Dette kapitlet regulerer den skattepliktiges adgang til å få avklart skattemessige konsekvenser av planlagte disposisjoner. Ordningen går i korte trekk ut på at den skattepliktige kan be myndighetene gi en skriftlig uttalelse om de skattemessige konsekvensene av planlagte disposisjoner. Gjennomføres den skisserte disposisjonen, vil myndighetene i alle instanser være bundet til å foreta skattleggingen i samsvar med uttalelsen dersom den skattepliktige krever det.

Formålet med ordningen er å gi de skattepliktige større forutsigbarhet for framtidige disposisjoner, og den skal være et supplement til skattemyndighetenes alminnelige veiledningsplikt. Skatteforvaltningsloven gir hjemmel til å avgi bindende forhåndsuttalelse på alle områder som omfattes av skatteforvaltningsloven. Dette er en utvidelse i forhold til tidligere, og innebærer at det nå er anledning til å avgi bindende forhåndsuttalelse også på særavgifts- og motorkjøretøyavgiftsområdet. Uttalelser kan gis på bakgrunn av anmodninger fra både registrerte og uregistrerte avgiftspliktige. Dokumentavgiften er ikke omfattet av skatteforvaltningsloven, slik at det ikke er adgang å gi bindende forhåndsuttalelser på dette området.

Alle uttalelser kan påklages, unntatt forhåndsuttalelser som handler om markedspris ved internsalg av gass. En bindende forhåndsuttalelse er ikke å anse som et enkeltvedtak etter § 1-2 første ledd bokstav d, men klagen skal følge samme regler som klage på vedtak om skattefastsetting i Kapittel 13 Klage. Skatteklagenemndene og Skattedirektoratet skal være klageinstans i samme utstrekning som de behandler klagesaker om skattefastsetting, mens Skattedirektoratet er klageinstans for de øvrige sakstypene.

Bindende forhåndsuttalelse kan ikke prøves i egen sak for domstolene. Spørsmål som det er avgitt uttalelse om, kan bringes inn for domstolene etter at de planlagte disposisjonene er gjennomført og lagt til grunn ved ordinær skattemessig behandling.