Rundskriv

Retningslinje for lempning av hensyn til det offentlige som kreditor

  • Publisert:
  • Avgitt 01.07.2019

Denne retningslinjen gjelder lempning av hensyn til det offentlige som kreditor etter skattebetalingsloven § 15-2.

 

1   Innledning

Denne retningslinjen gjelder lempning av hensyn til det offentlige som kreditor etter skattebetalingsloven § 15-2.

Lempning er en fellesbetegnelse for betalingsutsettelse og nedsettelse av krav. En betalingsutsettelse kan gis i form av en betalingsavtale eller en ren utsettelse med betalingen. En nedsettelse innebærer at kravet ettergis helt eller delvis.

At lempning skjer av hensyn til det offentlige som kreditor innebærer at skyldner innvilges betalingsutsettelse eller nedsettelse fordi det tjener innfordringen.

Lempning etter denne retningslinjen kan skje som ledd i avtale mellom innkrevingsmyndighetene og skyldner alene, som ledd i utenrettslig gjeldsordning eller gjeldsforhandling etter konkursloven.

Denne retningslinjen omfatter krav som er angitt i skattebetalingsloven § 1-1 annet og tredje ledd, § 1-3 første ledd og skattebetalingsforskriften §§ 1-2-1 og 1-2-3. Videre kommer § 15-2 også til anvendelse på ansvarsbeløp etter kapittel 16, jf. § 16-1 annet ledd annet punktum, og på erstatnings- og regresskrav tilkjent på skatte- og avgiftsområdet, jf. skattebetalingsforskriften § 1-2-2 annet punktum. Krav som innkreves etter skattebetalingsloven omtales i det videre som skatte- og avgiftskrav.

Retningslinjen omfatter også krav som innkreves i medhold av SI-loven § 1, jf. SI-forskriften § 1, med unntak av krav som er unntatt i SI-forskriften § 4.

Retningslinjen gjelder ikke for krav som kreves inn etter bidragsinnkrevingsloven.

Saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven gjelder ved behandling av søknader om lempning av hensyn til det offentlige som kreditor, jf. skattebetalingsloven § 3-1 første ledd og SI-loven § 2 første ledd. Det er gitt enkelte unntak når det gjelder klageadgang og krav til begrunnelse i skattebetalingsloven § 3-3 og SI-loven § 2 annet ledd.

1.1  Forholdet til tidligere retningslinjer

Denne retningslinjen erstatter SKD-melding nr 9/11 av 8. juli 2011, samt retningslinje av 1. januar 2016 om lempning av hensyn til det offentlige som kreditor (§ 15-2) for krav på toll, særavgifter og innførselsmerverdiavgift.

1.2  Hjemmel

Innkrevingsmyndigheten kan med hjemmel i skattebetalingsloven § 15-2 tredje ledd første punktum treffe avgjørelser om lempning av skatte- og avgiftskrav av hensyn til det offentlige som kreditor.

Skattedirektoratet kan fastsette nærmere regler om innkrevingsmyndighetenes kompetanse ved lempning av skatte- og avgiftskrav, jf. skattebetalingsloven § 15-2 tredje ledd annet punktum. Nærmere bestemmelser om innkrevingsmyndighetenes kompetanse følger av retningslinjens kapittel 2.

Krav som innkreves etter SI-loven, og som ikke er unntatt i forskrift, kan lempes etter vilkårene i skattebetalingsloven § 15-2 med hjemmel i SI-loven § 8 første ledd bokstav b.

1.3   Avgrensninger

Lempning av hensyn til det offentlige som kreditor må avgrenses mot lempning av hensyn til skyldneren etter skattebetalingsloven § 15-1. Hensynene bak de to ulike lempningsgrunnlagene er forskjellige, dermed er også vilkårene ulike. En søknad om lempning kan fremmes på ett eller begge grunnlag. Dersom skyldneren påberoper seg spesielle forhold ved sin egen situasjon, må det vurderes om saken bør behandles etter reglene om lempning av hensyn til skyldneren. Nærmere orientering om vilkårene for lempning etter denne bestemmelsen følger av Skattedirektoratets retningslinje for lempning av hensyn til skyldner.

Videre må det avgrenses mot gjeldsordning etter gjeldsordningsloven. Personer med alvorlige gjeldsproblemer til flere kreditorer bør henvises til å søke gjeldsordning. Lempning av krav som ledd i gjeldsordning etter gjeldsordningsloven behandles i egne retningslinjer/rutiner.

Søknader som utelukkende er begrunnet ved urimelige forhold ved fastsettelsen av kravet, skal behandles av fastsettingsmyndighetene. I slike tilfeller kan søknaden uten videre oversendes til fastsettingsmiljøet ved skattekontoret eller til den aktuelle oppdragsgiver som er ansvarlig for fastsettingen av kravet. Skyldner skal informeres om oversendelsen.

Søknader som er begrunnet både med innfordringshensyn og forhold ved fastsettelsen, skal i utgangspunktet behandles av den myndighet som mottar søknaden. I tilfeller hvor skyldner anfører at kravet bygger på en feilaktig fastsettelse, og det er begrunnet tvil knyttet til om fastsettelsen er riktig, skal fastsettingsmyndighetene kontaktes for en vurdering, før søknaden eventuelt tas opp til behandling. Feilaktige fastsettelser bør i størst mulig grad repareres ved endring av fastsettelsen, ikke ved lempning. 

Dersom søknaden avslås av innkrevingsmyndigheten etter skattebetalingsloven § 15-2, skal det vurderes om søknaden bør oversendes til behandling også hos fastsettingsmyndigheten.

Søknader som gjelder lempning av sakskostnader tilkjent staten, behandles etter rundskriv "G-09/2010 Retningslinjer for statens behandling av anmodninger om ettergivelse av sakskostnadskrav tilkjent av domstolene".

Avdeling Oppdrag krever også inn kravtyper hvor myndigheten til å lempe kravet er gitt i andre hjemler enn skattebetalingsloven § 15-2, og som derfor faller utenfor denne retningslinjen. Det finnes egne rutiner for håndtering av lempning etter disse bestemmelsene.

2   Rette myndighet

Avgjørelser om lempning av hensyn til det offentlige som kreditor treffes av innkrevingsmyndighetene.

For skatte- og avgiftskrav følger det av skattebetalingsloven kapittel 2 hvem som er innkrevingsmyndighet for de ulike kravstypene.

Det følger av skattebetalingsloven § 15-2 fjerde ledd annet punktum at Skattedirektoratet kan fastsette nærmere regler om innkrevingsmyndighetenes kompetanse ved lempning av skatte- og avgiftskrav. Slike nærmere regler følger av dette kapittelet.

For krav som innkreves etter SI-loven er det divisjon innkreving v/avdeling oppdrag som er innkrevingsmyndighet. Det følger imidlertid av SI-loven § 1 at denne myndigheten også kan legges til andre avdelinger i divisjon innkreving.

Skatteoppkrevers myndighet fremkommer av punkt 2.1 under. Divisjon innkrevings myndighet fremkommer av punkt 2.2. Myndigheten omfatter både fullmakt til å lempe, og til å avslå søknader.

2.1      Skatteoppkreverens myndighet

2.1.1  Myndighet ved søknad om betalingsutsettelse

En søknad om betalingsutsettelse som fremsettes for skatteoppkrever må omfatte alle krav som hører inn under skatteoppkrevers innkrevingsmyndighet etter sktbl. § 2-1. Dersom skyldner har krav til flere skatteoppkrevere må behandlingen samordnes.

Skatteoppkreveren har myndighet til å gi betalingsutsettelse av inntil 12 måneders varighet for krav de har innkrevingsansvaret for på inntil kr 300 000. Skatteoppkrever kan likevel avslå en søknad om betalingsutsettelse på over 12 måneder, så lenge kravet er under beløpsgrensen på kr 300 000.

Oslo kemnerkontor, Kemneren i Bergen, Trondheim kemnerkontor og Stavanger kemnerkontor har utvidede fullmakter. Disse kontorene kan gi betalingsavtaler for inntil kr 600 000 av inntil 24 måneders varighet. De har også myndighet til å avslå betalingsavtale for beløp på inntil kr 1 500 000.

Dersom skyldneren har gjeld til flere skatteoppkrevere og det totale beløpet det søkes om utsettelse for er på kr 300 000 eller mindre, skal vedtak i saken fattes av skatteoppkrever i kommunen der skyldner har sitt bosted eller selskapet har sin forretningsadresse. Der skyldner ikke har restanser til bostedskommunen eller kommunen hvor selskapet har sin forretningsadresse, skal vedtak fattes av skatteoppkrever som har innkrevingsansvaret for det nyeste kravet. Dersom samlet restanse er på over kr 300 000 skal vedtak fattes av divisjon innkreving.

Det stilles ikke krav til at en søknad om betalingsutsettelse også må omfatte krav som innkreves av divisjon innkreving. I utgangspunktet bør det imidlertid utvises forsiktighet med å inngå lengre betalingsavtaler, dersom søker også har restanser av en viss størrelse hos Skatteetaten. Dersom kravet som er omfattet av søknaden har bedre prioritet enn de øvrige kravene, kan det likevel være grunn til å inngå en betalingsavtale kun for dette kravet. I øvrige tilfeller bør slike avtaler som hovedregel ikke inngås uten at det har vært en dialog med det aktuelle innkrevingsmiljø i divisjon innkreving.

2.1.2  Myndighet ved søknad om nedsettelse

En søknad om nedsettelse som fremsettes for skatteoppkrever må omfatte alle skyldners skatte- og avgiftskrav, både de som innkreves av skatteoppkrever og de som innkreves av divisjon innkreving etter skattebetalingsloven § 2-2.

Skatteoppkreveren har myndighet til å nedsette renter og omkostninger med inntil kr 50 000 på krav de har innkrevingsansvaret for.

Oslo kemnerkontor, Kemneren i Bergen, Trondheim kemnerkontor og Stavanger kemnerkontor har fullmakt til å nedsette renter og omkostninger med inntil kr 100 000.

Skatteoppkrever har ikke myndighet til å fatte vedtak i saker om nedsettelse der skyldners totale restanse overstiger beløpsgrensen eller der skyldner også har andre restanser, med mindre skyldner tilbyr å betale disse fullt ut i forbindelse med lempesøknaden.

Eks.: Skyldner har en samlet restanse på kr 70 000 (rentekrav), og tilbyr å innbetale kr 20 000 umiddelbart mot at det innvilges en nedsettelse for den resterende del av kravet (kr 50 000). Skatteoppkrever vil da ha myndighet til å innvilge nedsettelse av de kr 50 000.

Eks.: Skyldner har en samlet restanse på kr 40 000 som består av kr 30 000 i renter og kr 10 000 i restskatt. I dette tilfelle må skyldner tilby å betale restskattekravet med kr 10 000 for at skatteoppkrever skal ha myndighet til å innvilge nedsettelse av rentekravet på kr 30 000.

I tilfeller hvor skyldner har gjeld til flere skatteoppkrevere, må behandlingen samordnes. Dersom det totale beløpet som søkes nedsatt er på kr 50 000 eller mindre og utelukkende består av renter og omkostninger, skal vedtak fattes av skatteoppkrever i kommunen der skyldner har sitt bosted eller selskapet har sin forretningsadresse. Der skyldner ikke har restanser til bostedskommunen eller kommunen hvor selskapet har sin forretningsadresse, skal vedtak fattes av skatteoppkrever som har innkrevingsansvaret for det nyeste kravet.

Dersom det søkes om nedsettelse av rente- og omkostningskrav på over kr 50 000, eller dersom skyldner også skylder hovedstol til skatteoppkreveren, skal vedtak fattes av divisjon innkreving. Det samme gjelder dersom skyldner også har utestående skatte- og avgiftskrav som innkreves av divisjon innkreving etter skattebetalingsloven § 2-2.

2.2   Divisjonens myndighet

Divisjon innkreving gis myndighet til å innvilge og avslå søknader om lempning uavhengig av beløp.

En søknad om nedsettelse av skatte- og avgiftskrav må omfatte alle skyldners krav som innkreves etter skattebetalingsloven, slik at vedtaket gir en felles løsning for skyldners totale skatte- og avgiftsrestanse.

En søknad om betalingsutsettelse på krav som innkreves etter sktbl. § 2-2, må omfatte alle krav divisjon innkreving har innkrevingsansvaret for etter denne bestemmelsen. . Det stilles ikke krav til at søknaden også må omfatte alle krav som innkreves av skatteoppkrever. I utgangspunktet bør det imidlertid utvises forsiktighet med å inngå lengre betalingsavtaler, dersom søker også har restanser av en viss størrelse hos skatteoppkrever. Slike avtaler bør som hovedregel ikke inngås uten at det har vært en dialog med den aktuelle skatteoppkrever.

I utgangspunktet bør det etterstrebes en felles løsning for alle krav som innkreves av Skatteetaten, særlig ved søknad om nedsettelse. Når det gjelder krav som innkreves etter SI-loven, kan likevel kravstypen eller størrelsen på kravet tilsi at kravet ikke bør omfattes av en felles behandling. Det er også flere kravstyper som er unntatt fra lempningsadgangen etter SI-loven § 8, jf. sktbl. § 15-2, se SI-forskriften § 4.

3  Lempning etter § 15-2 første ledd

Offentlige krav skal som den klare hovedregel betales, enten det skjer frivillig eller etter tvangsinnfordring. Lempning innebærer et unntak fra hovedregelen og krever særskilt hjemmel.

Lempning er en fellesbetegnelse for betalingsutsettelse og nedsettelse. Selv om lovens vilkår er de samme for betalingsutsettelse og nedsettelse, vil terskelen ligge noe lavere for en betalingsutsettelse enn i nedsettelsestilfellene. Det er en vesentlig forskjell mellom det å innvilge en utsettelse med betalingen som innebærer full innfrielse av kravet bare på et noe senere tidspunkt, og det å innvilge en nedsettelse hvor man helt eller delvis gir opp kravet.

I fremstillingen av vilkårene nedenfor er det i hovedsak tatt utgangspunkt i at det er snakk om hel eller delvis nedsettelse av kravet. Noen særlige forhold knyttet til betalingsutsettelser omtales nærmere i punkt 3.2.

3.1  Oversikt over vilkårene

Det fremgår av § 15-2 første ledd at "[f]remsetter skyldneren et betalingstilbud, kan et skatte- og avgiftskrav settes ned, eller det kan gis utsettelse med betalingen. Det er et vilkår at skyldneren ikke er i stand til å innfri kravet på vanlig måte, og at betalingstilbudet antas å gi bedre dekning enn fortsatt innfordring. Betalingstilbudet må være det beste skyldneren kan tilby, og avgjørelsen må ikke virke støtende eller være egnet til å svekke den alminnelige betalingsmoral."

Det er flere vilkår som må være oppfylt for at lemping kan innvilges. Det er for det første en forutsetning at det foreligger et betalingstilbud fra skyldner. Et betalingstilbud kan bestå av tilbud om en engangsinnbetaling eller avdragsvis nedbetaling, normalt i like store månedlige avdrag. Tilbudet kan også være en kombinasjon av disse.

For å kunne lempe som innfordringstiltak må i tillegg følgende vilkår være oppfylt:

  • Skyldneren må ikke være i stand til å innfri kravet på vanlig måte (se punkt 3.1.1)
  • Tilbudet må gi bedre dekning enn fortsatt innfordring (se punkt 3.1.2)
  • Tilbudet må være det beste skyldner kan tilby (se punkt 3.1.3)
  • Avgjørelsen må ikke være støtende eller være egnet til å svekke den alminnelige betalingsmoral (se punkt 3.1.4)

3.1.1  Skyldneren må ikke være i stand til å innfri kravet på vanlig måte.

Det kreves at skyldneren utnytter sin mulighet fullt ut hva gjelder inntektsevne og opplåningsmuligheter. I tilfeller der skyldner har så stor formue at han med rimelighet kan betale kravet, men hvor realisasjon kan være forbundet med vanskeligheter, kan lempning ved betalingsavtale eller en ren betalingsutsettelse være aktuelt.

3.1.2  Tilbudet må gi bedre dekning enn fortsatt innfordring

Det er et vilkår at lempning medfører bedre dekning for kravene enn fortsatt innfordring. For å kunne ta stilling til om dette vilkåret er oppfylt, må det foretas en konkret vurdering av tilbudet opp mot mulighetene for å få dekket kravet på andre måter. Det må vurderes hvilken dekning som kan forventes ved alle andre innfordringstiltak i løpet av den neste femårsperioden, for eksempel realisasjon av utlegg, motregning, utleggstrekk, konkurs mv.

Der det er sannsynlig at skyldner noe frem i tid vil få en betydelig inntektsøkning/reduksjon i utgifter, skal forventet dekning ved andre innfordringstiltak likevel vurderes i et lengre tidsperspektiv, men som hovedregel ikke ut over ti år. Et eksempel på et slikt tilfelle vil være der skyldner er i en utdanningssituasjon og først om noen år vil komme ut i inntektsgivende arbeid.

I noen tilfeller løper det et utleggstrekk som vil gi større dekning over tid enn det fremsatte tilbudet. Dersom utleggstrekket ikke reduserer restansen som følge av rentepåløpet, vil dette være et moment for å akseptere tilbudet. En søknad bør ikke avslås kun med den begrunnelse at det løper et utleggstrekk.

Dersom det er vanskelig å få oversikt over skyldnerens mulighet til å dekke kravet, kan dette tale mot at det samtykkes i en ordning.

Dersom skyldner ved fremsettelse av søknad om lempning på innfordringsmessig grunnlag frivillig betaler hele eller deler av tilbudt beløp, bør søknaden vurderes som om betalingen ikke var foretatt. Skyldner skal med andre ord ikke stilles dårligere fordi beløpet helt eller delvis allerede er betalt. Sentrale momenter i vurderingen er om skyldner har betalt frivillig, og om det er nær sammenheng i tid mellom søknaden og betalingen. Dersom betalingen er foretatt for å avverge tvangsrealisasjon/konkursåpning kan beløpet ikke sies å være betalt frivillig.

3.1.3  Tilbudet må være det beste skyldner kan tilby

Lempning er et unntak fra hovedregelen om at krav til det offentlige skal betales til fastsatt tid og med fastsatt beløp. Det kreves derfor at skyldneren anstrenger seg når han fremsetter et betalingstilbud. At tilbudet må være det beste skyldner kan fremsette innebærer en vurdering av skyldnerens økonomi og fremtidige inntektsmuligheter. Det må vurderes om skyldneren er i, eller i de nærmeste årene vil komme i, en slik økonomisk situasjon at det er sannsynlig at han frivillig vil kunne tilby bedre dekning. Ved denne vurderingen vil det være relevant å se på skyldners personlige forhold, livssituasjon og framtidsutsikter. For eksempel kan skyldneren på søknadstidspunktet være student eller syk, men det er sannsynlig at han om en viss tid vil være i lønnet arbeid. I disse tilfellene vil skyldner i relativt nær fremtid kunne gi et bedre tilbud.

Ved avgjørelse av om tilbudet er det beste skyldneren kan tilby, må innkrevingsmyndigheten også se på hvilke lånemuligheter skylderen har. Dersom skyldneren for eksempel eier fast eiendom med friverdi, bør han benytte seg av denne lånemuligheten når han fremsetter et betalingstilbud.

I de tilfeller hvor tilbudet helt eller delvis er finansiert av tredjemann er det nærliggende å tro at tilbudet er det beste skyldner kan tilby.

Det er viktig at det forslaget som blir fremsatt er realistisk. Det bør ikke innvilges ordninger som med høy grad av sannsynlighet ikke vil kunne gjennomføres. Det må derfor foretas en vurdering av muligheten for at skyldner kan betale det han skal etter avtalen med de midler han har til rådighet.

I særlige tilfeller vil skyldnerens vanskelige situasjon tilsi at det beste tilbudet han kan tilby er svært lavt. Etter tidligere praksis åpnet Skattedirektoratet for at det helt unntaksvis kunne aksepteres et "nulltilbud". Dette tok særlig sikte på tilfeller med svært gamle krav, hvor innfordring var forsøkt over lenger tid uten resultat. De saker hvor dette kunne være aktuelt anses nå fullt ut å omfattes av den nye bestemmelsen i sktbl. § 15-2 annet ledd, som åpner for at krav over 10 år kan lempes uten at det fremsettes et betalingstilbud, se punkt 4. Det vil på denne bakgrunn ikke lenger være adgang til å akseptere nulltilbud ved lempning etter sktbl. § 15-2 første ledd.

3.1.4  Avgjørelsen må ikke være støtende eller være egnet til å svekke den alminnelige betalingsmoral

Selv om et betalingstilbud isolert sett vil medføre bedrede dekningsutsikter, kan det likevel foreligge forhold som gjør at det ikke bør lempes. Det skal foretas en helhetsvurdering av om en godtagelse av tilbudet vil kunne være støtende eller være egnet til å svekke den alminnelige betalingsmoral.

Klanderverdige forhold hos skyldner kan gi grunnlag for å nekte lempning selv om de øvrige vilkår er oppfylt. Momenter ved denne vurderingen kan være i hvilken grad skyldneren for øvrig har oppfylt sine forpliktelser etter gjeldende regelverk. Videre vil illojal boforringelse, kreditorbegunstigelse, overføring av større beløp til utlandet eller andre tilsvarende forhold på skyldnerens hånd tale mot lempning. Også det at skyldneren tidligere har vist manglende betalingsvilje og stadig opparbeidet seg ny gjeld til Skatteetaten/skatteoppkrever kan tale mot at lempning innvilges. Dersom skyldneren har fått nedsatt krav tidligere, vil en ny innvilgelse innenfor en tiårsperiode i utgangspunktet være støtende og være egnet til å svekke den alminnelige betalingsmoral

Klanderverdige forhold må vurderes opp mot andre forhold som kan gjøre det mindre støtende å lempe kravet. I de tilfeller hvor de klanderverdige forholdene ligger langt tilbake i tid, er knyttet til skyldnerens tidligere virksomhet og skyldneren ikke har opparbeidet seg nevneverdig ny restanse, vil en godtakelse være mindre støtende. Det er vanskelig å gi en generell angivelse av hvor gamle de klanderverdige forhold må være for at de skal anses for å ligge langt tilbake i tid, men i normaltilfellene vil dette være tilfelle der handlingene/unnlatelsene er mer enn 10 år gamle. Er forholdene yngre enn 5 år vil de i utgangspunktet ikke kunne anses for å ligge langt tilbake i tid. Der de klanderverdige forhold er avdekket ved et nylig avholdt bokettersyn, vil lempning av krav relatert til bokettersynet som hovedregel være støtende selv om de aktuelle forhold ligger langt tilbake i tid.

Det er videre viktig å kartlegge hvorfor søker ikke har oppfylt sine forpliktelser etter gjeldende regelverk. Den manglende oppfyllelsen av forpliktelsen kan skyldes formildende omstendigheter, som f. eks. sykdom.

Ved søknad om lempning av skatte- og avgiftskrav, bør det tale til søkers fordel dersom han er à jour med løpende skatte- og avgiftsforpliktelser.

Kravenes alder og sammensetning kan også være momenter ved vurderingen av om lempning skal godtas. Har det pågått aktiv innfordring mot skyldneren i mange år uten at det har gitt resultater, kan det være mindre støtende å lempe kravet. For nyere krav vil tvangsinnfordring ennå ikke være forsøkt i særlig grad, og innkrevingsmyndigheten vil ha liten kunnskap om hvilken dekning den fremtidige innfordring vil medføre. For eldre restanser som har vært forsøkt innfordret over lengre tid vil utsiktene til fremtidig full dekning ofte være bedre belyst. Har skyldneren i tillegg vært gjennom konkursbehandling har man bedre sikkerhet for at skyldneren ikke har midler til å dekke restansene fullt ut. Det kan også være mindre støtende å lempe dersom forsinkelsesrenter og omkostninger utgjør en større del av kravet. Terskelen for lempning av forsinkelsesrenter og omkostninger er noe lavere enn ved lempning av hovedstol.

Innkrevingsmyndighetenes opptreden kan i særlige tilfeller ha betydning for støtendevurderingen. For eksempel kan ubegrunnet passivitet eller feilinformasjon fra fastsettings-/ innkrevingsmyndighetene, tillegges vekt ved vurderingen.

Enkelte typer krav vil kunne være mer støtende å lempe enn andre. Når det gjelder lempning av trekkansvar etter skattebetalingsloven § 16-20 eller tvangsfullbyrdelsesloven § 7-22 tredje ledd, følges en meget restriktiv praksis. Arbeidsgiver er økonomisk ansvarlig for at skattetrekk blir foretatt og at trekkoppgjør blir gitt korrekt. Dersom plikten ikke overholdes blir arbeidsgiveren økonomisk ansvarlig for det beløpet som skulle ha vært trukket. Videre kan unnlatelse av å foreta forskuddstrekk og separering etter skattebetalingsloven § 5-12 straffes etter skattebetalingsloven § 18-1. Brudd på trekkplikten anses som svært klanderverdig, og det skal mye til for å lempe et slikt ansvar for arbeidsgivere.

Et annet eksempel er løpende tvangsmulkt der det underliggende forhold ikke er korrigert, slik at mulkten fortsatt løper. Mulkten ilegges nettopp for å fremtvinge en ønsket opptreden, for eksempel levering av regnskap, og en nedsettelse vil stride mot hensikten med ileggelse.

Som hovedregel bør ikke krav lempes overfor virksomheter i fortsatt drift. Dersom en virksomhet fortsatt er i drift, vil både en betalingsutsettelse og en nedsettelse innebære en konkurransevridning sammenlignet med andre virksomheter som betaler ved forfall. Skyldner er ikke en virksomhet i fortsatt drift der virksomheten er reelt og formelt avviklet.

En nedsettelse skal i utgangspunktet kun innvilges der skyldner ikke har andre usikrede kreditorer. Skyldnere med alvorlige gjeldsproblemer til flere kreditorer bør i stedet oppfordres til å søke om gjeldsordning etter gjeldsordningsloven. Der skyldner har andre usikrede kreditorer eller er en virksomhet i fortsatt drift, kan lempning også skje som utenrettslig gjeldsordning, se punkt 6, frivillig gjeldsordning eller tvangsakkord etter konkursloven. Selv om skyldner har andre kreditorer, kan det unntaksvis avtales ensidig nedsettelse dersom sterke innfordringsmessige hensyn tilsier det, og det ikke foreligger fare for omstøtelse til fordel for de øvrige kreditorene.

Krav som er sikret ved pant og krav som har prioritet i konkurs står i en særstilling. Slike krav vil det som den klare hovedregel ikke være aktuelt å nedsette.

I noen tilfeller har skyldneren en faktisk positiv formue, eller vil få dette etter at det fremsatte forslag til ordning er gjennomført. Forholdet kan imidlertid være at disse midler ikke er gjenstand for kreditorbeslag og/eller vanskelig å utnytte som sikkerhet for låneopptak. Isolert sett kan tilbudet således fremstå som gunstig. Det skal likevel vises varsomhet med å nedsette krav i slike tilfeller.  

3.2    Særlig om betalingsutsettelser

3.2.1  Generelt

Lovens grunnvilkår gjelder også for lempning gjennom en betalingsutsettelse, se punkt 3.1 ovenfor. Terskelen for betalingsutsettelse vil likevel ligge noe lavere enn i nedsettelsestilfellene. Det er en vesentlig forskjell mellom det å innvilge en utsettelse med betalingen, som innebærer full innfrielse av kravet, bare på et noe senere tidspunkt, og det å innvilge en nedsettelse hvor man helt eller delvis gir opp kravet.

Vilkårene for betalingsutsettelse kan også vurderes noe ulikt avhengig av kravstype. Når det gjelder skatte- og avgiftskrav er det grunn til å tolke vilkårene for betalingsutsettelse forholdsvis strengt. Skatt og avgift er i stor grad en løpende forpliktelse som er forholdsvis forutsigbar for skyldner. Preventive hensyn tilsier derfor at det bør stilles strenge krav for å innvilge betalingsutsettelse for slike krav. Restskatt er et eksempel på en kravstype hvor terskelen for betalingsutsettelse bør være høy. Restskatt kommer sjelden overraskende på skyldner og den opprinnelige betalingsfristen er lang. En streng praksis for betalingsutsettelser når det gjelder slike krav vil kunne ha en viktig oppdragende effekt på skyldner, siden dette i stor grad er krav som kommer hvert år. Dette hensynet gjør seg ikke gjeldende i like stor grad for endel av kravene som kreves inn etter SI-loven. For eksempel vil en trafikkbot ofte være vanskelig for skyldner å forutse, det er ofte et forholdsvis høyt beløp med kort betalingsfrist, og det er et krav som for de fleste ikke oppstår veldig ofte. Vilkårene for betalingsutsettelse vil av denne grunn kunne tolkes noe mildere/mer skjematisk for enkelte kravtyper, særlig dersom det er snakk om kortere betalingsutsettelser.

En betalingsutsettelse vil normalt innebære en avtale om avdragsvis betaling av kravene (betalingsavtale). I enkelte tilfeller kan det imidlertid være aktuelt med en ren utsettelse med betalingen, dvs. at det kan avtales at skyldner først skal betale kravet på et senere tidspunkt. Dette vil typisk kunne være aktuelt i tilfeller hvor skyldner for en kortere periode er uten inntekt, og ikke har oppsparte midler, f.eks. dersom skyldner er i pliktig førstegangstjeneste.

Betalingsavtaler som inngås mellom skyldneren og innkrevingsmyndigheten innebærer at innkrevingsmyndigheten forplikter seg til å unnlate visse innfordringstiltak som ellers kunne vært iverksatt i avtaletiden, mot at skyldner overholder nærmere bestemte vilkår. Betalingsavtaler kan inngås separat eller i kombinasjon med en nedsettelse av kravet.

Avtalen skal ikke endre forfallstidspunktet for de krav som omfattes av avtalen eller begrense retten til å kreve renter. I særlige tilfeller kan det avtales at renter som påløper i nedbetalingsperioden, frafalles når avtalen er gjennomført og overholdt.

3.2.2  Betalingsutsettelsens varighet

En betalingsavtale skal i utgangspunktet ikke strekke seg ut over to år. Divisjon innkreving kan for særskilte kravstyper og ellers i særlige tilfeller fravike dette utgangspunktet.

For virksomhet i fortsatt drift bør en betalingsavtale ikke strekke seg ut over ett år. Divisjon innkreving kan for særskilte kravstyper og ellers i særlige tilfeller inngå betalingsavtaler som strekker seg ut over ett år ved fortsatt drift. For skatte- og avgiftskrav kan det likevel aldri avtales avdragstid ut over to år ved fortsatt drift.

Rene betalingsutsettelser (utsettelse uten avdragsbetaling) skal ikke gis for mer enn ett år av gangen.

3.2.3  Krav til sikring av kravet ved betalingsutsettelse

Lengre betalingsavtaler eller rene betalingsutsettelser skal som utgangspunkt ikke gis før kravet er søkt sikret gjennom utleggsforretning eller nedleggelse av utleggstrekk.

Unntaksvis kan det innvilges en lengre betalingsutsettelse uten at kravet er søkt sikret gjennom utleggsforretning eller nedleggelse av utleggstrekk. Ved vurderingen må det ses hen til kravstype, kravets størrelse, skyldnerens historikk, kravets prioritet, nedbetalingstidens lengde og omstendighetene for øvrig. For virksomhet i fortsatt drift er terskelen for å fravike utgangspunktet om sikring av kravet langt høyere enn for personlige skyldnere. Kortere betalingsutsettelser kan imidlertid gis i særlige tilfeller.

4  Lempning etter § 15-2 annet ledd

Reguleringen i § 15-2 annet ledd innebærer at terskelen for hel eller delvis nedsettelse senkes noe for krav med forfall som ligger mer enn ti år tilbake i tid. Den mest vesentlige forskjellen fra første ledd er at det ikke oppstilles noe vilkår om at skyldner må fremme et betalingstilbud som gir bedre dekning enn fortsatt innfordring. Dette vilkåret erstattes med en vurdering av om videre innfordring vil gi "dekning av betydning". På denne måten åpner annet ledd for at eldre krav kan nedsettes i tilfeller der innkrevingsmyndigheten finner videre innkreving uhensiktsmessig, selv om dette etter en ren økonomisk vurdering vil gi bedre dekning til det offentlige. Skatteetaten og skatteoppkreverne bruker betydelige ressurser på å innfordre eldre krav, samtidig som denne innfordringen i liten grad bidrar til å øke provenyet. Ofte vil både prosessøkonomiske hensyn og hensynet til skyldner tale for at eldre saker finner sin løsning gjennom lempning etter mange års aktiv innfordring.

4.1  Oversikt over vilkårene

Det fremgår av § 15-2 annet ledd at: "Krav med forfall som ligger mer enn ti år tilbake i tid, kan settes ned dersom fortsatt innfordring ikke antas å gi dekning av betydning. Avgjørelsen må ikke virke støtende eller være egnet til å svekke den alminnelige betalingsmoralen."

I lovteksten benyttes begrepet settes ned. Dette er ikke ment å være til hinder for at en delvis nedsettelse av kravet kombineres med en betalingsavtale for den resterende delen av kravet, eksempelvis at det inngås en betalingsavtale for hovedstol, mens gjenstående del av kravet, forsinkelsesrenter mv., nedsettes når betalingsavtalen er gjennomført. Dersom det skal inngås en betalingsavtale som innebærer full innfrielse av kravet, må imidlertid denne inngås etter bestemmelsens første ledd.

Lovteksten oppstiller tre hovedvilkår for lempning etter § 15-2 annet ledd:

  • Kravenes forfall må ligge mer enn ti år tilbake i tid
  • Fortsatt innfordring antas ikke å gi dekning av betydning
  • Avgjørelsen må ikke virke støtende eller være egnet til å svekke den alminnelige betalingsmoral

4.1.1  Kravenes forfall må ligge mer enn 10 år tilbake i tid

Vilkåret om at kravets forfallstidspunkt må ligge mer enn ti år tilbake i tid, setter en klar grense for hvilke krav som omfattes av den utvidede lempningsadgangen i § 15-2 annet ledd. Dersom skyldner også har krav som er yngre enn 10 år, se også punkt 5.

En tidligere betalingsutsettelse/betalingsavtale for kravet medfører ikke at forfallet må anses som helt eller delvis flyttet i relasjon til denne bestemmelsen.

For skatte- og avgiftskrav menes forfall etter skattebetalingsloven kapittel 10. Dette innebærer blant annet at der det opprinnelige kravet senere er endret, vil forfall for en eventuell økning av kravet være tre uker etter at melding om endringsvedtaket er sendt den skatte- eller avgiftspliktige, jf. skattebetalingsloven § 10-53 første ledd. Det opprinnelige kravets forfall vil ikke endres. Tilhørende renter og gebyrer kan lempes dersom forfall for hovedstolen ligger mer enn ti år tilbake i tid.

4.1.2  Fortsatt innfordring antas ikke å gi dekning av betydning

Det er en forutsetning for nedsettelse etter annet ledd at videre innfordring ikke gir dekning av betydning. Verken lovteksten eller forarbeidene angir noen bestemt dekningsgrad eller annen størrelsesangivelse.

Om fortsatt innfordring antas å gi dekning av betydning må vurderes individuelt i hver enkelt sak, og kan variere ut i fra størrelsen på beløpet som videre innfordring antas å innbringe. Som den klare hovedregel skal det likevel legges til grunn at:

  • fortsatt innfordring ikke gir dekning av betydning dersom forventet dekningsgrad er på under 25% av totalkravet (inkl. renter og omkostninger).
  • fortsatt innfordring gir dekning av betydning dersom forventet dekningsgrad er på over 75% av totalkravet (inkl. renter og omkostninger).

Som et utgangspunkt vil størrelsen på beløpet som videre innfordring antas å innbringe, være styrende for om skjæringspunktet mellom dekning av betydning/ikke dekning av betydning skal ligge i øvre eller nedre del av skalaen. Antas videre innfordring å genere store innbetalinger, vil dette tale for at skjæringspunktet skal ligge ned mot en dekningsgrad på 25%. Kun i helt spesielle tilfeller kan de oppstilte yttergrensene fravikes ved vurderingen av om vilkåret er oppfylt eller ikke. Det kan for eksempel tenkes enkelttilfeller hvor dekningsgraden ligger under 25%, men hvor videre innfordring antas å innbringe et ekstraordinært høyt beløp.

Ved vurderingen av hva videre innfordring vil gi av dekning til kravet, skal det legges vekt på hva tidligere innkreving mot skyldner har resultert i, og om skyldners økonomiske situasjon har endret seg, eller med høy sannsynlighet vil endre seg i nær fremtid. Det vil som regel være vanskelig å anslå hva skyldner frivillig kommer til å betale i fremtiden. Det vil derfor først og fremst måtte ses hen til hvilke muligheter innkrevingsmyndighetene har til å innfordre kravet ved tvang.

Når man etter § 15-2 første ledd tar stilling til om fortsatt innfordring gir bedre dekning enn det fremsatte betalingstilbud, skal innkrevingsmyndigheten som utgangspunkt vurdere hvilken dekning som kan oppnås gjennom innfordring den neste femårsperioden, jf. punkt 3.1.2 ovenfor. Ved vurderingen etter annet ledd av om fortsatt innfordring antas å gi dekning av betydning, skal verdien av fortsatt innfordring som den vurderes i et betydelig kortere tidsperspektiv. I disse tilfellene har skyldner som regel vært utsatt for kontinuerlig kreditorpågang mer enn 10 år, og verdien av videre innfordring skal derfor ikke vurderes i et lengre perspektiv enn to år.

Der det er klare holdepunkter for at skyldner noe frem i tid vil få en betydelig inntektsøkning/reduksjon i utgifter, kan forventet dekning ved andre innfordringstiltak likevel vurderes i et noe lengre tidsperspektiv. Et eksempel på et slikt tilfelle vil være der skyldner er i en utdanningssituasjon og først om noen år vil komme ut i inntektsgivende arbeid.

Det kan tenkes tilfeller der videre innfordring sannsynligvis vil gi dekning av betydning, men hvor skyldner i sin søknad har fremmet et tilbud om en engangsinnbetaling som gir delvis dekning til kravet. I slike tilfeller må vurderingen være om videre innfordring gir merdekning av betydning.

4.1.3  Avgjørelsen må ikke virke støtende eller være egnet til å svekke den alminnelige betalingsmoral

For krav som er eldre enn 10 år, og hvor fortsatt innfordring ikke antas å gi dekning av betydning, er den klare hovedregel at kravet bør ettergis. Det er kun i særlige tilfeller at ettergivelse av slike krav kan nektes med henvisning til støtende forhold.

Støtendevurderingen etter annet ledd vil basere seg på de samme momenter som etter første ledd. Det skal imidlertid legges betydelig vekt på hvor gamle kravene er, og hvor langt tilbake i tid eventuelle kritikkverdige forhold tilknyttet kravene ligger. Siden kravene må være over ti år gamle for å omfattes av bestemmelsen i annet ledd, vil kritikkverdige forhold knyttet til hvordan kravene oppstod ligge så langt tilbake i tid at det som hovedregel ikke lenger vil anses støtende.

Ved støtendevurderingen etter annet ledd vil det særlig legges vekt på skyldners opptreden i tiden etter at kravene oppstod og frem til vurderingstidspunktet. Dersom skyldner for eksempel stadig har pådratt seg restskatt av en viss størrelse uten at kravene har blitt betalt, kan man ikke kontinuerlig lempe hvert krav som blir mer enn ti år gammelt, uten at skyldner endrer atferd. I slike tilfeller vil det som utgangspunkt være støtende å nedsette de eldre kravene hvis ikke de nyere kravene betales i forbindelse med nedsettelsen, eller det foreligger en avklaring knyttet til hvordan de nyere kravenes skal nedbetales. At skyldner har enkelte krav av nyere dato vil på den annen side, ikke i seg selv, anses som støtende ved vurdering av om eldre krav skal nedsettes etter skattebetalingsloven § 15-2 annet ledd. Der de nyere kravene ikke kan betraktes som løpende mislighold av en forpliktelse (som i restskattetilfellene beskrevet ovenfor), kan ikke søknad om nedsettelse av de eldre kravene avslås kun med henvisning til at det foreligger nyere krav.  

Også etter § 15-2 annet ledd vil skyldnere med betydelig gjeld til andre kreditorer som hovedregel måtte henvises til å søke gjeldsordning. Det er i utgangspunktet den samme vurderingen som skal gjøres her som når det søkes lempning etter første ledd, se punkt 3.1.4. I mange tilfeller vil det imidlertid være en lavere risiko knyttet til ensidig nedsettelse av krav som er eldre enn 10 år. Disse kravene har vært forsøkt innfordret over mange år, og sannsynligheten for at andre kreditorer senere får bedre dekning vil ofte være lav. I slike tilfeller kan innfordringsmessige hensyn tilsi at kravet nedsettes selv om skyldner også har annen gjeld.

Bestemmelsen i § 15-2 retter seg i hovedsak mot personlige skyldnere. Lempning av krav mot aktive næringsdrivende vil kunne virke konkurransevridende, og vil av denne grunn som hovedregel anses støtende. Dette gjelder selv om de aktuelle kravene er svært gamle.

Etter annet ledd stilles det ikke opp noe vilkår om at det skal fremsettes et tilbud som gir bedre dekning enn fortsatt innfordring. Selv der det løper et høyt månedlig utleggstrekk vil krav kunne nedsettes i sin helhet og umiddelbart uten at dette skal anses som støtende. Dette kan stille seg noe annerledes der skyldner i lange perioder ikke har hatt økonomi til å betjene kravet, og utleggstrekk av en viss størrelse er etablert relativt kort tid før det er søkt om lempning etter annet ledd. Det vil i enkeltsaker kunne fremstå som støtende at kravene nedsettes i sin helhet veldig kort tid etter at skyldner er blitt i stand til å betjene dem. I slike tilfeller vil innkrevingsmyndighetene kunne bøte på de støtendende forholdene ved å treffe vedtak som innebærer at utleggstrekket løper en kortere periode før resterende nedsettes.

Hvilken mulighet innkrevingsmyndigheten har hatt til å drive aktiv innfordring av kravet i perioden fra forfall og frem til søknadstidspunktet kan være relevant for om kravet skal nedsettes. Der innkrevingsmyndigheten i lengre perioder vært avskåret fra å drive innfordring, vil det i enkelte tilfeller kunne oppfattes som støtende at kravet nedsettes kort tid etter opprinnelig forfallsdato er passert med 10 år. Med "avskåret fra å drive innfordring" menes her noe annet enn at tvangsinnfordringen har vært resultatløs grunnet skyldners svake økonomi. Eksempel på et tilfelle hvor man har vært "avskåret" kan være der innkrevingsmyndigheten i flere år har avventet nedleggelse av utleggstrekk i påvente av avgjørelse i en pågående klage-/domstolsprosess vedrørende kravets gyldighet. Et annet eksempel kan være tilfeller der skyldner i lengre perioder har oppholdt seg i et land som Norge ikke har avtale om bistand til innkreving med.  

Etter annet ledd oppstilles det ikke noe vilkår om at skyldner må fremme et betalingstilbud. Dette betyr ikke at muligheten for å fremsette et betalingstilbud er irrelevant for vurderingen av om nedsettelse skal innvilges. Som utgangspunkt vil det være støtende om skyldner etter nedsettelsen sitter igjen med betydelige frie aktiva, selv om disse ikke er av en slik størrelse at de ville gitt dekning av betydning til utestående krav.  

4.2   Lempning uten søknad fra skyldner

Etter annet ledd stilles det ikke noe krav til at skyldner må fremsette en søknad om lempning. Innkrevingsmyndighetene gis dermed en mulighet til å lempe krav uten medvirkning fra skyldner. Behovet for å ta opp lempningssaker på eget initiativ vil særlig være aktuelt overfor enkelte skyldnere som har vanskelig for å ivareta sine egne interesser.

Adgangen til å nedsette krav uten at det foreligger en formell søknad skal ikke benyttes med mindre det har vært en form for dialog med skyldner/skyldners representant og vedkommende tidligere er orientert om muligheten til å fremsette en søknad. Adgangen til å nedsette krav uten at det foreligger en søknad skal videre kun benyttes der innkrevingsmyndigheten har tilstrekkelig oversikt over skyldners økonomi til å kunne gjøre en reell vurdering av om vilkårene i § 15-2 annet ledd er oppfylt.

Nedsettelse uten forutgående søknad vil typisk være aktuelt der det har vært utstrakt dialog med en vanskeligstilt skyldner i forbindelse med innfordring av kravene, og hvor innkrevingsmyndigheten har oppfordret ham eller henne til å fremsette en søknad om lempning. I slike situasjoner vil man ofte ha god oversikt over skyldners økonomiske situasjon, samtidig som det er fremstår som klart at det er den vanskelige livssituasjonen som gjør at skyldner ikke evner å fremsette en formell søknad. Forutsatt av de øvrige vilkårene i § 15-2 annet ledd er oppfylt, bør kravene i slike tilfeller kunne nedsettes uten at det foreligger en søknad fra skyldner.    

Direktoratet vil understreke at adgangen til å nedsette krav på eget initiativ på ingen måte er et generelt alternativ til de regler som gjelder for avskrivning av krav. I statens økonomireglement er det oppstilt strenge vilkår for når et krav kan avskrives uten skyldners medvirkning, og i normaltilfellene er det disse reglene som avgjør hvorvidt et krav kan nedsettes/avskrives når det ikke foreligger en eksplisitt søknad om nedsettelse.

5   Særlig om nedsettelsesvurderingen for skyldnere med krav både over og under 10 år

Terskelen for nedsettelse er lavere etter skattebetalingsloven § 15-2 annet ledd enn etter første ledd, blant annet som følge av at det ikke stilles opp noe absolutt krav om betalingstilbud. Av hensyn til skyldner skal et fremsatt betalingstilbud derfor alltid vurderes som fremmet til dekning av krav yngre enn 10 år.

Fremsetter skyldner et betalingstilbud som gir full dekning til krav yngre enn 10 år, skal lempningsvurderingen utelukkende gjøres etter § 15-2 annet ledd.

Søker skyldner om nedsettelse av krav som både er under og over 10 år, bør søknaden/betalingstilbudet først vurderes samlet for hele kravsporteføljen opp mot vilkårene i § 15-2 første ledd. Når det er grunnlag for å imøtekomme skyldners betalingstilbud som endelig oppgjør for hele restansen etter første ledd, er det ikke nødvendig å foreta noen egen vurdering opp mot vilkårene i annet ledd for kravene som er eldre enn 10 år. Der skyldner har fremmet det best mulige betalingstilbudet, og dette gir bedre dekning enn fortsatt innfordring for de yngre kravene, vil det som regel være grunnlag for å nedsette også de eldre kravene med hjemmel i første ledd.   

Er vilkårene etter første ledd ikke oppfylt for de yngre kravene, må det foretas en vurdering av om vilkårene for lempning etter annet ledd er oppfylt for den delen av kravsporteføljen som har forfall lenger tilbake enn 10 år. I en del tilfeller vil imidlertid en isolert nedsettelse av de eldre kravene etter annet ledd, forutsette at det foreligger en avklaring knyttet til betjening av de nyere kravene, se punkt 4.1.3.

6   Særlig om utenrettslige gjeldsordninger

6.1  Generelt

Med utenrettslig gjeldsordning menes en samlet ordning som omfatter både Skatteetaten og skatteoppkreverne som kreditor og andre kreditorer. Forslag til utenrettslig gjeldsordning kan fremsettes av skyldner, herunder privatpersoner så vel som juridiske personer. Utenrettslig gjeldsordning er et alternativ til gjeldsordning etter gjeldsordningsloven eller etter konkursloven.  

Vilkårene for lempning etter skattebetalingsloven § 15-2 må være oppfylt for at Skatteetaten eller skatteoppkrever skal kunne gå inn på en utenrettslig gjeldsordning. I utgangspunktet har man ikke noe videre hjemler ved utenrettslige gjeldsordninger enn der det er tale om ensidig betalingsutsettelse eller nedsettelse.

Som hovedregel må en personlig skyldner ha forsøkt å komme til enighet om en utenrettslig gjeldsordning med sine kreditorer før han kan søke om gjeldsordning etter gjeldsordningsloven, jf. gjeldsordningsloven § 1-3. For mange skyldnere vil det også være ønskelig å få på plass en utenrettslig løsning, selv om det er åpenbart at vilkårene i gjeldsordningsloven er oppfylt. Vilkårene i § 15-2 må i slike tilfeller tolkes i lys av at alternativet til den foreslåtte avtalen er en gjeldsordning etter gjeldsordningsloven. Fremmer skyldner et realistisk betalingsforslag som gir bedre dekning enn hva en formell gjeldsordning vil gi, vil dette tale for å akseptere tilbudet.

6.2  Krav til dekning av prioriterte krav og pantesikrede krav

Krav som har lovbestemt fortrinnsrett eller som er sikret ved pant skal som det klare utgangspunkt gis full dekning før betaling skjer til uprioriterte krav.

6.3  Krav til dekning av uprioriterte krav

6.3.1  Personlige skyldnere

Det var tidligere oppstilt et krav til 25% dekningsgrad ved utenrettslige gjeldsordninger. Dette kravet er ikke videreført.

6.3.2  Virksomhet i fortsatt drift

Kravet til 25% dekningsgrad opprettholdes likevel som et utgangspunkt når det gjelder utenrettslig gjeldsordning for virksomheter i fortsatt drift. Dette har sammenheng med at det ved tvangsakkord etter konkursloven oppstilles et krav om at tvangsakkorden som hovedregel må gå ut på betaling av minst 25%.

Hvor kreditorfellesskapet i det vesentligste består av skatte- og avgiftskrav og virksomheten skal fortsette, skal uprioriterte krav dekkes med minst 50% dividende. Dersom det foreligger klare innfordringshensyn kan det unntaksvis dispenseres fra kravet om minstedekning på 50% dividende.

7  Ikrafttredelse

Retningslinjen trer i kraft 1. juli 2019.