Hvem som er «skattemyndighetene» i det enkelte tilfelle, og hvor anmodning om bindende forhåndsuttalelse skal sendes fremgår av skatteforvaltningsforskriften § 6-1-1 og § 6-1-3. Av forskriften § 6-1-7 fremgår også at den myndighet som har avgitt en bindende forhåndsuttalelse kan rette rene skrivefeil og åpenbare feil i uttalelsen.

For anmodninger som gjelder internsalg av gass gjelder § 6-1 annet ledd. Oljeskattekontoret behandler anmodninger som gjelder virksomhet regulert i petroleumsskatteloven, se skatteforvaltningsforskriften § 6-1-1 første ledd.

På områdene formue- og inntektsskatt og merverdiavgift er det i hovedsak skattekontoret som avgir bindende forhåndsuttalelser. Klageorgan for uttalelser på disse områdene er Skatteklagenemnda. Skattekontorene avgir dessuten alle uttalelser på områdene merverdiavgiftskompensasjon, særavgift og motorkjøretøyavgift. Skattedirektoratet er klageorgan for de klagesakene som ikke skal behandles i nemnd, se § 13-3 Klageinstans.

Skattedirektoratet skal i noen tilfeller behandle anmodning om bindende forhåndsuttalelse som førsteinstans. På grunn av rollen som klageinstans for klagesaker som ikke skal behandles i nemnd, kan Skattedirektoratet kun avgi bindende forhåndsuttalelse som førsteinstans når anmodningen gjelder områdene formue- og inntektsskatt, og merverdiavgift. Som førsteinstans skal direktoratet behandle henvendelser som gjelder kompliserte eller prinsipielle spørsmål, eller spørsmål av allmenn interesse.

Skal en anmodning behandles av en annen myndighet enn den som har mottatt den, oversendes anmodningen til rette myndighet umiddelbart. Avsender skal samtidig gjøres kjent med oversendelsen.

Enhver skattepliktig, og bruker som har rett til fritak fra særavgift kan be om bindende forhåndsuttalelse, se skatteforvaltningsforskriften 6-1-2. Anmodningen må gjelde egne skatteforhold. Anmodningen kan være felles for flere saksforhold og/eller flere skattepliktige, jf. skatteforvaltningsforskriften § 6-1-2 første ledd.

Som skattepliktig i denne sammenheng regnes også:

• den som søker avklart om vedkommende er eller vil bli skattepliktig til Norge.
• selskaper med deltakerfastsetting, boligselskaper og sameier
• skattefrie institusjoner
• den som er berettiget til merverdiavgiftskompensasjon
• den som skal stifte et selskap mv
• utenlandske selskaper som vil bli/er skattepliktige til Norge. Eksempel: Et selskap som skal stiftes i Luxembourg kan ha behov for en vurdering av om det reelt anses etablert der, og derved faller inn under fritaksmetoden i skatteloven § 2-38, slik at det ikke er kildeskattplikt til Norge på fremtidig utbytte herfra.

Ved bruk av fullmektig må det fremgå av anmodningen hvem den fremsettes på vegne av.

Skatteforvaltningsforskriften § 6-1-4 lister opp hvilke formkrav som gjelder for en anmodning om bindende forhåndsuttalelse og hva den skal inneholde.

Anmodningen skal være skriftlig og fremsettes atskilt fra andre henvendelser.

Den skal inneholde opplysninger om navn, adresse og fødselsnummer/organisasjonsnummer for den eller de som saken gjelder. Dette gjelder likevel ikke i selskaps- og sameieforhold som nevnt i forskriften § 6-1-2 annet ledd, dersom antall deltakere, andelseiere eller sameie/selveiere overstiger fem, jf. forskriften § 6-1-4 annet ledd. I skatteforvaltningsforskriften § 6-1-4 åttende ledd kreves også opplysninger om personer tilknyttet partene som disposisjonen gjelder. Konserndefinisjonen i regnskapsloven § 1-3 skal legges til grunn ved vurderingen av hvilket selskap som er skattepliktiges direkte morselskap eller det ultimate morselskapet. Opplysninger om selskapene og eierne skal gis selv om samtlige selskaper i et konsern er hjemmehørende i Norge.

Anmodningen kan bare gjelde den skattepliktiges egne forhold. Dette gjelder også f.eks. institusjoner som er fritatt for skatteplikt og bruker som er fritatt for særavgift.

Anmodningen må angå norske skatte- eller avgiftsforhold.

I anmodningen kan det bare tas opp fremtidige rettsspørsmål som følge av en konkret planlagt disposisjon før den igangsettes. Den planlagte disposisjonen med angivelse av sannsynlig tidspunkt for gjennomføring skal skisseres. Det sentrale i denne sammenheng er at innsender gir nødvendige opplysninger slik at den skatte- eller avgiftsmessige virkningen kan fastslås. I praksis kan de skattemessige innvinnings- og oppofrelseskriteriene gi god veiledning.

Forhåndsuttalelser fra skattekontoret og Oljeskattekontoret skal avgis så raskt som mulig og normalt innen fire uker, se skatteforvaltningsforskriften § 6-1-6 første ledd. Saksbehandlingsfristen regnes fra det tidspunkt anmodning er journalført, saken er fullstendig opplyst fra innsenders side og korrekt gebyr er registrert innkommet på gebyrkontoen. Mangler ved gebyret eller anmodningen, eventuelt behov for supplerende opplysninger, medfører at saksbehandlingsfristen regnes fra det tidspunkt feilen er rettet opp.

For uttalelser som avgis av Skattedirektoratet er fristen tre måneder, se skatteforvaltningsforskriften § 6-1-6 annet ledd. Dette betyr at de som ønsker en slik forhåndsuttalelse må være ute i god tid før den planlagte disposisjonen skal gjennomføres. Saksbehandlingsfristen løper fra det tidspunkt anmodningen kom inn til skattekontoret dersom anmodningen på dette tidspunktet var fullstendig og gebyret betalt.

Skatteforvaltningsforskriften § 6-1-5 gir anvisning på tilfeller der det er aktuelt å avvise en anmodning om bindende forhåndsuttalelse. Forskriften skiller mellom tilfeller der anmodningen skal avvises, og tilfeller der anmodningen kan avvises. En anmodning kan ikke avvises på andre grunnlag enn de som er nevnt i forskriften. Avvisning skal skje snarest mulig. Den må være skriftlig og ha en kort begrunnelse. Gebyr tilbakebetales ved avvisning, se § 6-3 Gebyr. Dersom en anmodning avvises kan skattemyndigheten likevel gi en veiledende uttalelse om spørsmålet. En slik uttalelse vil ha grunnlag i skattemyndighetens alminnelige veiledningsplikt, og får ikke bindende virkning.

En beslutning om avvisning kan ikke påklages, se også § 6-2 første ledd. At saken er avvist, hindrer likevel ikke at skattekontoret senere kan behandle en anmodning om samme forhold. Det må i så fall foreligge en begrunnet anmodning som endrer forutsetningen for beslutningen.

En anmodning om bindende forhåndsuttalelse skal avvises dersom anmodningen gjelder en disposisjon som faller utenfor ordningen og/eller dersom gebyr ikke er betalt. Avvisning skal også skje dersom anmodningen ikke oppfyller de krav som er satt til dens innhold. Feil uten betydning skal ikke føre til avvisning. En anmodning skal også avvises dersom den rettslige avklaring en uttalelse kunne gi, antas verken å være vesentlig for den som har fremsatt anmodningen, eller å ha allmenn interesse.

Avvisning kan skje dersom den planlagte disposisjon antas å ha liten egenverdi i forhold til de skattespørsmål som anmodningen involverer, jf. skatteforvaltningsforskriften § 6-1-5 tredje ledd. Videre kan en anmodning avvises dersom den bærer preg av ren skatteplanlegging. Skattemyndighetene behandler normalt spørsmål om omgåelse etter skatteloven § 13-2. Der transaksjonen ikke har noe innhold utover det å spare skatt, kan myndighetene avvise saken. Det fremgår av skatteforvaltningsforskriften § 6-1-5 tredje ledd at anmodningen kan avvises dersom saken antas å ville bli uforholdsmessig ressurskrevende i forhold til uttalelsens betydning for den skattepliktige. Som uforholdsmessig ressurskrevende menes f.eks saker med et omfattende og komplisert faktum der det rettslige spørsmålet er mindre vesentlig. Det gjelder også hvis saken forsinker andre og viktigere saker. Dersom anmodningen fremsettes for nært opp til det planlagte beslutningstidspunktet for disposisjonen kan også dette være grunnlag for avvisning.

En anmodning kan avvises dersom tungtveiende grunner taler for det, se forskriften § 6-1-5 femte ledd. En del spørsmål kan være uegnet for avklaring ved bindende forhåndsuttalelse, fordi momentene i vurderingen forutsetter skjønnsmessige vurderinger som man ikke har grunnlag for å ta. Eksempel på dette kan være spørsmål om hva som kan være en naturlig arrondert tomt, fordi dette krever lokalkunnskap.

Skattemyndigheten må beskrive den disposisjonen som uttalelsen gjelder, og identifisere den eller de berørte skattepliktige, se skatteforvaltningsforskriften § 6-1-6 fjerde ledd. Videre er rammene for hva det kan gis bindende forhåndsuttalelse om satt i skatteforvaltningsforskriften § 6-1-4 om anmodningens innhold.

Det er kun rettsanvendelse på et konkret faktum som er gjenstand for vurdering, og uttalelsen må gjelde skattepliktiges egne forhold. At det må dreie seg om en konkret planlagt disposisjon innebærer at hypotetiske problemstillinger ikke kan behandles. Man kan heller ikke spørre om alternative fremgangsmåter i samme anmodning. Det må i tilfelle beskrives en ny fremgangsmåte i en ny etterfølgende forespørsel. Begrepet «disposisjon» er i praksis tolket vidt og omfatter i dag både en konkret disposisjon som for eksempel salg av bolig, og spørsmål som har betydning for flere skattleggingsperioder, f.eks. om en planlagt etablert institusjon blir skattepliktig. Spørsmål om omgåelse, jf. sktl. § 13-2, kan i utgangspunktet behandles.

Spørsmål om bevisvurdering, verdsetting eller andre skjønnsmessige vurderinger utenom selve rettsanvendelsen kan ikke tas opp.

Bindende forhåndsuttalelse knyttet til en disposisjon som allerede er gjennomført kan ikke gis. Den bindende forhåndsuttalelsen må foreligge før igangsetting av disposisjonen. En disposisjon anses i denne sammenheng som igangsatt dersom den aktuelle prosessen ikke lenger kan reverseres med skattemessig virkning. F.eks vil en fusjon der endelig melding etter aksjeloven § 13-16 ikke er sendt Foretaksregisteret, være en fremtidig disposisjon. Før dette tidspunktet anses ikke selve fusjonen som igangsatt, og disposisjonen er fortsatt reversibel. Et annet eksempel er der det er tatt forbehold om en positiv bindende forhåndsuttalelse i en skriftlig avtale som er inngått. Selve transaksjonen anses ikke igangsatt før det er klart at avtalen skal gjennomføres.

Det må vurderes konkret om et spørsmål har «vesentlig» betydning for skatte- eller avgiftssubjektet, jf. lovteksten i skatteforvaltningsloven § 6-1 første ledd. Det skal ikke stilles strenge krav til «vesentlighet», da det er vanskelig for skattemyndighetene å ha en formening om hva som er vesentlig for skatte- eller avgiftssubjektet. Et spørsmål kan ha vesentlig betydning selv om det er enkelt, og antas bare unntaksvis å medføre at en anmodning blir avvist. Selv om vesentlighetskravet ikke er oppfylt, kan en anmodning tas til behandling dersom spørsmålet er av «allmenn interesse». Slike anmodninger skal normalt behandles av Skattedirektoratet.

Dersom anmodningen gjelder en disposisjon som faller utenfor de områder det kan gis bindende forhåndsuttalelse om, skal skattekontoret avvise anmodningen, se om avvisning ovenfor. Det kan likevel gis en veiledende uttalelse.

Skattedirektoratet vurderer om en bindende forhåndsuttalelse skal publiseres, og sørger for anonymisering og publisering av egne bindende forhåndsuttalelser. Skattedirektoratet kan også publisere uttalelser avgitt av skattekontorene, se skatteforvaltningsforskriften § 6-1-8.

Oljeskattekontoret vurderer om og på hvilken måte egne forhåndsuttalelser skal publiseres, se skatteforvaltningsforskriften § 6-1-8 første ledd.

I de tilfeller uttalelse gis av en nemnd, skal det saksforberedende organ sørge for publisering, se skatteforvaltningsforskriften § 6-2-1 sjette ledd. Publisering av nemndsuttalelse skal også skje etter reglene i forskriften § 6-1-8.