Fra skattefastsettingsåret 2017 gjelder det en ny felles femårsfrist for endring av skattefastsetting både til fordel og ulempe for de skattepliktige. Den generelle fristen på fem år gjelder for endring etter lovens § 12-1 Endring av skattefastsetting mv., § 12-3 Endring av vedtak om registrering eller sletting i Merverdiavgiftsregisteret og § 12-4 Summarisk fellesoppgjør. Endring etter lovens § 12-1 omfatter også skjønnsfastsettinger, som er nærmere omtalt i § 12-2 Skjønnsfastsetting. Paragraf 12-2 er ikke en selvstendig hjemmel for endring. Paragraf 12-2 får anvendelse hvor det foreligger endringsadgang etter §12-1. En skjønnsfastsettelse må derfor hjemles i §12-1 jf. §12-2. Fristene gjelder også når det ikke foreligger noen skattefastsetting etter Kapittel 9 Fastsetting, jf. § 12-1 første ledd annet punktum.

Dette er en betydelig forenkling og samordning av regler om frister for endring av skattefastsettinger. Om skattepliktige har gitt uriktige eller ufullstendige opplysninger har som hovedregel ikke noen betydning for fristens lengde. Spørsmålet blir bare aktuelt dersom tiårsfristen etter annet ledd kommer til anvendelse. Men skattepliktiges forhold vil ha betydning for hvorvidt en sak bør tas opp til endring eller ikke, jf. § 12-1 annet ledd. Fristreglene er en avveining av ulike hensyn. Disse hensynene er det redegjort for i Prop. 38 L punkt 18.8.2. Finansdepartementet anser en generell endringsfrist på fem år som en balansert løsning mellom de motstridende hensynene. Når fristen for egenendring er tre år (for formues- og inntektsskatt, merverdiavgift, arbeidsgiveravgift, svalbardskatt og særavgifter) og fristen for å klage er 6 uker, er disse begrunnet i andre forhold enn myndighetenes femårsfrist.

Femårsfristen erstatter to- og tiårsfristene i ligningsloven og merverdiavgiftsloven, samt tiårsfristen i merverdiavgiftskompensasjonsloven. Femårsfristen erstatter også treårsfristen i ligningsloven § 9-6 nr. 2, som gjaldt endring av myndighetenes skjønnsmessige fastsetting eller deres anvendelse av skattelovgivningen, på uendret faktisk grunnlag. Femårsfristen gjelder også på særavgifts- og motorkjøretøyavgiftsområdet, hvor det tidligere ikke var noen lovfestede frister.

Det at den lengste fristen som hovedregel kortes ned fra ti til fem år må normalt anses som en fordel for de skattepliktige. Men for skattepliktige som tidligere fulgte ligningsloven, og som hadde oppfylt opplysningsplikten sin, vil endringen til en felles femårsfrist kunne anses som en ulempe. For de som er skattepliktige etter særavgiftsloven og motorkjøretøy- og båtavgiftsloven, vil det være en fordel med innføring av bestemte frister for endring.

De nye fristreglene vil derfor slå forskjellig ut for de ulike skattepliktige. For skattemyndighetene vil også de nye fristreglene slå forskjellig ut i forhold til muligheten til å endre en skattefastsetting. Dette både i form av utvidelse av enkelte frister, men også i form av forkorting av andre frister.

Det er gitt overgangsregler for endringer til ugunst for den skattepliktige i tilfeller hvor det ikke ville vært adgang til å endre fastsettingen etter fristene i ligningsloven, se § 16-2 Overgangsbestemmelser. Skatteforvaltningsloven utvider ikke fristene i disse tilfellene. Overgangsreglene gjelder for skattleggingsperioden 2012-2014. For fastsettinger som gjelder 2015 og senere gjelder fristene i § 12-6 fullt ut.

Fristen på ti år i § 12-6 annet ledd er ment å fungere som en sikkerhetsventil for de mest alvorlige tilfellene.

Etter den skattepliktiges død kan sak om endring innenfor fristene i første og annet ledd, tas opp senest to år etter dødsfallet jf. tredje ledd. Toårsfristen gjelder ikke så lenge boet verken er overtatt av selvskiftende arvinger eller er endelig oppgjort uten slik overtaking

Lovens kapittel 12 gjelder både endring av ordinære fastsettinger, og myndighetenes endring av et eget tidligere vedtak. Men det gjelder en kortere frist på fire måneder for skattemyndighetenes omgjøring av tidligere endringsvedtak til ugunst for skattepliktig, der hvor det ikke foreligger nye opplysninger i saken. Dette er en klar innstramming i skattemyndighetenes adgang til å endre tidligere vedtak som er truffet på riktig faktisk grunnlag.

Det er en særskilt frist for endring av fastsetting av merverdiavgiftskompensasjon til gunst, jf. § 12-6 første ledd siste punktum. For endringer til ugunst for den kompensasjonsberettigede skal de alminnelige fristene for endring gjelde. Bakgrunnen for de korte fristene for endring av fastsetting av merverdiavgiftskompensasjon til gunst for den kompensasjonsberettigede er myndighetenes behov for forutberegnelighet med hensyn til de kompensasjonskrav som framsettes. Siden kompensasjonsordningen er en utbetalingsordning, er det grunn for strengere frister enn for innbetaling av skatter og avgifter.

Endringsfristen på fem år er i samsvar med den generelle fristen for plikten til å oppbevare regnskapsdokumentasjon, som fra og med 2014 er redusert fra ti til fem år, jf. bokføringsloven § 13 annet ledd, jf. første ledd nr. 1 til 4.

Begjæringer fra skattepliktige om å endre et vedtak eller skattemyndighetenes beslutning om en sak skal tas opp til endring kan ikke avvises fordi kravet er foreldet etter foreldelsesloven, da det er kap 12 som uttømmende regulerer endringsadgangen, jf. § 12-6 første ledd.

Skattemyndighetene må kunne endre en beslutning om at en frist er oversittet dersom det viser seg at dette likevel ikke er tilfellet. Det er klagerett på avgjørelsen av om ettårsfristen i sktfvl. § 13-4 tredje ledd er oversittet, selv om det ikke er klagerett på beslutningen om å avvise saken. Dette taler for at skattepliktige skal ha en utvidet rett til å få prøvd spørsmålet om endringsfristene er oversittet.