Reglene om utflytting i sktl. § 2‑1 tredje ledd gjelder for personer som er skattemessig bosatt i Norge etter norsk internrett.

For person som har bodd i Norge i mindre enn ti år opphører skattemessig bosted etter sktl. § 2‑1 tredje ledd bokstav a, når vedkommende

• har tatt fast opphold i utlandet, og
• i tillegg godtgjør
  • at han ikke har oppholdt seg i Norge i mer enn 61 dager i inntektsåret, og
  • at han eller hans nærstående verken eier, leier eller på annen måte disponerer bolig i Norge. Nærmere om hvem som er «nærstående», se pkt. 2.3.8

Oppfylles alle tre vilkårene innenfor samme inntektsår, faller skattemessig bosted bort fra det seneste av de to tidspunktene i dette året hvor disposisjonsretten til boligen opphører eller skattyter tar fast opphold i utlandet.

Oppfylles vilkårene i forskjellige inntektsår, er tidspunktet for opphør av skattemessig bosted avhengig av i hvilken rekkefølge og i hvilket inntektsår vilkårene oppfylles. Har vedkommende i et inntektsår både tatt fast opphold i utlandet og oppgitt boligen, men ikke oppfyller kravet til tillatt opphold i Norge (maksimalt 61 dager) før i inntektsåret etter (eller et senere år), faller skatteplikten bort fra og med 1. januar i det året kravet til tillatt opphold i Norge oppfylles. Har personen i et inntektsår både oppgitt boligen og oppfylt kravet til maksimalt 61 dagers opphold i Norge, men ikke tar fast opphold i utlandet før inntektsåret etter, faller skatteplikten bort fra og med det tidspunktet i inntektsåret hvor vedkommende tar fast opphold i utlandet. Dette forutsetter at vedkommende også i dette inntektsåret oppfyller kravet til maksimalt tillatt opphold i Norge. Tilsvarende gjelder om vedkommende tar fast opphold i utlandet og oppfyller kravet til maksimalt 61 dagers opphold i Norge i et inntektsår, men ikke oppgir boligen før i det neste inntektsåret (eller et senere inntektsår). En person kan aldri anses utflyttet så lenge han eller hans nærstående disponerer bolig i Norge.

En person som har bodd i Norge i minst ti år før det inntektsåret vedkommende tar fast opphold i utlandet, kan tidligst anses skattemessig utflyttet etter skatteloven § 2‑1 tredje ledd bokstav b, etter utløpet av det tredje inntektsåret etter det inntektsåret vedkommende tar fast opphold i utlandet. Vilkårene for opphør av skattemessig bosted er da at han

• har tatt fast opphold i utlandet, og
• i tillegg godtgjør for hvert av de tre etterfølgende inntektsårene etter det inntektsåret han tar fast opphold i utlandet
  • at han ikke har oppholdt seg i Norge i mer enn 61 dager i det enkelte inntektsåret, og
  • at han eller hans nærstående verken eier, leier eller på annen måte disponerer bolig i Norge

Person som har bodd i Norge i minst ti år, anses således skattemessig bosatt i Norge etter norsk internrett i utreiseåret og de tre etterfølgende årene, selv om han har tatt fast opphold i utlandet og ikke lenger disponerer bolig eller oppholder seg her. Person som den 1. januar 2022 er bosatt i Norge og har vært bosatt her i minst ti år, kan således tidligst anses utflyttet etter norsk internrett 1. januar 2026.

Om skattestedet i den perioden skattyter fortsatt anses skattepliktig som bosatt i Norge når vedkommende ikke disponerer bolig her og oppholder seg mindre enn 61 dager i året her, se emnet S-16.

Om plikt til å levere skattemelding, se sktfvl. § 8‑2. Se for øvrig Skatteforvaltningshåndboken.

Ved vurderingen av om skattyter har vært «bosatt i riket i minst ti år» regnes den tiden vedkommende har vært skattemessig bosatt i Norge fra dato til dato. Botiden skal imidlertid ikke regnes lengre frem enn til utløpet av inntektsåret før det året personen tar fast opphold i utlandet. Det er ikke et krav at skattyter må ha vært sammenhengende bosatt i Norge i ti år. Har personen oppholdt seg her i flere perioder gjennom hele livet, telles med antall hele måneder som bosatt her, jf. Ot.prp. nr. 42 (2002–2003) pkt. 2.6.3.3.

For ektefeller og barn beregnes tiden som bosatt særskilt for hver av dem.

Skattemessig utflytting er bare aktuelt når personen har tatt fast opphold i utlandet. Et midlertidig utenlandsopphold vil ikke være tilstrekkelig til at vedkommende anses å ha tatt fast opphold i utlandet.

Opphold på Svalbard skal skatteteknisk likestilles med opphold i utlandet ved anvendelse av reglene om utflytting i sktl. § 2‑1 tredje ledd, jf. Prop. 1 LS (2010–2011) punkt 11.10.4. Dette kan få betydning når vedkommende flytter videre til et annet land etter oppholdet på Svalbard.

Et vilkår for utflytting etter begge alternativer i sktl. § 2‑1 tredje ledd er at opphold i Norge ikke overstiger 61 dager i løpet av et inntektsår. Ved beregningen av antall dager skal alle hele eller deler av kalenderdøgn med opphold i Norge regnes med. Det har ingen betydning hvorfor personen oppholder seg i Norge, f.eks. om han oppholder seg her på grunn av arbeid, som pensjonist, på ferie eller på grunn av egen eller nærståendes sykdom. Det er ikke særregler for noen grupper med hensyn til maksimalt opphold i Norge i forbindelse med utflyttingen.

Det er skattyters opphold i Norge i hvert inntektsår som skal beregnes. For en skattyter som har bodd mer enn ti år i Norge, må man beregne antall dager i Norge for de tre inntektsårene som følger etter det året skattyter tar fast opphold i utlandet. Dersom skattyters opphold i Norge overstiger 61 dager i noen av årene, må man begynne å beregne opphold i Norge i en ny treårsperiode. For en skattyter som har bodd mindre enn ti år i Norge, må man beregne antall dager i Norge i utflyttingsåret. Også dager før utflyttingen skal regnes med. Hvis skattyter har oppholdt seg mer enn 61 dager i Norge i utflyttingsåret, må man beregne antall dager i Norge i det (eventuelt flere) etterfølgende år.

Som nærstående regnes etter sktl. § 2‑1 fjerde ledd

• ektefelle/registrert partner (under forutsetning av at de ikke er separert)
• samboer (både meldepliktige og ikke meldepliktige)
• mindreårige barn, det vil si barn under 18 år

Med «samboer» menes person man bor i ekteskapslignende forhold sammen med. Man kan likevel ikke anses som samboer i de tilfeller der den ene blir boende i Norge, mens den andre tar fast opphold i utlandet.

Oppregningen i sktl. § 2‑1 fjerde ledd av hvem som skal anses som nærstående må anses uttømmende, se LRD (LB‑2017‑41575) i Utv. 2018/951. (Foreldre ble ikke sett som nærstående til sine mindreårige barn ved vurderingen av hvorvidt vilkårene for utflytting var oppfylt for barnas vedkommende.)

Skattyter disponerer bolig når han direkte eller indirekte eier, leier eller på annet grunnlag har rett til å bruke bolig, jf. sktl. § 2‑1 femte ledd. Ved direkte eie anses skattyter å disponere bolig, selv om den leies ut. Eier skattyter en bolig sammen med andre (sameie) eller ved indirekte eie, for eksempel gjennom et aksjeselskap, disponerer skattyter bolig dersom eierskapet gir vedkommende rett til å bruke denne til boligformål. Nærmere om vilkåret «disponere bolig» ved indirekte eierskap, se pkt. 2.4.

Skattyter fyller også vilkåret om å disponere bolig dersom han leier bolig i Norge. Dette gjelder også om boligen fremleies, se FIN 9. juli 2004 i Utv. 2004/807. Det samme gjelder hvis skattyter på annet grunnlag har rett til å bruke bolig i Norge.

Faktisk disposisjon skal kunne tas i betraktning dersom skattyter eller dennes nærstående har adgang til å bruke boenheten på en måte som tilsvarer den en eier eller leietaker har. Dette vil kunne gjelde der skattyters tidligere bolig er overdratt til familiemedlemmer, for eksempel voksne barn eller foreldre, og skattyter bruker den som sin egen bolig når han er i Norge.

Leilighetsvis besøk hos familie/venner i ferier og lignende, anses normalt ikke som å disponere bolig.

Skattyter anses ikke å disponere bolig i Norge om han for det enkelte år leier bolig på kortvarig basis for de dagene han er i Norge i forbindelse med tillatt opphold under 61 dager.