§ 14-9 Veiledning om taushetsrett mv.

I sak om tilleggsskatt eller overtredelsesgebyr skal skattemyndighetene, så langt det er nødvendig for at en part kan ivareta sine interesser i saken, veilede skattepliktig og tredjepart om rekkevidden av retten til ikke å svare på spørsmål eller utlevere dokumenter eller gjenstander når svaret eller utleveringen kan utsette vedkommende for tilleggsskatt, overtredelsesgebyr eller straff.

Utgangspunktet er at skattemyndighetene skal veilede om rekkevidden av retten til ikke å svare på spørsmål eller utlevere dokumenter eller gjenstander når svaret eller utleveringen kan utsette vedkommende for tilleggsskatt, overtredelsesgebyr eller straff. Omfanget av veiledningsplikten vil likevel bero på en konkret vurdering av hva som er nødvendig i det enkelte tilfelle. Bestemmelsen gir ingen rettigheter ut over det som til enhver tid følger av EMK art. 6 nr. 1, se nærmere § 14-3, Forholdet til EMK.

Bestemmelsen gir skattemyndighetene en plikt til å opplyse den som blir pålagt å svare på spørsmål eller å utlevere dokumenter eller gjenstander, om at parten kan ha rett til å nekte å svare på spørsmålet eller utlevere opplysninger eller gjenstandene når dette kan utsette vedkommende for straff. Om selvinkrimineringsvernet, se § 10-1, Vern mot selvinkriminering.

Plikten til å opplyse om retten til å forholde seg taus gjelder «i sak om tilleggsskatt eller overtredelsesgebyr». Selvinkrimineringsvernet gjelder ikke i fastsettingssaken. Bestemmelsen regulerer ikke fra hvilket tidspunkt plikten til å opplyse om vernet inntrer. Som hovedregel vil plikten oppstå når den skattepliktige gis varsel om at skattemyndighetene vurderer å ilegge tilleggsskatt for et bestemt forhold, fordi det normalt er fra dette tidspunkt den skattepliktige anses som siktet. Om varsel om tilleggsskatt, se § 14-8 Varsel. Unntaksvis kan skattepliktig være siktet på et tidligere tidspunkt dersom hans situasjon er vesentlig påvirket. Om en slik situasjon foreligger må vurderes konkret. Dette kan for eksempel være der det under en kontroll fremstår som sannsynlig at vilkårene for å ilegge tilleggsskatt eller overtredelsesgebyr for forholdet er oppfylt. I praksis kan det oppstå situasjoner hvor revisor/saksbehandler må vurdere om en opplysning likevel skal innhentes uten å opplyse om vernet, men opplysningene som da gis av den skattepliktige, kan som det klare utgangspunkt kun benyttes i selve fastsettingssaken og ikke i sak om tilleggsskatt eller overtredelsesgebyr.