Saksforholdet

A AS, org.nr [...], heretter også "virksomheten" eller "skattepliktige", er registrert i Enhetsregisteret med næringskode 71.129 " Annen teknisk konsulentvirksomhet".

A AS leverte 10. februar 2016 omsetningsoppgave for 6. termin 2015 som viste kr 240 806 i avgift til gode. Oppgaven viste blant annet negativ utgående avgift med kr 239 801. I merknadsfeltet til oppgaven ble det opplyst at det var sendt egen melding om tap på fordring via Altinn.

I meldingen med forklaring til omsetningsoppgaven ble det opplyst følgende:

"A AS har hatt fordringer på B AS som er konkurs. Bobehandlingen pågår, men det forventes ikke dekning for fordringene til A AS.

B AS har arbeidet for å [...]. [...] har pågått i mange år. Fordringene skriver seg stort sett fra før 2012 og er purret på muntlig diverse ganger.

Eier av A AS, C, har vært tungt involvert i utviklingen av [...]. I henhold til samarbeidsavtale er det ikke fakturert for dette siden 2012".

Skatt X varslet i brev av 16. februar 2016 om en kontroll av omsetningsoppgaven.

Skattekontoret mottok 22. februar 2016 etterspurt dokumentasjon, herunder kopi av de tapsførte fakturaene.

29. februar 2016 mottok skattekontoret et notat fra C, eier av A AS, datert 22. februar 2016. I notatet ble det gitt følgende redegjørelse for kreditors purringer av uteståendet mot B AS:

"A AS har ved mange anledninger purret på tilgodehavende, noe som kun har gitt mindre utbetalinger. B AS har i kontraktsperioden hatt meget dårlig betalingsevne. Bakgrunnen for utsatt betaling til A AS har vært at C er oppfinner av en lang rekke oppfinnelser som er eiet av B AS. Ved realisering av prosjekter vil A AS få en oppfinnerbasert godtgjørelse (Ref. AE § 15)."

Skattekontoret varslet i brev av 8. april 2016 om etterberegning av den tapsførte avgiften. Skattekontoret anførte at virksomhetens krav om endring var for sent fremsatt etter merverdiavgiftsloven § 18-3 på grunn av foreldelse. I tillegg anførte skattekontoret at vilkårene for tapsføring etter merverdiavgiftsloven § 4-7 (1) ikke var oppfylt. Skattekontoret viste til at det ikke var fremlagt skriftlig dokumentasjon på at utestående fordringer var purret etter vanlige purringsintervaller, tvangsinndriving eller inkasso.

I tilsvar til varselet av 10. mai 2016 viste virksomheten til at C er utdannet sivilingeniør fra [...], med en lang og interessant yrkeskarriere bak seg. I 2003 var C med å stifte B AS, et selskap som skulle utvikle teknologi og patenter. A AS var en av aksjonærene i B AS.

Virksomheten viste til at C har vært prosjektansvarlig for en rekke prosjekter for B AS og at konsulentarbeidet ble formalisert i en avtale 1. januar 2007, hvor B AS leide inn C's arbeidskraft fra A AS. I tilsvaret opplyses det at B AS i starten betalte fakturaene fra A AS, men at selskapet etter hvert fikk likviditetsproblemer og behov for ny kapital. Vedrørende tapsføringen uttales:

"Grunnen til at tapsføringen først finner sted i 2014 og 2015 er at det er åpnet konkurs. A AS pekte i årene 2009-2011 på sin fordring når C var hos B AS for å utføre sine leveringer og tjenester. Det er aldri sendt noen skriftlige purringer eller sendt saken til rettslig inkasso.

I perioden etter 2012 og frem til i dag har også A AS levert tjenester til B AS. Det var da en avtale og forståelse mellom partene at godtgjørelsen skulle faktureres og betales med utgangspunkt i «suksessgodtgjørelse». Skatteetaten varslet og mente A AS skulle fakturere fortløpende for sine tjenester med utgående merverdiavgift og at denne skulle innbetales. Vi vedlegger her korrespondanse med Skatteetaten som viser dette og peker samtidig på de begrunnelser vi fremla. I dag er det derfor godt å konstatere at vi «vant frem» og fikk medhold. (Vedlegg nr 1)

Mellom B AS og A AS ble det på dette tidspunktet enighet om suksessgodtgjørelse og at B AS, dersom selskapet lykkes, selvsagt ville gjøre opp sin gjeld."

Skattekontoret fattet 20. juni 2016 vedtak om etterberegning, i samsvar med varselet. Virksomheten påklaget vedtaket i brev av 31. august 2016 ved D AS/revisor E.

Sekretariatets innstilling har vært sendt skattepliktige for merknader. Skattepliktige, ved D AS/revisor E, har inngitt merknader til sekretariatets innstilling i brev av 11.oktober 2017.

Saken har vært til behandling i alminnelig avdeling hvor det er dissens.

 

Skattepliktige anfører

Anførsler i klagen av 31. august 2016

I klagen av 31. august 2016 bestrides det at A AS sine fordringer mot B AS var foreldet på tapsføringstidspunktet. Det bestrides også at kundefordringene er endret til lån eller en form for egenkapitaltilførsel.

Når det gjelder påstanden om at fordringene er foreldet, har skattepliktige innhentet en vurdering fra F, som konkluderer med at A AS har rett til å få denne tidligere utgående merverdiavgiften tilbake. Vurderingen fra F er vedlagt klagen.

Vedlagt klagen lå også en uttalelse fra G (tidligere daglig leder og styreleder i B AS), datert 24. august 2016. Her gis det en bekreftelse på at:

"Partene har i hele perioden vært klare på at fakturaene skulle betales når B AS var i en likviditetssituasjon som muliggjorde dette. Samtidig har A AS med jevne mellomrom etterlyst og bedt om informasjon om hvorledes utsiktene for betaling var.

Det bekreftes også at det aldri mellom partene har vært noen avtale eller enighet om at disse kravene er foreldet eller ettergitt eller at de skal betraktes/behandles som egenkapitalfinansiering. Forståelsen mellom partene har i hele perioden vært at dette er fordringer som A AS har mot B AS og at dette således er leverandørgjeld for B AS.

Partene har begge hatt en klar avtale og forståelse om at disse fakturaene skulle betales når B AS var i en posisjon til å gjøre dette. I dette ligger at B AS så muligheter for å få store oppdrag for [...] noe som ville tilsi store fortjenester og likviditetstilførsel."

I tillegg har skattepliktiges regnskapsfører innhentet en bekreftelse for B AS, hvor det fremgår at fordringsanmeldelsen er behandlet og godkjent.

Når det gjelder skattekontorets anførsler om at fordringen ikke lenger er en kundefordring og at den da ikke kan kreves tilbake etter merverdiavgiftsloven § 4-7 fremgår det av klagen at skattepliktige er usikker på hva skattekontoret mener/påstår. Skattepliktige viser til sine anførsler om at fordringen ikke er foreldet og mener at skattekontorets påstand ikke har noen relevans til denne saken.

Det vises i tillegg til Rt-2015-168 (Lønningshaugen 15) og at det skal mye til før det kan påberopes at en kundefordring har endret karakter til noe annet enn det partene er enige om at den er.

Anførsler i skattepliktiges merknadsbrev til innstillingen av 8. oktober 2017.

Skattepliktige har, ved D AS ved revisor E, kommentert sekretariatets innstilling (brevet er i sin helhet inntatt i som vedlegg 11 i dokumentlisten). I korte trekk har skattepliktige bemerket følgende:

Skattepliktige bemerker at de ikke kan se at bekreftelsen fra regnskapsfører hos B AS i perioden 2003 til 2014, ved H, er kommentert eller vist til hos skatteetaten eller sekretariatets vurderinger eller begrunnelser.

Skattepliktige mener at det er viktig å forstå at B AS og A AS/ C var "tett på hverandre". C var ofte i lokalene til B AS i Y. Han var gjennom disse besøkene ofte i møter med G (direktør) og H (regnskapsansvarlig) og passet på å ta opp de ubetalte fakturaene med disse. Det var aldri noen samtaler, diskusjoner eller beslutninger for eventuelt å omgjøre fordringen til likviditetslån, ansvarlig lån, ordinært lån eller noen form for egenkapitaltilførsel. Begge parter var klare på at dette var kundefordringer som skulle betales når B AS hadde evne til dette. Saken dreier seg ikke om noen form for manglende vilje. B AS og A AS/ C hadde tro på at B AS ville lykkes, og at fakturaene ville bli betalt. Denne troen gikk helt frem til gjeldsforhandlingene ble startet i 2014.

Skattepliktige viser til at de fordringer som oppstod ved faktureringen i perioden 17. august 2009 – 10. juni 2011, har vært oppført som kundefordringer i alle årsregnskaper. Skattepliktiges revisor skriver at han har tatt opp med C hvordan han vurderte tapsrisikoen i perioden og om han mente det skulle gjennomføres en tapsføring. I tillegg opplyser skattepliktiges revisor at han har vært i direkte telefonisk kontakt med regnskapsfører H hos B AS for å få hans bekreftelse på at B AS hadde samme beløp som leverandørgjeld i sitt regnskap, noen som ble bekreftet per telefon.

Skattepliktige er uenig i at fordringene er å anse som foreldet. Som begrunnelse vises det til at muntlig har forsøkt å inndrive fordringene, jf. tidligere korrespondanse. Skattepliktige viser til at B AS har bekreftet erkjennelse av kravet. Det har aldri vært noe passivitet mellom partene i forhold til dette. Skattepliktige har heller aldri sett noe behov for å innhente noen form for skriftlig dokumentasjon. Det vises til at B AS i alle år frem til konkursen har bokført og medtatt beløpene som leverandørgjeld i sine regnskaper. Skattepliktige mener at skyldnerens handlemåte bekrefter erkjennelse av fordringen. Det anføres at skattepliktige aldri har forholdt seg passiv eller "bevisst sittet og sett på at fordringen foreldes". Skattepliktige mener at sekretariatet/skatteetaten tillegger B AS en uetisk og umoralsk handling slik samarbeidet mellom partene var. Skattepliktige "vil tro at B AS/G og H ville føle seg såret ved å bli mistenkeliggjort for en slik handlemåte" og tar på det sterkeste avstand fra en slik begrunnelse. Skattepliktige anfører at det, etter deres oppfatning, ikke er noe krav i lov eller praksis om at det foreligger skriftlig dokumentasjon på slik "erkjennelse". Foreldelse slik sekretariatet/skatteetaten anfører har aldri vært et tema mellom partene.

Skattepliktige viser til at G og H - begge nøkkelpersoner hos B AS i denne saken -begge har gitt skriftlige bekreftelser. Sekretariatet siterer fra skattepliktiges brev:

"Vi har også i dette tilsvaret bekreftet vår innhenting av revisjonsbevis for fordringene eksistens og verdsettelse. At bekreftelsen fra G kommer 24.august 2016 skyldes at det er på dette tidspunkt vi må bevise de viktige forhold i denne saken. For oss blir det en «gåte» at G, H og undertegnedes forklaringer ikke er en bekreftelse på skyldnerens erkjennelse av kravet. At dette «oppfattes som en form for foreldelse» faller oss tungt for brystet. Ingen av oss har mistet hukommelsen eller er senile."

Skattepliktige er også uenig i at fordringen har endret karakter fra en kundefordring til noe annet. Skattepliktige mener at Høyesteretts dom i Lønningshaugen 15 AS har mange punkter som er viktige og sentrale for A AS. Skattepliktige hadde etter deres oppfatning ingen eiermessig tilknytning til B AS, slik dette beskrives for Lønningshaugen 15 AS. Skattepliktige viser til at Høyesterett omtaler forhold der kreditorselskapet har særbehandlet debitorselskapet i forhold til andre kreditorer. Skattepliktige påpeker at A AS ikke har andre debitorer enn B AS og at det derfor her ikke er noen grunn til å hevde noen særbehandling. Skattepliktige viser også til at Høyesterett i denne dommen uttaler at det vanskelig kan sies å være en presumpsjon for finansieringsbistand når det ikke foreligger noe interessefellesskap. Skattepliktige viser til at Lønningshaugen punkt 56, 59, 60, 61, 62 og 63 må anses å støtte A AS.

I saken A AS er det heller ikke noen naturlig formodning for at kreditor her skulle ha interesse av å styrke økonomien til B AS ved ikke sende fordringene til rettslig inndrivelse eller i ytterste konsekvens begjære B AS konkurs. Skattepliktige viser til Lønningshaugen punkt 66, hvor det fremgår at Høyesterett understreket "at det er eierne av B AS oppgave å sikre selskapet et forsvarlig finansielt grunnlag." A AS var med som 40% eier ved stiftelsen, men har senere ikke deltatt i emisjoner/egenkapitalutvidelser (utvannet til 10%). Videre er det aldri inngått noen avtaler mellom partene hvor A AS skulle bidra med ansvarlig lån, annen form for lånefinansiering eller likviditetstilskudd. A AS har hele tiden betraktet og bokført fordringen som kundefordring og B AS har tilsvarende behandlet og bokført denne som leverandørgjeld. Hadde det vært noen avtaler, forståelser eller enighet om noe annet ville dette bety at bokføringene hos partene var feil.

Skattepliktige mener at dersom denne saken var til behandling i Høyesterett ville retten gitt A AS medhold.

Sekretariatet kan før øvrig ikke se at det fremkommer noe nytt i skattepliktiges brev av 8. oktober 2017 i forhold til det som er opplyst/anført tidligere.

Skattekontorets vurdering

Det fremgår av skattekontorets redegjørelse til sekretariatet at skattekontoret prinsipalt mener at de utestående fordringene var foreldet på tidspunktet for tapsføringen og at fordringene subsidiært ikke kan tapsføres etter merverdiavgiftsloven § 4-7.

Innledningsvis viser skattekontoret til at det foreligger eierforhold i denne saken. Da A AS var med på å stifte B AS i 2003 hadde A AS en eierandel på 40 %. Eierandelen ble senere redusert og i 2014 var den på 10 %.

Skattekontoret gjør rede for det tapsførte beløpet og anfører at verken fakturert og faktisk tapsført avgift ikke gir et reelt bilde av mellomværendet mellom selskapene. Skattekontoret vil vise til følgende:

• I 2007 fakturerte A AS for til sammen 4 millioner kroner
• I 2008 og frem til 17.08.2009 ble det ikke lenger fakturert for de løpende tjenesteleveransene (fordi avtalen ble endret slik at A AS sitt krav på vederlag først oppsto dersom B AS lykkes med sin virksomhet)
• I perioden 17.08.2009-10.06.2011 ble faktureringen gjenopptatt, og det ble fakturert for til sammen kr 2 134 068 (inkl. avgift)
• Fra 10.06.2011 og frem til B AS gikk konkurs dd.11.2015 ble leveransene opprettholdt, men på nytt under forutsetning av at fakturering først ville finne sted dersom B AS fikk midler ("no cure, no pay")

Vedrørende spørsmålet om foreldelse

Skattekontoret viser til at den alminnelige foreldelsesfristen er tre år, og løper fra dagen fordringshaver tidligst har rett til å kreve oppfyllelse, jf. foreldelsesloven §§ 2 og 3 nr. 1. Det vises til at virkningen av foreldelse er at fordringen bortfaller, jf. foreldelsesloven § 24. Skattekontoret anfører at fordringene fra 2009-2011 ville vært foreldet da tapsføringen fant sted, med mindre foreldelse ble avbrutt etter foreldelsesloven §§ 14-19,

Skattekontoret viser til at A AS i denne saken ikke har foretatt noen forsøk på inndrivelse utover muntlige purringer, men at foreldelse også kan avbrytes ved skylderens erkjennelse av kravet, jf. foreldelsesloven § 14. Skattekontoret viser til at A AS aldri innhentet noen dokumentasjon på at skyldner hadde erkjent kravet. Skattekontoret forstår klager slik at foreldelse ble avbrutt som følge av muntligeløfter om betaling fra B AS. Skattekontoret mener det er mest sannsynlig at A AS ville ha bedt om skriftlig dokumentasjon på slike "erkjennelser" dersom avbrudd av foreldelse hadde vært et tema.

Vedrørende spørsmålet om fordringene var ordinære kundefordringer

Skattekontoret mener at kreditors opptreden, eller manglende opptreden, innebærer at fordringene ikke lenger er å anse som ordinære kundefordringer. Skattekontoret viser til Rt-2015-168 (Lønningshaugen 15 AS), hvor det blant annet i avsnitt 48 fremgår at tapsføring kan nektes når en leverandørkreditt har skiftet karakter til en annen form for tilgodehavende. Skattekontoret viser også til at Høyesterett i premiss 50 viser til at det ikke er grunnlag for å begrense regelen om omklassifisering av fordringer til selskaper innen samme konsern, eller som på annen måte har interessefellesskap, men at utgangspunktet for vurderingen vil være annerledes dersom det foreligger sammenfallende eierinteresser som i alle fall overstiger 50 %.

Skattekontoret mener at virksomheten i denne saken ikke har handlet basert på selskapets "kreditorinteresse", men basert på virksomhetens øvrige interesser i B AS. Skattekontoret mener at interessene handlet om å sikre videre drift i B AS fremfor å opptre som en uavhengig kreditor. Avgjørende for skattekontorets vurdering er i korte trekk misligholdsperioden, misligholdets omfang og kreditors opptreden. Skattekontoret viser blant annet til at C er oppfinner av oppfinnelser eiet av B AS og at A AS, ved realisering av prosjekter, vil få en oppfinnerbasert godtgjørelse, jf. avtaler mellom partene.

 

Sekretariatets vurdering

Skatteklagenemnda er rett klageinstans etter lov om skatteforvaltning (skatteforvaltningsloven) av 27. mai 2016 § 13-3 (2). Når klagen tas under behandling, kan Skatteklagenemnda prøve alle sider av saken, jf. skatteforvaltningsloven § 13-7 (2). Klagen er rettidig mottatt, og saken tas opp til behandling etter skatteforvaltningsloven § 13-4.

Sekretariatet som forbereder saker for Skatteklagenemnda, bemerker at saksbehandlingsreglene i merverdiavgiftsloven og forvaltningsloven er opphevet og erstattet av saksbehandlingsreglene i skatteforvaltningsloven fra 1. januar 2017, uten at det i denne saken medfører noen realitetsforskjell.

Hjemmelen for etterberegning av merverdiavgift var merverdiavgiftsloven § 18-1 (1) bokstav b. Bestemmelsen er fra 1. januar 2017 videreført i skatteforvaltningsloven § 12-1 (1). Dette medfører ikke realitetsforskjell for denne saken.

Sekretariatet innstiller på at den skattepliktiges klage ikke tas til følge.

Spørsmålet i saken er prinsipalt om fordringene som ligger til grunn for korrigering av innbetalt merverdiavgift er foreldet. Subsidiært reiser saken spørsmål om fordringene er å anse som ordinære kundefordringer.

Vedrørende spørsmålet om foreldelse

Adgangen til tapsføring etter merverdiavgiftsloven § 4-7 (1) forutsetter at det foreligger "utestående fordring" som pga. skyldnerens "manglende betalingsevne" kan anses endelig konstatert tapt.

Bestemmelsens ordlyd "utestående fordring" forutsetter at kreditor har rett til oppfyllelse. Dersom fordringen er foreldet har kreditor ikke lenger rett til oppfyllelse fra debitor og fordringen vil dermed ikke lenger være utestående.

Det følger også av forvaltningspraksis at en foreldet fordring ikke kan tapsføres etter merverdiavgiftsloven § 4-7 (1). Sekretariatet siterer fra KMVA-2011-6911, hvor Skattedirektoratet uttalte:

"Det følger av forvaltningspraksis at fra det tidspunktet fordringer ikke lenger kan innfordres overfor debitor pga foreldelse, har kreditor heller ikke rett til å tilbakeføre beregnet avgift og få beløpet tilbake fra staten.

Bakgrunnen for denne oppfatningen er to forhold. For det første vil man i disse tilfellene ofte ikke kunne vite om manglende betaling skyldes manglende betalingsevne hos debitor. Videre vil man ikke lenger stå overfor en utestående fordring, fordi kreditor mangler rett til oppfyllelse pga foreldelse. Det vises eksempelvis til avgjørelser truffet av Klagenemnda for merverdiavgift i klagesaker KMVA-2007-6079 og KMVA-2010-6738."

Uttalelsen i KMVA-2011-6911 er fulgt opp i Klagenemndspraksis, jf. blant annet KMVA-2015-8739.

Den alminnelige foreldelsesfristen er tre år, og løper fra dagen fordringshaver tidligst har rett til å kreve oppfyllelse, jf. foreldelsesloven §§ 2 og 3 nr. 1. Virkningen av foreldelse er at fordringen bortfaller, jf. foreldelsesloven § 24. Med mindre foreldelse ble avbrutt etter foreldelsesloven §§ 14-19, vil fordringene fra 2009-2011 følgelig ha vært foreldet da tapsføringen fant sted i 6. termin 2015.

Det er i denne saken klart at A AS ikke har foretatt noen forsøk på inndrivelse utover muntlige purringer. Grunnlaget for avbrudd av foreldelse vil dermed være foreldelsesloven § 14 om skyldners erkjennelseav kravet.

Skattepliktige anfører at kravet ikke er foreldet. I vedlegget til klagen (notat fra F) datert 24. august 2016 anføres det at foreldelsesfristen er avbrutt iht. foreldelsesloven § 14 da skylder har erkjent kravet. I notatet legges det til grunn at kravet har vært erkjent og jevnlig diskutert med debitor i hele perioden.

Foreldelsesloven § 14 lyder:

"Foreldelse avbrytes når skyldneren overfor fordringshaveren uttrykkelig eller ved sin handlemåte erkjenner forpliktelsen, så som ved løfte om betaling eller ved å betale rente."

Bakgrunnen for bestemmelsen er at en slik "erkjennelseserklæring" kan gi grunnlag for domom kravet. Erkjennelsen kan skje både uttrykkelig eller ved at den innfortolkes i skyldners handlemåte. Unnlatt protest fra debitor er imidlertid ikke tilstrekkelig til at det foreligger en erkjennelse av kravet.

Fra "Foreldelse av fordringer" av Anne Cathrine Røed, 1997, s. 271 gjengis:

"Det at skyldneren unnlater å protestere på fordringshaverens henvendelser i form av betalingsanmodninger, påkrav ol er heller ikke nok til at man kan konstatere erkjennelse på bakgrunn av konkludent adferd. En skyldner kan således bidra til at fordringen foreldes, ved å forholde seg passiv eller bevisst sitte og se på at fordringen foreldes."

Skattepliktige har i klagen vist til en skriftlig uttalelse fra G datert 24. august 2016, som opplyses å ha vært eier, administrerende direktør og styremedlem i B AS. I denne uttalelsen fremgår det blant annet at partene har vært klare på at fakturaene skulle betales når B AS var i en likviditetssituasjon som muliggjorde dette. Sekretariatet mener imidlertid at dette ikke er avgjørende i forhold til spørsmålet om foreldelse, jf. foreldelsesloven § 14.

Det avgjørende i forhold til spørsmålet om foreldelsesfristen er avbrutt er om skyldneren uttrykkelig, eller ved sin handlemåte, erkjenner forpliktelsen. Høyesterett har i Rt. 1999 side 1755 på side 1760 oppsummert forståelsen av denne foreldelsesloven § 14 på følgende måte:

"Ordlyden i § 14 gir ikke særlig veiledning om hva som kreves av en erkjennelse … I juridisk teori er dette forklart som 'en disposisjon hvor skyldneren erklærer at han er forpliktet etter fordringen' - Kjønstad og Tjomsland side 106, eller - om den tidligere foreldelsesloven § 11 - som en erklæring som 'etter sitt innhold (må) være skikket til å danne et selvstendig grunnlag for gjelden' - Stub Holmboe: Foreldelse av fordringer side 143. I Kjønstad og Tjomsland side 107 heter det videre at det er avgjørende 'hvordan skyldnerens opptreden med rimelighet kan oppfattes av fordringshaveren', og at det må 'skje en samlet vurdering av alle relevante forhold'."

Sekretariatet påpeker at A AS ikke har fremlagt noe dokumentasjon på at skyldner hadde erkjentkravet før det ble foreldet. Skattepliktige anfører imidlertid at foreldelse ble avbrutt som følge av muntlige løfter om betaling fra B AS. Sekretariatet mener det er mest sannsynlig at A AS ville ha bedt om skriftlig dokumentasjon på slike "erkjennelser" dersom avbrudd av foreldelse hadde vært et tema mellom partene. Skattekontoret mener det er mest sannsynlig at A AS forholdt seg til at B AS først ville betale dersom selskapet fikk økonomi til dette, og for øvrig opprettholdt leveransene. Dette innebærer imidlertid ingen avbrytelse av foreldelsesfristen for de fakturerte fordringene etter foreldelsesloven § 14.

Uttalelsen fra G er utarbeidet flere år etter at fordringene ble foreldet og kan, etter sekretariatets mening, ikke dokumentere at skyldner hadde erkjent kravet før det ble foreldet.

På dette grunnlag mener sekretariatet at kreditors unnlatelse av å avverge foreldelse av fordringene innebærer at det på tapsføringstidspunktet ikke lenger forelå "utestående fordringer", og at kreditors passivitet vedrørende ivaretakelsen av fordringene medfører at den utestående avgiften ikke kan tapsføres etter merverdiavgiftsloven § 4-7 første ledd.

For alle tilfeller tar sekretariatet i det følgende stilling til om de utestående fordringene var å anse som såkalte ordinære kundefordringer.

Vedrørende spørsmålet om det foreligger ordinær kundefordringer

Merverdiavgiftsloven § 4-7 (1) angir hovedregelen for tap på utestående fordring og åpner for en etterfølgende korrigering der det er på rene at fordringen er tapt. Bestemmelsen lyder slik:

"Beregningsgrunnlaget kan korrigeres dersom en utestående fordring som det tidligere er beregnet utgående merverdiavgift av, på grunn av skyldnerens manglende betalingsevne anses endelig konstatert tapt."

Vilkårene i bestemmelsen er kumulative. Dette innebærer at samtlige vilkår må være oppfylt for å kunne korrigere beregningsgrunnlaget. Som det fremgår av ordlyden må det foreligge en utestående fordring, det må være beregnet merverdiavgift av fordringen tidligere, den utestående fordringen må være endelig konstatert tapt, og årsaken til tapet må være skyldners manglende betalingsevne.

Kriteriet "endelig konstatert tapt" er nærmere definert i forskrift til merverdiavgiftsloven av 15. desember 2009 nr. 1540 (merverdiavgiftsforskriften), § 4-7-1 (1).

Etter forskriftsbestemmelsens første ledd anses en utestående fordring endelig tapt dersom:

a) foretatt tvangsinndriving eller inkasso har vært forgjeves,

b) fordringen er en kundefordring som ikke er innfridd seks måneder etter forfall, til tross for minst tre purringskrav med normale purringsintervaller og slik aktivitet fra kreditors side som forholdene tilsier,

c) offentlig gjeldmegling, konkurs, likvidasjons- eller avviklingsbehandling i skyldnerens bo gjør det klart at bomidlene ikke gir eller ikke vil gi fordringen dekning, eller

d) fordringen ellers ut fra en samlet vurdering må anses klart uerholdelig

Ordningen med den tilbakeføringsrett som følger av merverdiavgiftsloven § 4-7 (1) er et unntak fra symmetriprinsippet og innebærer at staten påføres tap som følge av at det ikke skjer en korresponderende tilbakeføring av den inngående merverdiavgift som debitorselskapet er godskrevet. Staten er med andre ord med på å dekke en del av tapet når kreditor ikke får oppgjør fra sin skyldner. Kreditor har så vidt angår merverdiavgiftsbeløpet en innkrevingsfunksjon for staten og ordningen forutsetter systematisk at kreditor mottar oppgjør fra debitor. Kreditor må derfor som utgangspunkt betale avgift av vederlaget selv om kjøper ikke betaler.

Merverdiavgiftsloven § 4-7 (1) åpner imidlertid for at kreditor, under visse omstendigheter, kan kreve tilbakeføring av avgift som er innbetalt til staten når debitor ikke kan den utestående fordringen. Det følger av Borgarting lagmannsretts dom 28. august 2014 – Utv. 2014 s. 1711 (Havnegata 1) at det oppstilles en streng norm for at fradrag skal gis. Lagmannsretten slo fast at en streng praktisering av bestemmelsen også var best i samsvar med lovgiverviljen.

Sekretariatet viser til forarbeidene til bestemmelsen, Innst.O.nr. 80 (1990-1991) side 169, hvor det fremgår:

"Flertallet legger i denne sammenheng vekt på at tapet må være endelig konstatert før det kan anses som realisert. Passivitet eller overbærenhet fra kreditors side må ikke kunne gi adgang til fradrag. I prinsippet dreier det seg om en bevisvurdering, nemlig om og i hvilken utstrekning det foreligger reell uerholdelighet."

Det følger av Lagmannsrettsdommen Havnegata 1 at det i praksis er stilt krav til at kreditor har gjort det som etter en totalvurdering er rimelig å forvente for at staten skal bære en del av tapet og at dette vil bero på en bevisvurdering. Det vil ikke være tilstrekkelig for tilbakeføring av avgift at det er påvist betalingsvansker hos debitor, eller at kreditor uten nærmere begrunnelse mener at fordringen ikke lar seg inndrive, dersom den i realiteten gjør det. Det er således en forutsetning for å kunne foreta en tapsføring at tapet er endelig.

Det fremgår uttrykkelig av lovens ordlyd at det må foreligge et konstatert tap, og at dette må skyldes debitorens manglende betalingsevne. Dette fremgår også av rettspraksis, jf. nedenfor.

Tvisten i denne saken gjelder spørsmålet om det foreligger ordinære kundefordringer.

Skattepliktige anfører at skal svært mye til for at det kan påberopes at en kundefordring skifter karakter til å skulle være noe annet enn det den er ment å være. Det anføres at kundefordringen ikke har skiftet karakter. Det vises til at tapet er regnskapsført skattemessig og avgiftsmessig på det tidspunkt de er konstatert tapt. Skattepliktige har også vist til Rt-2015-168, hvor en virksomhet fikk medhold i tapsføring etter merverdiavgiftsloven § 4-7.

Rt-2015-168 (Lønningshaugen 15 AS) gjaldt spørsmålet om tapsføring etter merverdiavgiftsloven § 4-7. Resultatet ble, som nevnt, at virksomheten fikk medhold i at vilkårene for tapsføring var oppfylt. I denne saken var kreditors eierinteresse i debitor-selskapet mindre enn 50 %. Høyesterett uttaler i dommens avsnitt 50 til 53:

"Det er ikke grunnlag for å begrense regelen om omklassifisering av fordring til fordringer mellom selskaper innen samme konsern eller selskaper som på annen måte har et interessefellesskap. Men utgangspunktet for vurderingen vil være annerledes når det er helt sammenfallende eierinteresser enn når det ikke er noen eiermessig tilknytning. Når eierinteressene er de samme, vil det etter omstendighetene kunne fremstå som økonomisk formålstjenlig å opprettholde leverandørkreditten for ved dette å styrke debitorselskapets finansielle stilling på en måte som innebærer at staten opprettholder sin eksponering for debitorselskapets betalingsevne. Et vesentlig moment i vurderingen vil derfor være om kreditorselskapet har særbehandlet debitorselskapet i forhold til sine øvrige debitorer, og videre om kreditorselskapets handlemåte kan begrunnes forretningsmessig når dette skal vurderes ut fra kreditorselskapets stilling alene.

Når selskapene ikke har noe interessefellesskap er det et naturlig utgangspunkt at en utvidet leverandørkreditt nettopp skyldes forretningsmessige vurderinger i kreditorselskapets interesse alene. Det kan i disse tilfellene vanskelig sies å være noen presumpsjon for at kreditors siktemål er å bistå debitorselskapet med langsiktig finansiering.

Praksis bygger etter mitt syn på en slik betraktning, og det er understreket i de retningslinjer for vurderingen som er utarbeidet. I en avgjørelse av Klagenemnda for merverdiavgift - KMVA-2003-4936, uttrykkes betydningen av interessefellesskap slik:

«I vurderingen av når en betalingsforpliktelse basert på en kundefordring skal anses som et driftstilskudd/lån, må det legges vekt på hvorfor de normale kriterier for betaling er fraveket. Består det mellom kreditor og debitor et nært forhold økonomisk eller gjennom eierskap, vil det være momenter av betydning for vurderingen av fordringens karakter der kreditor har unnlatt å innfordre kravene. Det samme må gjelde der kreditor ensidig ettergir kundefordringer."

KMVA-2009-6346 og KMVA-2007-5999 er også eksempler på at det fremheves at forholdet mellom debitor og kreditor vil være av betydning for vurderingen av om fordringen kan anses å ha skiftet karakter. At interesse-fellesskapet har betydning må forstås slik at det når kreditor og debitor er uavhengige selskaper, skal mer til for å la manglende oppgjør føre til at det utestående skal anses å ha skiftet karakter med tap av tilbakeføringsrett som resultat.

I denne saken foreligger det eiermessig tilknytning. At eierinteressen er under 50 % betyr ikke at fordringen ikke kan anses å ha skiftet karakter. Det fremgår klart av Lønningshaugen 15 AS at det ikke er grunnlag for å begrense regelen om omklassifisering av fordringer til fordringer, innen samme konsern eller selskaper som på annen måte har et interessefellesskap. Utgangspunktet for vurderingen blir imidlertid annerledes når det er helt sammenfallende eierinteresser enn det ikke er noen eiermessig tilknytning. Som det fremgår av Lønningshaugen 15 AS må det foretas en helt konkret vurdering. Utgangspunktet for denne vurderingen er at det foreligger et eierskap, men sekretariatet mener at dette i denne saken ikke alene er tilstrekkelig for å konkludere med at kreditors disposisjoner ikke var forretningsmessig begrunnet.

Et vesentlig moment i vurderingen er om kreditorselskapet har særbehandlet debitorselskapet i forhold til sine øvrige debitorer. Et annet moment er om kreditorselskapets handlemåte kan begrunnes forretningsmessig, når dette vurderes ut fra kreditorselskapets stilling alene, jf. avsnitt 50 i Lønningshaugen 15 AS.

Spørsmålet i denne saken blir derfor om det foreligger positive holdepunkter for at A AS har handlet ut fra andre interesser enn kreditorinteressen alene.

Sekretariatet mener at faktum i saken med tydelighet viser at A AS, vedrørende etablering, manglende oppfølging/inndrivelse av de utestående fordringene mot B AS, ikke handlet basert på selskapets "kreditorinteresse", men basert på selskapets øvrigeinteresser i B AS. Sekretariatet er av den oppfatning at disse interessene begrunnet at A AS handlet for å sikre videre drift i B AS, fremfor å opptre som en uavhengig kreditor.

Sekretariatet vil for det første vise til C's egen forklaring i meldingen som ble sendt samtidig med tapsføringen. C viser her til at "Bakgrunnen for utsatt betaling til A AS har vært at C er oppfinner av en lang rekke oppfinnelser som er eiet av B AS. Ved realisering av prosjekter vil A AS få en oppfinnerbasert godtgjørelse (Ref. AE § 15)."

C viser her til "Agreement of Employment" mellom A AS og B AS av 1. januar 2007 punkt 15, "Intellectual property rights", som igjen henviser til arbeidstakeroppfinnelsesloven av 17. april 1970.

At virksomheten til B AS ble vellykket hadde, etter sekretariatets oppfatning, stor betydning for A AS, som da kunne ha rett på en "oppfinnerbasert godtgjørelse". I tillegg leide debitor B AS inn C's arbeidskraft fra kreditor A AS, jf. avtalen mellom partene. Som nevnt var det A AS, ved C, som ledet teknologiutviklingsprosjekter for B AS.

I tillegg hadde også A AS en relativt stor aksjepost i B AS. Dette var en aksjepost som kunne bli svært verdifull dersom den ambisiøse virksomheten til B AS ble vellykket. I sum mener sekretariatet at arbeidsforholdet/rettighetsinteressen og aksjeinteressen ga A AS et betydelig incentiv til å prioritere videre drift og finansiering av B AS på bekostning av egne kundefordringer og at det var nøyaktig dette som ble gjort.

Sekretariatet mener at det forelå et nært økonomisk forhold mellom kreditor og debitor og at kreditor i denne saken ikke har opptrådt som det er rimelig å forvente av en kreditor. Sekretariatet viser til følgende omstendigheter:

Misligholdsperioden

Tapsføringen gjelder svært gamle krav. Fakturaene er utstedt mellom 17. august 2009 og 10. juni 2011. På tapsføringstidspunktet (10. februar 2016) hadde det følgelig gått 4 år og 8 måneder fra utstedelse av de yngste fakturaene. De fleste fakturaene er imidlertid utstedt i 2009 og 2010. Når Høyesterett i Lønningshaugen omtaler en misligholdsperiode på 18 måneder som "lenge", vil sekretariatet mene at misligholdsperioden i vår sak er særdeles langvarig.

Sekretariatet mener det helt klart har formodningen mot seg at en kreditor uten andre interesser i debitor ville ha akseptert en så langvarig misligholdsperiode, og samtidig eksponert seg for ytterlige tap ved å opprettholde leveransene over flere år.

Misligholdets omfang

Tapsført avgift er som nevnt til sammen kr 239 801. Samtidig vil sekretariatet peke på at A AS sitt reelle tap ved å levere konsulenttjenester til B AS over flere år er betydelig større, jf. blant annet unnlatelsen av å fakturere som følge av at avtaleforholdet underveis iblant ble endret til "no cure, no pay".

Det fremgår av skattekontorets redegjørelse for saken til sekretariatet at bostyrer for konkursboet til B AS i e-post av 10. november 2016 opplyste at A AS har anmeldt et krav på hele kr 9 760 207.

Sekretariatet mener det er klart at også misligholdets omfang viser at en leverandør uten øvrige interesser i B AS ikke ville latt skyldner opparbeide seg et slikt utestående, og i alle fall ikke opprettholdt leveransene uten krav om sikkerhet for fremtidige leveranser.

Kreditors opptreden

Også kreditors opptreden viser at A AS sin hovedinteresse ikke lå i de utestående fordringene.

A AS har opplyst at det ikke er foretatt noen normale inndrivelsestiltak overhode, utover at det er "purret muntlig".

Sekretariatet legger også til grunn at B AS, som etter det opplyste hadde likviditetsproblemer i flere år (og dermed var avhengig av å bli tilført kapital, eksempelvis ved utstedelse av nye aksjer) i misligholdsperioden prioriterte øvrige kreditorer for å sikre videre drift, mens A AS – som følge av de øvrige interessene i B AS – aksepterte å stå "bakerst i køen".

Konklusjon

Sekretariatet er med dette kommet til at vilkårene for fradragsføring av tap med korrigering av merverdiavgiften, jf. merverdiavgiftsloven § 4-7 (1) ikke er oppfylt. Fordringen som ligger til grunn for korrigering av innbetalt merverdiavgift må anses å ha skiftet karakter til finansieringsbistand. Sekretariatet mener at det ikke er sannsynlig at en uavhengig kreditor ville ha unnlatt å inndrive de aktuelle kundefordringene.

Merverdiavgiftsloven § 4-7 (1) kommer derfor ikke til anvendelse.

Vedrørende skattepliktiges merknader i brev av 8. oktober 2017

Vedr. foreldelse

Skattepliktige bemerker at de ikke kan se at bekreftelsen fra regnskapsfører hos B AS i perioden 2003 til 2014, v/ H, er kommentert eller vist til hos skatteetaten eller sekretariatets vurderinger eller begrunnelser. Etter sekretariatets oppfatning stiller denne bekreftelsen på samme måte som bekreftelsen fra G, som også er utarbeidet etter at fordringene, etter sekretariatets oppfatning, var foreldet. Det vises til redegjørelsen ovenfor.

Skattepliktige har vist til at A AS har tatt med fordringene i eget regnskap mv. At en kreditor har tatt med fordringene i sitt regnskap har, etter sekretariatets mening, ikke betydning i forhold til spørsmålet om det foreligger en erkjennelse fra "skyldneren" etter foreldelsesloven. Dette følger klart av ordlyden i foreldelsesloven § 14 og er fulgt opp i Klagenemndspraksis.

Skattepliktige har også anført at debitor, B AS, i alle år frem til konkursen har bokført og tatt med beløpene som leverandørgjeld i sine regnskaper. Dette er også tidligere anført. Sekretariatet mener at anførselen ikke kan føre frem i forhold til spørsmålet om foreldelse. En erkjennelse etter foreldelsesloven § 14 må, for å ha fristavbrytende virkning, være avgitt av skyldneren eller noen som kan forplikte ham, og den må være avgitt "overfor fordringshaveren" eller en representant for denne. Dette innebærer at erkjennelse av en fordring overfor en utenforstående er uten betydning. Dette fremgår etter sekretariatets mening direkte av ordlyden "overfor fordringshaveren", men også av juridisk teori. Sekretariatet siterer fra Norsk lovkommentar (www.rettsdata.no) ved Alex Borch:

"En erkjennelse må for å ha fristavbrytende virkning være avgitt av skyldneren eller noen som kan forplikte ham, og den må være avgitt overfor fordringshaveren eller en representant for denne. Dette innebærer at erkjennelse av en fordring overfor en utenforstående er uten betydning. Det å føre en fordring opp i egne regnskaper er normalt heller ikke fristavbrytende."

At skyldneren forholder seg passiv overfor påkrav e.l. kan ikke likestilles med erkjennelse, da kravet «positivt og noenlunde klart [skal] erkjennes, i ord eller handling» jf. Rt. 1997 s. 920 og Rt. 2015 s. 678. Sekretariatet påpeker også at det fremgår av skattepliktiges merknadsbrev av 8. oktober 2017 at foreldelse aldri har vært et tema mellom partene (s. 7). Dette underbygger, etter sekretariatets oppfatning, at det ikke foreligger avbrytelse av foreldelse etter foreldelsesloven § 14. Sekretariatet er av den oppfatning av fordringene var foreldet da de ble tapsført i 6. termin 2015, jf. redegjørelsen ovenfor.

Vedr. spørsmålet om om det foreligger ordinær kundefordringer

Skattepliktige har, i korte trekk, vist til Rt-2015-168 (Lønningshaugen) og mener at A AS ville fått medhold i rett til tapsføring dersom saken var til behandling i Høyesterett. Det vises blant annet til at det i begge sakene var eiermessig tilknytning under 50 %.

Sekretariatet mener at skattepliktiges anførsel ikke kan føre frem. Dersom det kun er 50 % eierskap eller mindre kan man ikke konkludere med at det foreligger et like sterkt interessefellesskap, som ved eierskap over 50 %. Fordringen kan likevel anses å ha skiftet karakter, jf. redegjørelsen ovenfor. Som det fremgår ovenfor, mener sekretariatet at skattepliktige har handlet ut fra interessen om at B AS skulle lykkes i stedet for å handle ut fra kreditorinteressen alene. En kreditor som ikke sender noen skriftlige purringer, samtidig som kreditor helt klart har en interesse i form av blant annet en oppfinnerbasert godtgjørelse fra debitorselskapet, handler, etter sekretariatets oppfatning, ikke ut fra kreditorinteressen alene.

Sekretariatet mener også at faktum i foreliggende sak er annerledes enn i Rt-2015-168. I Rt-2015-168 var leien løpende fakturert, det var sendt purringer og inkassovarsel med forsinkelsesrente (dommens avsnitt 59). I foreliggende sak har kreditor ikke sendt noen skriftlige purringer, eller gjort noen forsøk på å inndrive fordringene. Sekretariatet er av den oppfatning at skattepliktige i denne saken har opptrådt passivt fordi man hadde tro på debitorselskapet og ønsket at virksomheten skulle lykkes. Kreditor hadde også avtale om en godtgjørelse fra debitor dersom virksomheten hadde lykkes, jf. også sekretariatets redegjørelse ovenfor. Sekretariatet mener at det ikke er sannsynlig at en uavhengig kreditor ville ha unnlatt å inndrive fordringene, slik skattepliktige i denne saken har gjort.

 

Sekretariatet foreslår etter dette at det fattes slikt

v e d t a k

Klagen tas ikke til følge.

 

Dissens i alminnelig avdeling

Skatteklagenemndas medlem Hines har i alminnelig avdeling dissentert. Fra dissensen siteres:

"Uenig i sekretariatets innstilling.

Uenig i spørsmålet om foreldelse. I tillegg til at foreldelse i seg selv ikke utelukker tapsføring, jf. KMVA 8385, mener jeg at tidspunkt for forfall og derved utgangspunktet for foreldelse er uklart fremstilt i saken tatt i betraktning at kontraktsforholdet i perioder har vært suksessbasert. I perioder med suksessbasert vederlag, vil fordringen uansett ikke kunne være foreldet så lenge forutsetningen for fordringen (suksessen) ikke har inntrådt. Jeg mener at vedtaket og sekretariatets innstilling til nemnda burde vært tydeligere på dette punktet.

Når det gjelder vurderingen av om fordringen har endret karakter, mener jeg det heller ikke foreligger tilstrekkelig holdepunkter for dette. Det eiermessige interessefellesskapet var begrenset, og ble også redusert i perioden, blant annet gjennom emisjoner rettet mot andre. Reduserte eierinteresser taler mot at fordringen skulle være konvertert til noe annet enn fordring. Det fremgår videre at skattepliktige i sin kontakt med debitor løpende fulgte opp fordringene, og at debitor i sine regnskap og ved senere konkurs behandlet fordringene som gjeld."

Nemndas medlem Bugge har avgitt slikt votum:

"Enig i sekretariatets innstilling, men med følgende merknad:

Uenig i at kravet er foreldet men enig i at fordringen har skiftet karakter."

 Nemndas medlem Stenhamar sluttet seg til sekretariatets innstilling.

 

Sekretariatet er ikke enig i dissensen. Sekretariatet vil begrunne dette i det følgende.

Spørsmålet om foreldelse

Sekretariatet er prinsipalt av den oppfatning at de aktuelle fordringene er å anse som foreldet. Det avgjørende i forhold til spørsmålet om foreldelsesfristen er avbrutt er om skyldneren uttrykkelig, eller ved sin handlemåte, erkjenner forpliktelsen. Sekretariatet påpeker at A AS ikke har fremlagt noe dokumentasjon på at skyldner hadde erkjentkravet før det ble foreldet. Skattepliktige anfører at foreldelse ble avbrutt som følge av muntlige løfter om betaling fra B AS. Sekretariatet mener det er mest sannsynlig at A AS ville ha bedt om skriftlig dokumentasjon på slike "erkjennelser" dersom avbrudd av foreldelse hadde vært et tema mellom partene. Skattekontoret mener det er mest sannsynlig at A AS forholdt seg til at B AS først ville betale dersom selskapet fikk økonomi til dette, og for øvrig opprettholdt leveransene. Dette innebærer imidlertid ingen avbrytelse av foreldelsesfristen for de fakturerte fordringene etter foreldelsesloven § 14.

Når det gjelder spørsmålet om forfall viser sekretariatet til at den nyeste fakturaen som er vedlagt saken har forfall 24. juni 2011. Den alminnelige foreldelsesfristen regnes fra kravets forfall, jf. foreldelsesloven § 3. Etter sekretariatets oppfatning kan det ikke være tvil om at foreldelse var inntrådt på tapsføringstidspunktet i 6. termin 2015.

Det vises i dissensen til at kontraktsforholdet i perioder var "suksessbasert" og at en fordring ikke kan være foreldet så lenge forutsetningen for fordringen (suksessen) ikke har inntrådt. Til dette vil sekretariatet påpeke at fakturaene som er grunnlag for etterberegningen har klart fastsatte forfallsdatoer ("Last Payment"). Det er fakturert i henhold til ansettelsesavtalen av 1. januar 2007. Det er ikke fremlagt dokumentasjon som viser at partene hadde avtalt annet forfallstidspunkt. Sekretariatet finner det ikke sannsynliggjort at partene hadde avtalt et annet forfallstidspunkt enn det som fremgår av den skriftlige dokumentasjonen i saken.

Det følger blant annet av klagenemndspraksis at en foreldet fordring ikke kan tapsføres etter merverdiavgiftsloven § 4-7 (1), jf. KMVA-2011-6911. Sekretariatet siterer fra KMVA-2011-6911:

"Det følger av forvaltningspraksis at fra det tidspunktet fordringer ikke lenger kan innfordres overfor debitor pga foreldelse, har kreditor heller ikke rett til å tilbakeføre beregnet avgift og få beløpet tilbake fra staten."

Dissenterende nemndsmedlem har vist til KMVA-8385. Sekretariatet antar at henvisningen gjelder KMVA-8385 fra 2014, hvor Skatteklagenemnda etter en konkret vurdering kom til at foreldelse ikke utelukket tapsføring. Sekretariatet påpeker at denne avgjørelsen ikke samsvarer med øvrig praksis på området, eksempelvis KMVA-2015-8739, som er avsagt etter KMVA-2014-8385. I KMVA-2015-8739 kom Skatteklagenemnda til at fordringer som var foreldet ikke kunne tapsføres etter merverdiavgiftsloven § 4-7 (1) (dissens 3-2).

Spørsmålet om fordringen har skiftet karakter

Subsidiært er sekretariatet av den oppfatning at fordringene ikke lenger er å anse som ordinære kundefordringer.

Etter sekretariatets oppfatning foreligger det et interessefellesskap mellom A AS (kreditor) og B AS (debitor). Sekretariatet viser til at det foreligger eiermessig tilknytning mellom de to selskapene. I tillegg hadde kreditorselskapet interesser i debitorselskapet i form av avtale om oppfinnerbasert godtgjørelse.

Sekretariatet mener at faktum i saken med tydelighet viser at A AS, vedrørende etablering, manglende oppfølging/inndrivelse av de utestående fordringene mot B AS, ikke handlet basert på selskapets kreditorinteresse, men basert på selskapets øvrigeinteresser i B AS. Sekretariatet er av den oppfatning at disse interessene begrunnet at A AS handlet for å sikre videre drift i B AS, fremfor å opptre som en uavhengig kreditor.

Tapsføringen gjelder svært gamle krav. På tapsføringstidspunktet hadde det gått 4 år og 8 måneder fra utstedelse av de yngste fakturaene. Det er ikke sendt noen skriftlige purringer og tapsføringen gjelder et betydelig beløp. Sekretariatet mener det er klart at også misligholdets omfang viser at en leverandør, uten øvrige interesser i B AS, ikke ville latt skyldner opparbeide seg et slikt utestående, og i alle fall ikke opprettholdt leveransene uten krav om sikkerhet for fremtidige leveranser.

Sekretariatet mener at fordringene ikke er å anse som ordinære kundefordringer og at vilkårene for å korrigere beregningsgrunnlaget i merverdiavgiftsloven § 4-7 (1) ikke er oppfylt.

 

Saksprotokoll i Skatteklagenemnda Stor avdeling 01 – 22.01.2018

Til stede:

                        Skatteklagenemnda

                        Gudrun Bugge Andvord, leder

                        Benn Folkvord, nestleder

                        Leif Drillestad, medlem

                        Magne Steinholt, medlem

                        Bjørn Slåtta, medlem

 

                       

Skatteklagenemndas behandling av saken:

Nemndas flertall Drillestad, Folkvord, Slåtta og Steinholt er uenig i innstillingens vurdering i spørsmålet om foreldelse. Nemndas flertall er av den oppfatning, i samsvar med debitors og kreditors felles forståelse, at fordringen ikke er foreldet. 

Nemndas medlem Andvord mener at fordringen må anses foreldet.

Nemnda sluttet seg enstemmig til sekretariatets innstilling forsåvidt gjelder fordringens karakter da det ikke lenger kan sies å foreligge en ordinær kundefordring.

Nemnda traff følgende enstemmige

                                                           v e d t a k:

 

Klagen tas ikke til følge.