Reglene om tilleggsskatt i skatteforvaltningsloven er i stor grad en videreføring av tilleggsskattereglene i ligningsloven kapittel 10. Vilkårene for å ilegge tilleggsskatt er objektive, men med en rekke unntaksregler i § 14-4 Unntak fra tilleggsskatt. Den tidligere unntaksregelen om at tilleggsskatt ikke skulle ilegges når skattepliktiges eller trekkpliktiges forhold var unnskyldelig, er etter skatteforvaltningsloven en del av bestemmelsens objektive hovedvilkår. Terskelen for bruk av unnskyldningsgrunner skal være lavere enn etter ligningsloven, jf. Prop. 38 L (2015–2016) punkt 20.4.2.2. Se nærmere § 14-3 annet ledd.

De tidligere reglene om tilleggsavgift på merverdiavgiftsområdet og for særavgifter krevde at den avgiftspliktige hadde utvist skyld. Reglene om tilleggsskatt i skatteforvaltningsloven kapittel 14 får nå også anvendelse på merverdiavgift og særavgifter. Dette innebærer en omlegging av vilkårene for sanksjonering på disse områdene fra skyldkrav til objektive regler med unntaksgrunner. Det er ikke tilsiktet en skjerping av tilleggsskattereglene på disse områdene, se Prop. 38 L (2015–2016) punkt 20.4.2.2.

Ordningen med forsinkelsesavgift ble opphevet med skatteforvaltningsloven og man har derfor funnet det unødvendig å markere skillet mellom forsinket og manglende levering i ordlyden. Opprinnelig første ledd andre punktum er derfor opphevet. Se Prop. 130 LS (2016-2017).

Reglene om tilleggsskatt får også anvendelse for saker om kompensasjon av merverdiavgift etter merverdiavgiftskompensasjonsloven.

Det er gitt overgangsbestemmelser for §§ 14-3 til 14-7 i § 16-2 annet ledd.