikke saken, idet omfanget av vedlikeholdsarbeidet i seg selv tilsier at leiligheten må anses anskaffet til boligformål.
Klagers kommentarer I innstillingen er det lagt til grunn at bruken av leiligheten som kontor er lovstridig, idet det ikke er søkt om bruksendring. Dette kan godt være tilfelle. Det gjøres imidlertid oppmerksom på at merverdiavgiftsloven §§ 21 og 23 ikke stiller som vilkår for fradragsrett for inngående avgift at anskaffelsen må være til lovlig bruk i avgiftspliktig virksomhet, men bare til bruk.
Dersom NN kommune på ett eller annet tidspunkt skulle ha noe å bemerke til selskapets bruk av leiligheten som kontor, er dette en sak mellom selskapet og NN kommune som vil være avgiftsmyndighetene helt uvedkommende. Det forutsettes for øvrig at verken NN fylkesskattekontor, Skattedirektoratet eller Finansdepartementet i egenskap av avgiftsmyndighet har anledning til særskilt å underette NN kommune om selskapets bruk av leiligheten, jf. bestemmelsen i merverdiavgiftsloven § 7.
Når det i innstillingen vises til at leilighetens bruk som kontor er lovstridig, presiseres det fra klagers side at det nettopp er denne lovstridige bruken som hjemler fradragsretten, jf. merverdiavgiftsloven §§ 21 og 23. Dersom bruken derimot er slik fylkesskattekontoret hevder (privat boligformål), vil dette være en lovlig bruk ifølge det regelverk NN kommune er satt til å håndheve.
Det fremstår etter klagers oppfatning som en raritet når lovlighet i seg selv benyttes som begrunnelse for et avgiftsvedtak, når det er den påståtte lovstridige bruken som gir hjemmel for det foretatte fradrag for inngående avgift. Det er et håp fra klagers side at Klagenemnda særlig vil merke seg denne bemerkelsesverdige logikken.
Avslutningsvis under dette punkt bemerekes at nærværende sak ligner på Akershus fylkesskattekontors begrunnelse for å hevde avgiftsplikt for en ”kvakksalver”. Begrunnelsen gikk ut på at ettersom kvakksalveri var ulovlig, så måtte innholdet i aktiviteten anses som avgiftspliktig skjønnhetspleie.
Klager fastholder for øvrig sin tidligere påstand om bruk av leiligheten som kontor, og berømmer avgiftsmyndighetene for en viss dristighet ved å avvise påstanden uten å foreta nærmere befaring av denne, slik klager har tilbudt.
Fylkesskattekontoret har i innstillingen uttalt følgende:
”Etter vår oppfatning fremstår vedlikeholdsarbeidet som langt mer omfattende enn klagers behov skulle tilsi”.
Etter klagers oppfatning har ovennevnte ingen rettslig relevans i forhold til vedtaket. Det presiseres at verken fullmektig eller klager selv ikke har bedt avgiftsmyndighetene om bedriftsøkonomisk bistand mht. vurdering av hvilke kostnader samt størrelsen på disse selskapet pådrar seg eller har behov for. Dette ligger helt utenfor avgiftsmyndighetenes vurderingstema.
Klagers vurdering av grunnlaget for å akseptere tilbakeføring av inngående avgift knyttet til kjøkkeninnredningen bygger på en streng tolkning av relevanskravet iht. Høyesteretts praksis, og dette er også presisert i klagen.
Innstillingen er mangelfull, idet den ikke nærmere redegjør for grunnlaget for at anskaffelse av kombiskap, stekeovn, platetopp, ventilator, oppvaskmaskin og mikrobølgeovn trekker i retning av bolig og ikke kontor.
Klagers fullmektig har heller ikke vært på befaring i leiligheten, men kan forsikre at det på dennes kontor befinner seg alle ovennevnte hvitevarer. Medarbeiderne på dette kontoret har tidvis lange dager på kontoret, men har til gode å erfare at kontoret avgiftsmessig anses som bolig.
Fylkesskattekontorets bemerkninger Det er særlig ett begrep som står sentralt i nærværende sak og som ligger til grunn for fylkesskattekontorets avgjørelse, men som overhodet ikke er nevnt i klagers kommentarer, nemlig sannsynlighetsovervekt. Vårt vedtak er basert på en konkret helhetsvurdering av hva som fremstår som mest sannsynlig, nærmere bestemt at det fremstår som mer sannsynlig at leiligheten er anskaffet og vedlikeholdt til bruk som bolig enn som kontor for selskapet. Ved denne vurderingen har fylkesskattekontoret vurdert og tillagt mer eller mindre vekt en rekke forhold og omstendigheter. Det er således ikke riktig at vedtaket alene er begrunnet med det forhold at bruken av leiligheten som kontor er lovstridig. Dette forhold er imidlertid tillagt betydelig vekt i ovennevnte helhetsvurdering, noe som klart fremgår av fylkesskattekontorets vurdering av klagen, se ovenfor.
Vi kan videre ikke se at Akershus fylkesskattekontors begrunnelse vedrørende en kvakksalver kan tillegges vekt i nærværende sak, idet sakene fremstår som prinsipielt vesensforskjellige. Fylkesskattekontoret er for øvrig av den oppfatning at en befaring i nærværende tilfelle ikke ville ha tilført noe nytt av betydning for vurderingen av realiteten i saken.
Det er ikke tvilsomt at det ligger utenfor avgiftsmyndighetenes kompetanse å yte bedriftsøkonomisk bistand til selskapet. Fylkesskattekontoret er imidlertid ikke enig i at det ligger utenfor avgiftsmyndighetenes vurderingstema å ta stilling til om hvorvidt vedlikeholdsarbeidet fremstår som mer omfattende enn hva behovet skulle tilsi. Dette fordi en slik vurdering kan kaste lys over om det i nærværende sak nødvendigvis må ha vært andre motiv for anskaffelsen/vedlikeholdsarbeidet enn bruk i selskapets avgiftspliktige virksomhet.
Når det endelig gjelder fullmektigens omtale av eget kontor, kan fylkesskattekontoret ikke se at dette er sammelignbart med leiligheten i nærværende sak, idet disse lokalene etter sin art antas å være vesensforskjellige. Sett fra vår side fremstår det således som en mye større risiko for at leiligheten brukes til boligformål enn at fullmektigens kontor brukes til slikt formål.
Klagers ytterligere kommentarer Som det fremgår ovenfor har fylkesskattekontoret uttalt at vedtaket bygger på en faktumavklaring basert på en konkret helhetsvurdering av hva som fremstår som mest sannsynlig.
Det er verken ualminnelig eller oppsiktsvekkende at avgiftsmyndighetene og en avgiftspliktig kan vurdere samme faktum forskjellig i relasjon til skatte- og avgiftsreglene. I nærværende sak stiller dette seg annerledes, idet klagers påstand mht. hva som er faktum bygger på en håndfast kunnskap om hvordan et lokale er innrettet og tatt i bruk. Dette er en kunnskap som fylkesskattekontoret ikke har, idet man ikke har takket ja til tilbudet om å foreta befaring i lokalene hvis bruk er omtvistet.
Når fylkesskattekontoret i innstillingen kaller sin faktumavklaring på dette mangelfulle grunnlag en konkret helhetsvurdering, representerer dette et helt nytt betydningsinnhold av ordet konkret. Dette med mindre begrepet konkret i fylkesskattekontorets terminologi er ment å dekke en mulig tankeprosess i saksbehandlers hode. Hvorvidt en slik prosess eventuelt er særlig egnet til å utlede faktum i saken har vi liten tillit til, men vi er henvist til i hvert fall inntil videre å la dette vurderes nærmere av Klagenemnda for merverdiavgift.
Klagers påstand er etter dette som før at saksbehandlingen er mangelfull mht. vedtakets faktiske grunnlag, og vedtaket er dermed ugyldig.
Fylkesskattekontorets avsluttende bemerkninger Fylkesskattekontoret kan ikke se at det i nærværende sak skulle være uforenlig med en konkret helhetsvurdering at det ikke er foretatt befaring. Slik fylkesskattekontoret ser det er vedtaket basert på en vurdering av flere omstendigheter som samlet tilsier at fylkesskattekontorets vurdering må anses forsvarlig.
Særlig fordi en befaring i dette tilfellet ville være ventet, er det ingen grunn til å tro at befaringen ville ha avdekket forhold i strid med klagers påstand. På denne bakgrunn er vi fortsatt av den oppfatning at en befaring i nærværende tilfelle ikke ville ha tilført noe nytt av betydning for vurderingen av realiteten i saken.”
Skattedirektoratet slutter seg til etterberegningen. Det fremstår som mest sannsynlig at leiligheten på 45 kvm er anskaffet til slikt boligformål mv som ikke gir fradragsrett iht mval § 22 første ledd nr 3, jf § 14 annet ledd nr 2. Det i seg selv at det er en leilighet, sammenholdt med størrelsen på arealet i forhold til virksomhetens omfang med kun én ansatt samt omfanget og delvis arten av oppussingen/renoveringsarbeidet, taler entydig mot at det det reelt er anskaffelser til kontorbruk i virksomheten og ikke til boligformål mv. Slik det ligger an med opplysninger i denne saken, anser vi følgelig i likhet med fylkesskattekontoret at det ikke foreligger fradragsett for anskaffelser til leiligheten etter mval § 21.
Skattedirektoratet tilrår etter dette at det treffes slikt
V e d t a k:
Den påklagde etterberegningen stadfestes.
KLAGENEMNDAS AVGJØRELSE: Nemndas medlemmer Dons Heinfjell, Langballe, Omdal, Jørgensen og Nordkvist har alle sagt seg enig i Skattedirektroatets innstilling.
Jørgensen har hatt følgende tilleggsbemerkning:
”Enig i innstillingen, men det er uheldig at fylkesskattekontoret ikke har foretatt befaring av lokalene”.
Langballe har sluttet seg til Jørgensens votering.
V e d t a k:
Som innstilt.