Innledning

Ved skattereformen i 1992 ble gevinst på aksjer som tidligere var skattefri, gjort skattepliktig. For å sikre at tidligere skattefri verdiøkning på aksjene ikke ble skattlagt, ble det gitt en overgangsregel der skattyter på forskjellige måter kunne kreve oppregulert inngangsverdi på aksjene. Et av alternativene var takst. Det ble også gitt en tapsbegrensningsregel som medførte at den oppregulerte inngangsverdien som følge av taksten bare kunne redusere gevinst, den kunne ikke skape et fradragsberettiget tap.

Tapsbegrensningsregelen, som opprinnelig skulle gjelde i 10 år, ble tatt inn i den dagjeldende selskapsskattelov § 10-2, fjerde ledd. I 1999 ble tapsbegrensningsregelen flyttet til skatteloven § 19-2, andre ledd, og ved en lovendring i 2001 ble den gjort evigvarende.

Tapsbegrensningsregelen gjelder kun for aksjer som fikk oppregulert inngangsverdi fra 1992, for aksjer ervervet senere enn 1992 er det ikke tilsvarende begrensninger. 

Saken som ble behandlet av Høyesterett gjaldt anvendelsen av tapsbegrensningsregelen ved realisasjon av en aksje som var blitt til ved spleising av samtlige aksjer i selskapet.

Selskapet hadde kun én aksjonær som før spleis av aksjene eide 22 300 aksjer. 250 av aksjene kunne før skattereformen i 1992 vært solgt skattefritt, og disse aksjene hadde oppregulert inngangsverdi etter takst. Den oppregulerte verdien var høyere enn markedsverdien på salgstidspunktet, og det forelå før aksjespleisen et latent tap på aksjene. 22 050 av aksjene var ervervet etter skattereformen ved en rekke kapitalforhøyelser ved nytegning av aksjer, og kostprisen på disse aksjene var lavere enn markedsverdien slik at aksjene før aksjepleisen hadde latent gevinst.

Selskapet besluttet en spleis av alle aksjene til én aksje på generalforsamling 1. april 2003. Aksjen ble solgt kort tid etter. I selvangivelsen for inntektsåret 2003 la det selgende selskapet til grunn at det ved gevinst-/tapsberegningen skulle skje en sammenslåing av inngangsverdiene til alle aksjene som var spleiset, og at inngangsverdien på de 250 aksjene som var eiet før 1992 var den oppregulerte verdien. Etter selskapets syn medførte realisasjonen samlet sett et tap på NOK 1 484 054, som var differansen mellom vederlaget og de sammenslåtte inngangsverdiene. Selskapet krevde ikke fradrag for tapet, og viste til begrensningen i skatteloven § 19-2.

Skattekontoret var ikke enig med selskapet og la til grunn at gevinst-/tapsberegningen måtte foretas med grunnlag i hver enkelt aksje som forelå før aksjespleisen. Kostprisprofilen på aksjene ble ikke eliminert som følge av spleisen, den ville fremdeles ha betydning ved gevinst-/tapsberegningen. Vederlaget måtte fordeles likt på hver av de 22 300 opprinnelige aksjene, og det innebar at noen aksjene ble realisert med tap mens andre ga gevinst. På de opprinnelige 250 aksjene ville selgeren ha et tap på NOK 137 945 800, men tapet ville som følge av begrensningen i skatteloven § 19-2 ikke være fradragsberettiget. For de 22 050 øvrige aksjene ble det en samlet gevinst på NOK 136 461 746. Dette medførte økt skatt på NOK 38 209 208.

Om Høyesteretts dom

Høyesterett vurderte om særregelen om begrenset adgang til fradrag for tap i skatteloven § 19-2 annet ledd bokstav a nr. 1 gjelder for aksjene som fikk oppregulert inngangsverdi i 1992, også etter at aksjene ble spleiset med nyere aksjer som ikke  omfattes av bestemmelsen.

Først så Høyesterett på hva som ville være den skattemessige posisjonen hvis aksjene ikke hadde blitt spleiset.

Førstvoterende viste til forarbeidene og til Rt. 2003 s 82 (Helgås) der Høyesterett vurderte betydningen av bestemmelsen i et tilfelle hvor det var foretatt salg av aksjer som dels hadde fått oppjustert inngangsverdi ved takst i 1992 og dels var kommet til ved nyemisjon i 1995. I saken var det anført at tapsbegrensningsregelen måtte tolkes innskrenkende fordi den ikke tok sikte på tilfeller hvor det oppsto et skattemessig tap som følge av utvanning ved nyemisjoner. Høyesterett konstaterte at det er et grunnleggende prinsipp at henholdsvis utgangsverdi og inngangsverdi skal vurderes for hver enkelt aksje i forbindelse med beregningen av realisasjonsgevinst- eller tap. Det var ikke grunnlag for at samlet salg av aksjene skulle stå i en annen stilling enn porsjonssalg.

Saksforholdet i Rt. 2003 s. 82 var parallelt med saken som nå ble vurdert, hvis man ser bort fra spleisen. Det var derfor klart at uten spleisen ville gevinstberegningen bli slik Skatt øst hadde lagt til grunn.

Deretter vurderte Høyesterett om resultatet må bli et annet når aksjene er spleiset til én aksje før realisasjonen.

Høyesterett tok utgangspunkt i skatteloven § 10-34 tredje ledd, bokstav c, slik den lød i 2003. Bestemmelsen, som i dag gjelder omfordeling av aksjers kostpris og ubenyttet skjerming, hadde i 2003 en generell ordlyd. Det fremgår likevel klart av sammenhengen og forarbeidene at bestemmelsen omfattet regulering av RISK (Regulering av Inngangsverdi med Skattlagt Kapital) etter dagjeldende regler. Det tillegget i inngangsverdien som kunne sies å ha oppstått da inngangsverdien ble oppregulert fra 1992 var følgelig ikke omfattet av skatteloven § 10-34.

Det er på det rene at det skal skje en omfordeling av inngangsverdien når aksjer spleises eller splittes, og både Ot.prp. nr. 11 (1994-95) s. 10 og Lignings-ABC 2003 pkt. 7.13 omtaler hva som skjer i disse situasjonene. Det legges til grunn at inngangsverdien for en spleiset aksje blir summen av anskaffelsesverdien for de opprinnelige aksjene.  Høyesterett presiserte imidlertid at disse uttalelsene er generelle, og at de ikke løser spørsmålet om hvilken virkning den særlige tapsbegrensningsregelen i skatteloven § 19-2 skulle få etter en spleis.

Tapsbegrensningsregelen i § 19-2 kommer etter sin ordlyd til anvendelse ved realisasjon av en aksje hvor inngangsverdien er oppregulert med hjemmel i den tidligere selskapsskatteloven. Høyesterett uttalte at ordlyden med styrke taler for at tapsbegrensningsregelen fortsatt skal gjelde for den enkelte aksje som har fått oppregulert inngangsverdi etter takst i 1992 og som inngår i den spleisede aksjen.

I tillegg taler reelle hensyn etter Høyesteretts vurdering for at splitting og spleising av aksjer ikke skal medføre at skattemessig gevinst eller tap som ellers ville ha foreligget, forsvinner. Omfordeling som følge av blant annet splitt eller spleis av aksjer skal sikre skattemessig kontinuitet.

Skattemessig tap ved realisasjon av en aksje som har fått inngangsverdien oppregulert ved takst fra 1992 vil derfor ikke redusere gevinsten for en aksje som er evervet senere, selv om aksjene er slått sammen ved en aksjespleis.

Skattedirektoratets kommentarer

Høyesterett var enig i det synet staten har lagt til grunn ved vurdering av anvendelsesområdet for tapsbegrensningsregelen i skatteloven § 19-2.

Formålet med bestemmelsen var å avskjære et hvert tapsfradrag som skyldes inngangsverdier oppregulert ved takst. Dommen klargjør at anvendelsen ikke er begrenset til tap som skyldes forhold som er sammenlignbare med de eksemplene som ble gitt i forarbeidene til skattereformen i 1992.

Høyesterett har slått fast at det tillegget i inngangsverdien som kunne sies å ha oppstått da inngangsverdien ble oppregulert fra 1992, er ikke omfattet av skatteloven § 10-34. 

Som retten viste til er det på det rene at det som hovedregel skal skje en omfordeling når aksjer spleises eller splittes. Dette generelle prinsippet skal sikre skattemessig kontinuitet, og skattyteren skal ikke komme i noen gunstigere eller mindre gunstig posisjon. En omfordeling ville medført at skattyteren kom i en gunstigere posisjon, og hensynet til skattemessig kontinuitet talte derfor mot omfordeling ved spleis av aksjene i dette tilfellet. Det samme prinsippet vil også gjelde ved andre omfordelingstilfeller når det foreligger oppregulert inngangsverdi etter takst per 1. januar 1992.

Dommen omhandler kun situasjonen for aksjer som har oppregulert inngangsverdi etter takst per 1. januar 1992. Når det i andre tilfeller skal foretas en omfordeling som følge av at aksjer spleises, vil hovedregelen være som beskrevet i Lignings-ABC 2013 om "Realisasjon av aksjer", punkt 6.15:

"Slås flere aksjer sammen slik at det samlede antall aksjer i selskapet reduseres uten at aksjekapitalen endres, må det skje en omfordeling slik at samlet inngangsverdi for de aksjene som spleises til nye aksjer, blir inngangsverdien for de(n) nye spleisede aksjen(e). Ved spleising av aksjer som er ervervet på forskjellige tidspunkter, legges FIFU-prinsippet til grunn ved omfordeling av inngangsverdi."